18.8 1907-reformen
Det ble Aars sammen med rektor Marius Nygaard som omsider (i 1906) fikk i oppdrag å utarbeide det endelige forslaget til rettskrivningsreform. Stemningen var gunstig i kjølvannet av 1905, og det nye navnet riksmål på dansknorsken hadde slått raskt igjennom sist i 1890-årene. Reformen ble satt i kraft ved kongelig resolusjon av 19. februar 1907. Med den innførte Norge offisiell (statlig) normering av riksmålet. Følgende forandringer ble innført:
1. De harde konsonantene var en hovedsak; de skulle skrives «i overensstemmelse med det almindelige dannede talesprog, d.e. med den uttale som i den største del av landet er den sedvanlige i dannede folks omhyggelige, men ukunstlede dagligtale». For godt over 200 ord ble formene med hard konsonant eneformer, men det ble gitt valgfrihet ved en rekke avledninger og sammensetninger, eller den danske formen ble beholdt som eneform: gripe (men begribelse/begripelse og uforgribelig), sak (men sagfører/sakfører, hovedsag/hovedsak, saglig) o.a.
 For ca. 40 grunnord «hvor uttalen er vaklende, eller der er en bestemt forskjel i uttalen i de forskjellige landsdele» ble det gitt valgfrihet «indtil videre», f.eks. haab/haap, nyde/nyte, pige/pike, og for et like stort antall skulle «bløt» (stemt) konsonant beholdes, f.eks. skib, vidne, skjøge, «overensstemmende med den almindelige uttale i det dannede bymaal». Endelig ble det minnet om ca. 40 særnorske ord (av et langt større antall), som bare skulle ha ustemt konsonant, f.eks. buskap, not, floke.
2. Dobbeltskriving av konsonant etter kort trykksterk vokal ble innført i navn: Besseggen, Folgefonn, og «for at forebygge tvetydighet eller feillæsning»: bukk, surr, grann, hvitt o.l. (fordi buk, sur, gran, hvit kunne feilleses og misforstås). – Regelen om dobbeltskrivning førte til at fortidsformene av «svake verber som i infinitiv ender paa stammevokalen» fikk ny skrivemåte, f.eks. naa – naadde – naadd, ro – rodde – rodd, mot dansk naaede – naaet osv.
3. Forkortede former ble eneformer, f.eks. bli, ha, fjær, hode, kule, præken, mot dansk blive, have, fjæder, hoved, kugle, prædiken, men det ble valgfrihet i bror/broder og tilsvarende i far, mor, lær og sal.
I samsvar med bilaget til den kongelige resolusjonen innfører 1907-utgaven av Aars og Hofgaard dessuten bl.a. følgende:
1. Flertall på -er og -ene i hovedmengden av felleskjønnsord, f.eks. kvister mot dansk kviste og biblene mot dansk biblerne.
2. Ubøyd flertall av enstavelses intetkjønnsord, f.eks. hus, tak, mot dansk huse, tage.
3. Nye bøyningsklasser av svake verb som i dansk alle har -ede i preteritum: kastede, levede, bevarede og, som nevnt, naaede, skal nå på norsk ha formene kastet, levde, bevarte og naadde. Dette gjaldt hundrevis av hjemlige verb og skulle «helst» også gjelde de mange på -ere: regjere – regjerte o.l. Likeledes skulle partisippformene av sterke verb som le og staa skrives med dobbeltkonsonant: ledd, staatt.
Også noen grafiske detaljer var berørt av reformen:
1. Det ble bestemt at det fortsatt skulle være valgfrihet mellom aa og å («bolle-å»).
2. Det skulle være valgfrihet mellom stor og liten forbokstav i substantiver.
3. Infinitivsmerket aa/Ã¥ ble gjort valgfritt med det eldre at.