Spørsmål:

Selvdeklarasjon eller selvdeklarering? Huff, dette er forvirrende. Er det samme ting som kan skrives på to valgfrie måter, eller er det en subtil meningsforskjell her? Jeg har støtt på flere slike -sjon vs. -ering, f.eks. implementering. Kan dere kaste litt lys over dette?

Svar:

Vi får det spørsmålet om –sjon kontra –ering fra tid til annen. Det er ikke lett å svare på. Situasjonen kan kort oppsummeres slik:
1. –ering (altså verbalsubstantiver på –ing av verb på –ere) er en hjemlig foreteelse. Endelsen –ing er produktiv, og det kan i prinsippet dannes et substantiv på –ing til ethvert verb på –ere.

2. –sjon er fremmed og kommet (eller er kommet) med ord vi har lånt (eller låner). Tidligere lånte vi slike ord mest fra fransk/latin, i våre dager mest fra engelsk (f.eks. FRUSTRASJON). Noen ganger kommer det i tidens fylde i bruk et ord på –ing, noen ganger ikke. FRUSTRERING finnes foreløpig ikke. På den annen side: Til f.eks. REGULERE finnes ikke noe substantiv på –sjon.

3. Hvis det finnes ord både på –ing og –sjon, står ordene på –ing vanligvis verbet nærmest, det vil si: de uttrykker først og fremst ren handling. DEKLARERING betyr «det å deklarere». Ordet på –sjon kan ha samme betydning, men betegner som regel mindre handlingen, mer et eller annet produkt av den e.l. En DEKLARASJON er den ferdig utformede tekst. Skal man sette prøve på hvor verbalt (handlingsbetegnende) et ord på -ing er, skal man sette AV etter det. EN DEKLARERING AV . . . går utmerket, EN DEKLARASJON AV . . . går vel mindre godt. EN INVITASJON AV . . . går så det holder.

4. Noen ganger kan ord på –sjon brukes i tradisjonelt fagspråk (og sikkert også i nyere, engelskpåvirket fagspråk) med handlingsbetydning, hvor ikke-faglig språk har –ing. DELEGASJON er et eksempel. Blant jurister og kanskje andre betyr det både «det å delegere» og «gruppe utsendinger e.l.». I legfolks språk er det bare DELEGERING som kan bety «det å delegere». Jeg tror forresten at også de fleste jurister vil skrive DELEGERING AV MYNDIGHET.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det slik at ord av norrøn/germansk opprinnelse er «bedre» norsk enn ord av latinsk opprinnelse?

For eksempel:
norvagisere – fornorske
Avant-garde – fortropp
union – forening
Sjåfør – fører
disposisjon – fordeling
okkupasjon – besettelse
irritasjon – ergrelse
destruksjon – ødeleggelse
(-sjon-ord generelt)
ambiguøs – tvetydig
lagleder – lagfører
familie – slekt
piktoresk – Malerisk/billedskjønn

med «latinsk» mener jeg også ord som kommer av språk med nær tilknyttning til latin, som fransk, for eksempel.

Svar:

Vi trenger alle ordene, både de fremmede og de hjemlige, og sjelden eller aldri dekker de hverandre 100 prosent i betydning eller bruksmåte. Ta de to første ordene:
NORVAGISERE betyr “gjøre norsk, fornorske”, og for legfolk er de to tilstrekkelig synonyme Hvis de i det hele kjenner ordet NORVAGISERE). Men for filologer ikke. Blant dem betyr NORVAGISERE “gi fornorsket skrivemåte”, mens FORNORSKE vesentlig brukes om å gi et avløserord eller en oversettelse. GAID er en norvagisert form av GUIDE, mens TURISTFØRER, FREMMEDFØRER, OMVISER nærmest er fornorskninger – det midterste etter tysk FREMDENFÜHRER, vil jeg tro. – AVANTGARDE brukes om banebrytende kunstnere, FORTROPP om militær eller lignende avdeling som rykker frem i spissen for andre. Til det første ordet er det dannet to avledninger: AVANTGARDIST og AVANTGARDISTISK; til det andre finnes det ingen slike.

