Spørsmål:

Hei, jeg vil gjerne vite hvilke ordbøker mener dere i Riksmålsforbundet at er de ordbøkene som er autorisert (av dere?) til å normere og beskrive riksmålet?

Svar:

Beskrivende (deskriptiv) og historisk er Norsk Riksmålsordbok I-IV (1937-57) og V-VI (1995) utgitt av hhv. H. Aschehoug & Co. og Kunnskapsforlaget. Fra 1982 utgis alle bind av Kunnskapsforlaget (uforandrede opptrykk). Norsk Riksmålsordbok I-VI foreligger også på Kunnksapsforlagets betalte tjeneste Ordnett. Verket er under oppdatering og vil få tittelen Det Norske Akademis store ordbok (NAOB).

Den normative ordboken er “Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner” (2. utg., Kunnskapsforlaget 2005). Den viser riksmål og moderat bokmål.

Den normative ordlisten er “Riksmålsordlisten” (7. utg., Kunnskapsforlaget 2007)

Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Ordlisten utgis av Riksmålsforbundet, godkjennes av Akademiet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hva er historien bak formene imorges, ivåres og iaftes? De ser ut til å være stivnede genitivsformer, men preposisjonen i har vel normalt styrt akkusativ og dativ, ikke genitiv? Kan genitivsbruken skyldes at det er snakk om tidsuttrykk? Finnes det flere tilsvarende former (altså med s-endelse etter preposisjonen i)?

Svar

For å ta ditt siste spørsmål først: Ja, det finnes flere former, men mange av dem er foreldet i norsk, blant annet i søndags (dvs. sist søndag). I forgårs og i morges er imidlertid høyst levende. Ta gjerne en titt i Norsk riksmålsordbok bind II, spalte 2077, der finnes det noen eksempler.

Uttrykksmåten dreier seg sannsynligvis om adverbial genitiv i tidsuttrykk, jf. tysk (des) abends (= om aftenen) og lignende. Mer eller mindre på samme vis er det i straks, sporenstreks og andre lignende uttrykk.

Jeg håper dette kortfe svaret kan være til litt hjelp.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Eg lurer på noko ganske dumt, men i setningane under har eg brukt orda et og ett. Har eg brukt dei rett, eller?
De siste slagene falt og med ett ble alt stille.
Det ville nok bli regn, men litt regn var et tegn på lykke.
Et kjølig vinddrag
Et par gamle damer
Helsing nynorsk-jente

Svar

Kjære nynorskjente!
Spørsmålet ditt ser slett ikke dumt, og jeg kan glede deg med at du har brukt formene et og ett helt riktig. Enkelt sagt er regelen at vi bruker ett når ordet har trykk. Eksempel: Han sa ikke ett ord hele kvelden. Ellers skriver vi et. Regelen er selvfølgelig den samme på nynorsk, men der brukes altså formene eitt og eit.

Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Jeg er på jakt etter et vanlig norskt intetkjønnsord som slutter på -else. Som f.eks spøkelse og værelse. Det skal visstnok være et ord til men det var da ikke styggelse som jeg trodde! Har du svaret? 🙂

Svar:

Du har altså de tre: SPØKELSE, STYGGELSE og VÆRELSE. I dialekter kan STYGGELSE også hete STYGGELS. Noe tilsvarende har vi ved det som normalt heter LEIELSE og som i k k e er intetkjønn. Det betyr “ubehag, ulyst, fortred, plage” o.a. Se Norsk Riksmålsordbok.

Derimot er den forkortede formen LEIELS intetkjønn, i Norsk Riksmålsordbok definert som “noe som er til plage eller fortred, særlig ubehagelig, plagsomt, vrangt menneske eller dyr; leibeist”. Ordboken gir eksempler fra Hans Aanrud (som bruker ordet om en geit) og Bjørnstjerne Bjørnson (som antagelig bruker det om menneske; det lar seg ikke fastslå ut fra ordbokseksempelet).

