6.2 Særlige forhold ved adjektivbøyningen
6.2.1 Skal adjektivet alltid bøyes? Er vi glad (eller glade) i landet vårt?
Adjektiver får vanligvis endelsene -t i intetkjønn og -e i flertall. Som vist ovenfor er det likevel ikke så få adjektiver som ut fra sin form ikke følger dette mønsteret. Det hender også at adjektiver som normalt har helt regelmessig bøyning, i særlige tilfeller ikke følger reglene.
Når adjektivet er predikativ (tidligere: predikatsord), skal det vanligvis bøyes i samsvar med subjektet, med såkalt samsvarsbøyning (også kalt kongruens), altså: mannen er rik, landet er rikt, brødrene er rike. Men her finnes adskillige unntak. Partisippformer på -et av sterke verb i adjektivisk bruk som predikativ bøyes som oftest ikke: Alle var sterkt grepet. Likevel kan man iaktta en viss vakling: Sangene var nyskrevet/nyskrevne; Brevene var håndskrevet/håndskrevne (jf. som attributt til substantiv: nyskrevne sanger, håndskrevne artikler). Tilsvarende ses, vel noe oftere, ved partisipper av svake verb: Det selges kun 70 slike flasker i Norge, og alle er nummerert(e); med partisipp av sammensatt verb: Blend mandlene i blender til de er grovmalt(e); Badet er flislagt på gulv og veggene er tapetsert(e) og flislagt(e); sammen med bøyd adjektiv: Alle husene er nymalt(e) og fine; Gymsokkene var nyvasket/nyvaskede og stive. De ubøyde formene synes stadig å foretrekkes.
Står adjektivet som del av en fast forbindelse, uteblir ofte samsvarsbøyningen. Det gjelder uttrykk som være glad i, være klar over, være klar til, bli klok på, være oppmerksom på, være vant til osv. Altså kan det hete: De var glad i sine foreldre; Skipet var klar til avgang; De ble aldri klok på ham; De var oppmerksom på problemet; De var vant til det spørsmålet. På den annen side er det ikke galt å si eller å skrive: De var oppmerksomme på det eller Skipet var klart til avgang. Og man både hører og ser ganske ofte setninger som: Vi er glade i landet vårt, med betydningen ’vi elsker landet vårt’ (ikke, som det av og til hevdes, ’vi er lystige i landet vårt’).
Det hender at et predikativ ikke følger subjektets grammatiske kjønn, men derimot det naturlige. Det gjelder når predikativet har felleskjønnsform når det refererer til et intetkjønnsord og betegner en person eller en gruppe personer: Vitnet ble usikker; Svinet var drivende full; Det store flertall av adelen var temmelig rå.
Svært ofte ser man én ting er sikkert, hvor man kunne forvente én ting er sikker; likeledes: Pannekaker er godt, ikke: *Pannekaker er gode. Her tenkes det antagelig på et saksforhold som kunne omtales med dette, det følgende e.l., eller som kan omskrives med et tilsvarende verbaluttrykk: Å spise pannekaker er godt; Det er godt å spise pannekaker.
Når et entallsord brukes om en gruppe mennesker, kan predikativet stå i flertall: Størstedelen av kompaniet var blitt snøblinde; Halve mannskapet var syke; Hele klassen er friske igjen, osv. Men man finner også den form av adjektivet som samsvarer med subjektets grammatiske form: Hele klassen var frisk igjen.
Når navn på firmaer eller foreninger og titler på bøker og aviser har flertallsform, settes likevel et predikativ i entall: «Kommandørens døtre» er ypperlig. Her underforstås boken eller romanen.
Et særlig tilfelle er adjektivet verd, verdt, som bare brukes predikativt (ikke attributivt, underordnet et substantiv: *en mye verd leilighet, *et mye verdt hus). Tradisjonelt brukes formen med –t i intetkjønn: huset er verdt flere millioner, og formen uten -t i felleskjønn: eiendommen er verd flere millioner, og i flertall: pengene er mindre verd. Formen med -t er imidlertid trengt inn i felleskjønn og flertall: leiligheten/hyttene var mye verdt.
Et adjektiv som står attributivt til et substantiv, skal bøyes når det kan bøyes; *en stor kunstner og menneske er gått bort er ikke korrekt. Fordi kunstner er felleskjønn, men menneske intetkjønn, må adjektivet (og artikkelen) gjentas: En stor kunstner og et stort menneske er gått bort.
6.2.2 Adjektiver uten bøyning
Enkelte ord og uttrykk har gått over fra å være substantiver eller preposisjonsledd til å bli adjektiver: felles, tilfreds og viser derfor avvikende bøyning. En rekke adjektiver er avledet av stedsadverb; men komparativformen har mistet sin adverbiale funksjon og er blitt adjektiv: aktre, bakre, bortre, fremre, midtre, indre, ytre, nedre, øvre. På lignende måte forholder det seg med nordre og søndre, østre og vestre. Slike adjektiver bøyes ikke.
Av en annen type er noen adverb som også eller fortrinnsvis brukes som adjektiver, f.eks. annerledes, avsides, ekstra, forgjeves, framifrå, gratis, hodekulls, innenbys, innendørs, innenlands, innenriks osv. og de tilsvarende ord med uten- (utenbys osv.), middels, nesegrus, noenlunde.
6.2.3 Særlige forhold ved et par hyppig brukte adjektiver
Ordet feil har fått en eiendommelig utvikling. Egentlig er det et substantiv, men av uttrykk som slå feil har det fått adverbial bruk (høre feil, skrive feil, trå feil) og er blitt et adverb, for så å gå videre til å bli adjektiv: feil vei, på feil hylle, feil spor; Det er feil. Denne bruken av feil kan fremdeles vekke uvilje, og man vil i stedet foretrekke et vanlig adjektiv som gal eller feilaktig. I ordbøkene godtas feil som adjektiv.
Megen har nå et alderdommelig preg: Han høstet megen anerkjennelse; Det var megen uro i gatene ; megen larm, megen lærdom. I noen utstrekning brukes i stedet for megen intetkjønnsformen meget: meget uro, meget larm. Vanligst er nå, både i dagligtale og i skrift, mye: mye uro, mye larm.