Altså: Vi trenger begge slag. MEN: Skriv norsk når norsk er best, og det er det jo ofte. Man skal ikke pynte seg eller snobbe med fremmedord.

Vær dessuten klar over at ord av romansk opprinnelse brer seg i våre dager, vesentlig gjennom engelsken. OKKUPASJON er et typisk eksempel, og langtfra nytt. Det har for lenge siden utkonkurrert BESETTELSE (etter tysk BESATZUNG) som allmennord i krigssammenheng. Senere har vi fått HUSOKKUPASJONER o.a., og de som driver med slikt, kalles OKKUPANTER. “Husbesettelse” og “husbesettere” er utenkelig.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei! Jeg er en gutt på 16 år som har noen sære spørsmål. Er det grammatisk ukorrekt å skrive efter, nu osv? Gi gjerne eksempler på andre gamle ord som ikke brukes mer, men som er «lovlige» å bruke.

Svar

Du spør om det er grammatisk ukorrekt å skrive efter, nu osv. Grammatisk ukorrekt er det ikke, men hva rettskrivning angår, er det ikke fritt frem å bruke disse ordformene.

I offisiell rettskrivning (dvs. den rettskrivningen som må benyttes av statsansatte og skoleelever samt i lærebøker) er formene efter og nu ikke tillatt, her må det hete etter og nå. I dine skriftlige skolearbeider kan du følgelig ikke skrive efter og nu; disse formene hører til den uoffisielle riksmålsnormen.

I den er efter og nu valgfrie former; dvs. at de er likestilt med etter og nå. Efter og nu er «mindretallsformer» i riksmålet, de sidestilte formene etter og nå brukes oftere. Men de førstnevnte ordene påtreffes – både skriftlig og muntlig – i (deler) av Nord-Norge er jo nu en naturlig del av talespråket.

Efter og nu er altså fullt lovlig i riksmål, men i og med at de er mindretallsformer, er de ikke stilistisk nøytrale; de kan gi et inntrykk av høytidelig og litterært preget språk. Dersom de brukes i en ellers relativt hverdagslig tekst (både språklig og innholdsmessig), vil de dessuten kunne virke avstikkende og stilistisk inkonsekvente.[1] Hva en riksmålsbruker skal velge, blir da et spørsmål om smak og behag samt hva som føles mest naturlig for språkbrukeren, både generelt og i den gitte skrivesituasjonen. Dersom du i privat sammenheng ønsker å skrive riksmål, kan du altså bruke efter og nu, men det er like korrekt – like mye riksmål om du vil – å bruke etter og nå (hvilke som nevnt er de eneste tillatte formene i offisielt bokmål).

Du ønsker deg eksempler på ”gamle ord som ikke brukes mer, men som er ’lovlige’ å bruke”. Jeg tolker dette i retning av eksempler på riksmålsord som også er tillatt i offisielt bokmål; ord som du kan bruke i dine skriftlige skolearbeider. Nedenfor har jeg derfor tatt med noen eksempler på ord som var totalforbudt i offisiell rettskrivning før 1980, men som er blitt tatt inn igjen som sidestilte former mellom 1980 og 1991.

Ren riksmålsform før 1980
Offisielt bokmål etter 1981
bjerk
ferge
fjel
frem
havn (beitemark)
huggorm
krave
rede (fugle-)
syd bjørk el. bjerk
ferje el. ferge
fjøl el. fjel
fram el. frem
hamn el. havn
hoggorm el. huggorm
krage el. krave
reir el. rede
sør el. syd

De eksemplene jeg har gitt, er bare noen ytterst få. Dersom du er interessert i autentiske eksempler på bruk av gamle/foreldede – og nye – riksmålsord, viser jeg til Norsk riksmålsordbok (6 bind). Ellers viser jeg til Riksmålsordboken og Riksmålsordlisten. Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner er en ordbok for riksmål og moderat bokmål. I denne ordboken er de rene riksmålsformene, dvs. former som ikke også er tillatt i offisielt bokmål, merket på en spesiell måte – det kan være nyttig.

