Verb

Verbene er den viktigste og mangfoldigste og mest spennende av alle ordklasser. De er så suverene at de kan danne en setning helt alene. At de er viktigst, kan vi forstå bare av ordet verb. Det kommer av det latinske verbum, som kort og godt betyr «ord». Verbet ble oppfattet som «selve ordet», som «det viktige ordet».

Enkelt kan vi si at verb er et ord vi kan sette å foran: å lese, å skrive, å synge, å skrike, sa Wergeland. Det er en ordklasse som det er lett å få øye på. Et verb er et ord som betegner at noe skjer, at noe foregår eller at noe utføres. Det som skjer, kan finne sted nå, ha funnet sted i fortiden, eller kan finne sted i fremtiden. Verbene har former som kan uttrykke dette. Vi skal komme tilbake til det.

Verb kan kalles ofte gjerningsord fordi de ofte betegner en handling. Vi kan dele dem etter betydningsinnhold slik:

• Tilstandsverb (være, hete)
• Hendelsesverb (komme, foregå)
• Handlingsverb (skrive, danse, løpe)

Verbene er mangfoldige, sa vi, og det viser seg når vi skal undersøke dem nærmere. Vi snakker både om verbets tidsformer, ofte kalt verbets tider, sterke og svake verb, aktiv og passiv, modale hjelpeverb og uselvstendige verb. Alt dette skal vi se nærmere på.

Vi begynner med å sette opp et bøyningsskjema for verbene:

Noen av formene har fått nye navn i skolegrammatikkene. Her er en oversikt:

Ser du forskjellen på svake og sterke verb?

De svake verbene danner fortid ved hjelp av en endelse, som -et, -de, -te eller -dde, mens de sterke ikke får endelse, men skifter vokal. Dette vokalskiftet kalles avlyd.

De blå og grønne feltene markerer tempus (tidsformene) av verbet, i skolegrammatikkene ofte kalt verbets tider, mens de røde markerer øvrige former.

Vi skal forklare litt nærmere hva en tidsform er. En handling skjer innenfor en tidsramme, og verbformene kan si noe om dette. Vi kan fortelle om noe skjer nå, og ut fra nå-tiden kan vi tenke bakover og fremover og si hva som har skjedd og vil skje. Skoleelever kan gjerne bruke betegnelsen verbets tider i skriftlige arbeider.

De blå feltene viser verbets usammensatte tidsformer, mens de grønne viser de sammensatte.

 

USAMMENSATTE TIDSFORMER

Usammensatte tidsformer blir dannet med bare ett verb pluss en endelse. På norsk danner vi presens og preteritum på denne måten.

1) Presens (ofte kalt nåtid)

Presens bruker vi på mange måter, selv om grunnbetydningen uttrykker at noe skjer her og nå. Vi skal gi eksempler på ulik bruk av presens:

Det som skjer nå: Jeg sitter og skriver. Nå begynner Dagsrevyen. I dag faller det dom i saken.
Det som vanligvis skjer, eller som gjentar seg regelmessig: Kjøpesenteret holder åpent fra kl 10.00 til kl 20.00.
Det tidløse: Skreia ligger vest for Mjøsa.
Denne formen for presens bruker vi når vi kommenterer tekster.
Fremtid: Han kommer hjem om en uke
Presens brukes oftest sammen med et ord eller uttrykk som betegner tid. Her: om en uke
Historisk presens: Fjorten dager efter den dag rodde far og sønn i stille vær over vannet til Storlien for å samtale om bryllupet. «Den toften ligger ikke sikkert under meg,» sa sønnen og reiste seg for å legge den til rette. I det samme glir den tiljen han står på, han slår ut med armene, gir et skrik og faller i vannet. – «Ta i åren!» ropte faren, han reiste seg opp og stakk den ut. Men da sønnen hadde gjort et par tak, stivner han. «Vent litt!» ropte faren, han rodde til. Da velter sønnen bakover, ser langt på faren – og synker.

