Listen omfatter i hovedsak begreper som er brukt eller henvist til i fremstillingen. Termer som ble innført som ny grammatisk terminologi i 2005/2006, er markert med: (ny). Det gjelder især de ordklasser som antas i denne terminologien.
adposisjon samlebegrep for preposisjoner, postposisjoner og sirkumposisjoner
adverb ordklasse; ord med betydning av sted, tid, måte, årsak, grunn, betingelse, innrømmelse e.l., oftest ubøyelig (nå, derfor), men noen har gradbøyning (oftere), og noen har en påstedsendelse -e (jf. borte vs. bort)
adverbial 1) adverb eller preposisjonsledd med betydning av sted, tid, måte, årsak, grunn, betingelse, innrømmelse e.l. som setningsledd, knyttet til setningens verb som fri eller fast utfylling; 2) adjektiv til adverbial i betydning 1)
adjektiv (adjektivisk) ordklasse; ord som står som attributt til substantiver eller som predikativ, f.eks. gamle menn, han var gammel, de fleste med både ubestemt og bestemt bøyning
adjektivfrase seadjektivledd
adjektivledd ledd som består av adjektiv som overledd og et annet ledd, f.eks. et adverb eller et preposisjonsledd som underledd, som særdeles dyktig og glad i mat
agensfrase seagensledd
agensledd preposisjonsledd som uttrykk for det handlende subjekt i passivsetninger, f.eks. av butleren i sherryen ble hentet av butleren
akkusativ i kasusspråk form av substantiver, pronomener og adjektiver som fungerer som objekt eller styrelse for preposisjon, og i noen utstrekning adverbial eller objektspredikativ
aktiv setningskonstruksjon hvor setningens grammatiske subjekt også er den som utfører handlingen (e.l.), f.eks. butleren hentet sherryen
annen futurum sammensatt tidsform som består av presens skal/vil og perfektum infinitiv, f.eks. skal/vil ha kjøpt, skal/vil være forsvunnet, og som angir et tidspunkt som ligger forut for et annet tidspunkt i fremtiden
annen kondisjonalis sammensatt tidsform som består av preteritum skulle/ville og perfektum infinitiv, f.eks. skulle/ville ha kjøpt, skulle/ville være forsvunnet, angir et tidspunkt som ligger forut for et annet tidspunkt i fremtiden
attributt (attributiv) adjektiv, adverb, adverbial og bisetning som inngår som underledd i substantivledd og pronomenfraser, f.eks. gamle i gamle menn, i går i festen i går, som aldri ble oppdaget i feilen som aldri ble oppdaget og kjære i kjære deg!
avhengighetsform form av det personlige pronomen samt man som brukes som objekt og styrelse for preposisjon: meg, deg, ham, henne, oss, dem, en (til man); undertiden også omtalt som akkusativ
avlyd veksling mellom forskjellige, fonetisk ubeslektede vokaler ved bøyning, f.eks. i – a – u i finne – fant – funnet, med opprinnelse i det indoeuropeiske grunnspråk
bisetning tradisjonell betegnelse for en setning som inngår som ledd, eller del av et ledd, i en oversetning, f.eks. hhv. at hun hatet ham i hun sa at hun hatet ham og (som) hun hatet i mannen (som) hun hatet
dativ i kasusspråk form av substantiver, pronomener og adjektiver som fungerer som objekt eller styrelse for preposisjon
demonstrativt pronomen sepåpekende pronomen
det-setninger (ny) setning med det som formelt subjekt; se også presenteringssetning
determinativ/bestemmerord ordklasse; (ny) adjektiviske ord med en mer abstrakt, «grammatisk» betydning enn vanlige adjektiver; omfatter den tradisjonelle terminologis eiendomspronomener, demonstrative pronomener, bestemte og ubestemte artikler, grunntall og flere tidligere ubestemte pronomener (alle, noen, ingen, hver o.a.)