Spørsmål

Hei!

Er det forskjell på riksmål og bokmål?

Svar

Svaret er både «ja» og «nesten nei». Det kommer av at bokmål er så mangt, og om man tenker på bokmålet slik det står i ordlistene eller bokmålet slik det stort sett praktiseres.

BOKMÅL I ORDLISTENE, dvs. slik bokmål er offisielt normert (fra 1972 til 2004 av Norsk språkråd) faller i to typer: en radikal (nynorsknær) variant og en moderat (riksmålsnær) variant. Slik har det vært fra 1917. – Dessuten har bokmålet fra 1996 av tatt inn en del valgfrie norvagiserte former av fremmedord. Også de kan kalles radikale.
Her er noen få eksempler:

Riksmål
gren
hjem
selv
slippe
bro
syv
gård
ligne
Bokmål
gren el. grein
hjem el. heim
selv el. sjøl
slippe el. sleppe
bro el. bru
syv el. sju
gård el. gard
ligne el. likne

nedenfor
nedenfor el. nedafor

sak -en
nese -en
skriving -en
bygning -en
retning -en
sak -en el. -a
nese -en el. -a
skriving -en el. -a
bygning -en el. -a
retning -en el. -a

hus . . . -ene
ekteskap . . . -ene
eksempel -et, -pler, plene
teater -et, -tre, -trene
produkt -et, -er, -ene
virus -et, -, -ene
hus . . . -ene el. -a
ekteskap . . . -ene el. -a
eksempel -et el. -plet, -pler el. -, -plene el. -pla
teater -et el. -tret, -tre el. -, -trene el. -tra
produkt -et, -er el. -, -ene el. -a
virus -et, -, -ene el. -a

bone -et -et
glede seg -et -et
bone -et -et el. -te -t el. -a -a
glede seg -et -et el. -dde -dd el. -a -a
ondartet -ede
krigsherjet -ede
ondartet -ede el. -ete el. ondarta
krigsherjet -ede el. -ete el. krigsherja

guide
scene
service
guide el. gaid/gaide
scene el. sene
sørvis

Bøyningstilfellene nevnt ovenfor (verb, substantiv, partisippadjektiver o.l.) utgjør titusener av tilfeller, men som du ser, er ikke riksmålsformene forbudt i bokmål; riksmål = moderat bokmål. Fra 1938 til 1981 og senere var det annerledes, og er du i et bibliotek, kan du spørre etter heftet «Riksmål og moderat bokmål» (1973) av Brynjulv Bleken, utgitt av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur på Aschehoug. Det viser tilstanden i 1970-årene, før bokmålsrettskrivningen ble «liberalisert».

Etter de siste språkrådsvedtakene (stadfestet av departementet i februar 2005) er det ikke mange riksmålsformer som ikke er tillatt i bokmål. Det kan nevnes at riksmålet i noen tilfeller har valgfrihet mellom en tradisjonell (eldre) og en nyere form der bokmålet har bare den nyere, f.eks.:

Riksmål Bokmål
nu el. nå
sne el. snø
farve el. farge
hard el. (i visse betydninger) hård nå
snø
farge
hard
Så kan det på den annen side – nærmest som en kuriositet – nevnes at bokmål fra og med 1981 ikke har obligatoriske a-former i substantivbøyningen, f.eks.

Riksmål
bikkje -a
ku -a
øy -a Bokmål
bikkje -a el. -en
ku -a el. -en
øy -a el. -en

BOKMÅL SLIK DET PRAKTISERES
Det folk forbinder med bokmål, er det moderate, for det er for det meste det man ser. Søker man i de store tekstbasene på nettet, er det sjelden man finner radikale former i større mengde enn 10 prosent i sakprosa, men i mer dialektalt språk og i visse uttrykk kan f.eks. a-former i hunkjønn entall være relativt hyppige. I bokmålet har det som oftest støtte i ordlistene (som altså ved hvert ord oppgir generell valgfrihet uansett stilart), mens det i riksmålet er færre normerte a-former; der er synspunktet at stil, emne og hensynet til konsekvens må bestemme bruken.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, har et spørsmål om en spørresetning. Er det spørreordet som er subjekt her? I tilfelle er «livet» da subjektspredikativ? Er egennavnet objekt? Setningen er:

Hva er livet, Norah Dahl?

