Adverb er ord som uttrykker forskjellige omstendigheter som tid, sted, grad eller måte i forbindelse med andre ord eller uttrykk. Navnet gjenspeiler denne ordklassens tilknytning til verb, men adverb kan bestemme også andre ordklasser og hele ordgrupper.
9.1 Avlednings- og bøyningsforhold
Den største gruppen av adverb er de som er lik adjektivenes intetkjønnsform: pent, stygt, godt, vondt osv.: Hun synger både vakkert og vent.
Vi kaller pent og stygt for adjektiver når de står som predikativ eller er tilknyttet et substantiv: Ansiktet er pent (stygt); Han har et pent (stygt) ansikt; derimot er ordene adverb når de bestemmer et verb: Han skriver pent (stygt).
Akkurat som adjektivene kan slike adverb gradbøyes: pent – penere – penest, stygt – styggere – styggest, godt – bedre – best, vondt – verre – verst osv. Som alternativ til godt kan vi bruke adverbet vel, som ikke har noen tilsvarende adjektivform. Til komparativ og superlativ verre – verst har vi som positiv form adverbet ille.
Når adjektiver slik brukes som adverb, vil de i overensstemmelse med adjektivenes vanlige funksjon uttrykke måten noe blir gjort på, de er måtesadverb. De kan som adjektivene forsterkes med et annet adverb, i positiv med svært eller meget: Han skriver svært (meget) pent, i komparativ med mye eller meget, eller også langt: Han skriver mye (meget) penere, og i superlativ med aller: Hun skriver aller penest; Verkets annet bind var langt bedre.
Adverb som er lik intetkjønnsformen av adjektivene, vil oftest ende på -t. Når intetkjønnsformen ikke får tillagt –t, som ved ord av typen fanatisk, krigersk, farlig osv., vil også adverbet ha denne formen uten –t: Han talte fanatisk; Hun var farlig sjarmerende.
Også enkelte adverb som ikke kan være adjektiver, har gradbøyning, f.eks.:
gjerne heller helst
ofte oftere oftest
Mens adjektivet lang(t) kompareres lengre – lengst, har adverbene langt og lenge gradbøyningen lenger – lengst. Det heter altså med adjektivet lang: Broren var lang, men han var enda lengre; Hans arbeidsdager var lange, men hennes var enda lengre. Eksempler på den adverbiale bruken er: langt og lenger enn langt; så langt, men ikke lenger; Han var der lenge, men hun holdt ut enda lenger. Det er en tendens til at lenger også brukes som komparativ til adjektivet: *Håret hennes var lenger enn søsterens, men dette anses ikke som korrekt.
9.2 Opprinnelse
Enkelte adverb hører til de eldste ord i språket, som f.eks. nå, da. Ord som her og der, hvor, så har gammelt slektskap med pronomener og er avledet av pronominalstammer. Ellers kan mange adverb virke som helt selvstendige ord, selv om de etter sin opprinnelse har et annet grunnlag. Bort kommer f.eks. av det norrøne preposisjonsuttrykket á (í) braut, hvor á (í) er preposisjonen og braut ’vei’ styrelsen, altså ’i vei’. Ordet vekk med samme betydning er et lån fra tysk Weg ’vei’; utviklingen synes være den samme som ved bort. Hjem kommer av en akkusativform med tilstedsbetydning, og hjemme av en dativform med påstedsbetydning.
9.3 Betydningsgrupper
Tradisjonelt inndeles adverb etter sin betydning og bruk i steds-, tids-, måtes-, grads-, motsetnings-, nektelses-, innrømmelses-, uthevnings-, forsikrings-, årsaks- og følgeadverb, og eventuelt andre. Et adverb lar seg ikke alltid entydig plassere innenfor bare én gruppe. For eksempel kan gjerne brukes om måte (rettere sagt: mental innstilling): Jeg gjør det så gjerne, men også om det regelmessig gjentatte: Han besøker oss gjerne hver søndag, og om innrømmelse: Han kunne gjerne gå hen og stryke til eksamen. Ganske kan brukes både forsikrende: Det er ganske sikkert, og om en forholdsvis høy grad: Det gikk ganske godt med ham osv. Selv et så grunnleggende stedsadverb som her kan brukes i tidsuttrykk: her en dag i juli.
