14.5 Verb
14.5.1 Sammensetning
Den vanligste typen sammensatte verb har et adverb eller en preposisjon som forledd og danner da forstavelsesverb. Slike forleddselementer kan også opptre som selvstendige ord i komplekse verbuttrykk som kalles partikkelverb. I dette tilfellet grenser de inn på verbs valens- og konstruksjonsmuligheter. Spørsmål omkring forstavelses- og partikkelverb er behandlet i 3.7 i kapittel 3.7 om verb.
Mindre vanlige er sammensatte verb med annet verb, substantiv eller adjektiv som forledd.
Verb som forledd. Verbale forledd forekommer enten som infinitiver eller som verbstammer, men er i det store og hele mindre vanlige. Eksempler på infinitiv som forledd er: trøstespise, lureløpe, tullespille, brennemerke. I de tre første eksemplene betegner forleddet hensikt, henholdsvis ’spise for å trøste seg selv’, ’løpe på en måte som skal lure konkurrentene’ og ’spille på en useriøs måte, uten hensyn til reglene’. I det siste eksempelet betegner forleddet middel eller måte: ’sette et merke på ved å brenne det inn’.
En verbstamme som forledd betegner måten etterleddets verbhandling foregår på: øsregne, styrtregne, snorksove.
Adjektiv som forledd. En vanlig type har et mer eller mindre tydelig grunnlag i objektspredikativkonstruksjoner: male huset rødt → rødmale huset, videre: rengjøre (stekepannen). I mange tilfeller er det ikke naturlig eller mulig å gjengi det sammensatte verbets betydning med en objektspredikativkonstruksjon: godskrive (summen) – *skrive summen god, og tilsvarende ved vanlige verb som: friskmelde, sykmelde, fristille, frita. Det gjelder spesielt også ved opprinnelig metaforisk, overført betydning: svartmale (et forslag), hvitvaske (penger).
I enkelte tilfeller angir forleddet måten verbhandlingen foregår på: småspise.
Substantiv, preposisjonsledd og pronomen som forledd. De fleste sammensetningene med substantivisk forledd har tilknytning til transitive verbkonstruksjoner med preposisjonsledd. Det finnes forskjellige typer.
Å planlegge (et prosjekt) betyr det samme som og har tilknytning til å legge en plan (for et prosjekt). Ved landsette (marinesoldater) inngår det tilsvarende preposisjonsleddet som stivnet del av fast uttrykk: sette i land (eldre riksmålsskrivemåte: iland) (marinesoldater). Å kartlegge (et område) er av samme type, men her krever en idiomatisk gjengivelse et annet verb: ’lage et kart (for et område)’. Å patentbeskytte en oppfinnelse vil si det samme som å ta patent på den. I såpevaske betegner forleddet et middel, altså ’vaske med såpe’.
Bindesuffiks forekommer: artsbestemme, tvangsinnlegge.
Som forledd forekommer også stivnede preposisjonsledd som i: ilandsette, ivareta, irettesette, igangsette, tilintetgjøre.
I selvdø er forleddet et pronomen som betydningmessig tilsvarer et logisk subjekt.
14.5.2 Avledning
Ved verb er prefiksavledning generelt vanligere og mer typisk enn suffiksavledning.
14.5.2.1 Suffiksavledning
Et meget gammelt, men ikke lenger produktivt verbsuffiks er -n- som betegner begynnelse eller inntreden i en tilstand: sovne ’begynne å sove’, videre: mørkne, dovne, hovne (opp), svartne. En del innlånte tyske prefiksverb omfatter et -ig-suffiks uten noen klar funksjon: berettige, beskadige, erledige, utferdige.
Meget vanlig og produktivt er det trykksterke romanske (franske) suffikset –er- (infinitiv: -ere): presen’tere, videre: levere, prestere, spasere, marsjere, raljere. I nordisk kan dette suffikset ogsÃ¥ ha en viss støtte i de tallrike tyske verbene pÃ¥ -ieren (eller nederlandske pÃ¥ -eren); jf. at norsk hÃ¥ndtere tilsvarer tysk hantieren. -er-suffikset har variantene -iser- og -fiser-, som opptrer i forbindelse med visse, vanligvis fremmede avledningsstammer: harmonisere, spesifisere, aktivisere; eksemplifisere, glorifisere, mortifisere. Nordisk ordstamme har herpesere ’skamfere, ødelegge’ og det spøkefulle grublisere.
14.5.2.2 Prefiksavledning
En rekke alminnelig brukte verb har prefiks. Slike verb regnes vanligvis til den større gruppen av forstavelsesverb.