Svar:

Som du selv er inne på, har vi med en setning med et uselvstendig verb og et predikativ å gjøre. Spørsmålet blir da hva som er subjekt og hva som er predikativ. Noe objekt har man ikke i setningen din. I spørresetninger kommer som kjent spørreordet(pronomene eller adverb) først. Hvilket ledd spørreordet er, avhenger av sammenhengen.

I fortellende setninger kommer som kjent subjektet først: Hun heter Kari. Her er hun subjekt, heter verbal og Kari predikativ. Vi kan så snu på dette og lage en sprørresetning: Hva heter hun? Da vil hun fremdeles være subjekt, og spørreordet har overtatt predikativets funksjon.

Norah Dahl er tiltaleord og står som et slags forklarende tillegg.

Min konklusjon er derfor at livet er subjektet i dette tilfellet, mens hva er predikativet. Det er et pronomen, og pronomen er en form for erstatterord, som står i stedet for noe annet. I dette tilfellet kan man tenke seg følgende: Livet er en dans på roser eller Livet er en lek. Da ser man at en dans på roser/lek er predikativ. Lager man et spørsmål av dette, får man altså: Hva er livet? Da ertatter ordet hva en dans på roser/lek.

Jeg håper dette er oppklarende.

Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Hvordan er det med bruken av ordet «man»? Er det slik at det helst skal benyttes minst mulig og heller prøve å finne en rikere og mer beskrivende måte å formidle det man ønsker å skrive? Altså, misbrukes dette ordet en del i det nyere skriftspråk?

Svar:

Takk for spørsmål. Etter vårt syn misbrukes ikke ordet MAN. Det var nok mer tilfellet for 50-60 år siden, især i forretningskorrespondanse og byråkratstil. Da foreslo man i fornorskningsøyemed å erstatte det med EN, noe som ikke ble særlig vellykket. Forresten er MAN så norsk som noe; det er ganske enkelt det samme ordet som MANN, og på norrønt (gammelnorsk) ble det brukt (i nominativsformen MADR) slik vi bruker pronomenet i dag. Du ser jeg har brukt MAN i setning nr. 4. Det er vanlig å bruke det slik når man i farten ikke kan angi subjektet nøyaktigere eller ikke ønsker å gjøre det. – Hei, nå brukte jeg det visst igjen, helt naturlig etter min mening.

I journalistikken later det til at DU er i ferd med å overta. Det er for så vidt en tradisjonell folkelig, muntlig uttrykksmåte, f.eks. “Når du seiler gjennom Drøbaksundet, passerer du stedet hvor Blücher ble senket”. Jeg ville skrive MAN i slike tilfeller, når jeg altså ikke henvender meg til en jeg er dus med, men bare avgir et generelt utsagn. Antagelig er den utvidede bruken av DU noe påvirket av engelsk. Av en henvendelse vi fikk fra en journaliststudent for et par år siden, fremgår det at de bortimot lærer at MAN er foreldet og DU det eneste saliggjørende. Vi har ikke undersøkt saken.

Tradisjonelle variasjonsmuligheter er
VI (= man her og nå): “I våre dager slipper vi heldigvis å . . .”. Noen ganger har man bruk for både VI og MAN i samme setning/periode; da må VI bety “jeg (og min krets)” og MAN stå for det allmenne. I forretningskorrespondanse virker MAN brukt om eget firma temmelig stivt. Bruk VI.
DE (= man der og den gang eller (sjeldnere) i fremtiden): “På 1800-tallet hadde de ikke begrep om . . .”.
FOLK: “Folk vet hverken ut eller inn med hensyn til . . .”
Upersonlig passiv istf. MAN + aktivt verb: “Det hamstres over en lav sko” istf. “Man hamstrer . . .”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kjære Riksmålsforbundet

Det er tre ord som det er vanskelig å holde fra hverandre når det gjelder stavemåten. Det gjelder influere med en n, men innflytelse med to nn-er og installasjon, igjen med en n. Jeg regner med at dette bl.a. har noe med påvirkning fra latin å gjøre?