direkte objekt setningsledd i form av substantivledd eller pronomen, 1) styrt av verb som eneste objekt, f.eks. sin mann i hun takket sin mann; eller 2) som «saksobjekt» ved siden av et indirekte objekt, f.eks. et stort kakestykke i moren gav barnet et stort kakestykke
egentlig subjekt (ny) det ledd som i setninger med formelt subjekt det utfører handlingen (e.l.), f.eks. en bok i det lå en bok på bordet; undertiden også omtalt som logisk eller potensielt subjekt
eiendomsord/possessiv (ny) seeiendomspronomen
eiendomspronomen adjektivisk ord som uttrykker tilhørighet i vid forstand, f.eks. våre i våre drømmer
emfase (emfatisk) fremhevelse ved uttale med sterkere ettertrykk enn ved normaluttale og/eller plassering på en annen plass i setningen enn den vanlige
felleskjønn grammatisk kjønn, motsetning til intetkjønn
femininum hunkjønn
finitt verb(al) verbform med tidsbøyning, dvs. presens eller preteritum, f.eks. ser, så
formelt subjekt det som innholdstomt subjekt i upersonlige setninger og utrykk, f.eks. i det snør og det ble kjempet til siste mann, og i presenteringssetninger, f.eks. i det stod en flaske på bordet
forsterker (ny) f.eks. identitetspronomenet selv; se identitetspronomen
fortellende helsetning (ny) utsagnssetning som består av hoved- og eventuell(e) bisetning(er), f.eks. hun visste alt og hun visste at han visste hvem morderen var
(første) futurum verbalets fremtidsform, f.eks. vil…skje i det vil aldri skje
første kondisjonalis sammensatt form som består av preteritum skulle/ville og presens infinitiv, f.eks. skulle/ville reise, og som angir et tidspunkt som er fremtidig i forhold til et annet tidspunkt i fortiden, eller en irreal eller hypotetisk betingelse
generisk artsbetegnende i motsetning til individualiserende, f.eks. mennesket i et utsagn som mennesket er et pattedyr
genitiv 1) i kasusspråk form av substantiver, pronomener og adjektiver som betegner tilhørighet i vid forstand eller som også kan være objekt eller styrelse for preposisjon, jf. for eksempel tysk sie gedachten der Verstorbenen ’de mintes de døde’ og wegen des Geldes ’på grunn av pengene’, og i noen utstrekning adverbial eller predikativ, jf. tysk sie war vornehmer Herkunft ’hun var av fornem herkomst’; og 2) i moderne norsk substantiv- og pronomenformer med -s-endelse som betegner tilhørighet i vid forstand
genus segrammatisk kjønn
grammatisk kjønn egenskap ved substantiver som bestemmer formen på attributive og predikative adjektiver i entall, f.eks. felleskjønn en vakker bok vs. intetkjønn et vakkert dikt
hankjønn 1) naturlig kjønn, til forskjell fra hunkjønn; 2) grammatisk kjønn, i motsetning til hunkjønn og intetkjønn (generelt irrelevant i riksmål, som har en grunnleggende motsetning mellom grammatisk felleskjønn og intetkjønn); 3) av og til brukt ensbetydende med felleskjønn
helsetning setning som består av hoved- og bisetning(er), f.eks. hun håpet at han visste når de kom
hunkjønn 1) naturlig kjønn, motsetning til hankjønn; 2) grammatisk kjønn, til forskjell fra felleskjønn (hankjønn) og intetkjønn, i riksmål og bokmål bare aktuelt i det beskjedne antall ord med a-endelse i bestemt form entall, f.eks. hytta
identitetspronomen pronomen som fremhever identitet, f.eks. selv i hun var selv skyld i elendigheten, og egen i han tok bare med seg sine egne eiendeler
ikke-restriktiv relativsetning relativsetning som tilføyer informasjon til et allerede uttømmende identifisert substantivledd, f.eks. som ledelsen jo allerede var kjent med i disse problemene, som ledelsen jo allerede var kjent med,…
imperativsetning setning med imperativform som verbal, f.eks. vent!,kom deg hjem med en gang!
indirekte objekt setningsledd i form av substantivledd eller pronomen, styrt av verb som «mottagerobjekt» ved siden et direkte objekt, f.eks. barnet i moren gav barnet et stort kakestykke; i eldre skolegrammatikk omtalt som hensynsledd
infinitt verb verbform uten tidsendelse, dvs. infinitiv og perfektum og presens partisipp, f.eks. hhv. elske, elsket, elskende
interjeksjon ordklasse; ord som alene utgjør en ytring og som uttrykker et emosjonelt engasjement, f.eks. uff, eller påkaller oppmerksomhet, f.eks. hallo
intetkjønn grammatisk kjønn, til forskjell fra felleskjønn
kasus form av substantiver, adjektiver og pronomener som viser hvilken funksjon ordet har i setningen
kjønn segrammatisk kjønn, naturlig kjønn
komparativ form av adjektiver og adverb som uttrykker en høyere grad av den egenskap adjektivet betegner, f.eks. større, bedre, vakrere og heller
kongruens grammatisk samsvar mellom to ord eller ledd, f.eks. i grammatisk kjønn mellom substantiv og adjektiv i entall: en god fortelling vs. et godt essay, eller i flertall: gode fortellinger og essays
konjunksjon/sideordningsord ordklasse; (ny betydn.) ord som forbinder og sideordner grammatiske like ord eller ledd, f.eks. og i gammel og god, gamle hus og nye hytter
konjunksjonal (ny) ord eller ledd bestående av flere ord som forbinder og sideordner grammatisk like ledd, f.eks. enten…eller i enten foraktet skurk eller beundret helt
konjunktiv i eldre språk finitte verbformer som uttrykker irrealitet, ønsker, påbud og referat
leddsetning bisetning som står som ledd i en helsetning, f.eks. at han gjorde det som objekt i hun likte ikke at han gjorde det
logisk subjekt 1) setningsledd som ikke er setningens subjekt, men som står i et innholdsmessig subjektforhold til et verbal, f.eks. ham i hun hørte ham plystre; eller 2) hvilket som helst ledd som identifiseres som utførende en handling (e.l.) uttrykt ved en infinitiv, som henne i han tryglet henne om å komme, eller han i han tryglet henne om å få komme; 3) se egentlig subjekt
maskulinum hankjønn
mengdeord/kvantor (ny) ord som uttrykker tall eller mengdeforhold
morfologi 1) et språks system av bøyde ordformer; 2) beskrivelse av formsystemet i 1), formlære