18.4 1860-Ã¥rene
P.A. Munch døde i 1863, og Knudsen fikk senere en annen betydelig motstander, professor Johan Storm (1836–1920), som var en banebryter både i engelsk filologi, i fonetikk og i norsk dialektforskning, og motstander av både Knudsens og Aasens språkstrev.
18.4.1 Knud Knudsens første reformforslag
I 1860 henvendte Knudsen seg til Kirkedepartementet med et normeringsforslag i fem punkter:
1. Fjerning av stum e (jf. Wergeland i 1833).
2. Fjerning av dobbeltvokal (ee, ii, uu) som uttrykk for lengde.
3. Erstatning av c, ch og q med k som tegn for k-lyd (Kontrol, Karakter, Kvinde for Control, Charakteer, Quinde).
4. Erstatning av ph med f som tegn for f-lyd (Filosof for Philosoph).
5. Endring av skrivemåten ei og øi til ej og øj.
Departementet innhentet uttalelser fra Universitetet, som var imot, og fra de høyere skolene, hvor det var flertall for, og departementet godkjente de fire første punktene i 1862. Det var den første offisielle rettskrivningsnormering i Norge.
18.4.2 Stockholms-møtet
I 1869 ble det avholdt et nordisk rettskrivningsmøte i Stockholm, hvor Knudsen var norsk representant sammen med Henrik Ibsen, grammatikeren og skolemannen Jacob Løkke og wergelandianeren Ludvig Kristensen Daa. Formålet med møtet var å foreslå «sådanne ændringer, som, medens de simplificerede det ene sprogs retskrivning, til samme tid vilde bevirke en større tilnærmelse til det andet sprog, og derved for Nordens folk lette den gjensidige forståelse og tilegnelse af hinandens litteratur» – et møte i skandinavismens ånd.
Man sluttet seg til det norske vedtaket fra 1862 om å avskaffe vokalfordoblingen og e som understøttende vokal og å gå bort fra tegnene q og x i hjemlige ord. Det ble flertall for en prinsipputtalelse om fremmedordenes skrivemåte: «Som en for bægge sprog fælles beslutning blev vedtaget, at fremmede ord, som kunne anses for fuldt optagne i sproget, skrives efter dettes regler.» Videre ble det anbefalt å stryke enkelte stumme konsonanter (som i Vædske og Thing) og å innskrenke bruken av o for å-lyd og e for æ-lyd, altså ønske om en mere lydrett skrivemåte.
For skriftbildet ville især følgende tre vedtak få betydning:
1. Innføring av å for aa.
2. Fjerning av j i ord som gjest, gjære, gjøk, altså la g alene betegne j-lyd foran e, æ og ø, slik som foran i og y.
3. Innføring av skrivemåtene ej og øj for ei og øi.
De norske delegatene foreslo dessuten å sløyfe d etter l og n, enten den var etymologisk eller ikke. Det ville bety å skrive f.eks. holde og binde med dobbeltkonsonant (holle eller hålle og binne). Det gikk svenskene og danskene ikke med på. I norsk normeringsdebatt har denne detaljen vært drøftet flere ganger senere (jf.18.11.2).
Stockholms-vedtakene fikk ikke offisiell godkjennelse, men de ble til dels fulgt frivillig, hos oss mest konsekvent av Ibsen (de tre punktene ovenfor), foruten av Knudsen selv, og de fikk en viss betydning. Også Bjørnson orienterte seg i retning av lydrette skrivemåter, men han var mer ustabil.
18.4.3 Landsmålet
Ivar Aasen anså seg ikke ferdig med landsmålsnormeringen i og med verkene fra 1848, 1850 og 1853, og arbeidet seg omsider frem til en fastere norm, mer etymologisk fundert og mindre ortofon. Den ble nedfelt i Norsk Grammatik (1864) og Norsk Ordbog (1873).