Svar

Fordelingen av forstavelsene in- og inn- følger et visst mønster, men dette er et mønster som etterhvert har fått en del huller.

I eldre norsk var det som regel slik at inn- ble brukt når forstavelsen var trykksterk, og in- når den var trykksvak, jf.: inntekt, men interessant. Slik er det til en viss grad også idag, men det finnes langt flere ord enn før der in- er trykksterk, jf. f.eks.: induktiv, ineffektiv, inhabil, inhuman. Boken ”Språkvett” forklarer dette med at man dels kjenner igjen etterleddet som et eget ord, jf. effektiv, habil og human, dels at man kjenner det med en annen forstavelse enn in-, jf. deduktiv.

Ordets opphav spiller også en rolle, men den fullstendige forklaring på hvorfor noen ord skrives med in-, andre med inn- finnes heller ikke her. Når hele ordet, eller bare forstavelsen, har latinsk opprinnelse, skal det som oftest være in-, slik som i influere og installasjon. I ”Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner” ser vi at influere kommer av latin in- ’i, inn på, til, mot’ og latin fluere ’flyte, strømme’. Installasjon (en avledet form av ordet installere) kommer av latin in- og stallum ’korstol’, egentlig et germansk ord (det samme ordet som stall).

Som man ser, er det ikke lett å finne noen klare retningslinjer for når et ord skal ha in-, og når det skal ha inn-. Det rådet jeg kan gi, er derfor å bruke ordbok. Hvis man er i tvil, om in-/inn- – eller om andre skrivemåter – er det bare å slå opp av hjertens lyst, og mens man leter etter det ordet man i utgangspunktet grunnet på, fester det seg kanskje også litt annen nyttig og hyggelig ordkunnskap?

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!

Hvorfor skrives ordet «keramikk» uten j, mens ordene «kjempe», «kjedelig», «kjerne» osv. skrives med j?

Svar

Det beror antagelig dels på et tilfelle, dels på at ordet er internasjonalt og skrives slik i dansk, svensk og tysk. Etymologer kan dessuten slå den greske bokstaven khi i bordet (som altså ikke er den vanlige K (kappa)). Men slikt noe betyr lite for moderne norsk normering.

At hjemmeord som KJEMPE har fått lydrett skrivemåte med KJ, er naturlig. At fremmedordet KJERUB har fått det, er ikke så naturlig; det kommer mer i klasse med KERAMIKK, selv om det er av hebraisk opprinnelse.

Nei, du har absolutt et poeng. – «Godt spørsmål» er vel det man skal si i slike sammenhenger.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Ettersom vs. fordi. Kan ordet ettersom alltid erstattes med ordet fordi? Er forskjellen eventuelt at ettersom er mer formell stil? Og har det en konsekvens i setningsstrukturen når man benytter ettersom framfor fordi?

Svar:

Du spør interessant, og med grunnlag i en sikker språkfølelse. Et sammenfattende svar må bli et klart nei. Men saken har flere sider, og du får et tredelt og ganske langt svar.

1. De to ordene fordi og ettersom står begge i rekken av årsakssubjunksjoner (tidligere betegnelse: årsakskonjunksjoner) sammen med siden og da, men de kan ikke alltid brukes om hverandre – ja, en kresen stilist veier nok hvert tilfelle, og tenker også over om ikke den sideordnede konjunksjonen for er like god eller bedre.

