Substantiver bøyes i tall og bestemthet gjennom den etterhengte bestemte artikkel, som i entall er -en (-n) i hankjønn (og felleskjønn), -a i hunkjønn eller -et (eller -t) i intetkjønn: mannen, gaten, kua, barnet, eplet, og i flertall -(e)ne: mennene, gatene, kyrne, eplene; -a brukes obligatorisk bare i ett ord: barna.
Fra gammelt av har substantivene vært inndelt etter betydning i konkreter og abstrakter. Konkreter er det som kan oppfattes gjennom våre sanser, mens abstraktene eksisterer i vår tanke. Vi kan greit fastslå at mann, hus, bok er konkreter, men skillet er ikke alltid så klart. Det begrep som kulde, tørst, sykdom, redsel og lignende ord betegner, oppleves som konkret nok av individet. Betegnelser for egenskap, handling eller tilstand betraktes vanligvis som abstrakter: klokskap, kjøp, dvale.
Adskillige ord brukes med både konkret og abstrakt betydning, som f.eks. ledelse. Foreningens ledelse er formannen og fire styremedlemmer viser konkret bruk; i Han ble takket for sin ypperlige ledelse av forhandlingene har ordet ledelse abstrakt betydning.
I overført, metaforisk betydning kan et konkret brukes som abstrakt, som f.eks. slør i et glemselens slør. Omvendt kan et abstrakt få konkret betydning: hans første kjærlighet om den første piken han elsket, en skjønnhet om den enkelte vakre kvinne osv. Opprinnelige abstrakter kan få en hyppig eller dominerende konkret bruk, som geni brukt om det enkelte geniale menneske.
Konkretene kan inndeles i egennavn (propria, entall proprium), som sier hva noe eller noen heter: Olav, Norge, Fellesforbundet, og fellesnavn (appellativer), som betegner hva noe eller noen er: hus, barn.
Innenfor fellesnavnene kan vi skille ut som en egen gruppe kollektivsubstantiver (eller samlebetegnelser), som ikke betegner den eller det enkelte, men en ikke-individualisert flerhet (familie, hær, sverm, stim osv.), og masse- eller stoffnavnene (smør, kjøtt, luft, vin, jern, vann osv.), som betegner mengder som ikke kan telles.
4.1 Substantivets kjønn
Substantiver har eller tilhører ett av tre grammatiske kjønn: hankjønn (maskulinum), hunkjønn (femininum) og intetkjønn (nøytrum). Hunkjønn spiller bare en mindre rolle i riksmål (og i moderat bokmål). Ord som i nynorsk og radikalt bokmål er hunkjønn, vil med et mindre antall unntak være felleskjønn (eller med en latinsk – og svensk – betegnelse: utrum) på lignende måte som i dansk og svensk. Ser vi ut over riksmålsnormens (og det moderate bokmålets) rammer, finner vi imidlertid at felleskjønnskategorien ikke er systematisk enhetlig. Den omfatter på den ene side ord som bare kan være felleskjønn med bestemt form entall -en i alle former for norsk, som sønnen, båten, heisen osv. osv. («egentlige hankjønnsord»), men på den annen side også ord som så godt som alle norsktalende vet også forekommer med endelsen -a i bestemt form entall, som frua, døra, skjorta osv. («mulige» eller «egentlige hunkjønnsord», «kryptofeminina»). På dette punkt adskiller den norske felleskjønnskategorien seg fra felleskjønnskategorien i dansk og svensk, som ikke kjenner noen lignende form for variasjon.
Substantivets form viser ikke hvilket kjønn det er, det er det artikkelen som angir. Inntil 1917 hadde riksmålets skriftform bare to grammatiske kjønn: felleskjønn og intetkjønn. Ved rettskrivningen av 1938 og læreboknormalen av 1959 fikk den offisielle bokmålsnormen mange hundre såkalte «obligatoriske a-ord». I dagligtale vil i bestemte situasjoner de fleste nordmenn, også de som regner seg som tilhengere av riksmål, bruke enkelte a-former. Disse kan betraktes som en egen bøyningsklasse under felleskjønn. Bergen bymål skjelner ikke mellom hankjønns- og hunkjønnsform av substantivene; der eksisterer for så vidt bare felleskjønn. Ellers i landet er a-former vanlige i talespråket, også blant riksmålsbrukere. Bruken av a-former er avhengig av språkmiljø og situasjon; vi uttrykker oss ikke nødvendigvis på samme måte blant kolleger på jobb eller venner på hytta som når vi holder et foredrag i en større forsamling.
