17.3 Dobbeltkonsonant
Etter kort trykksterk vokal skriver vi dobbelt konsonant: sekk, lukke, hell, bolle, opp, nettopp, osv. Siden 1917 er dette et prinsipp i rettskrivningen, og i stor utstrekning blir fremmedord og andre nyheter tilpasset denne grunnregelen: absolutt, fabrikk, ideell osv. Det samme gjelder norvagiserte nyere ord som japp, jobb og tøff når de for øvrig går inn i det norske systemet. Avledninger av ord av typen fabrikk beholder dobbeltkonsonanten i verb på -ere : fabrikkere, blokkere (av blokk), tariffere (av tariff), trafikkere (av trafikk) osv., mens andre avledninger har enkeltkonsonant: fabrikant, fabrikasjon, trafikabel.
Unntak fra hovedregelen om dobbeltkonsonant etter kort trykksterk vokal danner en god del hjemlige, meget frekvente småord som sjelden skaper vanskeligheter: han, hun, den, men, kan, man (pronomen), til, skal, vil, hvor, når, hos, hvis o.fl.
17.3.1 Romanske fremmedord
Når det ellers gjelder enkelt/dobbelt konsonant etter vokal som ikke står i siste stavelse, beholder de fleste romanske fremmedordene den formen de har i språket vi har lånt dem fra, og mange har dermed dobbeltkonsonant etter trykksvak vokal: addisjon, ballett, ballong, billett, eksellense, kollega, kollisjon, kommentar, annonse, mannekeng, appelsin, arrestere, perrong, korrespondere, assuranse, dessert, massasje osv. Dobbeltkonsonantene her står altså i strid med norske regler.
At skrivemåten for en del slike fremmedord faktisk stemmer med den norske regelen, gjør oss ofte så usikre at vi må ty til ordlisten: adekvat, dilettant, galopp, kolerisk, pilar, talong, karikatur, basere, fasade osv.
Endelig skal vi merke oss at m aldri skrives dobbelt i utlyd, hverken i hjemlige eller i fremmede ord: frem, ham, program, rom osv., men fordobles foran en bøyningsendelse: programmet, rommet og avledningsendelse: programmere, romme.
17.3.2 Forenkling av dobbeltkonsonant
Ved bøyning av verb og adjektiver (se 3.2.1, 6.1.1) la vi merke til at en dobbeltkonsonant blir forenklet når endelsen er eller begynner med en konsonant: fylle – fylte – fylt, kjenne – kjente – kjent og sann – sant, tykk – tykt. Det er tre viktige unntak fra denne regelen: fullt, spisst og (be)visst, hvor dobbeltkonsonant er beholdt for å unngå sammenfall med fult (av ful), spist (av spise) og (be)vist (av vis, vise og bevise). En lignende forenkling har vi i sammentrukne bøyningsformer: sykkel – flertall sykler og ved avledninger: sykle : syklist – eller gammel – flertall gamle, avledning gamling osv.
Foran avledningsendelsene -ling, -ning, -ne, -sel og -sk forenkles dobbbeltkonsonant: rømme : rømling, ætt : ætling, bygge : bygning, rette : retning, tykk : tykne, stille : stilne, redd : redsel, brenne : brensel, troll : trolsk, fjell : nordenfjelsk.
Foran genitivs-s forenkles dobbeltkonsonant ikke: til vanns, til veggs, nordenfjells; man kan regne kjensgjerning som et unntak. Heller ikke foran avledningsendelsene -dom, -haftig, -het, -lig, -skap og -som skal det forenkles: trolldom, mannhaftig, tretthet, vennlig, mannskap, smittsom.
Tilsynelatende har vi en slik forenkling ved -dig: hell : heldig, mann : mandig o.l., men i virkeligheten har vi her å gjøre med et suffiks -ig, og d skriver seg fra den gang ordene hell og mann ble skrevet med d (held, mand). I praksis kan vi imidlertid si at vi har forenkling av dobbeltkonsonant foran -dig: fyldig, tilfeldig, vandig, sindig.