I en fremstilling av ord- og leddstilling er det naturlig å ta utgangspunkt i hele setninger, siden en slik fremstilling nødvendigvis må dreie seg om hvordan ord og ledd plasseres i forhold til hverandre i setningsstrukturen.
Norsk leddstilling er en blanding av fasthet og frihet: Setninger kan inndeles i en rekke posisjoner hvor de enkelte typer setningsledd har sin faste eller karakteristiske plass. Noen posisjoner er begrenset til å inneholde ett ledd, andre kan romme flere ledd. På de fleste punkter er leddenes rekkefølge den samme i alle norske setninger. Det finnes likevel noen karakteristiske forskjeller som gir grunn til å skille mellom tre forskjellige setningstyper.
13.1 Verbstilling og setningstyper
Setninger kan inndeles i setningstyper på grunnlag av det finitte verbs stilling i setningen:
Setningstype I har det finitte verb på annen plass: Hanhaddeikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år; I århaddehan ikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen. Denne typen omfatter hovedsetninger, både vanlige utsagnssetninger, som i de to eksemplene, og ord- eller leddspørsmål: Hvorforhaddehan ikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år?;Nårbledet et problem?
Setningstype II har det finitte verb på første plass. Den omfatter fremfor alt setningsspørsmål i hovedsetnings form (ja/nei-spørsmål): Haddehan virkelig ikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år?, men den finnes også i en viss type betingelsesbisetninger: Haddehan bare husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen, hadde hun vært fornøyd.
Fra norrønt (og moderne islandsk) kjenner vi dessuten bruk av setningstype II i utsagnssetninger (fortellende hovedsetninger). I dag virker dette som arkaiserende «sagastil». Bjørnson benyttet ikke sjelden en slik uttrykksmåte for å skape et preg av folkelig fortelling, særlig i forbindelse med et så eller da etter subjektet: Tog han saa paa at drikke igjen; Gik han saa igjen til Karen.
Setningstype III er den vanlige bisetningstypen. Den innledes med en subjunksjon (underordnende konjunksjon). Deretter følger setningens subjekt, dernest visse adverb (spesielt nektelsesordet ikke) og først deretter det finitte verb: …fordi hanikke haddehusket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år, til forskjell fra tilsvarende hovedsetninger: Hanhadde ikkehusket…; I århaddehanikkehusket…; Haddehanikkehusket…? I resten av setningen er det ikke noen prinsipiell forskjell mellom setningstypene.
Unntaksvis kan disse setningstypene brukes annerledes enn slik vi har beskrevet det her. Med en særlig betoning, i skrift markert med spørsmålstegn, fungerer en setning av setningstype I som spørresetning: Du sendte vel inn søknaden i tide? Det forekommer også at setninger av setningstype III fungerer som utrop: At de gidder!, uten overordnet hovedsetning.
Setningstype III kjennetegner bisetninger. I muntlig språk hender det at type I dukker opp også her::Hun sa at hanhadde ikkevært syk, i stedet for: Hun sa at hanikke haddevært syk. Dette er likevel bare mulig ved noen få subjunksjoner. Det kan f.eks. ikke hete: *Han kolliderte da hanoverholdt ikkevikeplikten; *Vi kommer for sent hvis dusetter ikkeopp farten.
I visse sammenhenger er imidlertid type I med det finitte verb på annen plass obligatorisk også i bisetninger, nemlig når et ledd i bisetningen skal fremheves ved å flyttes frem til en førsteplass – da må en slik førsteplass gjøres tilgjengelig. Ønsker vi f.eks. å fremheve objektet dette forslaget i følgende bisetning på denne måten: Sverre sa at han under ingen omstendigheter kunne støtte dette forslaget, må det bli slik: Sverre sa at dette forslaget kunne hanunder ingen omstendigheter støtte, og slett ikke slik: *Sverre sa at dette forslaget han under ingen omstendigheter kunne støtte.
Hvis logiske hensyn tilsier at en bisetning kommer først i en annen, overordnet bisetning, må det f.eks. hete: Snorre skriverat daOlav hadde hørt dette,gikk hanøyeblikkelig ned til skipet, ikke: *Snorre skriverat daOlav hadde hørt dette,hanøyeblikkeliggikkned til skipet. Skal at-setningen ha vanlig bisetnings leddstilling, må da-setningen enten plasseres etter subjektet: Snorre skriver atOlav,dahan hadde hørt dette, øyeblikkeliggikkned til skipet, eller den kan etterstilles: Snorre skriver atOlavøyeblikkeliggikkned til skipetdahan hadde hørt dette. I det siste tilfellet kommer da-setningen, som uttrykker fortidighet, til å stå etter det setningsinnholdet som den er fortidig i forhold til.