9.3.1 Stedsadverb
En rekke stedsadverb foreligger som parallellformer med henholdsvis tilsteds- og påstedsbetydning: inn – inne, ut – ute, opp – oppe, ned – nede, hjem – hjemme, bort – borte, frem – fremme. Vekk brukes derimot med både påsteds- og tilstedsbetydning, påstedsformen vekke er en vestnorsk regionalisme. En tilsvarende betydningsforskjell mellom tilsteds- og påstedsbetydning foreligger i dit – der, hit – her.
I norrønt og i nynorsk har man en tilsvarende frastedsform: innan, utan, nedan, heiman osv. Disse ordene foreligger i moderne riksmål bare i sammensetninger som har erstattet de opprinnelige enkeltordene: innenfra, nedenfra osv. I alderdommelig uttrykksmåte kjenner vi heden ’herfra’: Han fór heden ’han døde’; de hedenfarne ’de døde’. Også østen-, vesten-, norden- og sønnen- er slike opprinnelige frastedsbetegnelser, som vi kan forstå av ord som nordenvind, vestenvind etc. ’vind som kommer nord(en)fra (osv.)’. Den opprinnelige an-endelsen er i muntlig språk og vanligvis i dialektene blitt til -a som i sønnavind (ved siden av skriftspråklig sønnenvind) etc. og i unna. Dette siste ordet er lånt inn i riksmål direkte fra dialektene og forekommer derfor bare med –a. Som eget ord betyr det nå ’til side, bort’: Kom deg unna! Den opprinnelige betydningen har vi i ordet unnarenn (i hoppbakke), med ovarenn som motsetning. Andre -en-sammensetninger (med -a i dialekter og som valgfri «radikal» form i bokmål) er innenskjærs, nordenfjells, nordenfjelsk, ovenfor osv.
Paradverbene med tilsteds- og påstedsbetydning som inn – inne forbindes ofte med preposisjon, som i tilstedsuttrykk: Han gikk inn i stuen, og i påstedsuttrykk: Han er inne i stuen. Den samme forskjellen har vi mellom Han gikk ut på tunet (til stedet) og Han gikk ute på tunet (på stedet); videre: Han gikk ned i kjelleren (til stedet) og Han gikk nede i kjelleren (på stedet); Han seilte inn mellom skjærene (til stedet) og Han seilte inne mellom skjærene (på stedet).
9.3.2 Tidsadverb
Til de vanligste tidsadverbene hører da, når, nå, ennå, ofte, titt, snart, straks, sjelden, aldri, lenge, før, siden, stundom, fremdeles, noensinne, stadig, alltid, den gang (eller dengang), en gang.
Noensinne (egentlig ’noen gang’; sinne er et gammelt ord med betydning ’gang’, jf. dansk tresindstyve ’tre ganger tyve’, dvs. ’60’), alltid, dengang er sammensatte ord, egentlig substantiver med foranstilt pronomen, som tidsledd, i likhet med f.eks. somme tider, som skrives i to ord. En ganger et eget adverbialt uttrykk som i det var en gang. Tidsbetydningen er borte i tilfeller som: Det er nå engang slik.
Stundom er egentlig en dativform i flertall (’i (enkelte) stunder’). Også aldri er en gammel dativform. I norrønt het ordet aldrigi, hvor aldri var dativ av aldr ’alder, tid’ og –gi var en partikkel med nektende betydning, altså ’ikke i tid(en)’. Siden og sjelden har den gamle adverbendelsen -an. Lenge (gno. lengi) henger sammen med adjektivet lang.
Tidsadverbet ennå (med ennu som tradisjonelt alternativ) er en gammel sammensetning: Hun er her ennå. Med samme betydning anvendes også ofte enda. Man har tidligere anbefalt å bruke enda om (fortsettelse av) forhold i fortiden: Han var enda (’fremdeles’) i byen, vs. ennå om nåtiden: Han er ennå i byen, men moderne språkbruk er i praksis mer liberal. Språkrådet godkjenner både ennå og enda om begge tidsforhold: Han var ennå i byen; Han er her enda. Enda har en rekke andre bruksmåter, først og fremst som gradsadverb (se 9.3.3), men også som subjunksjon (se 11.2.9). I de sistnevnte bruksmåtene anses ennå som ukorrekt.
Når er spørrende tidsadverb: Når kommer du? Når er fremkommet av et eldre hvornår (med betydningen ’hvor nær’ eller ’hvor tidlig’), som fremdeles brukes i dansk.