1.1 Setninger
Når vi skal fremstille en sak, uttrykker vi oss vanligvis i setninger, ikke i enkeltord. Nå finnes det forskjellige oppfatninger av hva en setning er. Noen vil si at det er en gruppe ord – undertiden bare ett ord – som alene eller som ledd i en sammensetning av flere ordgrupper uttrykker en mening. Etter denne forklaringen kan altså ett enkelt ord, f.eks. uttrykk som Kom!, eller Gratulerer!, eller Hei! osv., kalles en setning. Andre vil si at dette er forkortede uttrykk, ikke ordentlige setninger, og kaller det eksempler på ellipse (egentlig «utelatelse»).
I den normalprosa eller sakprosa som vi i denne grammatikken fremfor alt beskjeftiger oss med, vil slike uttrykk spille liten rolle. I normalprosaen brukes som regel fyldigere setninger. Står en setning alene og gir en avsluttet mening, kalles den med en tradisjonell betegnelse for en hovedsetning: Hun kommer til Oslo i løpet av neste uke. I nyere terminologi brukes betegnelsen helsetning. Den omfatter både enkeltsetninger som opptrer som uavhengig enhet, altså hovedsetninger uten tilknyttet bisetning, som: Hun kommer til Oslo i løpet av neste uke, og forbindelser av flere hovedsetninger: Hun ville bli på landet, og han ville flytte til byen, og dessuten forbindelser av hovedsetning og bisetning(er): Riksrevisjonen kritiserte det store pengeforbruket som institusjonen hadde hatt mens den ble ledet av direktør Holm.
En bisetning (også kalt leddsetning) er underordnet eller avhengig av en annen, overordnet setning eller et ledd i denne. I det siste eksempelet er som institusjonen hadde hatt mens den var ledet av direktør Holm underordnet det store pengeforbruket, og mens den var ledet av direktør Holm er bisetning i setningen innledet med som.
Hoved- og bisetning har ulik ordstilling ved visse adverb, ved at rekkefølgen av setningens verb og visse adverb er forskjellig. I Hun kommer ikke til Oslo står verbet kommer foran adverbet ikke, men i bisetningen er det omvendt: (Han sa) at hun ikke kommer til Oslo. (Jf. kapittelet om ord- og leddstilling.)
Det tredje begrepet i overskriften, periode, har tradisjonelt vært oppfattet som «det som står mellom to punktum (eller annet tegn på full stans)». I praksis vil det tilsvare definisjonen av helsetning gitt ovenfor. I ny grammatisk terminologi brukes med samme betydning betegnelsen ytring.
I tradisjonell terminologi brukes betegnelsen hovedsetning ikke bare om fullstendige setninger som kan stå alene, men også om det som blir igjen når vi fjerner en bisetning, enten dette kan stå alene eller ikke. Fjerner vi bisetningen innledet med da i helsetningen (perioden): Da utenriksministeren hadde talt, ble det et kort ordskifte i Stortinget, står vi igjen med hovedsetningen ble det et kort ordskifte i Stortinget, som etter sin form ikke lenger er en utsagnssetning, men som kan fungere som en spørresetning. I helsetningen (perioden) Han minnet om at nasjonenes sikkerhet avhenger av at avtalene blir respektert, er han minnet om en hovedsetning som ikke kan stå alene. Begge disse periodene er eksempler på at hovedsetninger ikke kan isoleres fra den sammenhengen de står i; bisetningene er nødvendige ledd som må være der for å gi en helhetlig mening.
Mens vi i normalprosaen regner med at en periode må inneholde en hovedsetning for å være fullstendig (og for å kunne avsluttes med punktum), kan man i friere, litterær fremstilling finne eksempler på bruk av punktum som avviker fra det normale, som et bevisst stilistisk middel: Jeg tror det ikke. At han kommer tilbake, eller: Ordføreren var sakfører også. Og dertil stor skogeier. En av de beste menn i bygda. Eller kanskje den beste.
I titler og overskrifter er det vanlig at en mening ikke utformes som en fullstendig setning. Forsvarsbudsjettet opp med 300 millioner gir god nok mening, men er ingen fullstendig setning. Dyrere kjøtt og flesk? er klart uttrykt, men en formelt fullstendig setning blir det først når vi sier: Blir kjøtt og flesk dyrere? På samme måte må det foregående eksempelet som fullstendig hovedsetning hete: Forsvarsbudsjettet går opp med 300 millioner.