«I stedet for Nomen Pronomenet staaer» heter det hos Wergeland. Pronomenene hører til funksjonsordene i språket, altså de ordene vi trenger for å henvise og binde sammen.
Pronomen defineres ofte som henvisningsord. De får sitt betydningsinnhold fra et ord eller et uttrykk i den språklige sammenhengen, eller fra noe det blir vist til i den aktuelle situasjonen. Pronomenene er ikke så mange, men de hører til de hyppigste ordene i språket, og vi kan knapt si en setning uten å bruke et pronomen.
Personlige pronomener
* Eieforhold uttrykkes ellers ved hjelp av eiendomspronomenene. Se nedenfor.
Skjemaet viser at de personlige pronomenene har en helt spesiell bøyning, og en av formene kaller vi avhengighetsform. Den er en rest av det gamle kasussystemet, hvor det var akkusativ og dativ, akkurat som i tysk i dag. Enhver nordmann vet at det heter jeg liker deg og jeg er enig med deg, ikke ….liker du eller ….enig med du. Vi trenger ikke å kunne grammatisk analyse for å vite det, men skal vi forklare hvorfor det er slik, trenger vi å kjenne begrepet og skjønne hva det innebærer.
Avhengighetsformen fungerer også som refleksiv form ved verb der subjektet og objektet er identiske. Det heter jeg vasker meg, akkurat som i 3.person han vasker seg. Se nedenfor om det refleksive pronomen.
Eiendomspronomener
På norsk kan eiendomspronomenet snart stå foran, snart etter det ordet det står til. Foranstillingen av eiendomspronomenet er høytideligere og mer formell enn etterstillingen. Vi kan si min far eller faren min, din bror eller broren din, vår lærer eller læreren vår. Men når pronomenet har trykk, kan det stå foran substantivet uten å være høytidelig. Se nedenfor.
Etterstilt eiendomspronomen er en egenhet ved norsk språk på samme måte som dobbelt bestemt form av substantivet. Vi ser at substantivet får bestemt form når eiendomspronomenet er etterstilt, mens det har ubestemt form ved foranstilt eiendomspronomen.
Det vil avhenge av sammenhengen hva som er naturlig å bruke, men man skal ikke være redd for å bruke foranstilt eiendomspronomen. I noen tilfeller må vi bruke det. Dersom pronomenet har trykk, står det vanligvis foran substantivet: Dette er din sykkel. Han tok sine ski, men lot hennes stå. Men: Han tok skiene sine og gikk. Et trykksvakt eiendomspronomen kan stå foran substantivet i forskjellige faste uttrykk: Hun gikk sin vei. Han falt på sin post. Teateret har åpnet sine dører. I forbindelse med hel, all og egen står eiendomspronomenet foran substantivet, hele mitt liv, all sin tid. Han har sin egen leilighet. Et substantiv i genitiv må ha foranstilt eiendomspronomen, mitt livs store opplevelse, din fars hjemkomst.
Påpekende (demonstrative) pronomener/determinativer
I nyere skolegrammatikker hører de demonstrative pronomenene til den nye ordklassen determinativer.
Den/det/de som påpekende pronomen er trykksterke i motsetning til artiklene og de personlige pronomenene.
Denne/dette peker på «det nære» (denne her), mens den, det, de peker på «det mer fjerne» (den der). Pronomenene kan enten stå alene: Dette finner jeg meg ikke i! Den går ikke! eller i tilknytning til et substantiv: Denne gangen gikk det bra. Den jakken kjøper jeg i alle fall ikke.
Det refleksive pronomen
Det refleksive pronomen heter seg både i entall og flertall. Pronomenet viser til et tredje persons subjekt i samme setning, og vi bruker det for å få frem at subjektet og objektet i setningen er identiske. Han tenkte seg nøye om før han tok beslutningen. De ville ikke uttale seg om saken.
Subjektene er markert med grønt.
Vi har en del verb som må ha med seg for at de skal gi mening, som å skamme seg. Dette kalles refleksive verb. Andre verb kan trenge seg i noen sammenhenger, for eksempel i uttrykk som å komme seg (bli frisk, bli bedre).
