5.1 Artikkelformene
Det finnes tre artikler: substantivets bestemte og ubestemte artikkel, og en foranstilt bestemt artikkel, som i henholdsvis mannen, en mann og den gamle mannen.
Substantivets bestemte artikkel har form av en endelse som utgjør substantivets bestemthetsbøyning: mannen, barnet, kjærligheten, flertall: mennene, barna.
Den ubestemte artikkel finnes bare i entall. I ny grammatisk terminologi anses den som et mengdeord (en kvantor), som er en undergruppe av determinativene (bestemmerordene). Den er i riksmål en i felleskjønn og et i intetkjønn: en mann, en kvinne, et barn. I dialekter, i nynorsk og som valgfri form i «radikalt» bokmål er det en hunkjønnsform av den ubestemte artikkel, i skrift ei. Denne har i bokmål generelt langt mindre utbredelse enn den tilsvarende bestemte artikkel -a, og i riksmål brukes den bare unntaksvis, som i det faste uttrykket dum som ei ku. Det er ingenting i veien for å bruke bestemte former som heia og løypa sammen med en hei og en løype.
Den foranstilte bestemte artikkel brukes foran et adjektiv i bestemt form og kalles derfor ofte adjektivartikkel. I ny grammatisk terminologi er den et determinativ. Den opptrer i tre former: entallsformene den som brukes når det følgende (eller underforståtte) substantivet er felleskjønn, og det når substantivet er intetkjønn, og flertallsformen de: den berømte billedhuggeren, det store flertall, de store diktere. Uten substantiv kan et adjektiv med artikkel ha generaliserende betydning: den kloke, de gamle, det store, slik ofte i superlativ: det største, det beste, de beste osv.
I visse uttrykk brukes substantiver uten ubestemt artikkel: Han har kjøpt ny bil; Hun har katt; Vi skal bygge hus; De har stort hus og god plass. Ubestemt artikkel kan endre betydningen, jf.: Han er filosof (dvs. ’av utdannelse’) vs. Han er en filosof ’han er filosofisk anlagt’.
5.2 Bestemt form i entall
Formen dannes som nevnt ved å føye -en, -a eller -et til selve substantivet: gutt-en, ku-a, tog-et. Ender substantivet på en ubetont e, faller denne av lydlige grunner bort: en hage – hagen, en jente – jenta, et eple – eplet.
Hvis den siste stavelsen i felleskjønnsord er ubetont, som aften, lengsel, sykkel, alder, settes artikkelen til den fulle form av substantivet: aftenen, lengselen, sykkelen, alderen (i motsetning til flertallsbøyningen, hvor mange substantiver har sammentrekning: lengsler, sykler, aldre osv.). Slik er det nå også i intetkjønn: våpenet, tempelet, teateret. Ved intetkjønnsord på -el og -er var tidligere sammentrekning vanlig: templet, teatret.
En særegen utvikling har ordet verden hatt. Her er artikkelen –en i sin tid vokst sammen med det egentlige ordet verd (jf. nynorsk), og en ny artikkel er kommet til, slik at bestemt form heter verdenen. Vanligvis unngÃ¥s denne lange formen, man sier og skriver isteden f.eks. hele verden og verdens befolkning, hvor vi ved et annet ord ville bruke bestemt form: hele jorden, jordens befolkning. I praksis fungerer dermed verden bÃ¥de som ubestemt og bestemt form. Derimot heter det en lekkerbisken – lekkerbiskenen, en orden – ordenen, en tallerken – tallerkenen.
I enkelte fremmedord sløyfes i bestemt form den trykksvake endestavelsen; særlig gjelder dette ord på -um: evangelium – evangeliet, museum – museet, sentrum – sentret, men også ord med andre endestavelser: en radius – radien, en amanuensis – amanuensen.
Av bestemte former hvor den ubetonte fremmede endelsen i grunnordet er falt bort, som kurset, sentret, studiet, oppstår iblant en ny, forkortet ordform: et kurs, et senter. Et senter har utviklet særbetydningene ’sted, strøk med forretninger; større bransjeforretning’, forskjellig fra sentrum ’midtpunkt, viktig sted’. Den gamle entallsformen kursus er nå langt på vei foreldet. Nå hører og ser vi også et studie i stedet for et studium (ved siden av det vanlige en studie som betyr ’vitenskapelig undersøkelse, (mindre) avhandling; utkast til maleri’), et kriterie, et medie; slike ubestemte former er avledet av bestemte entallsformer og vel også flertallsformene (jf. kriteriet, kriteriene), men kan ikke anbefales. (Et studie er godtatt i dansk, men ikke i norsk.)
En del fremmedord faller det i mange forbindelser naturlig å bruke uten bestemt artikkel (kan hende fordi man føler at artikkelen passer dårlig sammen med ordets form). Slik forholder det seg f.eks. med ord som faktum, pensum, rektor: Faktum er at medlemskontingenten ikke var betalt ; Pensum omfatter ti verker; Rektor var ikke til stede osv. Fremmedord som har bevart en fremmed uttale, f.eks. champion, hører også til gruppen av substantiver hvor det er en tendens til å unngå bestemt form.
Farao heter i bestemt form faraoen eller – nå sjelden – faraonen (som tilsvarer flertallsformen faraoner omtalt ovenfor). Men også her brukes ofte ubestemt form hvor vi kunne vente bestemt: farao befalte (i motsetning til bestemt form i f.eks. keiseren befalte).
Ved ord som orden, stasjon, konfirmasjon osv. hender det at den bestemte artikkel -en (nesten) ikke høres i rask tale, fordi den utlydende stavelsesdannende n’en smelter sammen med foregående -n. Det kan være grunnen til at man ofte hører og ser: Saken står på dagsorden, selv om det egentlig bør hete: Saken står på dagsordenen, parallelt med: Saken står på programmet, på saklisten og lignende.