5.3 Enkelt- og dobbeltbestemmelse
På norsk setter vi ofte substantivet i bestemt form etter et adjektiv med adjektivets bestemte artikkel: den gamle mannen, det store bildet, de siste avisene. Dette kalles «dobbeltbestemmelse» eller «overbestemt substantiv», og er også vanlig i forbindelse med foranstilt demonstrativt pronomen: dette problemet, den saken.
Dobbeltbestemmelse er et naturlig trekk ved norsk talespråk. I skrift gir valget mellom dobbeltbestemmelse og enkeltbestemmelse mulighet til stilistisk variasjon. Det er ikke slik at språket uten videre blir mer muntlig og mer «naturlig» ved massiv og ukritisk bruk av dobbeltbestemmelse, eller at det blir mer «litterært» og «lødig» ved forsert bruk av enkeltbestemmelse.
Det er ikke bare en stilistisk forskjell, men også en betydningsforskjell mellom den ukjente soldat og den ukjente soldaten, og mellom den franske president og den franske presidenten. Mens den ukjente soldat er det generelle begrep, er den ukjente soldaten et bestemt individ hvis identitet er ukjent. På tilsvarende måte vil den franske president være det franske statsoverhode som institusjon, mens den franske presidenten er en bestemt fungerende fransk president. Derfor ville det også være naturlig å si og skrive på riksmål: Det norske folk satte denne sten, hvor nynorsk har: Det norske folket sette denne steinen (innskriften på Ivar Aasen-støtten på Vår Frelsers gravlund i Oslo).
Slik betegner et dobbeltbestemt substantivledd gjerne noe hjemligere, noe mer velkjent: den gamle presten, den nye kapellanen, de store gårdene i bygda, det runde bordet i stuen, den idiotiske fyren.
Med enkeltbestemmelse går således tanken i retning av noe mer generelt, endog noe poetisk eller omvendt noe saklig, nøkternt, forretningsmessig, jf. henholdsvis den lyse luft, den skinnende stjerne og det endelige referat, den innsendte artikkel. Enkeltbestemmelse rår grunnen alene i en del faste uttrykk som det glade budskap, det glade vanvidd, den siste mohikaner, de evige jaktmarker, de skrå bredder, den første kjærlighet osv. Jf. også forskjellen mellom det gode liv på landet og livet på landet, hvor det første uttrykket kan oppfattes som mer abstrakt og det andre som mer konkret.
Står adjektivet i superlativ, brukes som regel dobbeltbestemmelse når det foreligger en sammenligning: den eldste sønnen på gården, den beste avisen på stedet, den flinkeste gutten i klassen. Har derimot superlativen absolutt betydning og betegner en meget høy grad uten sammenligning, er substantivleddet enkeltbestemt: den høyeste lykke, den verste nød, den største skam, den dypeste smerte, de beste hilsener osv. Tilsvarende absolutt betydning har også adjektiver som opprinnelig eller endelig, og mange finner det derfor naturlig å si: den opprinnelige plan, det endelige forslag.
I forbindelse med en etterfølgende relativ bisetning som avgrenser substantivet (restriktiv relativsetning), er det vanlig at dette står uten bestemt artikkel: de norske skiløpere som oppholder seg i Lahti. Her avgrenser bisetningen omtalen til å gjelde den delmengde av norske skiløpere som befinner seg i Lahti (og det er ikke alle). Derimot vil bisetningen i: de norske skiløperne, som oppholder seg i Lahti, være en videreførende, ikke-restriktiv relativsetning (som omsluttes av komma), som gir en tilleggsopplysning om hvor samtlige norske skiløpere for tiden oppholder seg. I det andre tilfellet har skiløperne sterkere trykk. En tilsvarende betydningsforskjell er det mellom: den norske delegasjon som skal ta opp dette spørsmål (i motsetning til den som gjør noe annet) og den norske delegasjonen, som skal ta opp dette spørsmål osv.
Foran adjektivene hel og halv kan vi ikke bruke adjektivets bestemte artikkel i utvungen uttrykksmåte. Det hele land, den halve formue osv. virker nå poetisk eller arkaiserende; vi vil naturlig si: hele landet, halve formuen. Som fast uttrykk gjenstår det ganske land.
I andre faste uttrykk utelates adjektivets bestemte artikkel: det var lyse dagen, midt på blanke formiddagen osv. Det samme gjelder ved enkelte superlativer: i verste juletrafikken, undertiden med substantivet uten bestemt artikkel: i ytterste nød, med største fornøyelse (men her kan artikkelen tas med: med den største fornøyelse).
Undertiden brukes en uttrykksmåte med adjektivet i bestemt form uten artikkel foran et egennavn: råsterke Nilsen, bråvakre Karin. Konstruksjonen har en ytre likhet med hevdvunne norske uttrykk som gamle Larsen, eller, som sammensetning, Storeknut (6.1.2), men den moderne bruken er sannsynligvis influert av svensk og virker noe søkt i norsk.