18.3 1840- og 1850-Ã¥rene
I 1840-årene når nasjonalromantikken sitt høydepunkt i Norge. Welhaven blir en folkekjær dikter, med ren dansk rettskrivning, men med en norskhet i emner som viser seg i ordvalget. Norsk malerkunst og musikk bidrar til å styrke nasjonalfølelsen. Universitetet er i sterk utvikling på flere områder, med P.A. Munch som en sentral skikkelse og en autoritet når det gjelder norsk historie. Imidlertid står det danske skriftspråket like sterkt som før. Wergeland dør i 1845 og har da på mange år ikke tatt del i språkdiskusjonen. Ivar Aasen utgir Det Norske Folkesprogs Grammatik i 1848 og Ordbog over Det Norske Folkesprog i 1850 og legger dermed grunnlaget for et landsmål som kan tas i skriftlig bruk.
18.3.1 Asbjørnsen og Moe
Fra 1841 utkom Asbjørnsen og Moes Norske Folkeeventyr heftevis. Eventyrene innvarslet en vending i språkhistorien og fikk langtrekkende betydning for norsk skjønnlitterær prosa. Utgiverne maktet å gjengi eventyrene i en muntlig stil, med typiske vendinger fra norsk talespråk, som leserne kjente, men ikke fra litteraturen. Emnene og miljøene i eventyrene måtte føre til at mange særnorske ord og en god del former kom med, men rettskrivningen var overveiende dansk, f.eks. Skov (mot Skog hos Wergeland og Daa), Sø, Trug, Øxe, skjalv/skjælvede, Penge, Bjerge. Det gjaldt også en del særnorske ord som Blødmyr og Udeng. Slike former ble i senere utgaver erstattet med norske: Skog, Sjø, Traug, Øx, skalv, Penger, Berg, og det ble gjort tallrike forandringer både i Asbjørnsens levetid og i senere utgaver. Men eventyrenes store betydning for norskhet i språket på 1800-tallet, og for norsk riksmål i det hele, ligger ikke i rettskrivningen, men i ordvalget og stilen.
18.3.2 Knud Knudsen, P.A. Munch, Ivar Aasen
I 1845 trådte Knud Knudsen (1812–95) inn på arenaen med artikkelen «Om Lydene, Lydtegnene og Retskrivningen i det norske Sprog». Han hadde i flere år vært lærer i latinskolen og gjort seg tanker og erfaringer om folkeopplysning, morsmålsundervisning og ikke minst om forholdet mellom skrift og tale, både lingvistisk og pedagogisk. Inspirert av danske grammatikere (især Rasmus Rask) var han blitt ortofonist, dvs. tilhenger av en rettskrivning som mest mulig bygger på uttalen, og han var dessuten skandinavist og ønsket nordisk samarbeid i rettskrivningsnormeringen.
Knudsen skulle bli den som førte Hielms og Wergelands grunnsyn videre. I artikkelen presenterer og drøfter han det som ble hovedtanken i hans språkstrev gjennom de følgende 50 år, hvor han stadig var en ledende skikkelse: at rettskrivningen må reguleres «efter den almindeligste Udtale af Ordene i de Dannedes Mund». Han går ut fra det som Hielm hadde beskrevet som talespråket i «Kjøbstæderne», og nevner harde konsonanter (p, t og k: gape, bite, hake) og kortformer som bli og Far (for blive og Fader) som selvsagte elementer i den fremtidige norske rettskrivning. Knudsen kommer også med en større artikkel i 1850: «Om Norskhed i vor Tale og Skrift».
Munch hadde ikke forandret språksyn siden 1830-årene, og det oppstod en heftig debatt mellom de to i Morgenbladet i 1852–53. Munch kunne ikke unngå å se at språket, slik det ble praktisert, utviklet seg «gradeviis lige for vore Øjne», og han foreslo en del rettskrivningsforandringer. Når det gjaldt å-lyden, gikk han sterkt imot det «hæslige og vanzirende Tegn å », og han ville mest mulig gjengi kort å-lyd med o – altså orke, ikke aarke. Han var imot den utstrakte bruken av æ i ord som mærke og imot e som lengdetegn etter vokal, men han ville dobbeltskrive vokal når det var nødvendig for forståelsen: fiin o.l. Han kunne tenke seg både dobbeltkonsonant etter kort trykksterk vokal (som Wergeland i 1833) og liten forbokstav i substantivene, og han ville at orddeling skulle skje etter etymologiske prinsipper.
Knudsen var imot en del av dette, og han angrep især Munchs historisk-etymologiske grunnsyn, som gjorde seg gjeldende på mange merkelige måter og førte til regler og unntak som var irrelevante i moderne språk. Munch ville f.eks. skrive de ekte diftongene ei og øi med i (Arbeide, Møie), mens diftonger i ord som ikke hadde dem i eldre språk, skulle skrives med j (Vej, Øje; av gammelnorsk vegr og auga). Selv om Knudsen kunne påvise brister i Munchs resonnementer, gikk han tapende ut av debatten. Munchs autoritet var for stor.
Etter 1855 deltar ikke Munch i direkte språkstrid, og Knudsen bruker tiden til å fullføre sin store grammatikk Haandbog i dansk-norsk Sproglære (1856). Den er av interesse også for normeringen; især gjelder det et «Tillæg» på hele 85 sider. Det kan betraktes som et hovedinnlegg mot Munchs syn.
Ivar Aasen utgav i 1853 Prøver af Landsmaalet i Norge, en tekstsamling med eksempler både på mulige landsdelsformer av målet og på en samlende, landsgyldig norm. Boken førte til at landsmålet omsider ble tatt i bruk. Viktigst var Aasen selv (med syngespillet Ervingen (1855) og med lyrikk) og Vinje, som gikk over til det i 1858 og skrev sitt ukeblad Dølen på landsmål (1858–70).