Spørsmål:

Kan du forklare når jeg skal bruke MEG og JEG? Er JEG kun brukt når det er et subjekt, og MEG objekt? Jeg lurer på det samme med DU og DEG.
Det samme gjelder sammenligninger. Heter det HAN ER STERKERE ENN DEG eller HAN ER STERKERE ENN DU? DU er vel det rette, men jeg hører stadig DEG i stedet.

Svar:

Hovedregelen er at pronomenet som står etter ENN eller SOM skal ha samme kasusform som det man sammenligner det med. Da er JEG, DU, HAN osv. subjektsformen og MEG, DEG, HAM osv. avhengighetsformen (som vi kaller dem. Dvs. formen som ordet har når det står som objekt, hensynsledd (indirekte objekt) eller del av komplement (preposisjonalobjekt)).

I enkle tilfeller som HAN ER STERKERE ENN … og HAN ER LIKE STERK SOM … tillates begge deler, altså både HAN ER STERKERE ENN JEG og HAN ER STERKERE ENN MEG, både HAN ER LIKE STERK SOM JEG og HAN ER LIKE STERK SOM MEG. Uttrykksmåten med JEG er den logisk riktige i disse tilfellene, siden vi sammenligner med subjektet HAN, men i talespråket er MEG det vanligste i bymessige strøk på Østlandet, og det har tradisjon i litteraturen. Jeg vil nok velge den formen også når jeg skriver. Men skriver du nynorsk, bør du bruke subjektsformen: HAN ER STERKARE ENN EG.

Årsaken til at avhengighetsformene (MEG osv.) står så sterkt i slike uttrykk, er at de kommer sist i setningen, hvor andre ledd enn subjektet pleier å stå (objekt o.a.). Så har språkfølelsen diktert avhengighetsform («ikke-subjektsform»). Et lignende tilfelle kan du høre hvis du farer til Nedre Telemark – ja det finnes enkelte andre steder også – at de ikke sier PER OG JEG, men PER OG MEG. Antagelig har ordstillingen spilt inn.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei! Jeg lurer på om det er gjort noen undersøkelse på folks, eventuelt elevers, rettskrivingsnivå. Er nivået dårligere i dag enn det var for flere år tilbake?

Svar:

Takk for spørsmål – et viktig spørsmål. Den eneste undersøkelsen vi kjenner til, er en som ble gjort av Jan R. Tislevoll for en del år siden, antagelig i 1990-årene. Han sammenlignet formelle ferdigheter hos vig.-elever (eller muligens studenter) på undersøkelsestidspunktet med ferdighetene i 1960-årene. Konklusjonen var at det på det området var gått til akters. Undersøkelsen ble omtalt i Språknytt (Språkrådets meldingsblad). Vi anbefaler at du henvender deg til Språkrådet og spør om de kan skaffe deg noe stoff om Tislevolls undersøkelse av formelle ferdigheter.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Riksmålsforbundet ― oversettelse av forbundets navn til engelsk

Noen har kanskje interesse av å vite hva Riksmålsforbundet heter på engelsk.

Svar

The Riksmaalsociety ― the Society for the Preservation of Traditional Standard Norwegian. (Riksmålsforbundet)

Spørsmål

For mange år siden fikk jeg tak i en bok på et loppemarked, som het «Hva er godt riksmål», skrevet av André Bjerke. Allerede da jeg fikk tak i den var den gammel. Jeg tror den ble utgitt en gang på 1960-tallet. Der stod det mye interessant, og noe jeg merket meg spesielt, var den knallharde dommen over uttrykket «høres ut». Dette, påstod Bjerke, var en sammenblanding av uttrykkene «høres» og «ser ut». Så vidt jeg kan forstå, blir ikke dette betraktet som feil i dag. Stemte André Bjerkes påstand den gangen, og har det i så fall vært noen konkret anledning der dette uttrykket er blitt sluppet inn i det gode selskap? Da jeg leste det, forekom det meg å være logisk, og jeg sluttet tvert med både å si og skrive «høres ut» til fordel for «høres».

