3.4 Aktiv og passiv
I tradisjonell terminologi omtales aktiv og passiv som de to genera verbi (entall genus verbi), som er to forskjellige måter å behandle en setnings logiske subjekt på. Hittil har vi bare betraktet aktive setninger, dvs. setninger hvor den eller det som utfører verbalhandlingen, altså setningens logiske subjekt, også er grammatisk subjekt: Kommunen kjøpte huset; Styret har skrevet et brev om saken; Mange mennesker leser stadig ukeblader. Snur vi setningene om, slik at den (det eller de) handlende, det logiske subjektet, blir del av et preposisjonsuttrykk med av (et agensledd) eller utelates, får vi en passivsetning: Huset ble kjøpt av kommunen; Et brev om saken er (blitt) skrevet av styret; Ukeblader leses stadig av mange mennesker, eller uten logisk subjekt: Huset er nylig blitt solgt; Brevet var ikke blitt skrevet; Ukeblader leses nå mindre enn før.
Norsk har to måter å uttrykke passiv på: ved hjelp av bli + perfektum partisipp av verbet eller med s-form av verbet. Disse uttrykksmåtene har ikke helt samme funksjon og kan ikke alltid erstatte hverandre. Formene med -s forekommer bare sjelden i preteritum og perfektum, og har da som regel en særlig betydning som ikke uten videre kan sidestilles med passiv.
3.4.1 Passivkonstruksjonenes tidsformer
Verb i passiv har følgende tidsformer:
presens: blir kjøpt, blir skrevet; kjøpes, skrives
preteritum: ble kjøpt, ble skrevet
perfektum: er/har blitt kjøpt, er/har blitt skrevet, er kjøpt, er skrevet
pluskvamperfektum: var/hadde blitt kjøpt, var/hadde blitt skrevet, var kjøpt, var skrevet
futurum (simpleks): skal (vil, kommer til å) bli kjøpt, bli skrevet; skal kjøpes, skrives
futurum eksaktum: skal (vil, kommer til å) være/ha blitt kjøpt, være/ha blitt skrevet, være kjøpt, være skrevet
første kondisjonalis: skulle (ville) bli kjøpt, bli skrevet; skulle (ville) kjøpes, skrives
annen kondisjonalis: skulle (ville) være/ha blitt kjøpt, være/ha blitt skrevet, være kjøpt, være skrevet
(presens) infinitiv: å bli kjøpt, å bli skrevet; å kjøpes, å skrives
perfektum infinitiv: å være/ha blitt kjøpt, å være/ha blitt skrevet
Ha er blitt stadig vanligere som perfektumhjelpeverb ved bli. Det gjelder også når bli er passivhjelpeverb. Perfektum, pluskvamperfektum, futurum eksaktum, annen kondisjonalis og perfektum infinitiv passiv kan altså alternativt hete henholdsvis: har blitt kjøpt, hadde blitt kjøpt, skal (vil, kommer til å) ha blitt kjøpt, skulle (ville) ha blitt kjøpt, å ha blitt kjøpt, osv.
Partisippformen blitt utelates ofte i perfektum og pluskvamperfektum passiv med være ; i stedet for er blitt kjøpt osv. sier man er kjøpt osv. Man må da være oppmerksom på at konstruksjoner med være og passivt partisipp kan representere to forskjellige betydninger. I Eiendommen er solgt er det, som i perfektum aktiv, tale om en avsluttet handling: Arvingene har solgt eiendommen. I andre tilfeller kan det dreie seg om en pågående uavsluttet tilstand; Eiendommen er stadig bebodd av arvingene tilsvarer ikke perfektum aktiv Arvingene har tidligere bebodd eiendommen, men presens aktiv: Arvingene bebor stadig eiendommen. Det er egentlig bare i det første tilfellet med skrevet at det er på sin plass å snakke om perfektum passiv uten blitt. Med henblikk på setninger som Eiendommen er stadig bebodd foretrekker mange betegnelsen presens tilstandspassiv.
Partisippet blitt kan bare utelates når hjelpeverbet er være. Historisk sett er konstruksjonen med være og partisipp uten blitt den eldste. Deretter er partisippet blitt føyd til, og så har ha trengt seg inn som alternativ til være: Eiendommen er solgt → Eiendommen er blitt solgt → Eiendommen har blitt solgt. Alle tre muligheter eksisterer i dagens norsk.
I eldre litteratur kan man treffe på s-passivformer i preteritum av svake verb: Han dreptes i slutten av krigen; Han valgtes til ordfører; Han utnevntes til professor. Jf. også følgende fra Bibeloversettelsen av 1930: …og gravene åpnedes, og mange av de hensovede helliges legemer stod op (Matt. 27,52). Slike former er en arv fra litterær dansk (hvor de fremdeles lever i beste velgående). De brukes knapt i moderne norsk, hvor de vil virke svært påfallende.
