Listen omfatter i hovedsak begreper som er brukt eller henvist til i fremstillingen. Termer som ble innført som ny grammatisk terminologi i 2005/2006, er markert med: (ny). Det gjelder især de ordklasser som antas i denne terminologien.
adjektiv (adjektivisk) ordklasse; ord som står som attributt til substantiver eller som predikativ, f.eks. gamle menn, han var gammel, de fleste med både ubestemt og bestemt bøyning
adjektivfrase se adjektivledd
adjektivledd ledd som består av adjektiv som overledd og et annet ledd, f.eks. et adverb eller et preposisjonsledd som underledd, som særdeles dyktig og glad i mat
adposisjon samlebegrep for preposisjoner, postposisjoner og sirkumposisjoner
adverb ordklasse; ord med betydning av sted, tid, måte, årsak, grunn, betingelse, innrømmelse e.l., oftest ubøyelig (nå, derfor), men noen har gradbøyning (oftere), og noen har en påstedsendelse -e (jf. borte vs. bort)
adverbial 1) adverb eller preposisjonsledd med betydning av sted, tid, måte, årsak, grunn, betingelse, innrømmelse e.l. som setningsledd, knyttet til setningens verb som fri eller fast utfylling; 2) adjektiv til adverbial i betydning 1)
agensfrase se agensledd
agensledd preposisjonsledd som uttrykk for det handlende subjekt i passivsetninger, f.eks. av butleren i sherryen ble hentet av butleren
akkusativ i kasusspråk form av substantiver, pronomener og adjektiver som fungerer som objekt eller styrelse for preposisjon, og i noen utstrekning adverbial eller objektspredikativ
aktiv setningskonstruksjon hvor setningens grammatiske subjekt også er den som utfører handlingen (e.l.), f.eks. butleren hentet sherryen
annen futurum sammensatt tidsform som består av presens skal/vil og perfektum infinitiv, f.eks. skal/vil ha kjøpt, skal/vil være forsvunnet, og som angir et tidspunkt som ligger forut for et annet tidspunkt i fremtiden
annen kondisjonalis sammensatt tidsform som består av preteritum skulle/ville og perfektum infinitiv, f.eks. skulle/ville ha kjøpt, skulle/ville være forsvunnet, angir et tidspunkt som ligger forut for et annet tidspunkt i fremtiden
attributt (attributiv) adjektiv, adverb, adverbial og bisetning som inngår som underledd i substantivledd og pronomenfraser, f.eks. gamle i gamle menn, i går i festen i går, som aldri ble oppdaget i feilen som aldri ble oppdaget og kjære i kjære deg!
avhengighetsform form av det personlige pronomen samt man som brukes som objekt og styrelse for preposisjon: meg, deg, ham, henne, oss, dem, en (til man); undertiden også omtalt som akkusativ
avlyd veksling mellom forskjellige, fonetisk ubeslektede vokaler ved bøyning, f.eks. i – a – u i finne – fant – funnet, med opprinnelse i det indoeuropeiske grunnspråk
bisetning tradisjonell betegnelse for en setning som inngår som ledd, eller del av et ledd, i en oversetning, f.eks. hhv. at hun hatet ham i hun sa at hun hatet ham og (som) hun hatet i mannen (som) hun hatet
dativ i kasusspråk form av substantiver, pronomener og adjektiver som fungerer som objekt eller styrelse for preposisjon
demonstrativt pronomen se påpekende pronomen
det-setning (ny) setning med det som formelt subjekt; se også presenteringssetning
determinativ/bestemmerord ordklasse; (ny) adjektiviske ord med en mer abstrakt, «grammatisk» betydning enn vanlige adjektiver; omfatter den tradisjonelle terminologis eiendomspronomener, demonstrative pronomener, bestemte og ubestemte artikler, grunntall og flere tidligere ubestemte pronomener (alle, noen, ingen, hver o.a.)
direkte objekt setningsledd i form av substantivledd eller pronomen, 1) styrt av verb som eneste objekt, f.eks. sin mann i hun takket sin mann; eller 2) som «saksobjekt» ved siden av et indirekte objekt, f.eks. et stort kakestykke i moren gav barnet et stort kakestykke
egentlig subjekt (ny) det ledd som i setninger med formelt subjekt det utfører handlingen (e.l.), f.eks. en bok i det lå en bok på bordet; undertiden også omtalt som logisk eller potensielt subjekt
eiendomsord (ny) se eiendomspronomen
eiendomspronomen adjektivisk ord som uttrykker tilhørighet i vid forstand, f.eks. våre i våre drømmer
emfase (emfatisk) fremhevelse ved uttale med sterkere ettertrykk enn ved normaluttale og/eller plassering på en annen plass i setningen enn den vanlige
felleskjønn grammatisk kjønn, motsetning til intetkjønn
femininum hunkjønn
finitt verb(al) verbform med tidsbøyning, dvs. presens eller preteritum, f.eks. ser, så
formelt subjekt det som innholdstomt subjekt i upersonlige setninger og utrykk, f.eks. i det snør og det ble kjempet til siste mann, og i presenteringssetninger, f.eks. i det stod en flaske på bordet
forsterker (ny) f.eks. identitetspronomenet selv; se identitetspronomen
fortellende helsetning (ny) utsagnssetning som består av hoved- og eventuell(e) bisetning(er), f.eks. hun visste alt og hun visste at han visste hvem morderen var
(første) futurum verbalets fremtidsform, f.eks. vil…skje i det vil aldri skje
første kondisjonalis sammensatt form som består av preteritum skulle/ville og presens infinitiv, f.eks. skulle/ville reise, og som angir et tidspunkt som er fremtidig i forhold til et annet tidspunkt i fortiden, eller en irreal eller hypotetisk betingelse
generisk artsbetegnende i motsetning til individualiserende, f.eks. mennesket i et utsagn som mennesket er et pattedyr
genitiv 1) i kasusspråk form av substantiver, pronomener og adjektiver som betegner tilhørighet i vid forstand eller som også kan være objekt eller styrelse for preposisjon, jf. for eksempel tysk sie gedachten der Verstorbenen ’de mintes de døde’ og wegen des Geldes ’på grunn av pengene’, og i noen utstrekning adverbial eller predikativ, jf. tysk sie war vornehmer Herkunft ’hun var av fornem herkomst’; og 2) i moderne norsk substantiv- og pronomenformer med -s-endelse som betegner tilhørighet i vid forstand
genus se grammatisk kjønn
grammatisk kjønn egenskap ved substantiver som bestemmer formen på attributive og predikative adjektiver i entall, f.eks. felleskjønn en vakker bok vs. intetkjønn et vakkert dikt
hankjønn 1) naturlig kjønn, til forskjell fra hunkjønn; 2) grammatisk kjønn, i motsetning til hunkjønn og intetkjønn (generelt irrelevant i riksmål, som har en grunnleggende motsetning mellom grammatisk felleskjønn og intetkjønn); 3) av og til brukt ensbetydende med felleskjønn
helsetning setning som består av hoved- og bisetning(er), f.eks. hun håpet at han visste når de kom hunkjønn 1) naturlig kjønn, motsetning til hankjønn; 2) grammatisk kjønn, til forskjell fra felleskjønn (hankjønn) og intetkjønn, i riksmål og bokmål bare aktuelt i det beskjedne antall ord med a-endelse i bestemt form entall, f.eks. hytta