(Fra novellen «Faderen» av Bjørnstjerne Bjørnson)

Vi ser hvordan dikteren bruker preteritum om den jevnt fremadskridende fortellingen. Så inntreffer det noe: tiljen glir osv. Nå følger sønnens handlinger med verbet i presens, mens farens blir beskrevet i preteritum. Dette er særdeles virkningsfullt og gjør at det mest dramatiske i teksten kommer leseren tettere inn på livet.

2) Preteritum (ofte kalt fortid, tidligere imperfektum)

Vi bruker preteritum når vi omtaler fullførte handlinger i fortiden, både engangshandlinger og gjentatte handlinger. De reiste i går. Vikingene fór til England på hærtokt.

Men preteritum kan brukes i andre sammenhenger også, for eksempel i utrop: Det var litt av et varp! Dette var gode kjøttkaker! Tidsaspektet her blir faktisk nåtidig, siden vi sier at kjøttkakene ”var gode” mens vi sitter og spiser dem. Dette er ikke gal språkbruk, slik enkelte tror, men en utpreget muntlig uttrykksmåte.

Vi bruker ofte preteritum for å markere noe hypotetisk. Hvis jeg var deg, ville jeg …. Meningen er : Hvis jeg var deg nå, i dette øyeblikk, ville jeg…. Tidsaspektet er nåtidig. Likeså: Selv om du ga meg en million kroner, ble jeg ikke med.

SAMMENSATTE TIDSFORMER

Sammensatte tidsformer kaller vi dem som dannes med et hjelpeverb. De vanligste hjelpeverbene er ha, være, ville og skulle. De kalles ofte tidshjelpeverb, til forskjell fra de modale hjelpeverbene. Ville og skulle kan også være modale hjelpeverb, som vi siden skal se.

1) Perfektum/Presens perfektum

Perfektum dannes med et hjelpeverb i presens, som oftest ha. Hovedverbet står i perfektum partisipp (se ovenfor). Noen ganger kan også være brukes. Når både ha og være kan være hjelpeverb, kan vi ofte skille mellom selve handlingen og resultatet av den. Setningen Han har gått to mil understreker handlingen, mens setningen Han er gått for dagen legger vekt på resultatet av det som har skjedd, nemlig at mannen ikke er å treffe. Imidlertid er hjelpeverbet ha på fremmarsj, og for mange er ikke disse nyansene levende lenger.

Perfektum brukes både om handlinger som nylig er avsluttet, og om handlinger som er påbegynt i fortiden, og som fremdeles fortsetter. Broren min har studert medisin i fem år. Dessuten bruker vi perfektum når vi konstaterer et faktum, som har gyldighet i nåtiden. Lars Saabye Christensen har skrevet «Halvbroren».

2) Pluskvamperfektum/Preteritum perfektum

Pluskvamperfektum betegner en handling som er avsluttet før fortiden, en fortid som ligger bakenfor et nærmere bestemt tidspunkt i fortiden. Dette høres vanskeligere ut enn det er. La oss se på setningen: Freden hadde bare vart i tre måneder da krigen brøt ut på ny. Her omtales to begivenheter som begge ligger i fortiden: 1) krigen brøt ut på ny 2) freden varte i tre måneder. At freden varte i tre måneder, ligger forut for krigsutbruddet. Enda et eksempel: Da hun ble forfremmet i 1999, hadde hun arbeidet i bedriften i seks år. Begge begivenheter ligger tilbake i tid, men den ene ligger lenger tilbake enn den andre. Hun begynte i bedriften i 1993, og i 1999 ble hun forfremmet.

3) 1. futurum (noen ganger kalt futurum simpleks)/Presens futurum

Futurum betegner fremtid og angir «det som skal bli». Vi kan bruke hjelpeverbene skal og vil + infinitiv av hovedverbet. Fordi skal og vil også har et annet betydningsinnhold, nemlig plikt og vilje, bruker vi dem til å danne futurum bare når de ikke kommer i konflikt med dette «modale» betydningsinnholdet. Se nedenfor om modale hjelpeverb.

