12.2 Interjeksjoner
Interjeksjonene er ikke på samme måte relatert til språklig formulerte saksforhold, men er heller følelsesuttrykk: au er et uttrykk for følt smerte og uff for ubehag eller irritasjon, isj for ergrelse eller avsky, og æsj for at man synes noe er ekkelt. Den intensitet slike ord gjerne blir uttalt med, bidrar til å gjøre dem meningsbærende. Atter andre uttrykker skepsis: hm og nei, nei; eller undring og beundring: ah, åh og wow, nylig innlånt fra engelsk, osv. Hei, hallo og ohoi er av en annen art – de er appelluttrykk som skal påkalle oppmerksomhet og skape kontakt. Banneord som fanden og pokker er opprinnelige substantiver hvis funksjon er å forsterke, understreke eller bryte tabugrenser. Det samme kan sies om omlagede former som fanken eller fankern med avsvekket substantivkarakter, som tjener til å mildne eller ufarliggjøre tabubruddet. En kombinasjon av appell- og uttrykksfunksjon har vi i fy og hysj, som skal mane til bedre adferd. Andre former for utrop er spesielle ord eller faste vendinger som i sin funksjon er beslektet med interjeksjonene: du store min, helledussen (da); (Skulle du) sett på maken! osv. Pytt er samme ord som vi har i sølepytt; det er blitt interjeksjon ut fra en eldre oppfatning av helvete som en pinslenes svovelpøl, og er dermed et betydningsmessig sterkt avsvekket opprinnelig tabuord.