Kapittel 7 Tallord

Tallordene inndeles i to typer: grunntall (kardinaltall) og ordenstall (ordinaltall). I ny grammatisk terminologi anses grunntallene for å høre til ordklassen determinativ, undergruppen kvantor ’mengdeord’. Ordenstallene er adjektiver.

7.1 Grunntall

Grunntallene er: én og ett, to, tre, fire, fem, seks, syv eller sju, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, fjorten, femten, seksten, sytten, atten, nitten, tyve eller tjue, enogtyve, toogtyve, eller særskrevet: en og tyve, to og tyve osv., alternativt tjueen osv., tredve eller tretti, førti eller førr (Hun er nok over førr), femti, seksti, sytti, åtti, nitti, hundre osv.

Én bøyes i felleskjønn og intetkjønn. I intetkjønn skrives tallordet ett, i motsetning til artikkelen et. Grunntallene fra 2 til 99 er ubøyd. Førr brukes bare substantivisk, uten etterfølgende substantiv; denne formen er forbudt i alle former for bokmål.

Usammensatte tallord fra og med hundre er substantiver med vanlig flertallsbøyning. Hundre og tusen er intetkjønn, og million, milliard, billion, trillion osv. felleskjønn. Følgelig heter det mange hundre, noen fÃ¥ tusen, en flÃ¥te pÃ¥ Ã¥tte millioner tonn; Kulturbudsjettet var pÃ¥ over hundre milliarder kroner. I sammensatte talluttrykk fÃ¥r hundre og tusen ikke flertallsendelse (jf. her barn, hus osv.). BÃ¥de sær- og sammenskrivning praktiseres, men særskrivning er vanligst: fem hundre, tolv hundre eller femhundre, tolvhundre. I mer selvstendig substantivisk bruk fÃ¥r hundre og tusen flertallsendelsen –(e)r: Hundrer av mÃ¥ker kom settende; Rundt omkring var det tusener og atter tusener. Million, milliard ’tusen millioner’, billion ’en million millioner’, trillion ’en million billioner’ er rene substantiver og fÃ¥r alltid flertallsendelse.

Siden 1951 har «tellemåten» (dvs. uttalen av ord for tall større enn 20) vært et språkpolitisk stridsspørsmål i Norge. Inntil da hadde «den gamle tellemåten» rådet grunnen. Den omfattet i riksmål enkeltformene syv, tyve, tredve og rekkefølgen ener før tier i tallordene for 21 til og med 99, altså enogtyve (eller særskrevet en og tyve) osv. «Den nye tellemåten» umuliggjorde for offisielt bokmåls vedkommende formene syv, tyve, tredve. De ble erstattet med sju, tjue, tretti, og rekkefølgen med tier før ener ble eneste mulighet.

Inntil nylig hadde riksmål bare «gammel», og offisielt bokmål bare «ny tellemåte». Riksmålet hadde holdt fast ved den fordi den har litterær tradisjon og er i aktiv bruk i standardtalespråk og dialekter over hele landet. Imidlertid er nå begge «tellemåtene» i bruk, og ingen av dem kan sies å dominere. Det har riksmålsnormen tatt konsekvensen av, og godkjenner derfor begge. Derimot godkjennes i offisielt bokmål fremdeles bare «den nye tellemåten».

Uttrykk som et par og femti, noen og tjue, mange og åtti følger mønsteret fra «den gamle tellemåten».

Departementets begrunnelse (2005) for ikke å ta inn formene tyve og tredve var at de dårlig lot seg forene med rekkefølgen tier foran ener. Man anså tyveen, tyveto, tyvesyv og likeledes tredveen, tredvefem som uakseptable kombinasjoner – men mente på den annen side at det ikke kunne gjøres innsigelser mot ordformen syv i slike forbindelser: tjuesyv, trettisyv. Derfor er ordformen syv nå også akseptert i offisielt bokmål. Hva formen tyvesyv angår, hender det imidlertid at naturen setter seg ut over opptuktelsens forskrifter, jf. følgende eksempler fra nettet: …en oversikt over antall biler i forskjellige land, og der skilte Albania seg spesielt ut med 27 – sier og skriver tyvesyv personbiler; Er tyvesyv år ung, bor i Bergen med samboer, ponni og pusekatt.