13.3 Litt om forholdet mellom overordnede og underordnede setninger
Generelt dreier det seg på den ene side om hvordan overordnede og underordnede setninger i en helsetning skal plasseres i forhold til hverandre, og på den annen side om hvorvidt ledd kan «tas ut av» en underordnet setning og plasseres i en overordnet setning.
13.3.1 Plassering av underordnede setninger
Det er ikke uten videre slik at setningsledd i form av en setning kan plasseres på samme måte som substantivledd og adverbialledd. Vi kan f.eks. uten videre si: Vi kan få et klart bilde av dette ved hjelp av tidens aviser. Hvis vi plasserer et ledd som inneholder en tilsvarende setning på samme sted som av dette, får vi: Vi kan få et klart bilde av hvordan det var å leve den gang, ved hjelp av tidens aviser. Bedre flyt i setningen blir det hvis vi plasserer det etterstilte preposisjonsleddet som a-ledd: Vi kan ved hjelp av tidens aviser få et klart bilde av hvordan det var å leve den gang, eller hvis vi setter det først i setningen: Ved hjelp av tidens aviser kan vi få et klart bilde av hvordan det var å leve den gang.
Det hender at vi på norsk kan sette en bisetning inn i en annen slik at vi får en struktur som minner om en kinesisk eske: De spurte om han, når han ble frisk, ville besøke dem, eller: Han innrømmet at han, da han ble truet på livet, hadde røpet planen. I begge tilfeller skifter vi fra den påbegynte at-bisetning til hovedsetnings ordstilling i fortsettelsen (jf. 13.2.3). Slike helsetninger vil ofte lyde bedre hvis vi fullfører den ene bisetningen før den andre begynner: henholdsvis: De spurte om han ville besøke dem når han ble frisk, og: Han innrømmet at han hadde røpet planen da han ble truet på livet. Jf. også: Det er å håpe at når han kommer ut fra sykehuset, vil han være fullt arbeidsdyktig, hvor vi i stedet kan si: Det er å håpe at han vil være fullt arbeidsdyktig når han kommer ut fra sykehuset.
13.3.2 Fremrykning av et ledd fra underordnet til overordnet setning
Norsk er et liberalt språk når det gjelder å tillate at ledd «krysser setningsgrenser». Det er tilfellet når et ledd som logisk sett hører hjemme i en underordnet setning, «flyttes» opp i en overordnet setning. F.eks. kan vi rykke frem tidsadverbialet neste år som følger infinitiven i Vi regner med å få veien ferdig neste år til helsetningens førsteplass: Neste år regner vi med å få veien ferdig. Slik den står, er denne siste setningen strengt tatt «ulogisk» – det er ikke betraktningene omkring veiens ferdigstillelse som skal finne sted neste år, men selve ferdigstillelsen. Vi finner tilsvarende ved at-setninger: Jeg håper (at) vi skal få denne veien ferdig neste år – Denne veien håper jeg (at) vi skal få ferdig neste år. Det kan også rykkes frem til overordnet spørresetning: Hva håper du (at) dere skal få ferdig neste år?, eller til avhengig spørresetning: Han spurte dem hva de håpet (at) de skulle få ferdig neste år, eller til innlederposisjon i relativsetning: Det var egentlig en helt annen vei (som) de håpet (at) de skulle få ferdig neste år. Et eksempel på fremrykning fra om-setning til overordnet relativsetning er følgende (funnet på nettet): Dette er ideer som vi ikke vet om blir realisert.
Slik fremrykning er vanligst når det fremrykkede leddet ikke er subjekt, som i eksemplene ovenfor. Skal et subjekt fremrykkes, utelates vanligvis at: Jeg håper at denne veien blir ferdig neste år – Denne veien håper jeg blir ferdig neste år. Bibehold av at er som regel sterkt muntlig og anses ofte som ugrammatisk: – *Denne veien håper jeg at blir ferdig neste år.
Slike fremrykningssetninger, tradisjonelt kalt «setningsknuter», gir smidige uttrykksmuligheter ut over setningsgrenser i et språk som norsk som har forholdsvis strenge regler for leddenes innbyrdes rekkefølge i enkeltsetninger. De er meget vanlige i muntlig språk, men de forekommer sjeldnere i skriftlig norsk. Det er nok en grunn til at det advares mot dem i tradisjonell språkrøktslitteratur. (En annen grunn kan være at de ikke tolereres i tidligere toneangivende europeiske språk som tysk og fransk. Til gjengjeld finnes de iblant i latin. Et klassisk hjemlig eksempel er Johan Herman Wessels de mange Yndigheder som den maa være blind, der ei kan se hos Eder.)
En lignende type fremrykning foreligger når en nektelse ved visse verb som tro, mene, håpe «overføres» fra bisetning til hovedsetning: Jeg håper ikke (at) det skjer en ulykke. Meningen er åpenbart: Jeg håper (at) det ikke skjer en ulykke, og slik kan det også uttrykkes. Denne fremryknings-«feilen» er imidlertid så allestedsnærværende og naturlig at den i praksis knapt merkes, og det er derfor liten grunn til å advare mot den.