10.2 Noen særlige forhold ved preposisjoner
10.2.1 Plassering
Ordet preposisjon betyr ’foranstilling’, og preposisjonene står normalt foran det ord eller ledd de hører til, som betegnes som preposisjonens styrelse. Til sammen danner preposisjon og styrelse et preposisjonsuttrykk (preposisjonsledd eller preposisjonsfrase). Det forekommer også, om enn svært mye sjeldnere, at preposisjonen står etter styrelsen og dermed mer korrekt kunne betegnes som en postposisjon ’etterstilling’: Vi kan godt være ham foruten; hele natten igjennom, mann og mann imellom, døgnet rundt. Undertiden står styrelsen mellom de to delene av en sammensatt preposisjon, også kalt sirkumposisjon ’omkringstilling’: for et år siden, fra denne dagen av, på to representanter nær, for moro skyld. Det er likevel vanlig å sammenfatte preposisjoner, postposisjoner og sirkumposisjoner under fellesbetegnelsen preposisjon, men man finner også betegnelsen adposisjon som samlebegrep for de tre stillingstypene.
En helt annen type etterstilling har vi ved spørrende og relative pronomener, som må stå på førsteplassen i henholdsvis spørre- og relativsetninger: Hvem snakket du med?; Hva tenkte du på? og, med mulig utelatelse av en relativpartikkel som ikke representerer subjektet: den personen (som) han hadde overlevert dokumentene til, det firmaet (som) han kjøpte bilen av, det huset (som) bilen stanset utenfor osv. Av hensyn til setningens forståelighet bør ikke avstanden mellom den foranstilte styrelsen (eller den tomme plass den etterlater seg i relativsetningen) og preposisjonen som «står igjen», bli for lang.
En rekke opprinnelige preposisjonsuttrykk oppfattes nå naturlig som adverb, som i dag (idag), i fjor (ifjor), om bord, på ferde, til sjøs osv. I en del slike faste uttrykk ser vi endelser som viser at preposisjonen tidligere har styrt en bestemt kasus. Vi finner gamle dativformer i bl.a. i live, av gårde og genitiv ved til gagns, til manns, til sjøs osv. Gamle genitiver foreligger også i enkelte tidsuttrykk med preposisjonen i: i aftes, i morges, i våres og andre.
Av og til brukes en preposisjon uten styrelse, altså i likhet med et adverb: Han satte lokket på; Han tok pakken med; Han lå med brillene på; Han tok en gren og slo med. Disse setningene kan vi utvide med en styrelse til preposisjonen: Han satte lokket på gryten; Han tok pakken med seg; Han lå med brillene på nesen; Han tok en gren og slo med den.
10.2.2 Noen praktiske problemer og forvekslingsmuligheter
Preposisjonene er en særdeles mangfoldig ordklasse, og der er derfor en del problemer forbundet med den praktiske bruken av dem.
Et gjengangerspørsmål gjelder reglene for preposisjonsbruken ved norske stedsnavn, særlig i og på ved bynavn: Hvorfor heter det på Lillehammer, men i Lillesand, på Horten, men i Drammen, på Kongsberg, men i Tønsberg, osv.? I alminnelighet brukes i ved kystbyer, men på ved innlandsbyer. Når dette ikke alltid stemmer, kan det skyldes spesielle forhold ved navnet, f.eks. at det er et gammelt gårdsnavn. På Horten og på Moss brukes i dag vesentlig lokalt, og også ved navn på innlandsbyene er i vanlig. Det kan f.eks. bare hete i Lillehammer kommune og i Lillehammer menighet, og slike forbindelser har antagelig påvirket preposisjonsbruken når bynavnet står alene.
Mens vi på norsk har sagt i Irland, i England, i Skottland, har vi gjerne brukt på om Island, vel fordi området så klart har stått for oss som en øy, i samsvar med tradisjonell norsk uttrykksmåte, jf. på Grønland, Sicilia, Sri Lanka osv. Islendingene sier selv likeledes á ’på’ Íslandi, i samsvar med den norske uttrykksmåten, som det ikke er noen grunn til å oppgi.
Ved tidsangivelser har noen vanskeligheter med de korrekte uttrykk for ’fra … til’. Den grunnleggende regel er at preposisjonene fra og mellom ikke skal kombineres med tankestrek (eller eventuelt bindestrek) brukt som tegn for ’til’, og at man sørger for at de to preposisjonene får hver sin riktige fortsettelse. Det kan altså hete enten mellom klokken 17 og 19, eller: fra klokken 17 til 19, eller rett og slett 17–19. Derimot er det ikke tilrådelig å skrive: mellom klokken 17 til 19, mellom kl. 17–19, og fra klokken 17–19.
Preposisjoner som ligner hverandre, blandes ikke så sjelden sammen. Overfor og ovenfor har begge lokal betydning, men overfor betegner et horisontalt og ovenfor et vertikalt forhold: huset rett overfor oss ’vendt mot, med front mot, vis-à-vis’ vs. huset ovenfor oss ’høyere oppe enn’. Overfor har også en vanlig overført betydning med utgangspunkt i det horisontale forhold: hans vennlighet overfor fremmede.
En og samme preposisjon kan ha forskjellig, til og med motsatt betydning. Ett eksempel på det er til som lokal retningspreposisjon og genitivsomskrivning: brevet til ordføreren kan bety både ’brevet noen skrev til ordføreren’ og ’ordførerens brev’, dvs. ’brevet fra ordføreren’. Også mot kan undertiden misforstås. Ordet innebærer jo både retning henimot noe og fiendtlighet overfor noe: Norge mot EU oppfattes vel vanligvis som et uttrykk for motvilje, men med spørsmålstegn kan det være håp: Norge mot EU? Lignende tvetydighet viser: Mot renteforhøyelse? ; Venezuela mot ytterligere økonomisk støtte til Cuba. Jf. også uttrykksmåten arbeide mot et innenlandsk marked, som vel er overtatt fra engelsk, men med tap av den engelske motsetningen mellom towards og against.
Preposisjoner kan være forbundet med visse abstrakte verbbetydninger. Det heter f.eks. oppfordre til, utfordre til, mane til, overtale til, påvirke til osv. med personlig objekt: Hun oppfordret ham til å ta ferie. Men det heter be om, spørre om, anmode om osv.: Hun anmodet ham om å ta ferie. Når slike generelle betydninger ligger nær hverandre, kan resultatet bli sammenblanding av preposisjoner. F.eks. kan Hun oppfordret ham til å undersøke saken grundigere bli til: Hun oppfordret ham om å undersøke saken grundigere, etter mønster av det korrekte Hun anmodet ham om å undersøke saken grundigere. Slike forhold kan føre til at et verbs konstruksjon forandres. Tradisjonelt heter det henstille til, uten om: Vi henstiller til alle interesserte å møte frem. Men under påvirkning av betydningsmessig beslektede verb med om blir det til: Vi henstiller til alle interesserte om å møte frem.
Preposisjonen på har generelt en mangfoldig anvendelse i moderne norsk. Den brukes bl.a. ved verb for å angi rettethet mot fremtiden: vente på, håpe på, satse på, innstille seg på. Under innflytelse av dette har søke med objekt, uten på, som i søke en stilling, kunnet bli til søke på en stilling.