I riksmålets skrifttradisjon opptrer a-formene bare leilighetsvis og gjerne i spesielle stilistiske sammenhenger. I normalprosaen er det lite behov for a-former, men i skjønnlitteraturen finnes det av stilistiske grunner mer av dem. Alt Wergeland en sjelden gang brukte a-former; det var i overensstemmelse med hele hans språkpolitiske program.
4.1.1 A-former i riksmålsnormen
I dagens offisielle bokmÃ¥lsrettskrivning er felleskjønnsartikkelen –en og hunkjønnsartikkelen -a likestilt i alle ord som er hunkjønn i dialektene. Den moderne riksmÃ¥lsnormen er mindre liberal og differensierer mer. Bare a-endelse finner vi f.eks. i bikkja, bua, flyfilla, fylla, heia, hevda ’gjødselen’, jÃ¥la, katta (av katte, men katt-en), kløna, kua, møkka, skravlebøtta, striskjorta (og havrelefsa), og i to ord som bare forekommer i bestemt form: blÃ¥myra, vesla. Som vi ser, er alt dette ord med en begrenset bruk. Ved siden av bu har vi selvsagt formen bod-en, som til dels har en annen betydning.
I riksmÃ¥l er det fritt valg mellom –en og –a i følgende ord: binne, brakke, brygge, budeie, bukt, bygd, bysse, børse, eik (men eken, tonelag 1), eike (men eken, tonelag 2), fele, fille, flokse, flu, fly ’fjellvidde’, fonn, geit, grøft, gÃ¥s, hoppe, hulder, høne, jente, jolle, kai, kjerre, kneik, koie, kone, krÃ¥, krÃ¥ke, køye, legd, li, kakelinne, lompe, løe, løkke, løype, mark (f.eks. om bymark som Nordmarka og Østmarka), moro, myr, not, onn, purke, rype, rønne, røy, røys, seter, sild, sjekte, slette, smie, snekke, stille, stue (om hus, men stuen om værelse), stø, sugge, symre, tispe, trosse, trÃ¥kk, tue, tulle, ur, vidde, vik, vilske, økt, ør, ørekyte, øy (men øen som en eldre litterær form). Ordene hulder og seter skal ha sammentrekning nÃ¥r man bruker a-form: hulderen eller huldra, seteren eller setra.
Det er en viss sammenheng mellom grammatisk og naturlig kjønn. Det ser man i ord som binne – bjørn, hoppe – hingst, høne – hane , ku – okse, røy – tiur osv. Ved ord for mennesker, altsÃ¥ par som mor – far, datter – sønn, søster – bror, kone – mann, dame – herre, kvinne – mann, har riksmÃ¥let felleskjønnsform, altsÃ¥ –en ogsÃ¥ for den kvinnelige part. Et unntak er her kone, hvor det, som nevnt, er fritt valg mellom -a og -en. I slike ord kommer naturlige kjønnsforskjeller til uttrykk gjennom pronomenbruken: moren → hun, faren → han osv.
4.1.2 Vekslende kjønn
Enkelte ord har vekslende kjønn. I dialektene kan f.eks. kasse og klasse være hankjønn eller hunkjønn. I slike tilfeller er det naturlig for riksmålet å la dem få bestemt artikkel -n.
Fra dialektene kjennes former som speilen, kyssen, smilen og andre, men her har riksmål intetkjønn: speilet, kysset og smilet. I eldre riksmål var kinn felleskjønnsord (kinden), men det er nå intetkjønn: kinnet. Brennevin er blitt et intetkjønnsord, enda det heter vinen. Noen substantiver kan ha enten felleskjønns- eller intetkjønnsform: et eller en gufs, et eller en knekk, lyngen eller lynget, snakken eller snakket, susen eller suset, på denne vis eller på dette vis. Tilsvarende godtas både en og et kilo (men selvsagt bare et kilogram), derimot bare et tonn.
