(Dette er ingen rettskrivningslære, men enkelte eksempler, regler og gode råd. Du har anledning til å bruke ordbok eller ordliste til eksamen, og det første rådet handler om det. Se ellers under Råd om bøyning og Råd om språklige hjelpemidler).
1. Når du sitter ved eksamensbordet, har du ikke tid til å slå opp i ordlisten eller ordboken på så svært mange ord. Derfor må du ha litt peiling på hva du pleier å gjøre feil i – hvilke ord og hvilke ordtyper. Hvis du har vært så lur å oppbevare de stilene du har skrevet i løpet av året, bør du se igjennom dem og finne ut hva du særlig skal være på vakt mot. Den som ikke kjenner sine svakheter eller vet hvor vanskelighetene ligger, har ikke stor nytte av en ordliste.
2. Det er mange valgfrie former i bokmålsrettskrivningen, og det er lett å vakle mellom dem. Samme ord bør skrives på samme måte gjennom hele stilen, altså f.eks. enten ben eller bein, enten antagelig eller antakelig, enten canadier eller kanadier.
Når det gjelder forskjellige ord av samme lydtype, er det delte meninger om hvor strenge kravene skal være. Noen godtar at man skriver f.eks. sen men bein (eller omvendt: ben men sein), antagelig men mekler, canadier men kolombianer; vi vil helst ha konsekvens også på det nivået.
Vær klar over at forskjellige lydformer av et ord – akkurat som forskjellige bøyningsformer – ofte gir forskjellig stilpreg. På den ene siden radikale (nynorske eller nynorsklignende) former, f.eks. breste, gras, heime, skott, sjuk, sjøl, botn, likne, kopper mot på den annen side de moderate: briste, gress, hjemme, skudd, syk, selv, bunn, ligne, kobber. Du bør velge former som stilmessig går godt sammen. Antagelig er det lettest å være konsekvent hvis du bruker moderate former.
3. Valgfrihet er det også i mange fremmedord, og da mellom en fremmed («internasjonal», opprinnelig) og en fornorsket skrivemåte. Også i det valget bør man være konsekvent. Det er ikke alltid lett å vite hvilke fremmedord som skal ha norsk skrivemåte, hvilke som kan ha, og hvilke som ikke skal ha – det heter f.eks. chiffer, gelé og shipping, det heter sjargong, sjarmerende og sjenert, mens charter/sjarter og genre/sjanger er valgfritt. Det er nok i slike tilfeller du oftest er i tvil når det gjelder fremmedordene, foruten ved problemet enkelt/dobbelt konsonant (se punkt 9).
4. Ikke skriv sammensatte ord i to eller flere deler. Det heter f.eks. jernbanetrafikk og barnevern, ikke jernbane trafikk og barne vern. Ofte er det bare rent skriveslurv som gjør at slike ord blir delt, men det tar seg dårlig ut i alle fall.
5. Disse ordene har alltid sammenskrivning:
altfor, enhver, iblant, idet, ifra, igjennom, imellom, imens, imidlertid, imot, overalt.
ettersom (= fordi, men etter som = etter hvert som), iallfall (men i alle fall), ifølge («ifølge bestemmelsene», men i følge (med)), istedenfor (men i stedet for).
Ellers har bokmål prinsipielt særskrivning: for øvrig, i dag osv., og i noen tilfelle valgfrihet: forresten el. for resten, såpass el. så pass o.fl.
Også i detaljer som dette skal man være korrekt og konsekvent.
6. Disse ordene skal ha dobbelt konsonant:
alltid, avleggs, bevisst, dessverre, sannsynlig, skjønnsmessig, så menn, unnta, venne seg til.
Verb på -ere når de er dannet av et substantiv som ender på dobbelt konsonant: fabrikkere (av fabrikk), plassere (av plass) osv. Men ikke i f.eks. fabrikant og fabrikasjon (som ikke er verb), og ikke i f.eks. diskutere (som ikke er dannet av noe substantiv som ender på dobbelt konsonant).
Hjemlige ord på inn-: innforstått, innstille, innvarsle osv.
7. Disse ordene skal ha enkelt konsonant:
aldri, alvorlig, anta, kjensgjerning, medlemskap, prinsipielt.
Fremmedord på in-: inhabil, inkompetent osv.; indoktrinere, influere, inhalere, inklusive, inkorporere, installere.
8. Forenkling av dobbeltkonsonant i bøyning når det legges til en endelse som begynner med eller består av en konsonant:
all – alt, sånn – sånt, spesiell – spesielt osv. Unntak: fullt, spisst, (be)visst – for å holde dem ut fra fult (av ful), spist (av spise), (be)vist (av (be)vise).
kjenne – kjente, strekke, strakte osv. Unntak: kvesste, lesste, (velg heller lesset) ,visste (av vite) o.fl.
– og når det ved sammentrekning ville oppstå en forbindelse av to like konsonanter pluss en tredje:
en sykkel – flere sykler
vakker – vakrere – vakrest
Forenkling av dobbeltkonsonant i avledninger foran -ne, -ning/-ling, -sel, -sk: lett: letne, rette : retning, ætt : ætling, redd : redsel, rebell : rebelsk. Unntak: forvissning.
9. Dobbelt og enkelt konsonant i fremmedord er det få regler for.
At f.eks. ballett skal ha to dobbeltkonsonanter, galopp bare én, og valuta ingen, kan man ikke slutte seg til etter norske regler. Man må ganske enkelt vite det.
I engelske enstavelses lånord som slutter på konsonant, skrives denne som regel dobbelt når vokalen i ordet skrives etter norske regler: jobb, tøff, men de slutter på enkeltkonsonant når vokalen ikke skrives etter norske regler: tag (æ-lyd), cup (ø- el. a-lyd) o.fl. I slike tilfeller fordobles ikke konsonanten i flertall: tager, cuper.
10. Husk dessuten:
blant, på dagsordenen, demonstrere, færre, hålke, håve inn, interessere, kanskje, kulminere, nysgjerrig, overhodet, parallelt, parentes, positiv, potensial, repertoar, selvsagt, sjelden, slalåm, Storbritannia, utallige, uunnværlig, vakuum, verre, årtier. ikke å forglemme, sant å si, så å si, vel å merke.