Spørrepronomen
Spørrepronomener kan stå alene eller foran et annet ord. Pronomen som står alene, kalles substantiviske, mens de som knytter seg til et annet ord, kalles adjektiviske. De substantiviske pronomenene er:
Hvem om personer: Hvem kommer der? Hvem har skrevet «Sofies verden»?
Hva om gjenstander og saker: Hva sa du?
Hvilken om personer, gjenstander og saker: Hvilken vil du ha?
Her benytter vi anledningen til å advare mot adjektivisk bruk av hvem. Det heter ikke: Hvem film så du i går?
De adjektiviske spørrepronomenene er:
Hvilken/hvilket/hvilke om gjenstander og saker. Hvilken utdannelse har han? Hvilket år ble han født? Hvilke sko har du kjøpt?
Hva for en/et/noe/noen brukes i dagligtale om gjenstander og saker
Det relative pronomen/subjunksjon
I nyere skolegrammatikker tilhører det relative pronomenet den nye ordklassen subjunksjoner
Det relative pronomen heter som. Ordet relativ henger sammen med relasjon (forhold).
Se på disse setningene:
Jakken som henger i gangen, er min.
En kan tenke seg to utsagn som grunnlag for dette:
Jakken henger i gangen. Jakken er min.
Når vi har et ledd som er felles og som refererer til samme sak, kan vi lage en relativ-konstruksjon av det. Jakken står bare i hovedsetningen, ikke i setningen etterpå, men er representert ved som. Det er med andre ord identitet mellom relativpronomenet som og det som pronomenet viser til, korrelatet.
Det relative pronomenet som innleder det vi kaller relativsetninger og er svært anvendelig. Det kan være subjekt, direkte objekt, indirekte objekt og være del av et preposisjonsledd. (Forklaring på disse begrepene finner du under Setningsanalyse).
Jeg så tre barn som kom fra barnehaven – subjekt
Den mannen som politiet mistenkte, viste seg å være uskyldig – direkte objekt
Den læreren som rektor ga en utmerkelse, hadde vært ved skolen i 25 år – indirekteobjekt
Den gutten som Ingrid er forelsket i, bor i Bergen – del av preposisjonsledd, styrt av i.
En egenhet ved norsk er at vi kan sløyfe relativpronomenet som, så sant det ikke er subjekt i setningen. I setning 2,3 og 4 ovenfor kan vi utelate som uten at setningene blir gale eller uklare. Mang en elev har oppdaget at dette ikke lar seg gjøre på tysk!
Det kan være problematisk å la som vise til en hel setning, og da er det bedre å bruke uttrykket noe som. FN sender forsyninger til katastrofeområdet, noe som vil redde mange liv = » …..og det vil redde mange liv».
Som hovedregel skal som ikke skilles fra korrelatet, det vil si det ordet eller den ordgruppen det viser til. Mange har brent seg på uttrykk av typen en sofa er til salgs hos en dame som har krokete ben, et forhold til en dame som sprakk. Men der det ikke er mulig å misforstå, kan som skilles fra korrelatet. Det står igjen mange møbler ute på gaten, som må bæres inn i leiligheten. Det er selvfølgelig møblene og ikke gaten som skal bæres inn. Det ble spilt en håndballkamp i Drammen i går, som var nokså kjedelig. Man er ikke i tvil om hva som menes, og man setter et komma foran som for å markere avstand til ordet foran. Likevel kan det være tryggere å skrive: Det ble spilt en nokså kjedelig håndballkamp i Drammen i går for å unngå å ha så mange ledd mellom relativpronomenet og korrelatet.
Noen har en tendens til å sette og eller men foran som. De skriver en opplagt sak, men som vi ofte glemmer og en mann med grå frakk og som har en brun koffert. Dette er galt.
Vi har to stedsadverb som kan brukes med relativ betydning, der og hvor. Han viste meg huset der/hvor han bor = som han bor i. Hvor er alltid trykksvakt, der har som oftest trykk. Ikke glem preposisjonen hvis du foretrekker konstruksjonen med som!
