Adjektiver er ord som bestemmer substantivene og uttrykker en egenskap ved dem: stor, ny, pen, stygg. Vi skjelner mellom en ubestemt og en bestemt form. De fire adjektivene ovenfor står i ubestemt form; bestemt form brukes etter adjektivets bestemte artikkel og etter noen andre bestemmelsesord og ender på -e: (den, det, de) store, nye, pene, stygge.
Den ubestemte form får normalt endelsen -t i intetkjønn entall: stort, nytt, pent, stygt (se nærmere nedenfor). I flertall får adjektivene endelsen -e: store, nye, pene, stygge.
De fleste adjektivene kan dessuten kompareres (gradbøyes): ny – nyere – nyest, pen – penere – penest, stygg – styggere – styggest, stor – større – størst. Grunnformen kalles positiv, formen med -ere komparativ, og den med -est superlativ.
6.1 Ubestemt (sterk) og bestemt (svak) bøyning
6.1.1 Ubestemt bøyning
På riksmål er stor, liten, ny, gammel, pen, stygg felleskjønnsformer i entall, i intetkjønn får vi normalt -t, i flertall -e. Det finnes imidlertid en god del unntak fra denne hovedregelen. Først noen eksempler:
stor stort store
stygg stygt stygge
pen pent pene
fet fett fete
ny nytt nye
blå blått blå
stille stille stille
bra bra bra
sort sort sorte
norsk norsk norske
farlig farlig farlige
politisk politisk politiske
tilfreds tilfreds tilfredse
felles felles felles
fillet(e) fillet(e) fillete
elsket elsket elskede
gammel gammelt gamle
vakker vakkert vakre
doven dovent dovne
Følgende regler gjelder:
1. Ender adjektivet på -t som følger etter lang vokal, forkortes vokalen i intetkjønn, og den utlydende -t skrives dobbelt: hvit – hvitt – hvite.
2. Ender adjektivet på dobbeltkonsonant, faller den ene bort i intetkjønn: stygt, sant, trygt, frekt, vilt. Dobbeltkonsonanten beholdes i fullt, spisst og visst, vel for å hindre sammenfall med fult, spist og vist (av ful, spise og vis), selv om risikoen for misforståelse neppe er større her enn i andre tilfeller med samme stavemåte, men ulik betydning (homonymi).
3. Ender adjektivet pÃ¥ trykksterk vokal, fÃ¥r det oftest –tt i intetkjønn: nytt, fritt, blÃ¥tt, rÃ¥tt; flertall fÃ¥r -e i noen ord: nye, frie, ingen endelse i andre: blÃ¥, rÃ¥. Overgangen fra lang vokal til kort i intetkjønn skjer dessuten i adjektiver med utgang pÃ¥ lang vokal fulgt av stum -d, men her kommer skiftet i vokallengde ikke til uttrykk i skriftbildet: god – godt – gode, rød – rødt – røde. (Iblant forkortes i uttalen lang stammevokal ogsÃ¥ i nøytrum av andre adjektiver: [li:k, likt] (jf. [ri:k, ri:kt]), [dy:p, dypt].)
4. Adjektiver som ender på en trykksvak -e, får ingen bøyningsendelse: stille, øde, moderne heter det både i entall og flertall. Det gjelder også alle presens partisipper: stående (en stående kulisse, et stående uttrykk, stående vendinger), imponerende, sjarmerende osv. Også enkelte adjektiver som ender på en trykksterk vokal, mangler bøyningsendelse: bra, sta, tro, ru, sky, distré, framifrå.
5. Mange adjektiver får ingen endelse -t i intetkjønn. Det er tilfellet med dem som ender på t med en konsonant foran: lett, fast, sort, glatt, og videre nasjonalitetsbetegnelser og andre flerstavelses adjektiver på -sk: norsk, engelsk, dansk, tysk, russisk, fanatisk, politisk, krigersk. Derimot har enstavelses adjektiver som ikke betegner nasjonalitet, regelmessig bøyning: friskt vær, raskt svar, ferskt kjøtt osv.