Fordi er ordet for den direkte årsak, den som knyttes direkte til verbalet i oversetningen:
Han had om unnskyldning fordi han kom for sent. Forsentkommingen er den direkte årsak til at han bad om unnskyldning.
Det er vel ikke umulig å bruke ettersom eller siden i den setningen, men da kommer det inn en nyanse, omtrent denne: «Det er skikk og bruk å be om unnskyldning når man kommer for sent, så derfor gjorde han det». Altså: Med ettersom eller siden trekker man inn en bredere årsaksbakgrunn enn med fordi, som ikke strekker seg lenger enn til verbalet.

Dessuten et godt råd: I Riksmålsgrammatikken (som du ikke bør være foruten) står det på side 146: «Man skal i det hele tatt være forsiktig med FORDI når hovedsetningen inneholder en nektelse. Setningen Vi liker ham ikke fordi han er så overlegen er ikke god; den er tvetydig og kan ikke bare bety ‘vi misliker ham fordi han er overlegen’, men faktisk også ‘det er ikke fordi han er så overlegen at vi liker ham’. Den første av disse to betydningene kommer klarere frem hvis vi setter komma etter ikke:
Vi liker ham ikke, fordi han er så overlegen, men en helt entydig formulering får vi bare med siden [eller ettersom] eller for – og komma i begge tilfeller.»

2. Det blir smått om senn vanligere å bruke fordi når det korrekte er for, mest i talespråk. Det står også litt om det på side 146 i grammatikken, og det gis også en mulig forklaring på fenomenet: «Antagelig oppfattes fordi som en tydeligere, «sterkere» konjunksjon enn for«. Betydningsmessig står for på linje med ettersom og siden (se ovenfor), men når det gjelder syntaksen (setningsbygningen), er det klar forskjell. For forbinder to hovedsetninger, mens fordi forbinder en leddsetning (bisetning) med en oftest foranstilt hovedsetning. Den forskjellen kommer frem når setning nr. 2 inneholder et adverbialt ledd. I leddsetninger kan eller skal et slikt ledd stå mellom subjekt og verbal, men i hovedsetninger kan det ikke stå noe mellom subjekt og verbal:
Vi må være ute i god tid, for det er alltid så fullt der – to hovedsetninger forbundet mer FOR.
Vi må være ute i god tid, ettersom/siden det er alltid så fullt der – hovedsetning + leddsetning, og med tidsadverbialet alltid mellom subjektet det og verbalet er.
Skulle man bruke fordi her – og det er ikke umulig, med den lille nyansen jeg nevnte ovenfor -, så blir det:
Vi må være ute i god tid(,)  fordi det er alltid så fullt der. 
Den feilaktige uttrykksmåten som for tiden brer seg, består i å bruke fordi som om det var en sideordnende konjunksjon (for):
Vi må være ute i god tid, fordi det er alltid så fullt der. 

Unngå den feilen!

I ordboken «Nyord i norsk» (Kunnskapsforlaget 2012) er fenomenet nevnt under oppslagsordet fordi, og redaktørene har funnet et mulig førstegangsbelegg i tidsskriftet «Naturen» fra 1963: Resultatet  [av undersøkelsen] er ikke helt riktig, fordi prøvene omfatter ikke så mye smålaks. Her skulle det altså ha stått for – eller … fordi prøvene ikke omfatter … (nektelsesadverbialet ikke mellom subjektet og verbalet i leddsetningen).

I Riksmålsgrammatikken (side 153-159) står det også en del om leddenes plass i setningen.Fordi-tilfellet nevnes på side 155 som en av tre hovedtyper.

3. Endelig nevnes også (side 146) også årsakssubjunksjonen da: «Da uttrykker som regel en årsak som forutsettes kjent, og setningen den innleder, står derfor ofte foran hovedsetningen: Da ingen hadde innvendinger mot forslaget, ble det vedtatt uten diskusjon. Denne rekkefølgen er naturlig på tilsvarende måte som når da er tidssubjunksjon: En årsak ligger forut i tid i forhold til det den forårsaker.»

–    –    –
Et spørsmål: Hvordan kan man klare seg her i verden uten Riksmålsgrammatikken? Og uten Nyordboken?

Vennlig hilsen
Tor Guttu