Noen ord hvor det i eldre språk kunne være tvil om det grammatiske kjønn, har nå bare én form: møllen (bestemt form av møll), mønet, sanden, spøken.
Enkelte intetkjønnsord kan i kollektiv bruk bli felleskjønnsord, f.eks. et redskap om det enkelte, men redskapen som kollektiv om en samlet flerhet, et narkotikum om det enkelte stoff, men narkotikaen (opprinnelig flertallsform, se 4.2.3) om en mengde.
Undertiden kan samme ordform ha forskjellig kjønn og forskjellig betydning, som ved bruken og bruket. Det første har vi i skikk og bruk, språkbruk, i denne bruk osv.; det andre er konkret: sagbruk, småbruk, men kan også være abstrakt: hver ting til sitt bruk.
En lodd er en skjebne; men det er et lodd vi veier med eller tar i et lotteri (lott i betydningen del er historisk sett en annen form av samme ord). En plan er det en planlegger; et plan er en flate. En råd er en person (statsråden om departementssjefen); et råd er en forsamling (statsrådet eller regjeringen) eller det abstrakte, det råd som gis. Råd av felleskjønn har vi også i uttrykkene: å ha god råd; Jeg visste ikke min arme råd.
Vi sier: Han har en stygg skrift, men: Han har utgitt et skrift om språkstriden, derimot Skriftens ord (Bibelen), Den hellige skrift. En ting er en gjenstand, et ting er et møte eller en forsamling. Det heter en ferd, men et gjenferd. Vi sier: Boken går i trykken; en bok med fin (eller fint) trykk (om satsen eller typen), men et trykk om en trykksak og i sammensetninger avtrykk, opptrykk, silketrykk. Et annet ord har vi i et trykk om et press, men et slikt trykk kan også være hankjønnsord: han fikk en ordentlig trykk (eller sterkt muntlig: trøkk).
En stim er en flokk, f.eks. sildestim, mens et stim betyr ’ståk, liv og røre, uro’ i dialekter. Et annet ord i felleskjønn, en stim ’damp’, er hentet fra engelsk. Her har vi et eksempel på at to ord av forskjellig opprinnelse er falt sammen til én form. En sti er en liten skogsvei, mens et sti betyr ’kveise på øyelokket’: Jeg har et sti på øyet. På lignende måte forholder det seg med øre. Et øre (av norrønt eyra) er organet til å høre med, en øre (av norrønt eyrir) er mynten. En fyr om en mannsperson har ingen sammenheng med det fyr som betyr ’ild, varme’. Det siste har fått forskjellig kjønn etter betydningen: det heter et fyr om fyrtårn, fyrlykt, men en fyr om varme eller fyrkjele: Det er god fyr i ovnen; Han steller fyren selv.
Det heter et heng ’bratt, utoverhengende bergvegg’, men en sammenheng – flere sammenhenger. Enkelte lar seg forvirre av svensk nøytrum: ett sammanhang – flera sammanhang, og bruker ubestemt flertall uten endelse.
Fremmedord kan ha vaklende kjønn. Det heter en kasus når ordet brukes om en av grammatikkens former (nominativ etc.), men et kasus i betydningen ’tilfelle’: et vanskelig kasus. Litografien er fremstillingsmetoden, litografiet det enkelte bilde.
Ved noen ord hvor det kan være eller har vært vakling, kan det nå fastslås eneform: et essay, et tapet, derimot en appelsin, en kommentar. Merk også at det heter en kompliment ’smigrende uttalelse’, men et komplement med betydningene ’utfylling’ og – i grammatikk – ’preposisjon med styrelse’. Tidligere var det også vakling mellom en og et aspekt, en og et gardin, en og et klimaks; nå synes et aspekt, en gardin og et klimaks å være det vanlige.