8.6 Demonstrative (påpekende) pronomener
De påpekende eller demonstrative pronomener kalles i ny grammatisk terminologi pekeord eller demonstrativ og regnes som en undergruppe av determinativene (bestemmerordene). De viser hen til og fremhever en person eller gjenstand.
8.6.1 Denne og den
De vanligste demonstrative pronomener er, i henholdsvis felleskjønn og intetkjønn entall og i flertall:
denne dette disse
den det de
Alle formene har s-genitiv, henholdsvis dennes, dettes, disses og dens, dets, deres. De har egen avhengighetsform dem, men bare i substantivisk bruk: Vi så ikke dem; Har du snakket med dem? Adjektivisk, foran et substantiv, brukes bare de: Ser du de fuglene?
Den – det – de anvendes også som bestemt adjektivartikkel og som personlige pronomener, i det sistnevnte tilfelle slik at den anvendes som felleskjønnsform som henviser til ikke-menneskelige vesener og gjenstander. Disse bruksmåtene er historisk avledet av bruken som demonstrativpronomen. I motsetning til artikkelen og det personlige pronomenet er det demonstrative den (osv.) trykksterkt.
Det består visse kjennetegnende forskjeller mellom denne, dette, disse på den ene siden, og den, det, de på den annen side.
For det første er det en generell «avstandsforskjell» mellom demonstrativt den, det, de og denne, dette, disse. Denne (osv.) betegner noe som er nærmere, og den (osv.) noe som er lenger unna den talende: Liker du best denne kjolen eller den der, dette stoffet eller det der borte i hyllen, disse figurene eller de tegningene der? «Fjernheten» ved den understrekes ofte ved et etterstilt der (i utpreget muntlig språk også derre).
Denne, dette, disse viser oftest til noe som allerede er nevnt. Den (osv.) kan vise til et ord eller et ledd som følger etter: Dem kjenner jeg godt nok, de slynglene.
Videre kan det henvise til et setningsuttrykk i form av en infinitiv eller en hel setning: Han burde arbeide, men han vil ikke det; Jeg sa at han kom for sent, men det var han ikke enig i. Her er det fremhevende og trykksterkt. Det er også tilfellet ved henvisning til et følgende setningsinnhold i form av en bisetning eller infinitiv: Dét vet jeg, at han aldri kommer til å forbedre seg, eller: Dét er sikkert nok at han aldri kommer til å forbedre seg.
Denne (osv.) brukes oftest adjektivisk, altså foran et substantiv. Substantivisk bruk (tilsvarende et personlig pronomen) er mulig, men mindre vanlig: Representanten Vik forlangte at ordføreren skulle gi en utførlig redegjørelse, men denne ville nødig uttale seg. I slike tilfeller representerer denne alltid det nærmeste leddet og kan derfor være klargjørende. I andre tilfeller virker bruken av denne (osv.) i stedet for den (osv.) heller overflødig: Redningsflåter ble tatt i bruk og mange brakt i land på disse. Grunnen til denne bruken kan være et ønske om ettertrykk i uttrykket, og det kan lettere tilfredsstilles med et tostavelsesord enn med et enstavelsesord.
Likesom det kan dette vise til et setningsinnhold eller et abstrakt begrep: Jeg sa at han kom for sent, men dette ville han ikke akseptere. I dagligtale kan det ligge noe irritert eller nedsettende i denne, dette, disse: Hva er egentlig dette for noe?; Hvem er de, disse byråkratene?
I noe eldre forretningsspråk kan man påtreffe dennes forkortet ds., i betydningen ’i denne måned’, som har sitt utgangspunkt i bruken av denne om det nærmeste (vel etter den latinske genitivformen hujus): Jeg har fått Deres brev av 12. ds.
8.6.1.1 De eller dem?
Som ved personlige pronomener er hovedregelen at de er subjektsform og dem avhengighetsform. Likevel finner man hyppig de brukt som avhengighetsform i tilfeller hvor hovedregelen skulle tilsi dem.
Den adjektiviske formen de brukes ofte når det følger noe etter, som et tydeliggjørende stedsadverb: Har du spurt de der?, i stedet for det i det minste noe tvilsomme alternativet: Har du spurt dem der? Står man og peker på et fat med rekesmørbrød, vil man uten videre kunne spørre sidemannen: Har du prøvd de her? Varianten «Har du prøvd dem her?» vil for mange som ellers opprettholder de–dem-skillet, være ugrammatisk. Regelen synes altså å være: Når påpekende de følges av spesifiserende der eller her, har det ingen avhengighetsform; de brukes både som subjekt- og objektform.
Når det påpekende pronomen er objekt og følges av som, brukes enten dem eller de: Jeg spurte dem som sto på hjørnet, men også: Jeg spurte de som sto på hjørnet. I dag vil nok mange finne den siste uttrykksmåten mest naturlig.
I begge tilfellene med de i stedet for dem, både når det følger et der, her eller et som, kan man tenke til et substantiv: Har du spurt de (guttene) der?; Jeg spurte de (guttene) som sto på hjørnet, og slik forstå uttrykkene som elliptiske. At det brukes de og ikke dem, kan da forklares med at den bestemte artikkel ikke har avhengighetsform. De i tilfeller som de der og de som stod på hjørnet kan eventuelt også oppfattes som overledd i komplekse uttrykk hvor de har en substantivlignende funksjon som ikke tilsier bøyning. Begge deler er grammatiske forhold som kan forklare utviklingen bort fra tradisjonell kasusbruk. For bokmålets vedkommende anbefalte Språkrådet i 1980-årene dem, men anser ikke de som feil.
