15.1 Skilletegn
15.1.1 Punktum og semikolon
Punktum setter vi etter en hovedsetning eller etter en helsetning. Dette er regelen i sakprosa (f.eks. språket i denne grammatikken), hvor det vanligvis kreves at setningene er fullstendige, dvs. inneholder minst subjekt og verbal. I skjønnlitterær prosa og i f.eks. agiterende eller journalistisk stil brukes ofte forkortede eller sammentrengte setninger, som ikke fyller dette kravet, men som er meningsfylte og innholdsrike nok: Det var nemlig Anton som husket best. Uten noen sammenligning også. Ved å bli satt mellom to punktum får leddet uten noen sammenligning også større vekt enn det ville ha fått inne i en setning. Slik utskilling kan lett bli en mani. Det er et sterkt virkemiddel, og det må brukes ytterst varsomt; ellers blir leseren snart trett.
Punktum brukes dessuten ved forkortelser: f.eks., o.l., jf. (jevnfør), kl., m.m., bl.a. og mange andre. En fyldig oversikt over forkortelser står i Skriveregler (se litteraturlisten), som for øvrig gir grundig beskjed om all tegnsetning. Merk særlig at det ikke skal være mellomrom i forkortelser som de ovennevnte, altså ikke f. eks. og tilsvarende. Merk også sammentrukne forkortelser som dvs. og osv., som tidligere ofte ble skrevet d.v.s. og o.s.v. – Etter talltegn brukes punktum for å betegne ordenstallet: 5. ’femte’ (se 7.2).
Forkortelser for mynt, mål og vekt skrives uten punktum: kr, NOK, mm, cm, m, km, l, hl, g, kg o.fl.
Semikolon kan bare stå der det hadde vært mulig å sette punktum – altså mellom setninger, ikke inne i en setning. Det betegner et mindre skarpt skille, en kortere pause enn punktum: Jeg hadde ikke tenkt å blande meg inn i saken; men tilfeldigvis fikk jeg nye opplysninger som uroet meg mer enn… Det kunne ha stått punktum foran men, og det kunne ha stått komma. Hvilket tegn man skal velge, avhenger dels av hvilken vekt og selvstendighet man vil gi setningene i helheten, dels av hvor mange setninger man bruker for å få et meningsinnhold frem. I eksempelet ovenfor kan man tenke seg at det kommer en fortsettelse som gjør at pausen etter saken blir et hovedskille. Da ville antagelig et komma vise en for kort pause.
Tidligere ble semikolon brukt mer enn i dag, men det er stadig god praksis å nyansere som antydet ovenfor. Det er vanlig å sette semikolon foran forbinderord som derfor, dessuten, likevel, imidlertid, således o.l.: Ingen protesterte; derfor gjorde vi oss raskt ferdige med saken.
15.1.2 Komma
15.1.2.1 Komma mellom ledd i setningen
Til forskjell fra punktum og semikolon kan komma stå inne i setninger, mellom ledd. Det er to hovedtilfeller: komma foran og etter apposisjon og komma ved oppregning.
I setningen Kåre, sønnen hennes, var med kalles innskuddet sønnen hennes apposisjon. Det gir en nærmere forklaring av leddet foran. Ofte består en apposisjon av ett eller flere egennavn: Direktøren ved fabrikken, Nils Kristian Dahl, er utdannet siviløkonom. I forbindelser som Fabrikken ansatte siviløkonom Nils Kristian Dahl som direktør skal det derimot ikke stå komma.
Når en oppregning består av flere enn to ledd, skal det normalt stå og mellom nest siste og siste ledd og komma mellom de øvrige: Til denne oppgaven kreves mot, kraft og intelligens. Vi kan betrakte kommaet som et «og» i uttrykk som store, sterke karer. Meningen er at karene er store og sterke; de to adjektivene er sideordnet. Det kan være vanskelig å holde denne typen adskilt fra typen et viktig internasjonalt problem. Her dreier det seg ikke om et problem som er viktig «og» internasjonalt, men om et internasjonalt problem som er viktig. Ordene viktig og internasjonalt er ikke sideordnet. En snill gammel dame er nok både snill og gammel, men det er rimeligst å betrakte gammel dame som en enhet, bestemt av snill. De to adjektivene er ikke sideordnet, og vi setter ikke komma.
