18.1 Skrift og tale i tiden omkring 1814
Da Norge fikk politisk selvstendighet i 1814, var skriftspråket dansk, som det hadde vært i århundrer. En og annen detalj, især i ordforrådet, røpet ikke sjelden at en tekst hadde norsk opphavsmann, men det ble færre slike avvik fra den rene dansken etter hvert som nordmennenes lese- og skriveferdighet ble bedre. Innføringen av konfirmasjonen (1736) betydde mye for den alminnelige leseopplæring, og det man leste, var utelukkende danske tekster. Administrasjonen, Kirken, utdannelsen på alle nivåer og det gryende hjemmenorske åndsliv – alt sammen med dansk skriftspråk som medium – bidro til at nordmenn skrev renere dansk, ortografisk sett, fra omkring 1800 og utover enn noen gang før.
Den første lille språkstriden i Norge sprang ut av forholdet dansk skriftspråk vs. norsk nasjonalitet – skriftspråket var dansk, men landet var i 1814 blitt norsk. I den reviderte Grunnloven av 4. november 1814 lyder § 33: «Alle Forestillinger om Norske Sager, saavelsom de Expeditioner, som i Anledning deraf skee, forfattes i det Norske Sprog.» Og i § 47 heter det at «det bør være en ufravigelig Regel, at den umyndige Konge gives tilstrækkelig Underviisning i det Norske Sprog»; også det betyr skriftspråket. Fremstående dansker tok til motmæle mot denne ordbruken alt i 1815, og fikk etter hvert tilslutning av kyndige nordmenn, men mange fortsatte å kalle skriftspråket «norsk». Noen forsøkte å komme unna problemet på forskjellig vis, og både dansk-norsk og norsk-dansk ble foreslått. Modersmaalet ble løsningen for pedagogene Maurits Hansen og Lyder Sagen; Hansen utgav Forsøg til en Grammatik i Modersmaalet i 1822, som i nyutgaven seks år senere fikk tittelen Grammatik i det norske og danske Sprog.
Talespråket hos norskfødte på 1700- og 1800-tallet var stadig norsk, men langt fra ensartet. På den ene siden stod bygdemålene, som var utviklet harmonisk fra gammelnorsk og var upåvirket av dansken, men som varierte sterkt fra distrikt til distrikt. På den andre siden stod språket hos folk med boklig dannelse – embetsstanden og forretningsstanden, de «kondisjonerte», de «dannede klasser». De fleste hadde utdannet seg i Danmark, men det danske fonetiske systemet avvek da som nå for mye fra det norske til at det kunne bli tale om å snakke dansk. Isteden ble disse nordmennenes tale- og lesespråk noe i retning av dansk skriftspråk uttalt på norsk. For eksempel fremførte norske prester og klokkere de danske religiøse tekstene med norsk uttale, mer eller mindre bokstavrett, og når det gjaldt dommere og lovtekster, var det omtrent likedan. Tilstanden kan sammenlignes med den vi har i dag når vi nordmenn leser eller synger en dansk tekst; vi uttaler den vanligvis på norsk.