18.9 Fra 1907 til 1917
Sammenligner vi punktene i 1907-reformen med Knud Knudsens «Hustavle» fra 1886, ser vi klart at han har fått medhold i det meste. Hovedsaken er at norsk rettskrivning nå bygger på norsk tale. Gjennomslaget kom 12 år etter Knudsens død og 62 år (to mannsaldre) etter at han grep ordet i språkdebatten. Det er grunn til å merke seg dette tidsspennet. Språkvaner er seiglivede; det viser seg hver gang noen forsøker seg med en radikal reform. 1907-reformen var radikal, men da den først var blitt vedtatt, slo den raskere igjennom enn mange hadde regnet med. Pressen tok den nye rettskrivningen i bruk i løpet av seks–syv år, med Aftenposten som et viktig unntak (1923). I skjønnlitteraturen gikk det langsommere, vel fordi flere norske forfattere utgav sine verker på dansk forlag og hadde lesere i begge land.
18.9.1 Videreføring av reformarbeidet
De fleste av riksmålsfolkene som grep ordet i normeringsdebatten i årene omkring 1900, regnet seg mer eller mindre som Knudsens arvtagere. Syv navn er viktige, av filologer professor Hjalmar Falk (1859–1928; germanist, formann i den første riksmålsforeningen (Kristiania Rigsmaalsforening), som ble stiftet på Bjørnsons initiativ i 1899 og ble en forløper for Riksmålsforbundet), professor Alf Torp (1853–1916; historisk-komparativ lingvist, etymolog), overlærer, senere rektor August Western (1856–1940; norsk- og engelskfilolog, grammatiker), overlærer, senere rektor Ivar Alnæs (1868–1956; lærebokforfatter, talespråksforsker) og adjunkt, senere rektor Hans Eitrem (1871–1937; lærebok- og ordlisteforfatter. Dessuten var som nevnt folkloristen professor Moltke Moe (1859–1913) aktiv, og likeledes Fridtjof Nansen (1861–1930).
De syv mente alle at 1907-rettskrivningen ikke var gått langt nok i fornorskning og lydretthet, og at det måtte reformeres videre – av
1. nasjonale/språkpolitiske/språksosiale hensyn (norskhetshensyn),
2. pedagogiske hensyn (hensynet til lærbarhet) og
3. mer normeringstekniske hensyn (hensynet til ordenes etymologi og uttale, til det grammatiske system og til ortografisk konsekvens).
Dette var momenter som Falk hadde fremhevet allerede i 1899. Moltke Moe hadde i sin utredning i 1898 ønsket å gå lenger enn tilfellet ble i 1907-rettskrivningen. Landsmålsfolkene hadde vondt for å innse at riksmålet var blitt norsk, og fortsatte sin agitasjon på det planet, hjulpet av nasjonal begeistring og politisk medvind, og Eitrem, Alnæs og Western var direkte berørt av rettskrivningsforvirringen blant elevene i den høyere skole, hvor de nå også skulle begynne å skrive landsmål. For øvrig var også landsmålet blitt reformert forholdsvis nylig, i 1901; det gikk især ut over stumme konsonanter i Aasen-normalen.
Eitrem utgav i 1908 artikkelsamlingen Samarbeide mellem landsmaal og riksmaal?. Her er hovedtanken at ord som er felles for de to, mest mulig skal skrives på samme måte. Dette ble et viktig prinsipp i årene som fulgte. Eitrems skrift resulterte i en lengre offisiell utredning om et slikt mulig samarbeid (1909) av en tremannskomité med Eitrem selv, Steinar Schjøtt (landsmål) og Amund B. Larsen (riksmål). Den gir en meget bred og detaljert oversikt over forskjellene, med forslag om endringer, vesentlig av grafisk art, altså endringer som ikke berørte lydforhold eller grammatiske systemer.
18.9.2 1913-utredningen
Kristiania Rigsmaalsforening ble etter hvert mindre aktiv, og fra 1904 var den sovende. Bjørnson gjenreiste foreningen i 1907 og gjorde den til et landsforbund, som i 1909 fikk navnet Riksmålsforbundet. Hovedsaken var kampen mot målpolitikken – innføringen av obligatorisk landsmålsprøve i gymnaset – og i det hele en frykt for landsmålsdominans med politiske midler, hos noen blandet med uro over at riksmålet ikke var tilstrekkelig norsk.
Styret var imøtekommende da Falk, Torp og Nansen i november 1912 henvendte seg om en videre reformering av riksmålet. Det oppnevnte en komité, hvor arbeidsutvalget bestod av Alnæs, Eitrem, Falk, Torp og Western. Den leverte sin innstilling i november 1913. I forbundsstyret hadde stemningen snudd, men det lot utredningen trykke og forsynte den med et forord, hvor komiteen får anerkjennelse for å ha gitt «en kyndig og værdifuld utredning av spørsmaal som er av betydning for vort sprogs fremtidige utvikling». Ellers lot styret saken hvile, siden det ikke ønsket å «opta noget forslag om en forandring i retskrivningen».
Komiteen vil gå videre enn 1907-rettskrivningen gjorde, den viderefører tanker fra Knudsen og bygger i mangt og meget på utredningen av 1909, selv om den ikke uttrykkelig tar sikte på noen tilnærming til landsmålet:
1. Harde konsonanter foreslås i en del flere ord.
2. Dobbeltkonsonant etter kort trykksterk vokal gjennomføres konsekvent.
3. Stum d strykes etter l og n, også der den etymologisk hører hjemme (f.eks. holle og bonne for holde og bonde).
4. Komiteen vil skrive kort æ-lyd med e og lang æ-lyd med æ (merke og bære), med visse unntak (foran r: her, der o.fl. samt i ord hvor æ er omlyd av å: sæd av så, væte av våt o.fl.).
5. Infinitivsmerket bør ha én form: aa, og eiendomspronomenet i 1. person flertall bør skrives vaar, mot dansk vor.
6. Med hensyn til diftonger er komiteen radikal, men innser at man ikke kommer utenom valgfrihet. Spørsmålet anses for å gjelde ca. 200 ord og betraktes som en hovedsak: «Ingen forandring av lydlig art er i den grad egnet til at virke forsonende i sprogkampen som en slik trinvis optagelse av tvelydene.»
7. Også når det gjelder hunkjønn, tar komiteen hardt i: «Skal man tillate former som ku og bu (bod), bjørk og osp, eik, kleiv og lei (= vei; dansk led), øi og øir og røis – og i længden lar de sig ikke holde ute – saa faar man ogsaa tillate kua, bjørka, øia osv. Men da faar vi nok behandle alle de andre rent dagligdagse ord paa samme vis: musa, anda, døra, elva, flisa, rota, nåla, skuta osv.».
Komiteen drøfter ikke mulige a-former i verbalbøyningen.
Et sted uttaler komiteen seg i Knudsens ånd mot danske ord «som bare frister en papirtilværelse» og bør «avløses av gode norske synonymer», og den tar også i bruk de tvilsomme ordene demokratisk og demokratisering, som vi kjenner som slagord fra samnorsk- og nynorskhold i våre dager.