Foran eller etter et adverbialt ledd skal det ikke stå komma, hvis det ikke er svært langt og tungt: For å få rede på dette må vi gå grundigere til verks. Vi må gå grundigere til verks for å få rede på dette. Det skal altså ikke stå komma etter henholdsvis dette og verks.
15.1.2.2 Komma mellom overordnet og underordnet setning (hovedsetning og bisetning)
Ved setningsskille betegner komma en kortere stans enn punktum og semikolon. Altså bruker vi komma når meningsinnholdet i en setning føres videre i neste setning. Kommaets særområde er dermed forbindelsen mellom hovedsetning og bisetning.
Når bisetningen står foran hovedsetningen, setter vi komma mellom dem: Mens vi stod der, hørte vi skudd i det fjerne. Hvis han ikke skynder seg, kommer han for sent.
Når bisetningen står etter hovedsetningen, setter vi komma hvis bisetningen ikke er nødvendig for at vi skal forstå hovedsetningen – hvis altså bisetningen strengt tatt kan sløyfes: Vi hadde et møte med statsråden, som nylig var kommet tilbake fra en utenlandsreise. Det vesentlige utsies i hovedsetningen. At statsråden hadde vært i utlandet, trenger vi ikke å vite; det er en unødvendig tilleggsopplysning. Hvis bisetningen derimot er nødvendig for at vi skal forstå hovedsetningen, skal det ikke stå komma: Vi hadde et møte med den statsråden som hadde hatt med saken å gjøre. Her vet vi ikke hvilken statsråd det dreier seg om, før vi har lest bisetningen som… Bisetningen er nødvendig.
Virkeligheten er som regel mer komplisert enn disse eksemplene viser. Av bisetninger er det mange slag: substantiviske (at-setninger, om-setninger og spørresetninger), relativsetninger (med som eller hvor som innledningsord) og syv slags adverbiale bisetninger (tids-, årsaks-, betingelses-, hensikts-, følge-, sammenlignings- og innrømmelsessetninger). For tilfellet «bisetning etter hovedsetning» er det vanskelig å gi fastere regler enn det som er sagt ovenfor; man må ofte bedømme forholdet nødvendig/unødvendig i hvert enkelt tilfelle, avgjøre hvor tydelig setning nummer to henger logisk sammen med setningen foran.
Man kan særlig merke seg følgende:
Det skal normalt ikke stå komma foran at-setninger, om-setninger og spørrebisetninger: Alle forstod at det måtte ende med forferdelse; De tvilte på om han ville bli ferdig i tide; Ingen visste hvem han var. Men det kan hende at komma må settes, f.eks. når en innskutt bisetning ender foran at: Jeg sa til ham som skulle poste brevet, at han måtte frankere det tilstrekkelig.
Det skal stå komma foran mens når ordet betegner en motsetning: Noen sliter økonomisk, mens andre ikke har bekymringer. Men når mens betegner tid, skal det ikke stå komma: Vi hørte skudd i det fjerne mens vi stod der.
Det skal normalt stå komma foran siden og ettersom når de er årsakssubjunksjoner: Vi begynte å bli urolige, siden han ble så lenge borte. Men når de betegner tid, skal det ikke stå komma: Jeg har ikke snakket med ham siden han giftet seg.
Foran selv om og med mindre settes alltid komma.
Når bisetningen står innskutt i hovedsetningen, skal den ha komma etter seg hvis den er nødvendig for at vi skal forstå hovedsetningen: (Den) statsråden som hadde hatt med saken å gjøre, var ikke å treffe. Når derimot den innskutte bisetningen ikke er nødvendig for meningen i hovedsetningen, skal den ha komma både foran og etter – på samme måte som en apposisjon (se ovenfor): Statsråden, som nylig var kommet hjem fra utlandet, var ikke å treffe.