Heller ikke adjektiver på -ig får -t i intetkjønn: et farlig punkt, et lykkelig liv, et gunstig svar osv.
Enkelte ord pÃ¥ -s som opprinnelig ikke er adjektiver, men som har fÃ¥tt adjektivisk funksjon, fÃ¥r ikke -t i intetkjønn: avleggs, gjengs, dagligdags, gammeldags, tilfreds, nymotens, stakkars, avsides, felles. En del av disse fÃ¥r heller ikke –e i flertall: nymotens greier, stakkars unger, avsides bygder, felles interesser. Andre viser vakling i flertall; vi sier nok tilfredse barn, men helst barna var tilfreds.
Adjektiver pÃ¥ -et fÃ¥r ingen ekstra -t i intetkjønn: fillet, kroket, støvet, sølet, steinet. Disse som her er nevnt, kan ende pÃ¥ -ete ogsÃ¥ i entall og kommer da i samme stilling som adjektivene pÃ¥ ubetont –e (f.eks. stille). AltsÃ¥: en fillet(e) jakke, et fillet(e) skjørt, fillete klær.
Perfektum partisipp på -et har samme form i felleskjønn og intetkjønn entall, men ender i flertall på -ede: en elsket venn, et elsket skuespill, elskede venner, eller: en dannet mann, et dannet språk, dannede mennesker. (Offisielt bokmål har her også mulighet for -ete: dannete mennesker – dette godtas ikke i riksmålsnormen.)
Adjektiver som er avledet av substantiver med endelsen -et, adskiller seg fra partisipper med samme endelse på to punkter: For det første finnes ved siden av avledningsendelsen -et også den nå vel vanligere -ete: gå fillet(e) kledd. For det annet har flertall endelsen -ete (ikke -ede); derfor heter det f.eks. noen bråkete mennesker. Forskjellen kommer særlig tydelig frem når det ved siden av partisippet eksisterer et nesten likelydende, men betydningsforskjellig adjektiv avledet fra et substantiv: hakkede mandler med partisipp av verbet hakke vs. hakkete tale med adjektiv avledet av substantivet hakk, flekkede tenner med partisipp av verbet flekke vs. flekkete tenner med adjektiv avledet av substantivet flekk.
6. Adjektiver som ender pÃ¥ -el, -en og -er, mister i flertall sin trykksvake -e: edel – edelt – edle, naken – nakent – nakne, mager – magert – magre. Hvis det foran –e stÃ¥r en dobbeltkonsonant, blir denne forenklet: gammel – gammelt – gamle, bitter – bittert – bitre. Til denne gruppen hører noen adjektiver som er avledninger av substantiver med endelsen -en: gyllen, rusten, muggen.
Perfektum partisipp som ender på gammel felleskjønnsendelse -en, er blitt rene adjektiver med en noe annen, overført betydning enn det verb de kommer fra, og det kan ofte ha en adjektivbøyning som avviker fra partisippbøyningen. Skal verbets betydning komme frem, brukes perfektum partisipp på -et: et stjålet dokument, i motsetning til den overførte betydning i et stjålent blikk, hvor ny intetkjønnsendelse -t føyes til den gamle endelsen -en som er blitt en del av stammen. Slike rent adjektiviske partisipper (partisipialadjektiver) har ofte beholdt rester av en eldre verbbøyning ut over den gamle en-endelsen: et slepent vesen, mens verbet nå bøyes slipe – slipte – slipt (en nyslipt øks); et vrient (tidligere: vredent) spørsmål, mens verbet bøyes vri – vred eller vridde – vridd (tøyet er vridd); en slagen mann, mens verbet bøyes slå – slo – slått, osv.
En særlig gruppe slike gamle perfektum partisipper på -en som er blitt til adjektiver med egen betydning, er sammensetninger som løssluppen – løssluppent – løsslupne, veloppdragen – veloppdragent – veloppdragne, vaklevoren – vaklevorent – vaklevorne.