3.4.2 Personlig og upersonlig passiv
Forholdet mellom aktivsetningen Kommunen kjøpte huset og passivsetningen Huset ble kjøpt (av kommunen) kan karakteriseres slik: Aktivsetningens objekt huset blir til subjekt i passiv, mens aktivsetningens subjekt opptrer som et agensledd i passiv og generelt kan utelates. Passivkonstruksjoner med subjekt kalles personlig passiv. De kan dannes på flere måter, enten ved at man som i Huset ble kjøpt av kommunen gjør et direkte objekt til subjekt, eller ved at et indirekte objekt blir subjekt: Hun ble tildelt Spellemannprisen, som svarer til aktivsetningen Man tildelte henne Spellemannprisen. Setninger av denne typen, som: Jeg ble nektet adgang, er langt vanligere, og virker som oftest mer naturlige, enn tilsvarende setninger hvor det direkte objektet gjøres til subjekt: Adgang ble nektet meg; jf. også: Hun ble fravristet en innrømmelse og En innrømmelse ble fravristet henne; Han ble fradømt førerkortet for alltid og Førerkortet ble fradømt ham for alltid.
Også styrelsen for en preposisjon kan opptre som passivsubjekt (uten preposisjonen): Hun ble aldri tatt hensyn til; Han ble fremdeles satset på; Sengen er aldri tidligere blitt sovet i, osv.
I tillegg har norsk upersonlig passiv med det nøytrale pronomen det som formelt subjekt. Upersonlig passiv dannes under to omstendigheter: for det første når den tilsvarende aktivsetningen ikke inneholder et objekt (eller tilsvarende ledd) som kan bli subjekt; aktivsetningen Kvelden før hadde de festet lenge i nabohuset må bli til passiv: Kvelden før var det blitt festet lenge i nabohuset.
Upersonlig passiv av en annen art foreligger i: Før jul blir det solgt mange bøker, som tilsvarer aktiv: Før jul selger man (eller bokhandlerne osv.) mange bøker. Her står mange bøker på samme sted i setningen som objektet i aktivsetninger: Før jul hadde de solgt mange bøker. Leddet må være ubestemt og kan f.eks. ikke erstattes av et bestemt ledd: *Før jul blir det solgt de nye bøkene.
3.4.3 Bruken av passiv
I aktiv får vi vite hvem som utfører handlingen, og hvem noe utsies om: Han kjøpte et hus. Passiv kan også opplyse om det: Huset ble kjøpt av ham, men den handlende kan også holdes utenfor ved at et mulig agensledd som angir det logiske subjektet, utelates: Huset ble kjøpt, og slik er det i de fleste tilfeller. Derved konsentreres oppmerksomheten om huset (som altså ikke lenger er til salgs). Passiv brukes helt naturlig når den handlende er ukjent: Det anonyme brevet var blitt skrevet på en gammel skrivemaskin; Han ble drept i slutten av krigen. Eller den handlende kan være gitt ut fra den situasjon som beskrives: Han ble valgt til ordfører (dvs. av kommunestyret, som på det tidspunkt hadde en kjent sammensetning); Hun ble utnevnt til forsvarsminister (av Kongen i statsråd, etter forslag fra den sittende regjering ved statsministeren) osv.
Når vi med en upersonlig passivsetning sier: Før jul blir det solgt (selges det) mange bøker, er det verbalhandlingen – at det selges mange bøker – som interesserer og som står i fokus, ikke de som selger bøkene.
Mellom bli-passiv og s-passiv kan det være betydningsforskjell. S-passiv brukes ofte om det allmenne, bli-passiv om det enkeltstående: Barna hentes hver dag klokken fire vs. Barna blir hentet i dag klokken fire; her vil bli-passiv også ofte gå på noe fremtidig. Det finnes imidlertid en god del tilfeller hvor det knapt kan antas noen betydningsforskjell: Før jul blir det alltid solgt mange bøker – Før jul selges det alltid mange bøker. Infinitiv av s-passiv er meget vanlig etter modale hjelpeverb: Dette kan ikke forstås på noen annen måte; Arbeidet må utføres snarest.
Et mer generelt spørsmål om passivbruk kan formuleres slik: Når skal passiv brukes? (Eller slik: Når skal vi bruke passiv?) Med andre ord: Hva er «best»? Aktiv eller passiv? Vi har sett at passivkonstruksjoner kan være fordelaktige fordi vi slipper å nevne et handlende subjekt som er ukjent, eller som det er unødvendig eller overflødig å nevne fordi det fremgår av sammenhengen. Enkelte strenge stilister har likevel advart mot en overdreven passivbruk som de oppfatter som byråkratisk anonymiserende og ansvarsfraskrivende. Antagelig må vi anerkjenne to generelle svar på spørsmålene ovenfor, på den ene side: Bruk ikke passiv hvis den aktive uttrykksmåten er enklere og klarere! Og på den annen side: Bruk passiv når det gir den mest økonomiske uttrykksmåten! Det har i hvert fall ingen hensikt å drive klappjakt på passivformer for å erstatte dem med innviklede omskrivninger.
Gode eksempler på økonomiserende passivbruk er avisoverskrifter som de følgende: Sildeflåten gjøres klar til innsats; Det ventes større fangst enn fjorårets; Byens gondolbane blir innviet i mars.
