18.11 1938-reformen
Tanken om en språklig samling levde videre hos enkelte politikere, især hos Halvdan Koht, som ble mannen både bak og i en ny rettskrivningskomité av 1934, oppnevnt av statsråd Knut Liestøl (landsmålsrepresentant i den forrige rettskrivningskomiteen). Professor Ragnvald Iversen (bokmål) ble komiteens formann; han var den eneste språkvitenskapsmannen av de seks. De andre to på bokmålssiden var forfatteren Johan Bojer og lektor Gustav Natvig Pedersen. På nynorsksiden satt, foruten Koht selv, dosent Arne Bergsgård og folkehøyskolestyrer Martin Birkeland.
18.11.1 Reformens formål
Siden 1917 hadde målformene fått nye navn. Riksmålet var blitt omdøpt til bokmål og landsmålet til nynorsk. Det dreide seg om en ren, og etter de flestes mening uheldig navneforandring; bokmål var altså inntil 1938 det samme som riksmål fra 1917 av.
Den nye rettskrivningskomiteen skulle «koma med framlegg om
1. ei tilnærming på norsk folkemålsgrunn millom dei tvo måli i rettskriving, ordformer og bøygningsformer
2. ei avgrensing av den store mengdi av dobbeltformer (obligatoriske – valfrie) som no finst i båe måli»
At folkemålsgrunnen skulle være veiledende ikke bare for rettskrivningen, men også for ordformer og bøyningsformer, betydde at det mer enn i 1917 var en språkreform departementet tok sikte på. Det kommer enda klarere frem i et tilleggsavsnitt:
«Tilnærmingi millom dei tvo måli bør, sovidt råd er, skje i samband med avgrensingi av valfridomen. Ordformer og bøygningsendingar som hev eit breidt folkemålsgrunnlag (fleirtalsformer), vert gjennomførde som dei einaste i båe mål so langt det høver med vedkomande måls indre samanheng og struktur, og der tradisjonelle umsyn ikkje legg altfor store hindringar i vegen. Danske former og mindretalsformer vert avskipa i tilsvarande mun. – Det må leggjast vinn på å få greide reglar utan uturvande undantak. Framandord må skrivast likt i båe måli, og likeeins geografiske namn sovidt det er mogeleg.»
For riksmålet (bokmålet) ville dette bety at en rekke former måtte «avskipast» – hvor mange, ville bero på hva man forstod med «danske former» – og at de «valgfrie» formene fra 1917 (som praktisk talt ingen skrev) ble opphøyet til eneformer. Dette er en tendens i tilrådingen: Mye av det som var valgfritt i 1917 og ikke kom i nevneverdig bruk, skulle likevel bli obligatorisk. Imidlertid endte det i 1938 med en utstrakt valgfrihet på de fleste områder.
18.11.2 Debatten omkring reformen
Komitéinnstillingen (Tilråding om ny rettskrivning) forelå i januar 1936 og vakte protester i begge språkleirer, sterkest blant nynorskfolk. Riksmålsvernet og Riksmålsforbundet gav i milde former uttrykk for sine innvendinger i skriftet Rettskrivningen (1936): at komiteen ser bort fra det talte riksmål, fra at «norsk folkemål» slett ikke er noe enhetlig begrep, fra at parallellformer kan ha forskjellig stilverdi, og fra flere sørøstnorske former som er utbredt i både dialekter og normaltalespråk. Den peker på pedagogiske vanskeligheter ved at lydlike ord skrives forskjellig og går meget langt i å foreslå lydrett skrivemåte (f.eks. holle og senne for holde og sende), jf. Knud Knudsens «Hustavle» fra 1886. Mest radikale er Vernet og Forbundet når de vil tillate -a i alle hunkjønnsord, av pedagogiske grunner. Jf. reformene av 1981 og 2005.
Komitéinnstillingens vei frem til det som ble rettskrivningen av 1938, var kronglete. Her skal bare nevnes at en Tilleggstilråding ble utarbeidet i 1936 på grunnlag av innkomne bemerkninger. Den førte til at flere endringsforslag for nynorsken ble frafalt, mens det for bokmålet gikk den motsatte veien; bl.a. ble antall obligatoriske hunkjønnsord øket fra ca. 400 til ca. 1000. Stortinget vedtok rettskrivningen 25. juni 1937 mot 37 stemmer, hvorav 35 fra Høyre, og en revisjonsnevnd satte så inn de siste forandringene; heller ikke det foregikk uten språkpolitisk støy.
