18.14 1970-Ã¥rene
18.14.1 Norsk språkråd
Til avløsning av Norsk språknemnd ble et nytt «råd for språkvern og språkdyrking» opprettet ved lov av 18. Juni 1971: Norsk språkråd. Normeringsparagrafen ble ikke nøyaktig som Vogt-komiteen hadde foreslått. Rådet skulle «følge utviklingen av norsk skriftspråk og talespråk og på dette grunnlag fremme samarbeid i dyrkingen og normeringen av våre to målformer og støtte opp om utviklingstendenser som på lengre sikt fører målformene nærmere sammen». Tilnærmingen var dermed ikke helt oppgitt, men passusen viste seg i det lange løp å bli en papirbestemmelse. Departementet og et enstemmig storting hadde sluttet seg til Vogt-komiteens uttalelse om det prinsipielt uheldige i at levende former ble holdt utenfor offisiell rettskrivning.
Norsk språkråd begynte sitt arbeid i 1972. I rådets bokmålsseksjon hadde riksmålsbevegelsen 4 medlemmer av 19 – 2 fra Riksmålsforbundet og 2 fra Akademiet. Ellers var universitetene, skolen, pressen, NRK, forfatterne, scenekunstnerne o.a. representert. Det filologiske arbeidet ble utført i underkomiteer. Det viste seg snart at medlemmene delte seg i to fraksjoner – én som ville normere inn «forbudte levende riksmålsformer», slik Stortingets forutsetning var, og én som ikke kunne forsone seg med dette og gjorde motstand. Riksmålsrepresentantene fulgte konsekvent linjen «Tillate, ikke forby», enten det dreiet seg om riksmålsformer eller andre former. Forhandlingene holdt flere ganger på å kjøre seg fast, og den manglende fremdrift ble gjenstand for en interpellasjonsdebatt i Stortinget i januar 1977, men i 1979 kunne rådet omsider overlevere sitt forslag til departementet.
18.14.2 Liberaliseringen av bokmålet. Stortingsmelding 100 (1980-81)
Det gikk to år før statsråden, motvillig, fikk oversendt stortingsmeldingen om saken (30. april 1981). Enden ble at Språkrådets forslag fikk enstemmig tilslutning både i Kirke- og undervisningskomiteen og i Stortinget (1. juni) og ble autorisert ved kongelig resolusjon 24. juli. – Dette såkalte liberaliseringsvedtaket for bokmål var resultatet av en rekke kompromisser, men det bekreftet at kursen var endret, tilnærmingspolitikken forlatt. Resolusjonen fastsatte:
1. Det skal fortsatt være en (trangere) læreboknormal, som skal gjelde for lærebøker og offentlig tjeneste.
2. Skrivemåten av vel 150 ord forandres, stort sett slik at riksmålsformer kommer inn i læreboknormalen, enten de har vært sideformer (f.eks. gress, sen, lyve, ørret) eller forbudt (f.eks. frem, kilde, svelge).
3. Av de bortimot 1 100 ordene med obligatorisk a-form fra 1938 og 1959 får ca. 450 full valgfrihet -a/-en i læreboknormalen. I resten av ordene blir -en sideform, og det blir mulig å bruke -en også i læreboknormalen hvis ordet har overført betydning.
4. Det skal være valgfrihet mellom en og ei som ubestemt artikkel ved alle hunkjønnsord, likeledes ved foranstilt eiendomspronomen (min/mi, din/di, sin/si).
5. I bestemt form flertall av intetkjønnsord fikk syv tidligere obligatoriske a-ord valgfrihet -a/-ene: dyr, felæger, garn, kje, lik (på seil), reis, troll.
6. Fortidsformene av ca. 240 svake verb reguleres, stort sett i samsvar med riksmålsrettskrivningen.
Av dem både i og utenfor Språkrådet som var imot reformen, ble det hevdet at valgfriheten ville bli enda mer forvirrende med alle de nyinnførte formene. Kirke- og undervisningskomiteen uttalte imidlertid – rundt, men klokt – at «enkelte former som sjelden eller aldri blir brukt, måtte kunne tas ut ved kommende justeringer, slik at normen blir noe strammere». Med dette ble det gitt en slags hjemmel for det arbeidet Norsk språkråd senere gikk i gang med: å fjerne «lite brukte former» i bokmålet.
Liberaliseringsvedtaket skiller seg fra 1917-, 1938- og 1959-vedtakene på to måter: Det gjelder (som i 1907) bare den ene målformen, og det gikk ikke ut på å tilnærme bokmålet til nynorsken. Følgende tekst viser hvordan moderat bokmål – som svarer til riksmål – ser ut som et resultat av 1981-reformen:
Hun gikk langsomt frem mot huset og stanset nedenfor trappen. Endelig kunne hun sette seg og hvile, nyte roen og stillheten, være alene med seg selv en stund. Hun så utover og strøk seg over pannen.