Om å snekre sammen setninger
Vi har nå vært gjennom alle ordklassene. Så mye mening får ikke den kunnskapen du nå har, før du begynner å bruke den. Ordene er til for å brukes, og setningslæren forteller oss hvordan vi føyer sammen ord til setninger. Det fine ordet syntaks kan oversettes med setningslære og er altså læren om hvordan ord kan kombineres til større enheter. På samme måte som du som regel vet hvilken ordklasse et ord hører til, vet du inne i deg hva som er setninger og hva som ikke er det.
Nå er det ikke alle ordforbindelser som fortjener navnet setning. Se på denne samtalen:
– Hei.
РSt̴r til?
– Takk bra. Og med deg?
– Fint.
– Hva skal du gjøre i helgen?
РDra p̴ hytta.
– At du orker den lange reisen!
Av alle disse ytringene er det bare to som kan defineres som setninger, nemlig spørsmålet Hva skal du gjøre i helgen? og At du orker den lange reisen!
Ytringer som strengt tatt ikke kan kalles setninger, finner vi ofte i avisoverskrifter, som for eksempel Ung gutt savnet etter fest.
For at vi skal kunne si at vi har med en setning å gjøre, må ytringen inneholde minst et verbal, og i de fleste tilfeller subjekt og verbal. (Disse begrepene er forklart nærmere under Setningsanalyse). Vi har flere typer setninger. Se litt på dette:
Planen er kanskje uheldig
at planen kanskje er uheldig
fordi planen kanskje er uheldig
som kanskje er uheldig
selv om planen kanskje er uheldig
hvorfor planen kanskje er uheldig
Alle ytringene ovenfor er setninger, men du ser kanskje lett at her er det bare en av dem som gir mening alene, nemlig Planen er kanskje uheldig. Den er en hovedsetning, i mange lærebøker kalt helsetning, og det kalles den det fordi den kan stå alene og gi mening. Alle de andre setningene er leddsetninger, tidligere kalt bisetninger.