8.4 Spørrepronomener
Spørrepronomener er enten substantiviske: hvem med genitiv («eieform») hvis, hva; eller adjektiviske: hvilken, hvilket, hvilke; hva for (en, et, noe), flertall: hva for (noen). Slike ord kalles ofte hv-ord. Forholdet mellom hvem og hva kan oppfattes som en form for bøyning: hvem er menneskelig og hva ikke-menneskelig. Hvilken har vanlig (sterk) adjektivbøyning.
8.4.1 Substantiviske spørrepronomener
Hvem brukes om personer: Hvem er du? ; Hvem spurte han etter? Selv om hvem opprinnelig er entallsform (i dativ), kan det godt ha flertallsbetydning: Hvem har hovedrollene i filmen?
I østlandsk talemål har hvem fått et sterkt utvidet bruksområde og kan brukes adjektivisk på en måte som avvises i standardspråket: *Hvem klasse går du i, og hvem lærer har du? Vi ser at spørrepronomenet hvem her ikke bare brukes om personer.
Eieformen hvis brukes ikke i uformelt talespråk og er nå helst et skriftspråklig, mer formelt ord. Hvis brukes imidlertid stadig både i skrift og i et mer formelt talespråk: Hvis skyld er det? I vanlig språkbruk sier man heller: Hvem har skylden for det? En naturlig omskrivning av Hvis datter er du? er: Hvem er du datter av?
Genitivformen hvems, avledet som s-form av hvem, har ingen plass i skriftlig eller muntlig standardspråk. Fra dialekter og muntlig språk er (som vist i kapittelet om substantiver) en genitivsomskrivning med sin trengt inn i dagligtalen også i strøk av landet som inntil nå ikke har hatt slik omskrivning: Hvem sin sykkel er det?, og fremfor alt: Hvem er det sin? I motsetning til de substantiviske «garpegenitivene» vi har omtalt tidligere (4.3.2), er disse uttrykkene med hvem (…) sin erstatninger for eldre uttrykksmidler som nå langt på vei har mistet sin aktualitet i talespråket og normalprosaen.
Hva brukes når det ikke vises til personer: Hva foregår her?; Hva gjør dere nå?; Hva tenker du på?
8.4.2 Adjektiviske spørrepronomener
Det vanlige adjektiviske spørrepronomenet er i felleskjønn entall hvilken, i intetkjønn entall hvilket og i flertall hvilke. Hvilken er ikke noe dødt papirord. Det står sterkt i standardspråklig tale og er uunnværlig i skriftlig fremstilling. Det må altså korrekt hete: Hvilken klasse går du i? og: Hvilken lærer har du? Hvilken brukes både om personer og ting.
Hva forekommer i begrenset utstrekning også i adjektivisk bruk: Hva (eller nå heller: Hvilken) nytte har vi av det?; Han vet ikke hva (eller nå heller: hvilket) ben han skal stå på. Slik bruk av hva er i dag mindre vanlig, men den har en lang tradisjon i skriftspråket og kan følges helt tilbake til norrønt (der hvat ble brukt sammen med (arts)genitiv: Hvat manna ertu? ’hva slags menn, hvilken slekt er du av?’). I noen tilfeller kan man se en viss betydningsforskjell mellom hva og hvilken, f.eks. vil hva nytte mer kunne tolkes som et spørsmål om det overhodet foreligger mulighet for nytte.
Hva for en, hva for et, hva for noe(n) er mer talespråklig enn skriftlig. Uttrykksmåten er sannsynligvis dannet etter det tyske was für (ein). En (et, noen) kan undertiden sløyfes: Hva for (en) kjole vil du ha på deg?; Hva for (et) stykke skal vi se? Hva kan skilles fra for: Hva vil du velge for en kjole? I skrift foretrekkes hvilken: Hvilket stykke skal vi se?; Hvilken kjole vil du velge?
Når hva for en innleder en avhengig spørresetning: Så du hva for et oppstyr det ble?, vil hva ofte kunne utelates: Så du for et oppstyr det ble? Av slike uttrykk er igjen oppstått utropssetninger som: For et leven!; For en uforskammethet! osv.
8.4.3 Særlige forhold ved spørrepronomener
I normalprosa settes normalt ikke en preposisjon foran et spørrepronomen. Vi vil altså ikke si: Med hvem snakket du?, men: Hvem snakket du med?; heller ikke: Om hva talte dere?, men: Hva talte dere om? osv. Likevel kan det være tilfeller hvor man vil kunne foretrekke foranstilt preposisjon: Med hvilken rett våger De å uttale Dem om dette? Hvis med stod sist i denne lange setningen, ville preposisjonen stå svært langt fra sin styrelse.
Spørrende pronomener brukes også til å innlede avhengige spørresetninger, som har en noe annen ordstilling enn spørrende hovedsetninger. Den spørrende hovedsetningen lyder f.eks.: Hvem er det? med verbet på annen plass, mens den tilsvarende avhengige spørresetningen blir: Jeg spør hvem det er, med verbet på bisetningens tredje plass. Jf. også: Hvem snakket du med? og: Jeg spør hvem du snakket med. Når spørrepronomenet er subjekt i en avhengig spørresetning, tilføyes vanligvis et som etter spørrepronomenet: Jeg vil vite hvem som har gjort det; Jeg spurte hva som var hendt.
Spørrepronomener kan gå over til ubestemt betydning, og faller da inn under gruppen av ubestemte pronomener. Ved å tilføye som helst gir vi spørrepronomenet en alminneliggjørende, innrømmende betydning: Hvem som helst kan få vite det; Man kan da ikke la seg by hva som helst.
Spørrepronomener kan brukes som ubestemte relative pronomener: De spurte hva jeg hadde i kofferten. Her vil vi regne hva jeg hadde som en avhengig spørresetning og hva som et spørrepronomen. Men i Jeg brukte hva jeg hadde står hva jeg hadde for ’[alt] det (som) jeg hadde’, og setningen anses derfor som en relativsetning med generaliserende betydning.
Undertiden finner man også spørrepronomener brukt på samme måte som vanlige relativpronomener, men uttrykksmåten fremstår da oftest som alderdommelig: en mann hvem jeg skylder overmåte meget, eller rent arkaiserende: den avhandling i hvilken resultatene ble lagt frem. Men en setning som Fortell meg alt hva du vet! må anses som stilistisk nøytral og normalspråklig (jf. 8.5.3 om hv-ord som relativsetningsinnledere).
Beslektet med spørrepronomenene er spørreadverbene hvordan (også det opprinnelig et adjektivisk partisipp) og hvorledes: Hvordan skal vi best oppnå et godt resultat?; Hvorledes påvirker mediene oss? Ikke standardspråklig akseptabel er hvordan i adjektivisk bruk: *Hvordan kjole hadde hun, og hvordan farge var det på den? Her skal hvilken brukes, eller hva slags ’av hvilket slag’: Hva slags kjole hadde hun, og hvilken farge var det på den?