18.7 Ã…rene frem til 1907
Med Knudsens program fra 1886 var hovedinnholdet i en mulig reform gitt. Men tross debatt gjennom en mannsalder var det ikke lett å gripe saken an. Rettskrivningssituasjonen omkring 1890 var uoversiktlig. Skoleelever lærte den tradisjonelle, i alt vesentlig danske rettskrivningen, som med få unntak også ble brukt av administrasjonen, vitenskapen, næringslivet og pressen – i det hele tatt av det etablerte samfunn. I noen få aviser var det tilløp til knudsenske former. Inkonsekvenser fantes overalt, og forvirringen økte utover i 1890-årene.
18.7.1 Rettskrivningen i litteraturen
De fremste forfatterne praktiserte rettskrivningen forskjellig. Kiellands er konsekvent og tvers igjennom dansk, til dels med alderdommelige former. Også Jonas Lie holder seg til det tradisjonelle formverket. Ibsen følger som sagt viktige vedtak fra Stockholms-møtet i 1869, og som skuespilldikter gir han plass for visse talespråksformer. Han bruker kortformer og markerer det utelatte: dra’r, gi’, ble’t, men han kan også sløyfe apostrofen: har, tar, spør, far, mor. Likedan skriver han -ed hvor rettskrivningen har -ede, f.eks. sovned og vented og på samme vis bodde (eller bode) og trodde (eller trode), altså former som stort sett er i tråd med Knudsens syn. Bjørnson er den mest radikale av de fire, men han er langtfra konsekvent. Rettskrivningen i førsteutgaven av Arne (1858) vakte oppsikt, men den er ikke hans egen i alle enkeltheter. I sitt siste skuespill Når den ny vin blomstrer (1909) gjennomfører han en lignende rettskrivning, men i mellomtiden har han svingt og vaklet adskillig, skjønt hele tiden erklært seg som tilhenger av Knudsens ideer. Sammen med Ibsen viste han at de lot seg bruke.
Yngre riksmålsforfattere kunne ha sine språklige egenheter, og de brakte mengder av nytt ordstoff inn i riksmålet fra alle landsdeler, men når det gjaldt rettskrivning, holdt de seg stort sett til det tradisjonelle (Heiberg, Aanrud, J.B. Bull, Tryggve Andersen, Bojer, Hamsun, Kinck, Skram, Krag) Imidlertid kom 1907-rettskrivningen til å bety et skille for flere av dem.
18.7.2 Rettskrivningen i skolen
Siden 1862 hadde Kirkedepartementet ikke benyttet sin mulighet til å fatte rettskrivningsvedtak, men i 1885 autoriserte det 7. utgave av Jakob Aars’ Retskrivnings-regler til skolebrug, og i 1892 Nordahl Rolfsens lesebok for folkeskolen. Den boken fikk stor betydning som kulturell ballast for flere generasjoner nordmenn, og rettskrivningen i den, som Moltke Moe var ansvarlig for, brakte nyheter i Knudsens ånd. Prinsippet for språkbehandlingen er, skriver Moe i innledningen, «det samme som principet for bogens hele bygning: hensynet til barnets faktiske standpunkt i det øieblik, det skal give sig ifærd med læsebogen». Med hensyn til lyd- og formverk anfører han bl.a. følgende:
1. (Sær)norske ord skrives etter norsk uttale, f.eks. uthage, aarvaaken, i sidste liten.
2. Hard konsonant brukes i enkelte ord, selv om de er felles for norsk og dansk, f.eks. spikre, sprake, fyke, lute, vik, ek, bøk, mens det veksles mellom f.eks. rope og raabe, kvitre og kvidre etter stiltonen.
3. Det veksles etter stiltonen også mellom danske og norske flertallsformer av substantiver: heste/hester, huse/hus, fjelde/fjeld. Utgiverne hadde ønsket å fjerne r også i bestemt form flertall i f.eks. sauerne, og de regner med at det er «kun et tidsspørgsmaal, naar den skal forsvinde fra skriften ogsaa på dette punkt», men de «voved ved nærmere overveielse ikke at gaa saa langt».
4. I preteritum av svake verb står -ede bare der «folkesproget og det friere bysprog har … -de og endnu ikke i skriftsproget taaler den samme bøining: prøvede, levede ». Men endelsen -te brukes i enkelte verb «hvor byernes talesprog har hævdet en fra folkesproget forskjellig endelse: kogte, hilste, legte, pegte ». Ellers brukes stort sett -ed.
5. Forkortede former er gjennomført i noen ord: bli – blir – blitt (i første avdeling av boken), far, mor, bror, mens de lengre formene er beholdt i f.eks. drage, lade, tage – tagen – tagne, slagen – slagne.
6. Partisipper av svake verb bøyes ikke, f.eks.: Reglene er uforandret, ikke: …uforandrede.
Departementet oppnevnte en rettskrivningskomité (Norges første i sitt slag) i 1893 med Moe, Aars og skolebestyrer S.W. Hofgaard. Dens resultater og det nye fra Nordahl Rolfsens lesebok ble innarbeidet i neste utgave av Retskrivnings-regler til skolebrug, som så ble autorisert av departementet i 1894. Dermed var det satt i gang en reformeringsprosess hvor skolefolk og skolemyndigheter var pådrivere, ved siden av Moltke Moe. Han ble den sentrale, især i kraft av en utredning han sammen med Aars og Hofgaard skrev på oppdrag fra departementet i 1898: Om en del retskrivnings- og sprogspørsmål. Moe utgav dessuten to foredrag, som fikk stor betydning for holdningene til språkreformeringen: «Retskrivning og Folkedannelse» (1900) og «Norsk og dansk sprogdrakt» (1906).
Hovedinnvendingen fra dem som var motstandere av reform, eller av en så vidtgående reform, var for det første at den ble drevet frem gjennom skolen og ville skape forvirring hos elevene, noe den gjorde. For det annet så de det som prinsipielt galt at ord- og bøyningsformer skulle tas inn i rettskrivningen før de hadde vist seg levedyktige i praksis. «Reformen maa udgaa fra Livet, trænge gjennem hos Almenheden og Forfatterne, førend den trænger ind i Skolen,» skrev Johan Storm i verket Norsk Retskrivning (1904-06). En slik betraktningsmåte har vært og er stadig aktuell når det er tale om reformer. Storm ønsket en mere moderat reform.