Svar

Du har studert André Bjerkes språkråd, blant annet hans refleksjoner rundt uttrykket høres ut.
Det er helt korrekt at uttrykket opprinnelig er en sammenblanding av se ut og høres. Du har imidlertid rett i at uttrykket ikke lenger regnes som feil, og det har forankring i skriftspråktradisjonen. Blant annet finner vi det både hos Hamsun og Nils Kjær.
I moderne riksmål er det valgfritt om man ønsker å skrive høres eller høres ut.
Cappelens ordbok har følgende oppslagsord:
høres – hørtes – hørtes
bli hørt: Fosseduren høres godt herfra
lyde, virke: du høres trett (ut); det høres litt rart (ut)
Nedenstående eksempler er sakset fra Norsk Riksmålsordbok:
c (i passivform) lyde (nær nok, sterkt ell. tydelig nok til å kunne opfattes); lyde, klinge (slik som en tilføiet bestemmelse angir); fam. med sm. bet. i forb. høres ut (eft. se ut ):
elven høres, mens jeg følger skogstien (Schøyen. Tre st. 147)
nu høres ikke klokkerne længer (Ibs. Bork. 209)
det høres som jorden hoster (Øverl. Brød 142)
det jeg har sagt her, høres kanskje strengt (Nat. 1933/118/3/4)
doktoren sa at hjertet hendes hørtes riktig elendig ut (Falkb. Fimb. 61) gav inntrykk av å være (ved undersøkelse)
(uten særlig tanke på lydopfattelse:) det høres ud som en så latterlig liden ting (Ibs. Soln. 131)
det høres ganske besnærende ut (Fang. Menn. 77)
I tillegg kan det i enkelte tilfeller være en betydningsforskjell mellom de to uttrykkene, eksemplifisert slik av Finn-Erik Vinje i siste utgave av Moderne norsk:
Stykket høres godt (= det er lett å høre det)
Stykket høres godt ut (= det virker som om det er godt)
Det hørtes at gjestene var kommet
Det hørtes ut til at gjestene var kommet
Jeg håper dette gir deg svar, og velkommen tilbake dersom du har andre spørsmål.

Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Jeg har en besynderlig liten språklig mattenøtt: når man omtaler matrisers egenskaper karakteriseres de som positiv definitt eller semidefinitt, negativ definitt eller semidefinitt eller indefinitt. Undertegnede makter dog ikke å forstå hvorfor man ikke anvender adverbet positivt i stedet for adjektivet positiv når adjektivet definitt (avgrensethet?) beskrives. Den engelske varianten er eksempelvis positive definite fremfor positively definite. Når man snakker om » matrices’ positive definiteness» er adjektivformen berettiget, men når man man skal omtale adjektivet definite burde man vel heller ha brukt adverbet positively?

På forhånd takk for svar!

Svar:

Takk for spørsmål. Jeg kan tenke meg to forklaringer – én hoved- og en tilleggs-:

1. Det engelske DEFINITE står riktignok bare som adjektiv i min engelske ordbok (Random House Compact, som med sine 2214 sider er ganske omfattende). Men når man vet hvor elastisk engelsken er når det gjelder å gjøre substantiv av adjektiv, verb av substantiv o.a.), skulle det ikke forundre meg om vi står overfor en substantivering av adjektivet DEFINITE. I så fall burde det ha stått i ordboken (men det kan hende at slik bruk av ordet er for spesiell og faglig).
Det samme kan skje i norsk – altså at adjektivet DEFINITT går over til å bli et substantiv; du er selv inne på tanken, så vidt jeg forstår, når du skriver “definitt (avgrensethet?)”.

Vi har lignende tilfeller i grammatisk terminologi: Verbets former grupperes i finitte (presens, preteritum, imperativ) og infinitte (infinitiv og partisipper). Av uttrykkene FINITT FORM og INFINITT FORM har det oppstått substantiver: ET FINITT (= en finitt verbalform) og ET INFINITT (= en infinitt verbalform) – typiske fagord, men de står nå i ordbøkene, kanskje fordi ordbøker redigeres av filologer . . .

2. I et norsk uttrykk POSITIVT DEFINITT blir det sammenstøt mellom -T og D-. I slike tilfeller blir de to lydene assimilert til én i naturlig tale, og da kan vel den første lettere falle bort også i skrift enn om ord nr. 2 hadde begynt med f.eks. en vokal. Men dette er altså bare en tilleggsbemerkning. Språklig svake sjeler kan komme til å glemme grammatikken for lydforholdene.

Hvis det er så at DEFINITT er blitt et substantiv, ville jeg være interessert i å vite hvilket kjønn det har. Gjetter på intetkjønn.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, jeg vil gjerne vite hvilke ordbøker mener dere i Riksmålsforbundet at er de ordbøkene som er autorisert (av dere?) til å normere og beskrive riksmålet?

Svar:

Beskrivende (deskriptiv) og historisk er Norsk Riksmålsordbok I-IV (1937-57) og V-VI (1995) utgitt av hhv. H. Aschehoug & Co. og Kunnskapsforlaget. Fra 1982 utgis alle bind av Kunnskapsforlaget (uforandrede opptrykk). Norsk Riksmålsordbok I-VI foreligger også på Kunnksapsforlagets betalte tjeneste Ordnett. Verket er under oppdatering og vil få tittelen Det Norske Akademis store ordbok (NAOB).

Den normative ordboken er “Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” (2. utg., Kunnskapsforlaget 2005). Den viser riksmål og moderat bokmål.

