18.16 2000–
18.16.1 Justeringene av bokmålet i 2005
Språkrådet begynte et større opprydningsarbeid i bokmålsnormen i 1990-årene, som i første omgang førte til en vedtakspakke i 2000. Departementet ville imidlertid ha en grundigere gjennomgang, delvis for å slippe de mange årvisse enkeltvedtakene om endringer i rettskrivningen. Til dette kom at Akademiet henvendte seg til Språkrådet i 2002 og især tok opp fortidsformene av svake verb, hvor det var en del ugjort normeringsarbeid i bokmålet.
Norsk språkråd utarbeidet da et omfattende forslag for begge målformer, som ble oversendt departementet i 2003 og med visse unntak godkjent i 2005. De viktigste punktene som angår bokmålet, er følgende:
1. «Skillet mellom hovedformer og sideformer faller bort», og dermed systemet med en læreboknormal. De tidligere sideformene [klammeformene] blir dels omgjort til hovedformer, dels fjernet. Samtlige hunkjønnsord med -a/[-en] får full valgfrihet -a/-en i entall og samtlige intetkjønnsord valgfrihet -a/-ene i flertall. Det betyr at felleskjønn er innført som en mulighet i bokmålet. – Fjernet blir godt og vel 60 «lite brukte former», dvs. tilnærmingsformer som frå, hike, ho, måndag, massing.
2. Et stort antall ord av flere klasser og av mange slag får formen justert eller valgfriheten redusert, stort sett etter riksmålsrettskrivningen, f.eks. blir glass, premiss og tyngde eneformer, og gamle tilnærmingsformer (hovedformer) som brur, kveite (kornslag) og åbor blir fjernet.
3. Sterke verb av klasse 2 får valgfrihet mellom ø og øy i preteritum (brøt/brøyt) mot tidligere brøt/braut.
4. Det skjer omfattende justeringer i bøyningen av svake verb, især i klasse 2, stort sett i samsvar med riksmÃ¥let, f.eks. fortidsformer med –et, som flommet, forenet, pÃ¥skjønnet, speilet.
5. Nærmere 80 substantiver som ender på trykklett -er (f.eks. oter, magister) får riksmålsformen på -ere tillatt i flertall.
6. Tallordsformen syv blir godkjent som valgfri form til sju, mens forslaget om tyve og tredve ikke blir godkjent.
18.16.2 Fra Norsk språkråd til Språkrådet
Norsk språkråd ble nedlagt 31. desember 2004. Det nye rådet – Språkrådet – er annerledes organisert og er ikke opprettet ved lov. Normeringen omtales i vedtektenes § 3 (nåværende form fastsatt i 2012):
«Språkrådet kan gi råd om staving og bøying av nye og tidlegare unormerte ord og gjer bindande normeringsvedtak når språkutviklinga tilseier det. Føresegna gjeld også for transkripsjon av utanlandske namn. Språkrådet gir råd og rettleiing om tekniske skrivereglar og skal så langt det er tenleg, klargjera kva reglar som er obligatoriske for korrekt språk.
Etter opplæringslova § 9-4 fjerde ledd skal Språkrådet godkjenna ordlister og ordbøker til skulebruk.
Dersom faktisk språkbruk eller sterke systemomsyn tilseier det, kan Språkrådet vedta ny stavemåte og bøying av tidlegare normerte ord og justeringar i skrivereglane. Vedtak om gjennomgripande endringar eller systemendringar skal leggjast fram for departementet til godkjenning …».
18.16.3 Riksmålsnormeringen etter 2000
Fra tidlig i 1990-årene hadde riksmålsnormen vært presentert i Kunnskapsforlagets Norsk illustrert ordbok, foruten i Riksmålsforbundets ordliste (6. utgave 1994). I ordboken er riksmålsformer merket med trekant når de avviker fra moderate bokmålsformer. I slutten av tiåret gjennomarbeidet Akademiet hele normen på ny, også nå med utgangspunkt i Blekens oversikt fra 1980, og satte sluttstrek i april 2000. Frekvensundersøkelser på Internett var blitt brukt som støtte, så sant frekvensen var betydelig og forskjellen mellom offisiell form og riksmålsform tilstrekkelig klar. Gjennomgåelsen skjedde for en del samtidig med at Norsk språkråd behandlet spørsmål i bokmålsnormen, og den var bl.a. en forberedelse til forestående ordboksarbeid:
1. Annen utgave av den illustrerte ordboken, som kom i 2005 med ny tittel: Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner. Den viser riksmålet og forholdet til moderat bokmål på samme måte som i førsteutgaven, etter justeringen av bokmålet i 2005.
2. Syvende utgave av Riksmålsordlisten, som kom i 2007.
3. Redaksjonsspråket i videreføringen av Norsk Riksmålsordbok (NRO), som var Akademiets eiendom og ansvar.
I 2005 skiftet Norsk Riksmålsordbok navn til Det Norske Akademis Store Ordbok (NAOB). Det viste seg at en norm med mange parallellformer var vanskelig å arbeide med i en ordboksdatabase. Som før ønsket Akademiet en forholdsvis stram norm, uten unødvendige motsetninger til bokmålet, og forholdene lå dermed til rette for en betydelig innstramning. Det ble dessuten etter hvert klart av signaler fra departementshold at redaksjonsspråket i NAOB burde avvike minst mulig fra offisiell rettskrivning (moderat bokmål). Det ble nødvendig å gjennomarbeide riksmålsnormen nok en gang.
Et notat fra Akademiets ordbokskomité av 7.4.2008 konkluderer bl.a. med at riksmålsnormeringen bør foregå som tidligere, med grunnlag i § 2 i Akademiets statutter (se 18.12.6), hvis grunnsyn nå de facto også er det offisielle (for så vidt som det tas sikte på stabilitet og tradisjon og ikke på tilnærming), og at det holdes kontakt med Språkrådets fagråd for normering og språkobservasjon.
I årene 2008–10 ble en rekke viktige og mindre viktige punkter i normeringen gjennomgått, og Akademiet vedtok å bruke moderat bokmål som normeringsspråk i NAOB. Språkrådets fagråd fikk resultatet av gjennomgåelsen i 2011, og det blir holdt underrettet om aktuelle normeringssaker i forbindelse med Akademiets løpende ordboksarbeid.
18.16.4 Språkrådets normering av bokmålet etter 2005
Med grunnlag i vedtektene (se 18.16.2) fikk Språkrådet «normeringsfullmakter» i desember 2012 og omsider «Retningslinjer for normering av bokmål og nynorsk» i 2015. For bokmålets vedkommende skal retningen gis av seks prinsipper, som kan resymeres slik:
1. Selvstendighet. Normeringen av bokmål foregår uavhengig av nynorsknormeringen.
2. Stabilitet. Det foretas ingen vesentlige endringer av 2005-rettskrivningen på kort sikt.
3. Praktisk bruk og usus. Det legges vekt på tekster som kan anses som normdannende.
4. Stramhet. Det åpnes for en forsiktig innstramning av valgfriheten på lang sikt.
5. Enkelhet. I den grad det er naturlig og mulig, normeres hele «klasser av ord», med færrest mulig unntak.
6. Tradisjon. Eldre former som er i bruk – om de så er i mindretall – skal «i noen grad» beholdes.
Det er for tiden (2017) for tidlig å si hva dette kan føre til; mye vil være avhengig av dem som til enhver tid arbeider med og skal fatte offisielle normeringsvedtak i Språkrådet. Det er nå lagt et grunnlag for en utvikling i retning av en fastere norm, som tar hensyn til tradisjonen, men tidsperspektivet er uklart.