Konjunksjoner inndeles tradisjonelt i sideordnende og underordnende konjunksjoner. I ny grammatisk terminologi er de underordnende konjunksjonene omdøpt til subjunksjoner. Dermed fristilles betegnelsen konjunksjon som betegnelse for de tradisjonelle sideordnende konjunksjoner alene.
De fleste konjunksjoner og subjunksjoner er enkeltord som og, men, at, som og når: PerogPål, gammel,mengod; Hun spurteommiddagen var ferdig, men det finnes også komplekse ledd som består av to eller flere ord og som har tilsvarende funksjon: bådePerogPål; Han spurte hennei hvilken etasje av den syvende himmelhun for øyeblikket befant seg. I ny grammatisk terminologi er begrepene konjunksjonal og subjunksjonal innført som sammenfattende betegnelse for begge typer.
11.1 Sideordnende konjunksjoner
De viktigste sideordnende konjunksjoner er og, eller, men, for. De binder sammen og sideordner, eller koordinerer, grammatisk like ledd. Slik sideordning kalles også koordinasjon.
Eksempler på sideordning av grammatisk ensartede ledd er: substantiver og substantivledd: far og mor, den gamle læreren og hans unge elever; adjektiver: stor og sterk; liten, men seig; ung eller gammel; adverb og preposisjonsledd: Det vil jeg gjøre her og nå; i byen og på landet; før klokken to, men ikke etter klokken fem; verbformer og verbfraser: Hun pratet og lo hele tiden; de ville tjene penger og gjøre opp for seg; setninger: Han skriver, og hun leser; Han bad meg komme, men jeg ville ikke; Det var en bok (som) han selv hadde lest ofte, og som han kunne anbefale alle; Hun sa dette uten at hun hadde tenkt seg om og fordi hun var irritert på ham. Eventuelle fellesledd kan utelates: hans far og (hans) mor, svært gode og (svært) interessante bøker; Han hadde kjøpt og (han hadde) betalt bilen selv; Hun vedgikk at hun ville skilles og (at hun ville) frigjøre seg.
Er det mer enn to ledd som forbindes, settes gjerne komma mellom dem, og konjunksjonen og brukes bare mellom de to siste: far, mor og barn; stor, sterk, freidig og uredd. Inntrykket av oppregning er sterkere når og gjentas; det er da et stilistisk avveiningsspørsmål hvor og skal plasseres: stor og sterk og freidig og uredd, eller: stor og sterk, freidig og uredd.
Ofte er to ord eller ledd som bindes sammen, betydningsmessig likeverdige, slik at de kan bytte plass: far og mor – mor og far, røde og gule blomster – gule og røde blomster osv. Det går ikke når leddenes rekkefølge gjenspeiler en tidsrekkefølge: Han reiste seg og gikk; Han kom, så og vant. Naturlig nok er rekkefølgen som regel fast i faste vendinger: på ære og samvittighet, til odel og eie; Han vokste seg stor og sterk (men i Nordahl Rolfsens tekst «Du Herre, som er stærk og stor», hvor det ikke dreier seg om fysiske egenskaper, kan de to ordene heller ikke bytte plass uten at det blir komisk).
Til forsterkning av og brukes både foran første ledd: både far og mor, både stor og sterk. Foruten det rent forbindende og kan vi også bruke samt, som er et tysk lån (på tysk er samt en preposisjon, og også på norsk ligger bruken nær opptil preposisjonens). Samt muliggjør markering av koordinasjon på forskjellige nivåer: far og mor samt svigerforeldre og tanter. En tilsvarende funksjon kan dessuten og det sjeldnere tillikemed ha: far og mor og dessuten svigerforeldre og tanter. I stedet for både … og kan så vel … som (også det et tysk lån) brukes: så vel myntsamlingen som de antikvariske bøkene. Av og til utelates så vel, slik at f.eks. Alle ble interessert, unge så vel som gamle, blir til: Alle ble interessert, unge som gamle.
Sammenblandingsuttrykkene så vel … og og både …, men også må unngås.
Adverbiale uttrykk som dels … dels og snart … snart blir brukt til en særlig form for distributiv sideordning av ledd: Han investerte dels i skipsindustri, dels i kaffebarer; Snart dro hun til fjells i Norge, (og) snart til Rivieraen.