Ved personer bruker vi ofte skal: Skal dere se filmen om Elling? Når skal du begynne på datakurset? Er subjektet derimot ikke en person, brukes ofte vil: De palestinske aksjonene i Israel vil få alvorlige følger. Vil kan også brukes ved personsubjekt: Du vil nok merke forskjell.

Selv om vi har futurum til bruk om tid, har vi andre måter å uttrykke det fremtidige på. Tidligere har vi sett at presens ofte brukes om fremtid, men vi har også andre uttrykksmåter; dessuten kan vi bruke komme til å + infinitiv. Han kommer til å nå langt i livet.

4) 2. futurum (noen ganger kalt futurum exactum)/Presens futurum perfektum

Denne tidsformen angir at en handling vil bli avsluttet en gang i fremtiden innen et gitt tidspunkt. Jeg skal ha skrevet oppgaven ferdig før jeg går opp til eksamen.

5) 1. og 2. kondisjonalis/ Preteritum futurum og preteritum futurum perfektum

Kondisjonalis er egentlig ingen ren tidsform, men uttrykker at en verbalhandling under visse tenkte vilkår ville skje eller ville ha skjedd. Hun ville hjelpe deg hvis du bare ba om det. Han ville ha skrevet til deg hvis du hadde bedt ham om det. Jeg skulle gjerne stille opp på dugnaden, men jeg er dessverre bortreist den dagen. Jeg skulle (ha) levert oppgaven min for lenge siden, men jeg har vært så opptatt at jeg ikke har rukket det.

VERBETS ØVRIGE FORMER

1) Infinitiv eller nevneform

Denne formen av verbet bruker vi blant annet når vi skal nevne ordet uten å si noe nærmere om det. Infinitiv er den formen vi setter infinitivsmerket å foran. Infinitivsformen trenger vi blant annet for å danne tidene futurum og kondisjonalis.

Infinitiv kalles verbets substantiviske form. Det vil si at formen kan fungere både som subjekt, direkte objekt og være del av et preposisjonsuttrykk på samme måte som et substantiv. Er du usikker på begrepene subjekt osv., kan du se nærmere under setningsanalyse, der de blir forklart.

2) Perfektum partisipp

Participare betyr «å ta eller ha del i noe», og participium betyr «deltagelse». Hvordan kan vi så forklare den grammatiske betegnelsen partisipp i uttrykkene presens partisipp og perfektum partisipp? Jo, partisippene «har del både i verbets og adjektivets natur» (Norsk Riksmålsordbok).

Perfektum partisipp uttrykker at noe er ferdig, avsluttet. Formen blir dannet ved at verbet får en endelse, enten -et, -t, -dd, eller -tt som i kastet, dømt, rodd, fått, skrevet, funnet, skutt. Denne formen trenger vi når vi skal danne tidene perfektum/presens perfektum og pluskvamperfektum/preteritum perfektum.

3) Presens partisipp

Presens partisipp uttrykker at noe er eller var i ferd med å skje, i motsetning til perfektum partisipp. Formen dannes ved endelsen -ende , og en gammel skoleregel sier at presens partisipp ender på -ende. Han kommer gående oppover bakken. Ekspeditøren kom springende. Vi ble sittende og vente i to timer på legevakten. Også denne partisippformen kan brukes som om den skulle være et adjektiv, men den bøyes ikke: en gripende film, en videregående skole.

Presens partisipp kan i likhet med perfektum partisipp opptre som adverb, for eksempel i uttrykket livstruende skadet.

4) Imperativ

Den siste formen av verbet kalles ofte befalende eller bydende form. Den er en form fordi den ikke har noe tidsaspekt ved seg slik som verbets tider har. Vi bruker den når vi vil «kommandere» våre omgivelser. Den er kort og enkel og dannes ved at man fjerner endelsen -e i infinitiv. Skriv! Les! Fortell! Den kan danne en setning helt alene, og den skal ikke ha noe subjekt. I reklametekster finner vi den ofte siden vi der henvender oss til folk på en svært direkte måte.

