18.2 1830-Ã¥rene
1830-årene er en viktig periode i norsk åndshistorie. Mye dreide seg om nasjonalitet («norskhet», nasjonal kultur og norsk identitet), og da stod språkspørsmålet sentralt. En ny, ung generasjon grep ordet, frontene ble klare, og synspunktene hadde fremragende talsmenn. På den ene siden stod Henrik Wergeland, Jonas Anton Hielm (som tilhørte den noe eldre generasjon) og Ludvig Kristensen Daa. De ønsket, kort sagt, en jevn og styrt fornorskning av det danske skriftspråket, mens den annen part – med Peter Andreas Munch, Johan Sebastian Welhaven og Anton Martin Schweigaard som ledende skikkelser – ville stå fast på den fellesspråklige, dansk-norske linjen. De betraktet fellesspråket som et umistelig kulturgode og ville beholde det så rent som mulig.
18.2.1 Jonas Anton Hielm
Først ute var Hielm med en usignert artikkel i mai 1832 i tidsskriftet han selv redigerte: Almindeligt Norsk Maanedsskrivt. Artikkelen er lang og vidløftig og handler vesentlig om teaterspråk og talespråk i alminnelighet, men rommer tanker som ble retningsgivende. Hielm fremstiller språksituasjonen slik: Det er tre «Hoveddialekter» i Norge:
1. Språket i «vore Fjelddale»; det står nær det «Oldnordiske, især i egne som ligge fjernest fra Byerne».
2. Språket som tales i «Kjøbstæderne», som etter hans mening er «nærmest en Dansk Dialekt», modifisert «ved Landets og Egnens ældre norske Dialekt» og ved «Bogsproget». Men han utelukker ikke at det tvert imot kan dreie seg om et norsk «Grundsprog» som er modifisert av dansk og av «Bogsproget».
3. Skriftspråket, som er «det samme som skrives i Danmark», men «af nogle i enkelte Dele modificeret ved Optagelse af norske Former og norske Benævnelser».
Hielm mener at konflikten mellom det danske skriftspråket og det norske talespråket kan løses ved at «Skrivtsproget efterhaanden tage[r] sin naturlige Retning ved at uddanne sig efter Talesproget», nemlig «Kjøbstadstalen», nr. 2 ovenfor (selv om «Bondesproget» i virkeligheten er «langt fuldkomnere»). Dialektene må berike skriftspråket, og først og fremst trengs det kunnskap og en «ordnende Haand», så man kan få oversikt over hva som er felles, og som vil kunne få plass «i Landets Almeensprog».
Som eksempler på norskheten i bymålene nevner Hielm de tre grammatiske kjønn, flertall på -er av substantiver, en del syntaktiske trekk (f.eks. dobbelt bestemmelse (med etterstilt pronomen): «Hatten min, – Dansk: min Hat»), samt talemusikken, tonelagene (som dansk ikke har) og «mangfoldige Benævnelser», altså særnorske trekk i ordforrådet.
Hielm har her pekt på den retningen reformeringen av det danske skriftspråket kom til å følge.
18.2.2 Peter Andreas Munch
Dels fremkalt av Hielms tanker, dels av ordbruken i noe av Wergelands ungdomsdiktning, gav P.A. Munch uttrykk for Welhaven-kretsens syn i artikkelen «Norsk Sprogreformation», trykt i kretsens ukeskrift Vidar i august 1832.
Munch mener at nordmennene godt kan uttrykke sin nasjonalitet i det danske skriftspråket, og at språket ikke blir norskere ved at man pøser tilfeldige og sjeldne dialektord, vendinger, ordformer og bøyningsformer inn i det – ord «hvori især Hr. Wergeland extravagerer». Skal man gjøre forandringer, sier han, må man ta seg tid, «gaae klogere og mere planmessigt tilverks, og vide at begynde fra den rette Kant, saaat man gjorde umerkelige, men sikkre Trin». Det må være bedre «at skrive reent end fordærvet Dansk, der dog aldrig bliver Norsk».