13.2 Posisjoner, plasser og ledd
13.2.1 Setningsskjemaet
De tre setningstypene adskiller seg fra hverandre i sin første del, mens resten, fra og med det infinitte verb, er felles. Vi kan anskueliggjøre forskjeller og sammenhenger mellom de tre setningstypene i følgende formler, sammenfattende omtalt som «setningsskjema» (X = åpen, uspesifisert kategori, us = underordnende subjunksjon, s = subjekt, S = andre substantivledd som objekter osv. og adjektiv som predikativ, v = finitt verb, V = infinitt(e) verb, a = adverb eller adverbialledd som står like etter eller like foran det finitte verb i henholdsvis hoved- og bisetninger, A = adverb eller adverbialledd som står etter V og/eller S):
I s/X v (s) a V S A
Han har ikke fått sparken likevel
Nå har han ikke fått sparken likevel
II v s a V S A
Har han ikke fått sparken likevel?
III us s a v V S A
fordi han ikke har fått sparken likevel
Det er bare utsagnssetninger av type I som har en uspesifisert førsteplass. Her kan ledd av mange forskjellige typer stå, men meget hyppig, og vel mest typisk, står setningens subjekt her (derfor «s/X» i formelen ovenfor). Ellers finner vi her andre, bestemte ledd som knytter an til foregående kontekst, f.eks. objekter og forskjellige typer adverbialledd: Denne utviklingenhar forfatteren skildret helt ypperlig; Derformåtte de gi opp, eller ledd som refererer til en kjent situasjon: På møtet i gårvar det mye snakk om budsjettoverskridelsene. Slike adverbialledd presenterer en ramme for, eller omstendigheter rundt, det øvrige setningsinnhold. Ofte finner vi her adverbiale bisetninger. Særlig vanlige og typiske er bisetninger som etablerer en fortidighets-, årsaks- eller betingelsesrelasjon: Daden unge mannen fikk ordet, holdt han en ypperlig tale; Så snartOlav hørte dette, gikk han ned til skipet; Fordidette var kjent, oppstod det ingen problemer; Hvisvi isteden investerer i obligasjoner, unngår vi alle problemer. Slike tekstbetingede funksjoner er vanligere enn mer eller mindre emfatiske fremhevelser av følgende art: Helt ypperlighar forfatteren skildret denne utviklingen; En ny regjeringer det vi nå vil ha!, eller med fremhevet objekt- eller subjektsetning:Atsikkerheten hadde sviktet, ble etter hvert alle unntatt de ansvarlige klar over; Atsvindel stadig foregår i stort omfang, er innlysende; eller med infinitiv: Skamme degskulle du!
Et verb kan fremheves ved plassering på førsteplass i forbindelse med finitt form av gjøre: Skrøtgjorde han også. Ofte settes verbet da i infinitiv: Skrytegjorde han også. Denne anvendelsen av gjøre er beslektet med bruken som «erstatningsverb» («verbpronominalisering») i tilfeller som: Hun gråt, ogdet gjordehan også.
13.2.2 Subjektets plassering
Subjektet i utsagnssetninger av type I stilles etter det finitte verb når et annet ledd inntar førsteplassen på grunn av konteksttilknytning eller fremhevelse, og i spørsmål av setningstype II generelt. Slik etterstilling kalles inversjon. Som regel står subjektet da umiddelbart etter verbet, men visse adverb kan likevel komme mellom verb og subjekt, jf. Erde ikkekommet ennå? vs. Erikke dekommet ennå?;Etter beredskapssvikten haddehan nåtenkt sitt vs. Etter beredskapssvikten haddenå hantenkt sitt.
Når setningens verbal bare er et finitt verb og ordenes form ikke viser hva som er subjekt og objekt, kan det ved inversjon oppstå misforståelser i skriftlig språk – i muntlig språk vil betoningen gi beskjed om hva som er subjekt og objekt i setninger som Faren elsket moren; subjektet er ubetont. Med sammensatt verbal oppheves tvetydigheten: Faren (subjekt) hadde elsket moren (objekt) – Faren (objekt) hadde moren (subjekt) elsket.
Tvetydigheten i setninger uten sammensatt verbal kan oppheves ved bruk av en spesiell konstruksjon som kalles utbrytning: Det var faren (logisk objekt) (som) moren (subjekt) elsket – Det var faren (logisk subjekt) som elsket moren (objekt). Slik utbrytning er svært utbredt i norsk: Han hadde skutt elgen – Det var han som hadde skutt elgen; De så henne – Det var henne (som) de så; En stormfull høstkveld rodde han over fjorden – Det var en stormfull høstkveld (at) han rodde over fjorden. Ved utbrytning av substantivledd brukes som, og ved utbrytning av adverbialledd at.
13.2.3 Posisjoner og plasser
I setningstypeformlene ovenfor kan det skjelnes mellom posisjoner som bare tillater ett setningsledd (og som dermed er én plass), og posisjoner som tillater to eller flere setningsledd (og dermed kan omfatte to eller flere plasser).
Ett ledd har vi på første plass i utsagnssetninger; mulighet for å stå i denne posisjonen betraktes vanligvis som en test for hva som kan regnes som et setningsledd. Andre én-plass-posisjoner er v – plassen for det finitte verb, s – subjektplassen, og us – plassen for bisetningsinnleder (subjunksjoner). Som vi har sett, er disse posisjonene (plassene) av forskjellig art: subjunksjoner som innleder adverbialsetninger, har som regel ingen setningsleddsfunksjon. Det har derimot relativpartikkelen som, selv om den ikke har noen form for bøyning og ofte kan utelates. Setningsleddsfunksjon har også spørrepronomener og spørreadverb, f.eks. hvem, hva, hvordan, hvorfor, ledd med hvilken, og de kan ikke utelates.
I de andre posisjonene er det rom for flere plasser, således i a-posisjonen: Fordi han etter alles oppfatning1 i løpet av året2sannsynligvis3ikke4 ville begå flere feil (fire adverb og adverbialledd etter hverandre). Ledd som angir kilde og lokalisering i tid og rom, står foran slike som angir sannsynlighet, og til slutt står nektelsen ikke som det mest radikalt modifiserende.
I V-, N- og A-posisjonene er det også flere plasser. V-posisjonen kan utbygges til å romme mer omfattende verbkjeder: …fordi han virkelig ikkehadde1 villet2 ønske3 å forlede4 noen til noe slikt (pluskvamperfektum av modalverb som styrer et verb som igjen styrer en å-infinitiv; til sammen ett finitt og tre infinitte verb); …siden prosjektet ikkeville1 ha2 latt3 segrealisere4uten kollegenes medvirkning (2. kondisjonalis av refleksivt la med avhengig infinitiv og passiv betydning; også her ett finitt og tre infinitte verb). I bisetninger har vi en ubrutt kjede av finitt og infinitte verb, som i disse to eksemplene; i setningstype I og II med det finitte verb på henholdsvis annen- og førsteplass kan det komme s- og a-ledd mellom finitt og infinitt(e) verb: Prosjektetville1 ikkeha2 latt3 segrealisere4 uten kollegenes medvirkning (ett s-ledd mellom finitt og infinitte verb); Nåhadde1 han virkelig ikkevillet2 ønske3å forlede4 noen til noe slikt (til sammen tre ledd – ett s- og to a-ledd – mellom finitt og infinitte verb).
I N–posisjon får vi indirekte og direkte objekt: Han hadde alltid gitthenne mange blomster, og dette kostetham mye, med indirekte objekt foran direkte. I N-posisjon har vi også subjektspredikativer: Hanhadde alltid værten gnier (ekstremt sparsommelig), og objektspredikativer: Hun hadde kalthamen tosk (lat og doven).
I A-posisjon kan flere adverbialledd følge etter hverandre: Hun hadde overlevert bokentil ham1 hjemme hos seg2 en uke tidligere3 (tre A-ledd); Elevene hadde oppført segskikkelig1 i undervisningen2 i lengre tid3 (tre A-ledd). Hovedregelen er at adverbialledd som er nær knyttet til setningens hovedverb, står nærmere dette, dvs. før adverbialledd som er mindre nær knyttet til eller har et friere forhold til hovedverbet.