Aktiv og passiv

Norsk har to måter å uttrykke passiv på:
1. Ved hjelp av bli + perfektum partisipp av verbet
2. Med såkalt s-form

Slik bøyes verbene i passiv:

Ved den aktive uttrykksmåten får vi alltid vite hvem som utfører en handling. Studenten skrev hovedoppgaven. Styret i borettslaget drøftet budsjettet. Styresekretæren leste opp årsberetningen på generalforsamlingen. Også når vi uttrykker oss i passiv, kan vi få vite hvem som handler: Hovedoppgaven ble skrevet av studenten. Budsjettet ble drøftet av styret i borettslaget. Årsberetningen ble lest opp på generalforsamlingen av styresekretæren.

Men også setninger som Budsjettet ble drøftet og Årsberetningen ble lest opp kan være klare nok.

Aktiv uttrykksmåte er den mest naturlige og direkte uttrykksmåten, men i følgende tilfeller er passiv å foretrekke:

Når det ikke har noen interesse å få vite hvem som utfører en handling
Før jul blir det solgt mange bøker.
Mannen ble påkjørt i fotgjengerovergangen
Budsjettet ble vedtatt på generalforsamlingen
I disse tilfellene er det resultatet av handlingen som er det viktige

Når vi ikke vet hvem som har utført handlingen, eller når det er selvsagt hvem den handlende er:
Banken ble ranet i formiddag.
Han ble valgt til ordfører (nemlig av kommunestyret)
Regnskapsloven ble vedtatt (selvsagt av Stortinget)

Upersonlig passiv tilsvarer aktivsetninger med man som subjekt: Man vedtok å bevilge 30 000 kroner. Det ble vedtatt å bevilge 30 000 kroner..

Passivformer og andre former på -s

Som praktisk regel kan sies at passiv med bli uttrykker den avsluttede handling, mens s-formen uttrykker den uavsluttede. S-formen brukes ofte etter modale hjelpeverb. S-formen kommer dessuten i bruk i tilfeller hvor det strengt tatt ikke er passiv som uttrykkes, men heller en bestemt egenskap ved det grammatiske subjektet: Det føles høyst ubehagelig. Dette kjennes underlig. Støyen høres på lang avstand.

Mange av s-verbene har en annen betydning enn passiv av det tilsvarende verb uten –s: å finnes er som oftest ikke passiv av å finne. Finnes har fått sin selvstendige betydning: ”eksistere”, ”være til”: Det finnes ingen som mener noe annet. Noe lignende er det med gis i forhold til gi. For verber som lykkes, trives, vemmes er det ingen tilsvarende former uten s. Verbene minnes og omgås blir brukt i aktiv betydning, slik at jeg minnes betyr ”jeg husker” og jeg omgås betyr ”jeg er regelmessig sammen med”.
Modale hjelpeverb

Vi har noen verb som kalles modale hjelpeverb. Modus betyr «måte», og de modale hjelpeverbene forteller hvordan subjektet forholder seg til handlingen, om den måte subjektet stiller seg til hovedverbet på.

De modale hjelpeverbene er:

Vi ser at preteritum av de modale hjelpeverbene ikke markerer fortid, men en forsiktigere uttrykksmåte enn presens.

Men de modale verbene kan også opptre alene med et vanlig direkte objekt i setninger som: Eleven kunne leksen sin. Han kan engelsk, men ikke tysk. Da er de imidlertid ikke modale.
Uselvstendige verb

Vi har noen få verb som vi kaller uselvstendige. Disse er:

være, bli, hete, synes (i betydningen: se ut som) og kalles

Man kan lure på hvorfor de har fått betegnelsen uselvstendige. Det skyldes at de må ha et tillegg for i det hele tatt å gi mening. Dette tillegget uttrykker identitet med eller en egenskap ved subjektet og kalles

predikativ:

Han er lege.
Hun blir voksen.
Forfatteren av «Elsk meg i morgen» heter Ingvar Ambjørnsen.
Avstanden synes kortere enn den er.

Predikativene er markert med grønt.