Som sideordnende konjunksjonal med distributiv betydning fungerer også forbindelsen henholdsvis … og, for å tydeliggjøre at hvert av de sideordnede leddene svarer (eller henviser) til ledd med samme plassering i et tilsvarende sideordningsuttrykk tidligere i setningen: Per og Ola er henholdsvis 18 og 29 år gamle. Det ledd som henholdsvis … og henviser til, behøver imidlertid ikke å være en sideordning, men kan være et flerhetsbegrep: Barna var henholdsvis 17, 15 og 12 år gamle; de to brannene på henholdsvis Frogner og Grünerløkka. I preposisjonsledd plasseres henholdsvis etter preposisjonen, når denne ikke gjentas, som i det foregående eksempel. Gjentas preposisjonen, står henholdsvis korrekt foran den første preposisjonen: de to brannene henholdsvis på Frogner og på Grünerløkka.
De sideordnende konjunksjoner som hittil er omtalt, kan kalles forbindende. Derimot er eller adskillende (disjunktiv), og gir uttrykk for valg av én av to eller flere muligheter: du eller din bror, han sover eller leser. Dreier det seg om flere enn to valgmuligheter, kan man som ved og sette komma mellom de første alternativene og bare bruke eller én gang, sist i oppregningen: din bror, din fetter eller en annen mannlig slektning.
Når eller kombineres med enten foran koordinasjonens første ledd, utelukkes ett eller flere alternativer: enten erter eller bønner, enten du eller din bror, enten gul eller grønn; Han enten sover eller leser – Enten sover han eller han leser; Enten går du, eller så gjør du noe nyttig. Mønsteret er det samme som ved både … og.
Ved den tilsvarende nektende forbindelsen hverken … eller utelukkes begge (eller alle) alternativene: hverken du eller din bror, han hverken spiser eller drikker; Jeg traff hverken ham eller henne eller noen av barna. Hverken … eller er således det negative motstykket til både … og.
I og med at ordet hverken i og for seg inneholder en nektelse, er det ikke behov for ikke (ellet et annet nektende ord) i en setning som Jeg traff hverken ham eller henne. Det er derfor i utgangspunktet dårlig språklig logikk å si: Jeg traffikke hverkenham eller henne. Likevel forekommer lignende uttrykk ganske ofte, både ved ikke og ved andre nektende eller innskrenkende adverb, og særlig i setninger med sammensatt tidsform: Hun haddealdrikjenthverkenmoren eller faren. I setninger som Jeg har i løpet av hele denne tidenikketruffethverkenmoren eller faren oppfattes sannsynligvis ikkesom den egentlige negasjonen, og hverken som et forsterkende element til den. Mest naturlige – og akseptable – er slike ikke … hverken-setninger når uttrykket med hverken kommer som en tilføyelse til et allerede fullstendig utsagn: Jeg harikkesett henne, hverkeni dag eller i går; Han traffingenhjemme,hverkenKari eller hennes mann.
Men uttrykker først og fremst en motsetning og brukes derfor i forbindelse med en nektelse. Men kan da bety ’men derimot’ (tilsvarende svensk utan, tysk sondern): ikke jeg, men du; ikke rik, men fattig; eller ’men til tross for’ (tilsvarende svensk men, tysk aber): Han ville gjerne, men han kunne ikke. Som det fremgår av disse eksemplene, viser men en tilsvarende bredde med henblikk på ord og ledd som kan forbindes, som vi finner ved og. Det settes alltid komma foran men (hvis det ikke er brukt et annet tegn). Står det positive leddet først, kan vi ha et valg mellom og og men: jeg og ikke du, eller: jeg, men ikke du.
I norrønt betydde konjunksjonen en både ‘og’ og ‘men’, og i fortellende avsnitt i eldre bibelstil ble men ofte brukt, til dels for variasjonens skyld, hvor vi i dag skriver og eller sløyfer konjunksjonen. Fra annet kapittel i Lukas-evangeliet:
1930: Og alle gikk for å la sig innskrive, hver til sin by. Men også Josef drog op fra byen Nasaret, til Judea … for å la sig innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig. Men det skjedde mens de var der, da kom tiden da hun skulde føde. Og hun fødte en sønn …
2011: Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea … for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte en sønn …
For er sideordnende årsakskonjunksjon: Han kom ikke, for han var syk. I motsetning til og og men koordinerer for bare hovedsetninger og står alltid etter den setning hvis årsak angis; først angis et saksforhold, deretter saksforholdets årsak.
