Konjunksjoner inndeles tradisjonelt i sideordnende og underordnende konjunksjoner. I ny grammatisk terminologi er de underordnende konjunksjonene omdøpt til subjunksjoner. Dermed fristilles betegnelsen konjunksjon som betegnelse for de tradisjonelle sideordnende konjunksjoner alene.
De fleste konjunksjoner og subjunksjoner er enkeltord som og, men, at, som og når: Per og Pål, gammel, men god; Hun spurte om middagen var ferdig, men det finnes også komplekse ledd som består av to eller flere ord og som har tilsvarende funksjon: både Per og Pål; Han spurte henne i hvilken etasje av den syvende himmel hun for øyeblikket befant seg. I ny grammatisk terminologi er begrepene konjunksjonal og subjunksjonal innført som sammenfattende betegnelse for begge typer.
11.1 Sideordnende konjunksjoner
De viktigste sideordnende konjunksjoner er og, eller, men, for. De binder sammen og sideordner, eller koordinerer, grammatisk like ledd. Slik sideordning kalles også koordinasjon.
Eksempler på sideordning av grammatisk ensartede ledd er: substantiver og substantivledd: far og mor, den gamle læreren og hans unge elever; adjektiver: stor og sterk; liten, men seig; ung eller gammel; adverb og preposisjonsledd: Det vil jeg gjøre her og nå; i byen og på landet; før klokken to, men ikke etter klokken fem; verbformer og verbfraser: Hun pratet og lo hele tiden; de ville tjene penger og gjøre opp for seg; setninger: Han skriver, og hun leser; Han bad meg komme, men jeg ville ikke; Det var en bok (som) han selv hadde lest ofte, og som han kunne anbefale alle; Hun sa dette uten at hun hadde tenkt seg om og fordi hun var irritert på ham. Eventuelle fellesledd kan utelates: hans far og (hans) mor, svært gode og (svært) interessante bøker; Han hadde kjøpt og (han hadde) betalt bilen selv; Hun vedgikk at hun ville skilles og (at hun ville) frigjøre seg.
Er det mer enn to ledd som forbindes, settes gjerne komma mellom dem, og konjunksjonen og brukes bare mellom de to siste: far, mor og barn; stor, sterk, freidig og uredd. Inntrykket av oppregning er sterkere når og gjentas; det er da et stilistisk avveiningsspørsmål hvor og skal plasseres: stor og sterk og freidig og uredd, eller: stor og sterk, freidig og uredd.
Ofte er to ord eller ledd som bindes sammen, betydningsmessig likeverdige, slik at de kan bytte plass: far og mor – mor og far, røde og gule blomster – gule og røde blomster osv. Det går ikke når leddenes rekkefølge gjenspeiler en tidsrekkefølge: Han reiste seg og gikk; Han kom, så og vant. Naturlig nok er rekkefølgen som regel fast i faste vendinger: på ære og samvittighet, til odel og eie; Han vokste seg stor og sterk (men i Nordahl Rolfsens tekst «Du Herre, som er stærk og stor», hvor det ikke dreier seg om fysiske egenskaper, kan de to ordene heller ikke bytte plass uten at det blir komisk).
Til forsterkning av og brukes både foran første ledd: både far og mor, både stor og sterk. Foruten det rent forbindende og kan vi også bruke samt, som er et tysk lån (på tysk er samt en preposisjon, og også på norsk ligger bruken nær opptil preposisjonens). Samt muliggjør markering av koordinasjon på forskjellige nivåer: far og mor samt svigerforeldre og tanter. En tilsvarende funksjon kan dessuten og det sjeldnere tillikemed ha: far og mor og dessuten svigerforeldre og tanter. I stedet for både … og kan så vel … som (også det et tysk lån) brukes: så vel myntsamlingen som de antikvariske bøkene. Av og til utelates så vel, slik at f.eks. Alle ble interessert, unge så vel som gamle, blir til: Alle ble interessert, unge som gamle.
Sammenblandingsuttrykkene så vel … og og både …, men også må unngås.
Adverbiale uttrykk som dels … dels og snart … snart blir brukt til en særlig form for distributiv sideordning av ledd: Han investerte dels i skipsindustri, dels i kaffebarer; Snart dro hun til fjells i Norge, (og) snart til Rivieraen.
Som sideordnende konjunksjonal med distributiv betydning fungerer også forbindelsen henholdsvis … og, for å tydeliggjøre at hvert av de sideordnede leddene svarer (eller henviser) til ledd med samme plassering i et tilsvarende sideordningsuttrykk tidligere i setningen: Per og Ola er henholdsvis 18 og 29 år gamle. Det ledd som henholdsvis … og henviser til, behøver imidlertid ikke å være en sideordning, men kan være et flerhetsbegrep: Barna var henholdsvis 17, 15 og 12 år gamle; de to brannene på henholdsvis Frogner og Grünerløkka. I preposisjonsledd plasseres henholdsvis etter preposisjonen, når denne ikke gjentas, som i det foregående eksempel. Gjentas preposisjonen, står henholdsvis korrekt foran den første preposisjonen: de to brannene henholdsvis på Frogner og på Grünerløkka.