Det kan godt være at det finnes enkelte andre, men det må være svært sjeldne ord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan kan man vite hvilke substantiv som ender på -het og hvilke som ender på -itet? Eks: Et adjektiv : forskjellig / substantiv: forskjellighet. Adjektiv: gravid / substantiv : graviditet

Svar:

Hovedforskjellen er temmelig klar: “Hjemlige” ord (dvs. germanske ord, som igjen vil si skandinaviske og tyske ord) får -het, mens “fremmedord” (romanske (franske, latinske) ord) får regelmessig -itet. Men hvordan ser eller hører man at et ord ikke er germansk, at det er et fremmedord? Det tryggeste er å kunne såpass fremmedspråk at man vet eller føler det. Når det gjelder ditt eksempel GRAVID og mange lignende, kan du ta trykkplasseringen som et godt tegn. GRAVID, SOLID, KOMPLEKS, ABSURD . . . har trykket på siste stavelse, altså graviditet, soliditet, kompleksitet, absurditet.

En vemmelig gruppe utgjør de ordene som er lånt i germansk fra fransk eller latin, men som har fått germansk endelse, f.eks. PATETISK, TEORETISK. Hvordan danner man substantiver med dem? Heldigvis er det sjelden mulig, og i disse to tilfellene ikke. Man er nok i siste instans henvist til å bruke ordbøker, for det for å se om ordet eksisterer, og i tilfelle i hvilken form.

Et parallelt tilfelle har vi i valget mellom -sjon og -ering, som er aktuelt ved en rekke verb på -ere, f.eks. INTEGRASJON og INTEGRERING av verbet INTEGRERE. I disse tilfellene er det heldigvis ofte mulig å bruke begge deler. Vi har lånt og låner ordene i formen med -sjon (i våre dager især fra engelsk), men kommer de i vanlig bruk, går det ikke mange år før det dukker opp former med -ering, og står vi i valgets kval, bør vi foretrekke den formen. Det finnes ingen grundig og lett tilgjengelig ordannelseslære på norsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Gammel og ny bruk av tallord på norsk

Kunne dere opplyse meg litt når det gjelder dette med tallord på norsk: Hvorfor het det én gang «enogtyve» mens det idag stort sett synes å hete «tjueén»? Hvorfor har 1 og 20 skiftet plass? Hva er de språkhistoriske grunnene til dette, og hva er godt riksmål idag? Skal tallene skrives i ett ord slik jeg har gjort, eller bør de deles opp?

Svar

Tusen takk for spørsmål. Endringen fra enogtyve til tjueen (”den nye tellemåten”) ble vedtatt av Stortinget 22. november 1950, og den trådte i kraft 1. juli 1951. Bakgrunnen var et forslag fra Samferdselsdepartementet 30. mars 1949 i forbindelse med overgangen til sekssifrede telefonnummer i Oslo. Historien er med andre ord ganske usedvanlig, og noen egentlige språkhistoriske grunner finnes ikke. De fleste riksmålsbrukere holder nok dessuten fremdeles på enogtyve. Du spør forøvrig om tallene skal skrives i ett eller deles opp – de skal skrives i ett, slik du har gjort.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!

Når man snakker om ”fienden” i en krig, og ”fienden” er flere enn 1, for eksempel: USA, Tsjekkia og Peru er til sammen Norges fiende, altså det er flere land, men omtales som en fiende.

Eksempel:

Fienden er nær, de kommer snart mot oss.
Fienden er nær, den kommer snart mot oss.

Hvilket pronomen blir det riktig å bruke her for å få frem flertallsaspektet?

Og: Har dere noen tips om hvor jeg kan finne en beskrivelse av dette fenomenet?

På forhånd takk.

Svar

Det riktige rent formelt er:
Fienden er nær, den kommer snart mot oss.

fienden er entall, den er entall – det er samsvar mellom pronomenet og det ordet det viser til. Det er hovedregelen. Men entallspronomenet får jo ikke frem flertallsaspektet. Mange foretrekker derfor å si: Fienden er nær, de kommer […]. Denne uttrykksmåten anbefales imidlertid ikke i gjennomarbeidet skriftspråk. En løsning er derfor å skrive om, for eksempel: Fiendegruppen er nær, den kommer snart mot oss.

Du kan lese mer i Finn-Erik Vinje: Riktig norsk (s. 146-150), 3. utgave, 1999, Cappelen Akademisk Forlag as (ISBN 82-456-0731-2)

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Aftenposten anmelder en film og skriver: Den har vært vist i NRK.
Burde det ikke hete Den er blitt vist i NRK?