En tradisjonell oppfatning er at de i stedet for dem særlig brukes foran en relativsetning hvor som er subjekt: Jeg spurte de som sto på hjørnet. I Norsk Riksmålsordbok (1937) heter det: «Ofte brukes, også litterært, subjektsform for avhengighetsform når det umiddelbart efterfølgende relativpronomen er subjekt i sin setning.» Det skulle altså være mer akseptabelt å bruke de i stedet for dem i følgende tilfelle: Jeg spurte de som hadde besøkt ham, enn i: Jeg spurte de som han hadde besøkt, hvor det må hete: Jeg spurte dem som han hadde besøkt. Av det følger at dem, ikke de, bør brukes når som er utelatt: Jeg spurte dem han hadde besøkt. Mye tyder på at språkbruken i dag er noe mer liberal, og at utviklingen mer generelt går i retning av ubøyd de i slike tilfeller.
8.6.1.2 Rester av gamle kasusformer
I enkelte ord og faste uttrykk har vi rester av gamle kasusformer av de demonstrative pronomener. Dess, som vi har i dessverre, dessuten og tess: Han var lite tess, er gamle genitivformer, mens de nåværende dens og dets er laget analogisk etter vanlige s-genitiver. Gamle dativformer er di (som i fordi) og ti, som er et gammelt adverb med betydningen ’derfor’: ti kjennes for rett. Ti tilsvarer som foreldet sideordnende årsakskonjunksjon det moderne for: Han valgte sannheten, ti (’for’) han erindret hennes ord.
8.6.2 Hin – hint – hine
Hin med bøyningsformene hint og hine betegner opprinnelig den fjernere motsetning til denne (osv.). Denne betydningen lever videre i det faste uttrykket dette og (eller) hint, men er ellers overtatt av demonstrativpronomenet den, ofte utvidet med stedsadverb: den der eller den der borte. Hin foreligger i en del sammensetninger og faste uttrykk, hvorav noen fremdeles brukes, mens andre virker alderdommelige eller foreldet: hittfolket eller hintfolket ’de underjordiske’, de hine, hine tiders mennesker, i hine hårde dage, hin ubekjente.
8.6.3 Begge
Begge anses tradisjonelt som et demonstrativt pronomen, men regnes i ny grammatisk terminologi som mengdeord (en kvantor) og dermed et determinativ. Det er totallspronomen, og e-endelsen er adjektivers vanlige flertallsendelse, som ikke skiller mellom bestemt og ubestemt (svak og sterk) bøyning, jf. f.eks. begge de nye (bestemt) frimerkene og nye (ubestemt) frimerker. Begge kan stå foran et substantiv i flertall: begge parter, begge guttene, etter et personlig pronomen: vi begge, dere begge, de begge, og ofte sammen med to (men da alltid uten etterfølgende substantiv): begge to. Begge kan brukes substantivisk: Begge (to) var glade, og har vanlig s-genitiv: til begges forbauselse.
8.6.4 Slik, sådan, sånn
Slik, sådan, sånn uttrykker i vid forstand måte eller beskaffenhet og har stort sett samme bruksområde. Mens slik er av norsk opprinnelse, kommer sådan fra middelnedertysk. (-dan er etymologisk beslektet med det engelske partisippet done, og tysk -tan i getan ’gjort’.) Sånn er sannsynligvis en sammentrekning av sådan, men muligvis kan det, i hvert fall i noen sammenhenger, også føres tilbake til det norrøne adverbet svána ’slik’. Det er utvilsomt et av de mest brukte ord i moderne norsk.
Sådan brukes både adjektivisk og substantivisk og har ofte en stilvalør som viser ut over det nøytralt dagligdagse. Allerede i Gift lar Kielland skolegutten Abraham Løvdahl gjøre narr av bruken av saadant i skolens ordensregler. I uttrykk som det følgende aner man vel en viss spøkefull tone: Han har fått seg ny bil og det en særdeles kostbar sådan, likesom i det velkjente Ibsen-sitat: Ikke øl i en sådan stund. I mer vanlig bruk er uttrykket som sådan: Du er en selvbedrager og tilhører som sådan den forrige generasjon (Sigurd Hoel, første setning i Syndere i sommersol, 1927). I slike tilfeller bøyes sådan i kjønn og tall: partiet som sådant, skuespillerne som sådanne. I muntlig språk har enkelte lett for å legge som sådan til et substantiv når de vil gjøre sin tale mer formell og litt «finere». Ofte betyr tillegget ingenting, dvs. skolen som sådan og regjeringen som sådan er ikke annet enn skolen og regjeringen.
Det normalspråklige slik brukes både skriftlig og muntlig, mens sånn stort sett er mer omgangsspråklig og vanlig i muntlig språk: Sånne mennesker ville han ikke se i huset. De tilsvarende adverb er sånn og slik: Sånn (slik) skal det gjøres; Sånn er det bare; Sånn sett kan jeg være enig med deg. Med samme betydning opptrer også det mer formelle eller alderdommelige således: Således etablerte han seg som en av sitt partis fremste talsmenn; Opplysningene er ufullstendige, og det vil således være vanskelig å danne seg en mening.
Slik og sånn kan videre brukes rent forsterkende, uten å henvise til noe: Jeg har slik (sånn) lyst; Sånt tøv! Som rent fyllord henges i visse former for muntlig språk og sånn på utsagn som i og for seg allerede er fullstendige: Broren min er veldig kjip og sånn. Utgangspunktet er sannsynligvis utsagn hvor en slags fortsettelse gir seg av seg selv i form av nærliggende assosiasjoner: Pappaen min har mye penger og sånn.