I eldre tid ble det nå foreldede ti brukt som sideordnende årsakskonjunksjon: Han kom ikke, ti han var syk.Dette ti var opprinnelig en dativform av det demonstrative pronomen i entall og kunne også brukes som tilbakevisende pronominalt adverb med betydningen ’derfor’, kjent fra gammelt rettsspråk: Ti kjennes for rett.
Følgebetydning har sideordnende brukt så: Flybussen var forsinket, så vi rakk ikke flyet; Han hadde aldri kjørt bil før, så du kan tenke deg hvordan det gikk.
Det innrømmende skjønt brukes på den ene side som subjunksjon som innleder bisetning: Han avsluttet arbeidet, skjønt det ikke var ferdig. Men som ordstillingen viser, brukes skjønt i noen utstrekning også som sideordnende konjunksjon med tilsvarende betydning: Han avsluttet arbeidet, skjønt det var ikke ferdig. Med betydningen ’(nei) forresten’ kan skjønt knytte en sideordnet spørresetning til en foregående setning: Hun ville fri til ham på Valentinsdagen – skjønt ville hun egentlig det?
11.2 Subjunksjoner (underordnende konjunksjoner)
Subjunksjoner innordner, som den tradisjonelle betegnelsen «underordnende konjunksjon» tilsier, en bisetning (undersetning) under en hovedsetning eller under en annen bisetning (som oversetning). En subjunksjon står på bisetningens første plass og innleder dermed den. Etter sin funksjon i forhold til oversetningen inndeles bisetninger tradisjonelt i tre hovedgrupper: substantiviske bisetninger, som har sitt navn fordi de inntar et substantivledds plass i hovedsetningen: Han husket at han hadde begått noen feil – Han husket sine feil; de adjektiviske, med adjektivlignende funksjon: et sted som var vakkert og rolig – et vakkert og rolig sted; og de adverbiale, som fungerer i likhet med adverbialledd og bl.a. uttrykker tids- og årsaksforhold. Disse tre hovedtypene av bisetninger har forskjellige typer innledere, men det er ikke sjelden slik at de samme ordene opptrer som innledere i forskjellige typer setninger, eller inngår i forbindelser som skaper nye betydninger og andre anvendelsesmuligheter.
Mange subjunksjon(al)erer opprinnelige adverb, som bare, da, når, eller preposisjoner, som fra, til, siden. Andre er oppstått av forskjellige preposisjonsledd: idet, ifall eller i fall (bare særskrivning i bokmål), med mindre, til tross for at, eller sammenligningsuttrykk: så snart (som), så lenge (som), med det samme (som).
11.2.1 at-setninger
Substantiviske at-setninger som objekt er oftest etterstilt, både som objekt: Han sa alltid (at) han ikke hadde gjort noe galt, og som subjekt med foregående foreløpig subjekt det: Det er godt (at) det ikke plager deg. Som her kan da at ofte utelates, men det er ikke alltid tilfellet. Enkelte styrende verb eller adjektiver krever normalt at, i objektsetning: Han meddelte at han ikke kunne være til stede, men jeg forlangte at han skulle møte frem; Han var seg bevisst at han hadde dummet seg ut, og i subjektsetninger: Det er pinlig at du ikke vil; Det plaget ham at hun ikke kom. Verb som har et annet objekt eller avhengig preposisjonsledd, krever vanligvis at. I tillegg til at-setning, som er det direkte objekt, har man da enten et indirekte objekt, som henne i: De forespeilet henne at de ville hjelpe familien, eller et verbstyrt preposisjonsledd, som av ham i: Vi krevde av ham at han skulle være til stede.
At kan heller ikke utelates når at-setningen styres av en preposisjon: Vi ventet på at noe skulle skje; Hun insisterte som vanlig på at hun hadde rett; forventningen om at de skulle tjene store penger, eller når at-setningen er underledd til et substantiv (uten preposisjon): det håp at alt ville bli bra igjen, eller underledd til intetkjønnspronomenet det: Han beklaget det at kjøkkenet ikke var blitt ferdigstilt i tide; Det at du sier dette, betyr mye for oss.