Resiproke pronomener
Det resiproke pronomen heter hverandre. Tidligere var hinannen også vanlig, og det ble sagt at det burde foretrekkes når det var tale om to. Nå brukes det sjelden, selv om vi stadig synger …og lover å elske hinannen i julesangen O jul med din glede. Pronomenet uttrykker gjensidighet og forutsetter som hovedregel et subjekt i flertall. De møtte hverandre på Sydentur. Men subjektet kan også være et entallsord med flertalls betydning som for eksempel stolen falt fra hverandre. Kombinasjonen man – hverandre er også vanlig og akseptabel i skrift og tale. I et ekteskap er det viktig at man respekterer hverandre.
Ubestemte pronomener/determinativer
I nyere skolegrammatikker hører de ubestemte pronomenene til den nye ordklassen determinativer
De ubestemte pronomener kan brukes både substantivisk og adjektivisk. De kalles ubestemte fordi den henvisningen de inneholder, er ubestemt og antydende. Noen stusser over at ordene all, ingen og hver kalles ubestemte, for de avgrenser jo sterkt nok. Imidlertid er avgrensningen generell, så disse pronomenene gir ingen spesifisert henvisning. De ubestemte pronomenene er:
Mange, mang en, all, noen, enhver, man, en, ingen, annen, flere, det
Mange av disse kan brukes adjektivisk og bøyes i kjønn og tall
Om formene annen/andre:
Vi skriver: Det er en annen sak. Annen er også ordenstall. Vi skriver den annen mai, 2.mai, den annen verdenskrig, Christian den annen, annen klasse, på den annen side.
Ellers bruker vi andre: Hun bor på den andre siden av byen.
Det finner vi som formelt subjekt i setninger av denne typen: Det knirker i trappen og som formelt objekt i uttrykk som ha det bra, ta det med ro. Det kan også være del av preposisjonsledd i slike sammenhenger: hun er stor på det, han er nøye med det, sitte fint i det.
Pronomenet man er ubøyelig. Detkan bare brukes som subjekt, mens en kan brukes som andre setningsledd og kan ha genitivsform på –s. I setningen Det er ingen som ser en i dusjen kan man ikke brukes.
Språkstriden har også angått disse pronomenene. Samnorskpolitikere ivret for bruk av en, og særlig i departementalt språk ble en brukt flittig en periode. Men man er høyst levende i språket, og det er ingen grunn til å drive klappjakt på ordet.
Odd Eidem har en festlig harselas over papirknitrende departementsspråk, der en blir brukt til overmål. La oss føye til at departementsfunksjonærer er blitt adskillig dyktigere språkbrukere siden teksten ble skrevet.
Jeg er på kveldstur, fordi jeg har fått et reisestipendium på 900 kroner. Denne apanasjen kom ubedt, jeg hadde ikke søkt stipendiet. Etter et år fikk jeg brev fra departementet.
«En kan ikke se,» skrev en,» at det er kommet reiseinnberetning.»
Etter tre måneder prøvde man på ny å smadre stipendiatens taushet. «Idet en viser til skriv som en sendte en den 4.mars i år, kan en fremdeles ikke se at en har fått svar. En tør gjøre merksam på at en har plikt til å sende reiseinnberetning.»
Fremdeles unnlot jeg å svare. Da kom et rekommandert trusselbrev: «En gjør med dette merksam på at en to ganger tidligere har bedt en om reiseinnberetning. Da en ikke kan se at slikt er skrevet, enda en har plikt til det etter loven, må Departementet kreve at en retter seg etter gjeldende føresegner. Saka vil ellers få konsekvenser.»
Nå var stipendiaten nødt til å fortelle sannheten:
«En takker for de tre skrivene en har fått fra en. En tillater seg med dette å melde at en for reisestipendet har kjøpt påhengsmotor, og at en reiser fremdeles.»
Fra «Zikzak» med undertittelen Flanerier (1967)