Hjemlige norske og nordiske prefikser er sjeldne: mis-: mislike (mis- har støtte i tysk miss-); van-: vanskjøtte; ad-: adskille, adspre. Norsk har imidlertid svært mange verb med prefiksene be-, er-, for-, ge- og an-, bi-, unn- som er innlånt først og særlig fra nedertysk og senere fra høytysk. Jf. be-: bearbeide, bekjenne, bestille, begripe; bi-: bidra, bistå; er-: erfare, erkjenne, erklære; for-; forfølge, forstå, forklare, forsvare; ge-: geråde, gestalte, geberde (seg); an-: anta, ankomme, ansette; unn-: unndra, unnkomme, unnlate, unngå, unnsette, unnse (seg), unnsi. Ved siden av for- forekommer også fore-: forekomme, forebygge, forestille.
Avledningsstammen er som regel et verb, men ved for- finnes flere muligheter: (i) verb: fordømme, forelske (seg), fortvile; (ii) adjektiv: fornye, forskjønne, forflere; (iii) substantiv: fordampe; (iv) tallord: forene.
Det finnes mange verb som er lånt med disse tyske prefiksene, men nordiske og norske nydannelser er sjeldne. Eksempler er det gamle bebreide, det nyere beglo ’glo på’ og Dagblad-kreasjonen beflørte, som viser et mønster med valensendrende be-, jf. flørte med, videre: besynge – synge om, beskrive – skrive om, bemale – male på, bestryke – stryke på.
Unntaksvis forekommer to slike prefikser ved samme verb: anbefale, anbelange, anerkjenne, foranledige, foranstalte, forberede; jf. også: forurolige.
De tyske prefiksene be-, er-, for-, ge- er trykklette (med unntak av ’bearbeide og ’forberede), an-, bi- og unn- derimot trykksterke. Mis- er trykksvakt i mis’unne og mis’billige, ellers trykksterkt: ’misforstå, ’misoppfatte, ’mistro, ’mistenke, ’miskjenne, ’mislike, ’mista (seg); van- er trykksterkt: ’vanhellige, ’vanskjøtte.
I tillegg til disse norske og tyske prefiksene er det kommet inn noen prefikser av annet (gresk, latinsk eller romansk) opphav: de-: deaktivere; des-: desinformere; dis-: diskvalifisere; ante-: antedatere; pre-: presupponere; re-: resosialisere, resirkulere, restrukturere; hyper-: hyperventilere, trans-: transplantere. De fleste av disse suffiksene er i dag oftest trykksterke. I eksemplene nevnt ovenfor er suffiksbetoning obligatorisk i transplan’tere og synes å være det vanligste i presupponere.
14.5.3 Andre orddannelsestyper
Den alminnelige mÃ¥te Ã¥ nydanne verb pÃ¥ fra ord av en annen ordklasse er simpelthen Ã¥ bøye dem som verb, med –e i infinitiv, dvs. ved konversjon. De fleste slike verb er svake verb av klasse 1: tekste, teste; bue, okke seg: tekstet – har tekstet osv., men eksempler pÃ¥ bøyning etter klasse 2 finnes ogsÃ¥: bil→ bile: bilte – har bilt.
Tilbakedannelse (retrogradering) er som en måte å danne nye verb på ganske vanlig i moderne språk. Det foreligger når et verb avledes av et sammensatt substantiv, som regel et verbalsubstantiv: nødlanding → nødlande. Slik kan f.eks. det sammensatte verbet korrekturlese (et manuskript) analyseres, jf.:
korrekturlese i tilgrunnliggende verbkonstruksjon: lese korrektur
ii ved sammensetning → : korrektur + lesning
iii ved tilbakedannelse → : [korrekturles] + verbendelse -e
Fra sammensetningen korrekturlesning avledes det sammensatte verbet korrekturlese ved konversjon: korrekturlesning → korrekturlese.
Ofte kan tilbakedannelsen føres tilbake til et verbuttrykk med preposisjonsledd: kjøre i fylla → fyllekjøring → fyllekjøre, felle dom over (noen) → domfellelse → domfelle (noen).
Av lignende art er kostnadsberegne (bygget) ’beregne kostnadene ved’ og avstandsberegne, som imidlertid oftest brukes uten objekt: Jeg er ikke god til å avstandsberegne, eller med et pronomen med generell betydning: Han klarer ikke å avstandsberegne noe som helst. Bindesuffikset -s- indikerer at disse verbene er tilbakedannelser fra kostnads- og avstandsberegning.
De fleste retrograderinger er avledet av et sammensatt verbalsubstantiv, sjeldnere av et sammensatt adjektiv: strømlinjet → strømlinje.
Eksempler på avkortning er: diskvalifisere → diske, dimitteres (passiv) → dimme (intransitiv).