5.1 Artikkelformene
Det finnes tre artikler: substantivets bestemte og ubestemte artikkel, og en foranstilt bestemt artikkel, som i henholdsvis mannen, en mann og den gamle mannen. Substantivets bestemte artikkel har form av en endelse som utgjør substantivets bestemthetsbøyning: mannen, barnet, kjærligheten, flertall: mennene, barna. Den ubestemte artikkel finnes bare i entall. I ny grammatisk terminologi anses den som et mengdeord (en kvantor), som er en undergruppe av determinativene (bestemmerordene). Den er i riksmål en i felleskjønn og et i intetkjønn: en mann, en kvinne, et barn. I dialekter, i nynorsk og som valgfri form i «radikalt» bokmål er det en hunkjønnsform av den ubestemte artikkel, i skrift ei. Denne har i bokmål generelt langt mindre utbredelse enn den tilsvarende bestemte artikkel -a, og i riksmål brukes den bare unntaksvis, som i det faste uttrykket dum som ei ku. Det er ingenting i veien for å bruke bestemte former som heia og løypa sammen med en hei og en løype. Den foranstilte bestemte artikkel brukes foran et adjektiv i bestemt form og kalles derfor ofte adjektivartikkel. I ny grammatisk terminologi er den et determinativ. Den opptrer i tre former: entallsformene den som brukes når det følgende (eller underforståtte) substantivet er felleskjønn, og det når substantivet er intetkjønn, og flertallsformen de: den berømte billedhuggeren, det store flertall, de store diktere. Uten substantiv kan et adjektiv med artikkel ha generaliserende betydning: den kloke, de gamle, det store, slik ofte i superlativ: det største, det beste, de beste osv. I visse uttrykk brukes substantiver uten ubestemt artikkel: Han har kjøpt ny bil; Hun har katt; Vi skal bygge hus; De har stort hus og god plass. Ubestemt artikkel kan endre betydningen, jf.: Han er filosof (dvs. ’av utdannelse’) vs. Han er en filosof ’han er filosofisk anlagt’.
5.2 Bestemt form i entall
Formen dannes som nevnt ved å føye -en, -a eller -et til selve substantivet: gutt-en, ku-a, tog-et. Ender substantivet på en ubetont e, faller denne av lydlige grunner bort: en hage – hagen, en jente – jenta, et eple – eplet.
Hvis den siste stavelsen i felleskjønnsord er ubetont, som aften, lengsel, sykkel, alder, settes artikkelen til den fulle form av substantivet: aftenen, lengselen, sykkelen, alderen (i motsetning til flertallsbøyningen, hvor mange substantiver har sammentrekning: lengsler, sykler, aldre osv.). Slik er det nå også i intetkjønn: våpenet, tempelet, teateret. Ved intetkjønnsord på -el og -er var tidligere sammentrekning vanlig: templet, teatret.
En særegen utvikling har ordet verden hatt. Her er artikkelen –en i sin tid vokst sammen med det egentlige ordet verd (jf. nynorsk), og en ny artikkel er kommet til, slik at bestemt form heter verdenen. Vanligvis unngås denne lange formen, man sier og skriver isteden f.eks. hele verden og verdens befolkning, hvor vi ved et annet ord ville bruke bestemt form: hele jorden, jordens befolkning. I praksis fungerer dermed verden både som ubestemt og bestemt form. Derimot heter det en lekkerbisken – lekkerbiskenen, en orden – ordenen, en tallerken – tallerkenen.
I enkelte fremmedord sløyfes i bestemt form den trykksvake endestavelsen; særlig gjelder dette ord på -um: evangelium – evangeliet, museum – museet, sentrum – sentret, men også ord med andre endestavelser: en radius – radien, en amanuensis – amanuensen.
Av bestemte former hvor den ubetonte fremmede endelsen i grunnordet er falt bort, som kurset, sentret, studiet, oppstår iblant en ny, forkortet ordform: et kurs, et senter. Et senter har utviklet særbetydningene ’sted, strøk med forretninger; større bransjeforretning’, forskjellig fra sentrum ’midtpunkt, viktig sted’. Den gamle entallsformen kursus er nå langt på vei foreldet. Nå hører og ser vi også et studie i stedet for et studium (ved siden av det vanlige en studie som betyr ’vitenskapelig undersøkelse, (mindre) avhandling; utkast til maleri’), et kriterie, et medie; slike ubestemte former er avledet av bestemte entallsformer og vel også flertallsformene (jf. kriteriet, kriteriene), men kan ikke anbefales. (Et studie er godtatt i dansk, men ikke i norsk.)
En del fremmedord faller det i mange forbindelser naturlig å bruke uten bestemt artikkel (kan hende fordi man føler at artikkelen passer dårlig sammen med ordets form). Slik forholder det seg f.eks. med ord som faktum, pensum, rektor: Faktum er at medlemskontingenten ikke var betalt ;Pensum omfatter ti verker; Rektor var ikke til stede osv. Fremmedord som har bevart en fremmed uttale, f.eks. champion, hører også til gruppen av substantiver hvor det er en tendens til å unngå bestemt form.
Farao heter i bestemt form faraoen eller – nå sjelden – faraonen (som tilsvarer flertallsformen faraoner omtalt ovenfor). Men også her brukes ofte ubestemt form hvor vi kunne vente bestemt: farao befalte (i motsetning til bestemt form i f.eks. keiseren befalte).
Ved ord som orden, stasjon, konfirmasjon osv. hender det at den bestemte artikkel -en (nesten) ikke høres i rask tale, fordi den utlydende stavelsesdannende n’en smelter sammen med foregående -n. Det kan være grunnen til at man ofte hører og ser: Saken står på dagsorden, selv om det egentlig bør hete: Saken står på dagsordenen, parallelt med: Saken står på programmet, på saklisten og lignende.