18.15 1980- og 1990-Ã¥rene
18.15.1 Riksmålsnormeringen. «Faneordene»
Allerede i 1980 hadde Brynjulv Bleken ferdig en systematisk fremstilling av forskjellene mellom riksmålsnormalen og det bokmålet som ville bli resultatet av Språkrådets forslag: Riksmål og liberalisert bokmål. Han regnet med at oversikten ville «kunne fungere som et hjelpemiddel i det fortsatte normeringsarbeide: den viser hva som stadig – tross Språkrådets liberaliseringsforslag – står igjen å gjøre før man kan si at det normeringsproblem som er oppstått, er blitt tatt virkelig alvorlig og gjennomarbeidet grundig». – Blekens oversikt ble grunnlaget både for Akademiets små justeringer av riksmålsnormen i tiårene som fulgte, og for bokmålsnormeringen, som riksmålsrepresentantene i Språkrådet nå kunne delta i under roligere forhold enn i tiåret forut.
I 1981 foreslo Akademiets ordbokskomité «å overveie om følgende former bør tas inn i riksmålsnormen»: snø, språk, farge, hage, nemnd, etter, gruve (bokstavelig) som valgfrie ved siden av sne, sprog, have, nevnd, efter, grube. Forslaget var dels begrunnet i at formene lenge hadde vært i alminnelig bruk og ble oppfattet som riksmålsformer av skrivende folk, dels i et ønske om å skape ro omkring dem; de hadde lenge nytt ufortjent oppmerksomhet i språkstriden som «faneformer» for riksmålet og hadde vært trukket inn i forsøk på hestehandling under tautrekningene i Språkrådet sist i 1970-årene. Akademiet vedtok valgfriheten enstemmig i 1983.
18.15.2 Normering av tekster i leseverker og sangbøker
Kritikken mot bruken av litterære tekster i skolebøkene etter 1938-rettskrivningen var sterk. I 1961 gav Norsk språknemnd nye regler: Målform og normering i lese- og sangbøker. Også de var preget av tilnærmingspolitikken og ble gjenstand for kritikk. Dels gjaldt den kvotebestemmelsene (for bokmålsskoler skulle eller kunne visse brøkdeler av lesebokstoffet være på moderat bokmål, radikalt bokmål og nynorsk), dels gjaldt den normeringen (endringene som ble gjort i originaltekstene). Også disse reglene ble omsider «liberalisert» da Norsk språkråd vedtok et nytt regelverk i 1986. Der ble det nye begrepet varsom normering innført; det vil si «en mildere grad av normering enn normering til rettskrivningen», først og fremst ved grafiske endringer.
Støttet av et detaljert og omfattende regelverk som overalt viser pietet for originaltekstene, gjelder nå disse hovedreglene:
1. Tekster i leseverk for grunnskolen og den videregående skolen skal som hovedregel normeres etter rettskrivningen. Det skal gjøres unntak for poesi. Poesi kan stå «varsomt normert».
2. Originale norske og oversatte tekster skal behandles likt.
18.15.3 Detaljarbeid og norvagiseringsvedtak i Norsk språkråd
En del flere riksmålsformer ble innført, stort sett som «etterrakst» etter liberaliseringsvedtaket. Dessuten ble det gjort mye nyttig normeringsarbeid med fagord, f.eks. ord i medisin, kjemi, ornitologi, datateknikk o.a., for myntenheter, historiske og geografiske navn, statsnavn, innbyggernavn og folkeslagsnavn (med tilhørende adjektiv), det ble gitt regler for transkripsjon av ord fra fremmede alfabeter osv. osv. Stort sett var dette ukontroversielle saker.
Det var imidlertid ikke norvagiseringssaken, som Språkrådet arbeidet med fra 1992 av og avsluttet i første omgang med vedtakene på årsmøtet i januar 1996. Det var især mange av forslagene for de ca. 60 engelske ordene som vakte debatt, f.eks. pøbb og sjov (som ikke ble godkjent av departementet) og gaid og kamping (som ble godkjent som valgfrie former). Det ble ro omkring saken da Språkrådet i 1998 vedtok at man skulle gå forsiktig frem i slike saker, se punkt 17.5 i rettskrivningskapittelet. – I 2000 kom en ny omgang, hvor stort sett romanske ord med c eller sc fikk valgfri form med s, f.eks. selle, sirka og fasist vsa. celle, cirka og fascist.
18.15.4 Slutt på tilnærmingen
Tilnærmingspassusen i lov om Norsk språkråd hadde vært uten praktisk betydning fra og med bokmålsliberaliseringen i 1981. I stortingsmelding 13 (1997–98) om målbruk i offentleg teneste kom den første departementale antydningen i klartekst om at tilnærmingspolitikkens dager var talte. Der heter det bl.a.: «Den tilnærmingslinja mellom bokmål og nynorsk som tidlegare stod sentralt i offisiell norsk språkpolitikk, framstår i dag i praksis som mindre aktuell. Det synest å vere etter måten brei politisk aksept for at vi i dag har to offisielle norske språkformer, og at dette vil vere ein relativt varig situasjon.» Dette ble bekreftet i stortingsmelding 9 (2001–2002) og «tilnærmingsparagrafen» opphevet (odelstingsproposisjon 95 (2001–2002)).