Den normative ordlisten er “Riksmålsordlisten” (7. utg., Kunnskapsforlaget 2007)

Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Ordlisten utgis av Riksmålsforbundet, godkjennes av Akademiet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hva er historien bak formene imorges, ivåres og iaftes? De ser ut til å være stivnede genitivsformer, men preposisjonen i har vel normalt styrt akkusativ og dativ, ikke genitiv? Kan genitivsbruken skyldes at det er snakk om tidsuttrykk? Finnes det flere tilsvarende former (altså med s-endelse etter preposisjonen i)?

Svar

For å ta ditt siste spørsmål først: Ja, det finnes flere former, men mange av dem er foreldet i norsk, blant annet i søndags (dvs. sist søndag). I forgårs og i morges er imidlertid høyst levende. Ta gjerne en titt i Norsk riksmålsordbok bind II, spalte 2077, der finnes det noen eksempler.

Uttrykksmåten dreier seg sannsynligvis om adverbial genitiv i tidsuttrykk, jf. tysk (des) abends (= om aftenen) og lignende. Mer eller mindre på samme vis er det i straks, sporenstreks og andre lignende uttrykk.

Jeg håper dette kortfe svaret kan være til litt hjelp.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Eg lurer på noko ganske dumt, men i setningane under har eg brukt orda et og ett. Har eg brukt dei rett, eller?
De siste slagene falt og med ett ble alt stille.
Det ville nok bli regn, men litt regn var et tegn på lykke.
Et kjølig vinddrag
Et par gamle damer
Helsing nynorsk-jente

Svar

Kjære nynorskjente!
Spørsmålet ditt ser slett ikke dumt, og jeg kan glede deg med at du har brukt formene et og ett helt riktig. Enkelt sagt er regelen at vi bruker ett når ordet har trykk. Eksempel: Han sa ikke ett ord hele kvelden. Ellers skriver vi et. Regelen er selvfølgelig den samme på nynorsk, men der brukes altså formene eitt og eit.

Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Jeg er på jakt etter et vanlig norskt intetkjønnsord som slutter på -else. Som f.eks spøkelse og værelse. Det skal visstnok være et ord til men det var da ikke styggelse som jeg trodde! Har du svaret? 🙂

Svar:

Du har altså de tre: SPØKELSE, STYGGELSE og VÆRELSE. I dialekter kan STYGGELSE også hete STYGGELS. Noe tilsvarende har vi ved det som normalt heter LEIELSE og som i k k e er intetkjønn. Det betyr “ubehag, ulyst, fortred, plage” o.a. Se Norsk Riksmålsordbok.

Derimot er den forkortede formen LEIELS intetkjønn, i Norsk Riksmålsordbok definert som “noe som er til plage eller fortred, særlig ubehagelig, plagsomt, vrangt menneske eller dyr; leibeist”. Ordboken gir eksempler fra Hans Aanrud (som bruker ordet om en geit) og Bjørnstjerne Bjørnson (som antagelig bruker det om menneske; det lar seg ikke fastslå ut fra ordbokseksempelet).

Det kan godt være at det finnes enkelte andre, men det må være svært sjeldne ord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan kan man vite hvilke substantiv som ender på -het og hvilke som ender på -itet? Eks: Et adjektiv : forskjellig / substantiv: forskjellighet. Adjektiv: gravid / substantiv : graviditet

Svar:

Hovedforskjellen er temmelig klar: “Hjemlige” ord (dvs. germanske ord, som igjen vil si skandinaviske og tyske ord) får -het, mens “fremmedord” (romanske (franske, latinske) ord) får regelmessig -itet. Men hvordan ser eller hører man at et ord ikke er germansk, at det er et fremmedord? Det tryggeste er å kunne såpass fremmedspråk at man vet eller føler det. Når det gjelder ditt eksempel GRAVID og mange lignende, kan du ta trykkplasseringen som et godt tegn. GRAVID, SOLID, KOMPLEKS, ABSURD . . . har trykket på siste stavelse, altså graviditet, soliditet, kompleksitet, absurditet.

En vemmelig gruppe utgjør de ordene som er lånt i germansk fra fransk eller latin, men som har fått germansk endelse, f.eks. PATETISK, TEORETISK. Hvordan danner man substantiver med dem? Heldigvis er det sjelden mulig, og i disse to tilfellene ikke. Man er nok i siste instans henvist til å bruke ordbøker, for det for å se om ordet eksisterer, og i tilfelle i hvilken form.

Et parallelt tilfelle har vi i valget mellom -sjon og -ering, som er aktuelt ved en rekke verb på -ere, f.eks. INTEGRASJON og INTEGRERING av verbet INTEGRERE. I disse tilfellene er det heldigvis ofte mulig å bruke begge deler. Vi har lånt og låner ordene i formen med -sjon (i våre dager især fra engelsk), men kommer de i vanlig bruk, går det ikke mange år før det dukker opp former med -ering, og står vi i valgets kval, bør vi foretrekke den formen. Det finnes ingen grundig og lett tilgjengelig ordannelseslære på norsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu