16.4 Stilproblemer
16.4.1 Byråkrat-, administrasjons- og vitenskapsspråk
I løpet av de siste tiårene har vi sett en økende bruk av det vi kan kalle nybyråkratisk norsk, et språk med mange sammensatte ord som er mer eller mindre forståelige, ofte har høy svadafaktor og tilsvarende lavt meningsinnhold, og som særlig forekommer i samfunnsvitenskapene, f.eks. pedagogikk, og i organisasjons- og administrasjonsprosa; derfra brer de seg til publikasjoner som skal kunne leses og forstås også av legfolk – offentlige utredninger, undervisningsplaner o.a.
Entreprenørskapskompetanse og gjennomføringsstrategi er kompakte uttrykk for komplekse saksforhold, som kan kreve en del ettertanke hvis man ikke er saklig forberedt på dem. For entreprenørskapskompetanse kan man nok også si den kompetanse / de kunnskaper som kreves for å begynne for seg selv / for å starte et eget firma. Hvilken av disse mulighetene som er å foretrekke, vil være avhengig av tekstsammenheng og forventet leserkrets. Når vi så finner uttrykk som lesestrategiskolering, optimal strukturfunksjon, reformimplementering, refleksjonsverktøy, og mye annet som er – får vi si – ganske snacksy, da er vi på vei inn i en mystifiserende fagspråklig jungel med litt for mange eksotiske planter.
Prestasjonstilnærmingsorientering er et nokså ekstremt eksempel. Det stammer fra et pedagogisk forskningsarbeid (en masteravhandling) og skal visstnok bety ’et ønske om å gjøre det bedre enn andre’. Fra en ikke helt fordampet språkdebatt har kanskje noen fremdeles talemålskorrelerte normavvik i frisk eller vag erindring. Det betyr ’språkfeil i elevarbeider’.
16.4.2 Moteord og -uttrykk
Moteuttrykk som kommer inn i språket, sprer seg ofte som de ugressplanter mange av dem er. I norsk har sekvensen i forhold til formert seg sterkt siden ca. 1970, og politikerne har fått ord på seg for å være de flittigste til å erstatte preposisjoner med denne frasen. Men det gjelder nok mange som føler seg presset i situasjonen foran kamera eller mikrofon: kommentatorer, intervjuobjekter, talsmenn og -kvinner. I forhold til brannfolk har ingen mistet livet, uttalte en talsmann for politiet i Troms etter en brann i 2013. To andre, forholdsvis dårlige eksempler: Tomten er ideelt plassert i forhold til lysforholdene (eiendomsannonse i Aftenposten i 2011); I forhold til denne tornadoen er det 24 omkomne (nyhetsjournalist i NRK i 2013).
Den gamle betydningen, som er ’sammenlignet med’, er under press. Det er ikke sikkert at alle oppfatter utsagnet Hun er snill i forhold til sin bror som en sammenligning, men tolker det som ’hun er snill mot broren’.
Det er liten grunn til å forby uttrykket, men det er bedre å si: Vi gjør ingen ting med den saken enn: Vi foretar oss ingen ting i forhold til den saken, selv om også det siste er fullt ut forståelig.
Et annet moteuttrykk er fokus – som ikke lenger hovedsakelig betyr ’brennpunkt’ (med etymologisk utgangspunkt i den latinske betydningen ’ildsted, offerbekken’), men har fått tilleggsbetydningen ’sentrum for søkelys, oppmerksomhet’. Det faktum at et punkt i utgangspunktet (!) ikke kan ha utstrekning, gjør at vi bør vokte oss for å si at en sak, eller en dyktig person, har et stort, bredt, digert, omfattende eller enormt fokus.
16.4.3 Nominal eller verbal uttrykksmåte
Et vanskelig problem i norsk er avveiningen av bruken av substantiver kontra verb. Generelt blir stilen mer muntlig, og språket ofte lettere forståelig, hvis vi erstatter substantiver med verbuttrykk. Kanskje ville den første setningen i dette avsnittet være ledigere slik: Å avveie bruken av substantiver kontra verb er vanskelig. Vi kan her ta den verbale uttrykksmåten enda et hakk videre og si for eksempel: Å avveie hvordan vi skal bruke substantiver kontra verb er vanskelig. Men så er det stopp, og særlig elegant er det ikke – og heller ikke mer forståelig.
Mer verbal uttrykksmåte gir ikke automatisk bedre forståelighet. Det ligger for eksempel neppe noen forståelsesgevinst i å omskrive setningen Hennes skjønnhet lammet ham fullstendig med: At hun var (så) skjønn, lammet ham fullstendig, og det innebærer heller ingen stilistisk forbedring. Tvert imot kan bruk av verbalsubstantiver og adjektivabstrakter være til god hjelp for å unngå unødvendige bisetninger og omfangsrike og uoversiktlige helsetninger. I beskrivende tekster kan det være god bruk for substantiver på -ing, -ning og -else og andre abstrakter; det kan være helt naturlig å bruke uttrykk som gå til angrep på eller treffe tiltak mot. Det første er en praktisk variant til angripe som åpner flere grammatiske muligheter, som når man trenger et adjektiv for å nyansere og differensiere: De gikk til kraftig angrep på motstanderne. Det går muligens an å skrive angrep kraftig, men her kan plasseringen av kraftig være vanskelig, slik at passivvarianten velges isteden: Motstanderne ble kraftig angrepet av dem. Ved passiv uttrykksmåte mister man imidlertid den naturlige plasseringen av et handlende aktivsubjekt på setningens førsteplass. – Ved treffe tiltak mot er det ikke noe verb å bruke isteden.
I mange tilfeller er uttrykksmåten med verbalsubstantiv helt nødvendig: få en dypere forståelse av noe, en skadelig bestråling. Slik er det selvsagt også når verbalsubstantivet forekommer i flertall og betydningen er på grensen til den konkrete: legge nye føringer på utbetaling av dagpenger, store innsparinger, omfattende troppebevegelser.
Noen går imidlertid så langt i sin prinsippfaste, men unyanserte motstand mot verbal- og adjektivabstrakter at de diagnostiserer bruken som «substantivsyke» og setter inn store doser språklige antibiotika, hvis de da ikke feller den stilistiske dødsdom «kansellistil». Men før man bestemmer seg for å drive klappjakt på alle verbalsubstantiver, kan det være klokt å huske den nest beste regelen for all språkbruk: Intet slår sunn fornuft…
Og den beste fornuftsregelen av dem alle, som er: Det er ingen mangel ved en tekst at den er forståelig!