18.11.3 Valgfriheten i 1938-rettskrivningen
I Tilråding (1936) sier komiteen i forordet at det er «en forutsetning fra vår side at alle dobbeltformer skal være like gode, slik at ikke somme av dem skal settes i en klasse for sig og gi grunnlag for en særskilt ’læreboksnormal’.» Men i diskusjonen som fulgte, ble det klart nok at dobbeltformene langtfra var «like gode» og at det måtte bli betydelig flere av dem enn komiteen tenkte seg. Også 1938-rettskrivningen fikk altså et system med både valgfrie hovedformer (lærebokformer), når man ikke kunne samle seg om én form, og med sideformer [klammeformer] som man mente ikke kunne tillates i lærebøker, men være tillatt for elever.
Viktige punkter i reformen er:
1. Når det gjelder lydrett skrivemåte, innførte 1938-rettskrivningen mange former som ble akseptert forholdsvis snart (etter krigen), f.eks. (tjære)bre, breke, ese, esing, frese, gjete, nest(e), nesten, seter, sprek – alle hadde hatt æ i 1917 og fikk det også nå, men bare som sideform.
2. Som eneformer ble skrivemåte uten stum d etter l og n innført i ganske mange ord, f.eks. byll, fell, snelle, snill, toller, blant, brann, kjennelig, kvinnelig, opprinnelig, (sam)funn. I en del ord holdt imidlertid d-en godt stand i praksis: almindelig, anderledes, fold(e), fyldest, hylde(st), hynde.
3. 1917-rettskrivningens hvad ble endret til hva, og blev til ble, og noen (som hadde vært sideform i 1917) ble nå eneste form.
4. Diftongen øi ble erstattet med øy.
5. 1938-rettskrivningen ble herostratisk berømt for enkelte ord med hard konsonant uten enhver støtte i skrift: begrete(lig), drapelig, fortryte(lig), hike, rote (rode), skjøke, skjøt (fang), skjøtesløs – alt eneformer – samt de valgfrie jyte, knuke, læke (lege), mit (midd), nødsaket, pote (verb), ufortrøten.
6. Som nevnt fikk omkring 1000 substantiver obligatorisk -a i bestemt form entall når de hadde -a i dialektene, og en tilsvarende regel ble gitt for intetkjønn flertall: obligatorisk -a i vel 30 ord med særnorsk form: bein, djup, golv, naust osv. foruten i barn, dyr, garn, horn, spann, svin, troll. I alle andre var -a valgfri.
7. I preteritum og perfektum partisipp av svake verb ble -a påbudt når ordet hadde særnorsk form: bleikne, kviskre, mjølke osv.; det gjaldt nærmere 40 ord. For øvrig ble -a valgfri i «alle verb som har denne ending i nynorsk».
Når det gjelder skrivemåten av vokaler, gir f.eks. departementets rettskrivningsregler en liste på 19 ord hvor vokalen er valgfri e eller i: blekk/blikk, brest/brist, breste/briste osv. Tre ord har sideformer: fikk/[fekk], gi/[gje], si(e)/[seie], og formene er dermed valgfrie for elever, men ikke for lærebokforfattere. Fem ord har obligatorisk e: freste (forsøke), gleppe, kjelde (i eg. betydning), renne, slepphendt, foruten pronomenformene deg, meg og seg. Omtrent slik er tallforholdet mellom de tre typene; det er valgfrihet i de fleste tilfellene, enten det er vokaler eller konsonanter om å gjøre.
De følgende to korte tekstene kan anskueliggjøre forskjellen mellom tekster med moderate og radikale 1938-former (hoved- og sideformer; radikale former er fremhevet med halvfete typer):
Hun gikk langsomt fram mot huset og stanset nedenfor trappa. Endelig kunne hun sette seg og hvile, nyte roen og stillheten, være alene med seg selv en stund. Hun så utover og strøk seg over pannen.
Hu gikk langsomt fram mot huset og stansa nedafor trappa. Endelig kunne hu sette seg og kvile, nyte roa og stillheta, være aleine med seg sjøl ei stund. Hu såg utover og strauk seg over panna.