I våre dager er det visst for manges vedkommende det samme.
Men i mine ører er det fortsatt en viss forskjell om jeg sier
1. Jeg har vært syk – eller
2. Jeg er blitt syk.

Min far irriterte seg også i sin tid over folk som sa «har blitt». Men han manglet en forklaring på hvorfor det stundom (som ovenfor) MÅ være enten «har» eller «er», og andre ganger er hipp som happ – iallfall for folk flest.

Svar:

Begge deler går an, og jeg vil foretrekke en av de to formene fremfor «har blitt vist», som også er mulig.

Når det kommer et adjektiv etter, er det klar forskjell mellom «er blitt» og «har vært», og det gjelder også andre tilfeller hvor BLI betegner en overgang: «han er blitt formann» er noe annet enn «han har vært formann».

Saken ER BLITT / HAR BLITT er noe annet. Det ligger nok noe språkgeografi til grunn for hva man foretrekker. I østnorsk talespråk brukes HA mer som hjelpeverb enn i vestnorsk – HAN HAR KOMMET er naturligere enn HAN ER KOMMET. I vestnorsk (og nynorsk) har tradisjonen ER KOMEN, men i våre dager er det nok mer forvirring enn konsekvens og tradisjon. Svensk har bare HA som hjelpeverb ved BLI («han har blivit sjuk»).

Hovedregel:
Bare HA ved verb som betegner tilstand, varighet: «han har sovet»
HA eller VÆRE ved verb som betegner overgang, begynnelse: «han har/er sovnet»

Har du «Norsk grammatikk. Riksmål og moderat bokmål» som kom i fjor høst, finner du saken omtalt på side 35-36.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
20.08.14

Spørsmål:

1. Skal man i uttrykk med preposisjoner inkludere preposisjonen i hvert uttrykk når flere ramses opp etter hverandre, eller skal man bare ta med den siste? Skal det altså være: «Forståelsen av og troen på», eller «forståelsen og troen på»?

2. Dette spørsmålet er i samme gate, men gjelder bruk av eiendomspronomen i oppramsinger hvor substantivene tar ulike pronomen. Heter det:
«Se sine egne kvaliteter og potensial», eller «se sine egne kvaliteter og sitt eget potensial»?

3. Skal substantivet stå i entall eller flertall i følgende og lignende eksempler?
«Etterretningstjenesten(e) i USA og Storbritannia.»
Hva bestemmer om substantivet skal stå i entall eller flertall i slike uttrykk?

Svar:

1. Så sant ikke preposisjonen er den samme, må den være med, altså “forståelsen av og troen på”. Ofte kan dette virke omstendelig, men det får ikke hjelpe. Man kan selvsagt se seg om etter et synonym for det ene eller det andre substantivet for å finne et som krever samme preposisjon som det andre, men det er sjelden man finner noe.

2. Samme der. Pronomenet må gjentas – i den form substantivet krever.

3. Tenker man på institusjonen/avdelingen/etaten, skal det være entall. Likedan når man tenker på virksomheten som helhet. Tenker man på de enkelte oppdrag/oppdragstyper eller tjenesteformer, må det være flertall. Slik må man skrive også når det er tale om to stater, som i ditt eksempel.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål angående riskmål som talemål. Jeg er bergenser og ser at Ole Torp og Steinfeld som riksmålstalende bergensere. De sier begge «jeg», og ikke «eg» slik mange bergenseregjør. Er det å si «jeg» istedetfor «eg» og «ikke» istedenfor «ikkje» forutsetninger for å kunne kalle seg en riksmålstaler?

Svar:

Du stiller et interessant spørsmål, som jeg vil svare «ja» på, for så vidt som det gjelder konsekvent bruk av de to formene. Om en bergenser som konsekvent sier EG og IKKJE, men ikke bruker andre former som avviker fra riksmålet, vil jeg si at han/hun snakker riksmål med et par dialektformer.

Når jeg legger så stor vekt på disse to ordene, er det 1) fordi de er av de hyppigste i språket og har stor karakteriserende kraft, og 2) fordi de (sammen med typen KJEM (presens av sterke verb)) gjerne brukes til å karakterisere de to målformene og forskjellen mellom dem, og dermed gi et (riktignok populært) «bevis» på samnorskens umulighet: Så lenge det heter «eg kjem ikkje» på nynorsk og «jeg kommer ikke» på bokmål, har vi to målformer i landet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu