I en fremstilling av ord- og leddstilling er det naturlig å ta utgangspunkt i hele setninger, siden en slik fremstilling nødvendigvis må dreie seg om hvordan ord og ledd plasseres i forhold til hverandre i setningsstrukturen.
Norsk leddstilling er en blanding av fasthet og frihet: Setninger kan inndeles i en rekke posisjoner hvor de enkelte typer setningsledd har sin faste eller karakteristiske plass. Noen posisjoner er begrenset til å inneholde ett ledd, andre kan romme flere ledd. På de fleste punkter er leddenes rekkefølge den samme i alle norske setninger. Det finnes likevel noen karakteristiske forskjeller som gir grunn til å skille mellom tre forskjellige setningstyper.
13.1 Verbstilling og setningstyper
Setninger kan inndeles i setningstyper på grunnlag av det finitte verbs stilling i setningen:
Setningstype I har det finitte verb på annen plass: Han hadde ikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år; I år hadde han ikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen. Denne typen omfatter hovedsetninger, både vanlige utsagnssetninger, som i de to eksemplene, og ord- eller leddspørsmål: Hvorfor hadde han ikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år?; Når ble det et problem?
Setningstype II har det finitte verb på første plass. Den omfatter fremfor alt setningsspørsmål i hovedsetnings form (ja/nei-spørsmål): Hadde han virkelig ikke husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år?, men den finnes også i en viss type betingelsesbisetninger: Hadde han bare husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen, hadde hun vært fornøyd.
Fra norrønt (og moderne islandsk) kjenner vi dessuten bruk av setningstype II i utsagnssetninger (fortellende hovedsetninger). I dag virker dette som arkaiserende «sagastil». Bjørnson benyttet ikke sjelden en slik uttrykksmåte for å skape et preg av folkelig fortelling, særlig i forbindelse med et så eller da etter subjektet: Tog han saa paa at drikke igjen; Gik han saa igjen til Karen.
Setningstype III er den vanlige bisetningstypen. Den innledes med en subjunksjon (underordnende konjunksjon). Deretter følger setningens subjekt, dernest visse adverb (spesielt nektelsesordet ikke) og først deretter det finitte verb: …fordi han ikke hadde husket å gi sin samboer blomster til fødselsdagen i år, til forskjell fra tilsvarende hovedsetninger: Han hadde ikke husket…; I år hadde han ikke husket…; Hadde han ikke husket…? I resten av setningen er det ikke noen prinsipiell forskjell mellom setningstypene.
Unntaksvis kan disse setningstypene brukes annerledes enn slik vi har beskrevet det her. Med en særlig betoning, i skrift markert med spørsmålstegn, fungerer en setning av setningstype I som spørresetning: Du sendte vel inn søknaden i tide? Det forekommer også at setninger av setningstype III fungerer som utrop: At de gidder!, uten overordnet hovedsetning.
Setningstype III kjennetegner bisetninger. I muntlig språk hender det at type I dukker opp også her:: Hun sa at han hadde ikke vært syk, i stedet for: Hun sa at han ikke hadde vært syk. Dette er likevel bare mulig ved noen få subjunksjoner. Det kan f.eks. ikke hete: *Han kolliderte da han overholdt ikke vikeplikten; *Vi kommer for sent hvis du setter ikke opp farten.
I visse sammenhenger er imidlertid type I med det finitte verb på annen plass obligatorisk også i bisetninger, nemlig når et ledd i bisetningen skal fremheves ved å flyttes frem til en førsteplass – da må en slik førsteplass gjøres tilgjengelig. Ønsker vi f.eks. å fremheve objektet dette forslaget i følgende bisetning på denne måten: Sverre sa at han under ingen omstendigheter kunne støtte dette forslaget, må det bli slik: Sverre sa at dette forslaget kunne han under ingen omstendigheter støtte, og slett ikke slik: *Sverre sa at dette forslaget han under ingen omstendigheter kunne støtte.
Hvis logiske hensyn tilsier at en bisetning kommer først i en annen, overordnet bisetning, må det f.eks. hete: Snorre skriver at da Olav hadde hørt dette, gikk han øyeblikkelig ned til skipet, ikke: *Snorre skriver at da Olav hadde hørt dette, han øyeblikkelig gikk ned til skipet. Skal at-setningen ha vanlig bisetnings leddstilling, må da-setningen enten plasseres etter subjektet: Snorre skriver at Olav, da han hadde hørt dette, øyeblikkelig gikk ned til skipet, eller den kan etterstilles: Snorre skriver at Olav øyeblikkelig gikk ned til skipet da han hadde hørt dette. I det siste tilfellet kommer da-setningen, som uttrykker fortidighet, til å stå etter det setningsinnholdet som den er fortidig i forhold til.