De sideordnende konjunksjoner som hittil er omtalt, kan kalles forbindende. Derimot er eller adskillende (disjunktiv), og gir uttrykk for valg av én av to eller flere muligheter: du eller din bror, han sover eller leser. Dreier det seg om flere enn to valgmuligheter, kan man som ved og sette komma mellom de første alternativene og bare bruke eller én gang, sist i oppregningen: din bror, din fetter eller en annen mannlig slektning.
Når eller kombineres med enten foran koordinasjonens første ledd, utelukkes ett eller flere alternativer: enten erter eller bønner, enten du eller din bror, enten gul eller grønn; Han enten sover eller leser – Enten sover han eller han leser; Enten går du, eller så gjør du noe nyttig. Mønsteret er det samme som ved både … og.
Ved den tilsvarende nektende forbindelsen hverken … eller utelukkes begge (eller alle) alternativene: hverken du eller din bror, han hverken spiser eller drikker; Jeg traff hverken ham eller henne eller noen av barna. Hverken … eller er således det negative motstykket til både … og.
I og med at ordet hverken i og for seg inneholder en nektelse, er det ikke behov for ikke (ellet et annet nektende ord) i en setning som Jeg traff hverken ham eller henne. Det er derfor i utgangspunktet dårlig språklig logikk å si: Jeg traff ikke hverken ham eller henne. Likevel forekommer lignende uttrykk ganske ofte, både ved ikke og ved andre nektende eller innskrenkende adverb, og særlig i setninger med sammensatt tidsform: Hun hadde aldri kjent hverken moren eller faren. I setninger som Jeg har i løpet av hele denne tiden ikke truffet hverken moren eller faren oppfattes sannsynligvis ikke som den egentlige negasjonen, og hverken som et forsterkende element til den. Mest naturlige – og akseptable – er slike ikke … hverken-setninger når uttrykket med hverken kommer som en tilføyelse til et allerede fullstendig utsagn: Jeg har ikke sett henne, hverken i dag eller i går; Han traff ingen hjemme, hverken Kari eller hennes mann.
Men uttrykker først og fremst en motsetning og brukes derfor i forbindelse med en nektelse. Men kan da bety ’men derimot’ (tilsvarende svensk utan, tysk sondern): ikke jeg, men du; ikke rik, men fattig; eller ’men til tross for’ (tilsvarende svensk men, tysk aber): Han ville gjerne, men han kunne ikke. Som det fremgår av disse eksemplene, viser men en tilsvarende bredde med henblikk på ord og ledd som kan forbindes, som vi finner ved og. Det settes alltid komma foran men (hvis det ikke er brukt et annet tegn). Står det positive leddet først, kan vi ha et valg mellom og og men: jeg og ikke du, eller: jeg, men ikke du.
I norrønt betydde konjunksjonen en både ‘og’ og ‘men’, og i fortellende avsnitt i eldre bibelstil ble men ofte brukt, til dels for variasjonens skyld, hvor vi i dag skriver og eller sløyfer konjunksjonen. Fra annet kapittel i Lukas-evangeliet:
1930: Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by. Men også Josef drog op fra byen Nasaret, til Judea … for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde. Og hun fødte en sønn …
2011: Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea … for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte en sønn …
For er sideordnende årsakskonjunksjon: Han kom ikke, for han var syk. I motsetning til og og men koordinerer for bare hovedsetninger og står alltid etter den setning hvis årsak angis; først angis et saksforhold, deretter saksforholdets årsak.
I eldre tid ble det nå foreldede ti brukt som sideordnende årsakskonjunksjon: Han kom ikke, ti han var syk. Dette ti var opprinnelig en dativform av det demonstrative pronomen i entall og kunne også brukes som tilbakevisende pronominalt adverb med betydningen ’derfor’, kjent fra gammelt rettsspråk: Ti kjennes for rett.
Følgebetydning har sideordnende brukt så: Flybussen var forsinket, så vi rakk ikke flyet; Han hadde aldri kjørt bil før, så du kan tenke deg hvordan det gikk.
Det innrømmende skjønt brukes på den ene side som subjunksjon som innleder bisetning: Han avsluttet arbeidet, skjønt det ikke var ferdig. Men som ordstillingen viser, brukes skjønt i noen utstrekning også som sideordnende konjunksjon med tilsvarende betydning: Han avsluttet arbeidet, skjønt det var ikke ferdig. Med betydningen ’(nei) forresten’ kan skjønt knytte en sideordnet spørresetning til en foregående setning: Hun ville fri til ham på Valentinsdagen – skjønt ville hun egentlig det?