Munch ser det som et stort kulturelt gode at vi opprettholder språklig og kulturelt fellesskap med Danmark, og med sin dype innsikt i historie og språkhistorie krever han kyndighet, konsekvens og vidsyn av dem som vil reformere.
Til slutt i artikkelen lanserer Munch en revolusjonær tanke – som en mulighet, og ikke til fortrengsel for dansken: Man bør fremelske kjærlighet til og fortrolighet med «vore Fornlevninger», altså utbre alminnelig kunnskap om gammelnorsken. Så må man «bringe en af vore reeneste Almuedialekter i en ordentlig Form sammenholdt med vort Oldsprog». Da ville man kunne komme frem til en fast rettskrivning og på det grunnlag «opstille et for hele Norge fælles Talesprog». Så kunne man omsider skrive dette språket.
Som vi vet, ble denne tanken realisert av Ivar Aasen, men på en annen måte og i en annen form.
18.2.3 Henrik Wergeland
Wergeland responderte øyeblikkelig på Munchs artikkel med «Om norsk Sprogreformation», men artikkelen ble ikke trykt før i 1835.
Det er den nasjonalsinnede dikters svar til den internasjonalt orienterte vitenskapsmann. Wergeland er overbevist om at politisk/nasjonal selvstendighet avføder en språklig/kulturell, og han ønsker, som Hielm, at skriftspråket skal berikes av talespråket, også i en viss utstrekning av «Oldsproget» og folkemålet (dialektene). «Det er ligesaameget Folkets som Landets Natur, der skal leve i Sproget og give det dets Tone.» For ham er ordforrådet det viktigste. Språket må ha en overflødighet av ord, så man kan velge det ene treffende, og dikterne må tale til folket med ord det kjenner som sine.
Dette synet belyser han med omkring 350 ordeksempler, hvor han viser at særnorske ord gir en nyanse som de dansk-norske synonymene mangler. Et eksempel: «Der er tyne. – Det er hverken dræbe, myrde eller slaae; men at mishandle med den Hævns Glæde og Iver, som tilfredsstiller sig saaledes.» Han regner opp ord som han mener nordmenn er mer vant med enn de tilsvarende danske, han ser sammenheng mellom lydform og betydning i ord som dilte, flomme, glefse, gulpe, hikste, han hevder at bare nordmenns tale kan gi fullgodt uttrykk for norsk natur, klima og folkeliv, og han vil hente korte, rammende sammensetninger fra «Ursproget» som Hugskud, Mandvet, ordhvas, samfædret.
Om normeringen sier Wergeland ikke mye, men han ønsker en mere ortofon (lydrett) stavemåte, iallfall i de hjemmenorske ordene – han vil «bogstavere Ordene næsten lige som de tales». I en kort artikkel i Statsborgeren i 1833 foreslår han å fjerne stum e: «’Frihed’, ikke ’Friehed’, ’Lapperi’, ikke ’Lapperie’», han vil skrive j i ord som Vilie og g i ord som Have, og han vil ha dobbeltkonsonant «efter Udtalen»: «Dugg» til Forskjel fra «Dug». Dette er spørsmål som ble aktuelle senere i normeringshistorien.
Wergeland var trygg på at vi ville nå frem til et norsk skriftspråk; han tenkte seg det som «Mellemsprog» mellom dansk og svensk, og han var klar over at det måtte innarbeides over tid, under «Modstandernes Control». Han formulerte det slik i en berømt sentens: «Dette maa Tiden af sig selv afføde før Aarhundredet nedrødmer, saameget snarere som Kræfterne derfor forenes.»
1830-årene var især planenes og visjonenes tiår. Tankene om språk og nasjonal identitet, om fornorskning og fornyelse hadde vært tenkt tidligere, nemlig av Jacob Aall og Johan Storm Munch i tidsskriftet Saga mellom 1816 og 1820, men det var i 1830-årene de ble hovedsaker i kulturdebatten.