Bruk av passiv i stedet for aktiv kan også ha sammenheng med fordelingen av gamle og kjente, og av nye informasjonskomponenter i setningen. Kjente informasjonskomponenter (tema) står normalt foran nye (rema). Jf. f.eks.: Jeg ringte på. Døren ble åpnet av en eldre mann. I den andre av disse setningene har vi et passivsubjekt døren som er kjent i den forstand at man kan slutte seg til det fra informasjonen gitt i den første setningen: Når noen ringer på, står vedkommende som regel utenfor en dør som han eller hun ønsker åpnet. Den nye informasjonen er at det er en eldre mann som åpner døren. Denne forskjellen kommer til uttrykk ved at døren har bestemt, og en eldre mann ubestemt artikkel. Gjengir vi dette med en aktivsetning med vanlig rekkefølge av subjektet og objektet, kommer rema til å stå foran tema: En eldre mann (subjekt = rema) åpnet døren (objekt = tema). Denne setningen er på ingen måte ugrammatisk, men i dens passive motstykke er det naturlig samsvar mellom subjekt–objekt- og tema–rema-rekkefølge: Døren (subjekt = tema) ble åpnet av en eldre mann (agensledd = rema).
En særlig sterk økonomisering gir noen komplekse passivkonstruksjoner, f.eks.: Professor A. kan ikke sees å ha tatt standpunkt til dette spørsmål. Denne passivsetningen har ikke noe direkte aktivmotstykke, men tilsvarer en periode med bisetning: Det kan ikke sees at professor A. har tatt standpunkt til dette spørsmål; eller i aktiv: Man kan ikke se at professor A. har tatt standpunkt til dette spørsmål. Det gjelder også såkalt dobbelt passiv: Broen ventes fullført i september; Ung pike ble overfalt i soveværelset og forsøkt kneblet. I det første av disse eksemplene finner vi s-passiv og passivt partisipp (ventes fullført), i det andre bli-passiv og passivt partisipp (ble … forsøkt kneblet). Her er det ikke broen som ventes, men at broen skal bli fullført, og det er ikke piken som blir forsøkt, men noen har forsøkt å kneble henne.
3.4.4 Særlig bruk av s-former
Som nevnt har s-endelsen sin opprinnelse i det norrøne refleksivpronomen sik ’seg’ som er blitt utviklet til passivendelse. S-former brukes imidlertid ikke bare i passivkonstruksjoner. De forekommer også i passivlignende konstruksjoner med sanseverb: Larmen fra byen høres helt hit; Huset kan sees på lang avstand; Dette kjennes underlig. Her ville det være ganske unaturlig å tilføye et agensledd som betegner den sansende person. I disse spesielle tilfellene er s-preteritumsformer av svake verb helt vanlige og normale: Det kjentes høyst ubehagelig; Det hørtes ut som en eksplosjon; Å oppholde seg i norsk fengsel føltes som et eventyr. Disse s-formene adskiller seg dermed klart fra «rene» passivformer som kjøptes, valgtes, utnevntes, som ikke (lenger) er normalspråklige.
I analogi med Det ser bra ut heter det i dag Det høres merkelig ut, hvor eldre språk klarer seg uten ut. Analogien har ikke spredt seg til føles og kjennes – det heter altså ikke: *Det kjennes kaldt ut, men: Det kjennes kaldt.
Mange s-verb har et enda fjernere forhold til det tilsvarende verb uten -s. Finnes kan f.eks. ikke betraktes som passiv av finne, selv om det historisk sett kan være det. Vanlig passiv av finne dannes med hjelpeverbet bli: Skatten ble funnet. Finnes har den særlige betydningen ’eksistere, være til’: Det finnes ingen som mener noe annet. På lignende måte forholder det seg med gis i forhold til gi: Det gis ingen nåde for slikt vs. egentlig passiv: De ble gitt utvidede fullmakter.
Verb som lykkes, trives, vemmes har ingen tilsvarende form uten -s.
Verbene minnes og omgås brukes med aktiv betydning: Jeg minnes betyr ’jeg husker’, og Jeg omgås ’jeg har sosial omgang med’. Minnes kan også brukes med passiv betydning: Firmaets grunnlegger skal minnes på stiftelsesdagen, som alternativ til den vanligere aktivkonstruksjon: Firmaet skal minnes sin grunnlegger. Vi finner også bli-passiv: Firmaets grunnlegger vil bli minnet under en tilstelning i personalkantinen. Omgås kan ved siden av betydningen nevnt ovenfor ha en annen intransitiv bruk med preposisjonsutfylling: Hun omgås med planer om å forlate landet.
Synes er egentlig en refleksiv form til syne ’vise’. Dette verbet brukes som kopulaverb med predikativ: Dette synes underlig. Fra eldre Dette synes meg underlig og Meg synes dette underlig har det utviklet seg en aktiv bruk av verbet med objektsetning og betydningen ’mene, tenke’: Jeg synes (at) dette er underlig.
Lenges er i dag et foreldet ord i normalprosa, hvor det er fortrengt av lengte.