6.1.2 Bestemt bøyning
Bestemt bøyning brukes når adjektivet kommer etter den bestemte artikkel: det store togrøveriet, etter eiendomspronomener og påpekende pronomener og i noen andre tilfeller. Adjektivets bestemte form ender i alminnelighet på -e og er lik flertallsformen av det ubestemte adjektiv: store, nye, blå, stille, sorte, norske, farlige, politiske, tilfredse, fillete, elskede, nakne, gamle, vakre, felles.
Den bestemte form er ens for begge grammatiske kjønn og for entall og flertall: den store butikken, den vakre kvinnen, det store togrøveriet, de store nasjonene.
Det uregelmessige adjektivet liten har som bestemt form i entall lille: den lille piken, det lille barnet, eventuelt også, især familiært, vesle: den vesle jenta, det vesle barnet. I flertall brukes et helt annet ord, små, som både er ubestemt form og bestemt form: små barn – de små barna.
Den gjennomgående bestemte form av perfektum partisipp av kaste-klassen har samme form som den ubestemte flertallsformen: det heter den elskede dikteren og de elskede dikterne med samme form som i elskede diktere, likeledes den begavede dikter (av begavet), den fryktede kritiker (av fryktet), det utarbeidede forslag (av utarbeidet) osv. Noen adjektiver avledet av substantiver har i bestemt form enten -ete eller -ede: den rødprikkete eller rødprikkede blusen, den rødrutete eller rødrutede duken. (Formene med -ede synes å være begrenset til visse sammensetninger og er ikke tillatt i offisiell bokmålsrettskrivning.) Andre har bare -ete: de flekkete bikkjene, eller bare -ede: den tremastede skonnerten, de firkantede bestemmelsene. Mens verbale partisipper i riksmål alltid har bare -ede i ubestemt flertall og bestemt form, kan altså adjektiver avledet av substantiv ha: 1) både -ete og -ede; 2) bare -ete; 3) bare -ede.
Også etter det personlige pronomen brukes bestemt form av adjektivet: jeg naive menneske, du latterliggjorte idealist.
Etter en genitiv brukes bestemt form: Bjørnsons samlede verker, motpartens nye forslag, hans siste innlegg. Dette gjelder ikke etter genitiv av ubestemte tidsuttrykk: en ukes intenst arbeid, en times uavbrutt søvn. (Men det heter: ukens intense arbeid, årets store oppgang.)
Under omtalen av enkelt- og dobbeltbestemmelse (5.3) ble det gitt mange eksempler på bruk av bestemt form. Det ble også vist hvordan den bestemte artikkel undertiden utelates, slik at adjektivets bestemte form ikke har bestemt artikkel foran seg, f.eks. ved hele og halve, ved superlativer og i enkelte faste uttrykk.
Også i tiltale brukes bestemt form av adjektivet: kjære Petter, kjære venner, høystærede gamle venn, høystærverdige rett, snille deg, elendige usling osv.
Egennavn er etter sin betydning bestemte, og det er derfor naturlig at den bestemte adjektivform brukes foran dem: lille Bastian, hyggelige Skagen. I en del tilfeller er det bestemte adjektivet en fast del av navnet: Lille Eyolf, Gamle Larsen i motsetning til Unge Larsen, Gamle Hellesund (men det heter Ny-Hellesund fordi dette er en sammensetning). Det er slik bruk av adjektivet som ligger til grunn for en del sammensetninger hvor et fellesnavn har gått over til å fungere som egennavn: Lillegutt, gamlefar, ungekonsulen, svenskekongen osv.
Når adjektivet egen har egentlig (refleksiv) bruk, har det ubestemt form etter genitiver og eiendomspronomener: han tok sin egen bil, Hansens eget hus, min egen gutt. Når derimot egen har (ikke-refleksiv) betydning ’særpreget’, får vi svak bøyning: Hansens egne måte å snakke på (jf. hans særegne måte å snakke på).