Det er selvsagt heller ikke mulig å sløyfeat når objekt- eller subjektsetningen plasseres først i hovedsetningen uten noe overledd foran seg: At han ikke hadde gjort noe galt, sa han alltid; At det ikke plager deg, er godt.
Subjunksjonen at har sannsynligvis sin opprinnelse i det norrøne demonstrative intetkjønnspronomen þat ’det’, jf. engelsk that ’det; at’. Dette pronomenet har først stått i hovedsetningen som en foregripende forløper for en etterfølgende setning, og er så blitt «flyttet over» til første plass i den etterfølgende setningen – med et moderne eksempel: setninger av typen Jeg vet det: du har stjålet sverdet mitt er blitt omstrukturert til en ny type: Jeg vet: at (←det) du har stjålet sverdet mitt. Utviklingen fra foregripende pronomen til ren subjunksjon må ha funnet sted i norrøn tid, siden þat allerede da hadde fått den fonetisk reduserte formen at.
11.2.2 om-setninger og hv-setninger
Det finnes to slags spørresetninger, «setningsspørsmål», eller ja-nei-spørsmål, som har «tom førsteplass» og begynner med setningens finitte verb:Har du husket lommeboken?, og «ordspørsmål», også kalt hv-spørsmål, Denne motsetningen gjenfinnes ved spørrebisetninger. Bisetninger som gjengir setningsspørsmål, innledes med om eller hvorvidt: Hun spurte om jeg hadde husket lommeboken, ordspørsmålene med spørreord.
11.2.2.1 Om-setninger
Foruten å innlede en substantivisk spørresetning kan om også brukes som betingelsessubjunksjon: Om du ikke vil, kan vi la det være. Denne bruksmåten er beslektet med bruken i spørrebisetninger. Om brukes også i innrømmelsesbisetninger i forbindelsen selv om: Selv om han skulle mene noe annet, må jeg protestere, og i forbindelsen om … enn: Han må nok kritiseres, om det enn kan anføres formildende omstendigheter, videre i forbindelsen om … så: Jeg nekter, om det så skal være det siste jeg gjør. Denne bruksmåten kan ses i sammenheng med bruken i betingelsessetninger. Som innleder brukes også uansett om: Jeg gir meg ikke, uansett om du har rett.
I norrønt var um ’om (osv.)’ bare preposisjon og adverb, ikke subjunksjon; som subjunksjon brukte man ef (som er samme ord som engelsk if ’hvis, om’).
11.2.2.2 Spørreord (hv-ord) som bisetningsinnledere
Ordspørsmål som bisetning innledes av de samme spørreord som innleder tilsvarende hovedsetninger: Hun spurte hva jeg mente og hva jeg tenkte på; Han husket ikke lenger hvilket hotell han hadde bodd på eller hvor mye penger han hadde brukt. Når spørreordet er subjekt, må det etterfølges av som: Hun spurte hva som var skjedd og hvem som hadde satt i gang det hele.
Hv-spørreord opptrer også i innrømmelsessetninger: Jeg blir ikke med på dette, hva du enn sier; Jeg blir ikke med på dette, hva du så tilbyr meg. Som innleder brukes også uansettpluss hv-ord: De trodde ikke på ham, uansett hva han sa, eller, mer dagligdags: …, samme hva han sa.
Innrømmelsessetninger innledet med om eller hv-ord kan foranstilles den hovedsetning de modifiserer. Den etterfølgende hovedsetning har da ofte et henvisende og sammenfattende ord før det finitte verb: Om det så skal være det siste jeg gjør, så nekter jeg; Uansett hva han sa, så trodde de ikke på ham, eller hovedsetningen kan ha et annet ledd, som subjektet, på førsteplass: Hvem du enn påberoper deg som sannhetsvitne, jeg tror ikke på deg; Uansett om du har rett, vi gir oss ikke. Begge deler tyder på at slike innrømmelsessetninger ikke er fullt integrert som bisetning i hovedsetningen. Men en direkte tilknytning med innføyning i hovedsetningen brukes også: Hvor skrøpelig du enn er, må du komme i morgen, ved siden av: Hvor skrøpelig du enn er, så må du komme i morgen, eller: Hvor skrøpelig du enn er, du må komme i morgen.