Spørsmål:

Siden nynorsk kaller blå partier for hhvis Framstegspartiet og Høgre (gjerne uttalt med to g’er =høggere) , er navnet på vårt siste parti RAUDT?

Svar:

Takk for henvendelsen. Ja, resonnementet ditt er riktig. Partiet heter «Raudt» på nynorsk. På partiets hjemmeside står det under kontaktinfo at man skal adressere henvendelser til hhv. Rødt (bokmål), Raudt (nynorsk) eller Ruoksat (samisk), avhengig av hvilken målform eller hvilket språk man benytter.

Vennlig hilsen
Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Heia!
Jeg har to spørsmål jeg håper dere kan svare på.

1. Hvor stort er et gjennomsnittlig aktivt ordforråd (antall ord) til en voksen person? Mange innvandrere lurer på hvor mange ord de bør kunne for å være på et middels norsk språknivå.

2. Hvorfor sier vi …» har dere noe i brunt » når vi er i en klesbutikk og skal kjøpe ei jakke? Elevene vet at det heter en brun jakke og stiller mange spørsmål.

Svar:

Vi kjenner ikke til at det er undersøkt hvor stort aktivt ordforråd en gjennomsnittlig voksen norskfødt har, og slike undersøkelser kan neppe bli særlig nøyaktige. Vi vil tro at hvis det dreier seg om frekvente almenord, kommer man langt med 3-4000. Det er nemlig slik at f.eks. de 1000 mest frekvente ordene utgjør en meget stor del av det vi sier og skriver til daglig.

I uttrykket “noe i brunt” er adjektivet substantivert – blitt til substantiv, og i slik bruk får adjektivene intetkjønnsform. Betydningen er altså “brun farge”. I Alf Prøysens “Blåbærturen” står det: “Der var det bare blått i blått så langt de kunne se”. Ifølge trafikkreglene skal man “kjøre på grønt og stoppe på rødt” – altså hhv. grønt lys og rødt lys, substantiver.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er reglene for bruk av og/også?
1. Det er og mulig med avreise fra…
2. Det er også mulig med avreise fra…

Svar:

La meg begynne med nynorsken:
OG (gjerne skrevet med accent grave: ÒG) har vært det vanlige på nynorsk både i foranstilling (som i ditt eksempel) og i etterstilling; kanskje er det fortsatt det vanlige: «Det er òg mogleg med avreise frå Bergen»). I etterstilling: Det er mogleg med avreise frå Bergen òg.

Bruken av OG i foranstilling gjorde man visstnok forsøk på å innarbeide i bokmål i årene etter 1938. Jeg husker iallfall fra mine folkeskoleår i 1940- årene at mer enn én norsklærer sa vi skulle skrive slik, f.eks.: «Kong Oscar var og Norges konge.» Forsøket mislyktes, og det er isteden nynorskskrivende som har tatt i bruk OGSÅ. Jeg antar at foranstilt OG føles noe stivt («umuntlig») også på nynorsk, og at det dermed strider mot stilidealet.

At det mislyktes å innføre uttrykksmåten i bokmål, skyldes både tradisjonen og de lesevanskelighetene som oppstår ved foranstilt OG. Ordet er jo også trykklett sideordende konjunksjon og langt vanligere i den bruken, og det ville ustanselig oppstå tvil hvis det skulle forekomme trykksterkt som adverb i betydningen «også» på uvant plass foran ordet eller leddet som det hører til.

En pussighet kan man høre hos dialekttalende, især sørlendinger. Hos dem heter adverbet OG «æu», og akademisk utdannede personer bruker det ikke sjelden foranstilt, på samme måte som OGSÅ i skriftspråket. Meteorolog Gislefoss er et godt eksempel: «de bli æu byge udø dan» (det blir også byger utover dagen). Formen «æu» er naturligvis også østlandsk, men østlendinger bruker den sjelden slik som Gislefoss.

Bruk altså OGSÅ både i foranstilling og etterstilling i normalspråket.
I mer muntlig språk kan OG brukes i etterstilling: «Nei, men er du her, du og?»
Men OGSÅ er aldri umulig, selv ikke når man banner: «Pokker og(så)!

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Jeg er student og benytter meg av riksmålets rettskrivningsnormer når jeg skiver til daglig. Dette faller meg naturlig utfra tradisjonsfremmende prinsipper og fordi avisene jeg leser (DN, Finansavisen, Aftenposten) også benytter riksmål (mer eller mindre?). Det jeg lurer på er hvorvidt det er korrekt å innlevere besvarelser og avlegge eksamener «på riksmål».

Vil ord som almen (allmenn), hverken (verken), betød (betydde) og videre sideformer som sprog (språk) og tilbragte (tilbrakte) bli ansett som direkte rettskrivningsfeil eller står jeg fritt til å skrive slik jeg selv foretrekker? Finnes det eventuelt sideformer som er såpass konservative at jeg bør unngå å bruke dem i de ovennevnte sammenhenger?

På forhånd takk

Svar

Tusen takk for spørsmålet angående riksmålsformer. Du spør om det er korrekt å levere besvarelser og avlegge eksamener på riksmål. Ikke annet enn jeg
vet, er det det. Hvilke former som vil bli oppfattet som «for» konservative, avhenger i meget stor utstrekning av det øye som ser. Sprog kan nok bli oppfattet som noe avstikkende, men om du skal prøve å unngå ordet, er ikke godt å si. Jeg ville imidlertid være litt på vakt mot tilbragte, det tror jeg lett kan bli oppfattet som en skrivefeil. Ellers kan jeg opplyse om at betød igjen vil bli tillatt i bokmål. Når det gjelder almen/allmenn, er det mulig at allmenn vil komme inn i riksmålet ved siden av almen, men her er ingenting sikkert ennå. Inntil videre kan du trygt skrive almen i og med at mange bruker denne formen. (I tillegg ser man
relativt ofte formen allmen, men den er feil.)

Den mest omfattende redegjørelsen for de nye rettskrivningsvedtakene finner du i Ordet. Jeg vil anbefale deg å lese der. Ellers vil oppfordre deg til å bruke både Riksmålsordlisten, Riksmålsordboken og Norsk riksmålsordbok; der vil du finne hvilke ordformer riksmålet råder over. Hvis jeg skulle få lov å komme med et aldri så lite råd, vil jeg få si at du helst ikke bør benytte former som du selv finner litt avvikende eller sære; velg det du synes virker naturlig og utvungent.

Lykke til med språkarbeidet! Og dersom det er noe du lurer på, må du bare kontakte oss på nytt.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei
Jeg lurer på hvordan dere begrunner at deres språksyn er riktig?

Svar:

Det kunne skrives en bok som svar på det du spør om. Men dette i all korthet om situasjonen i dag:

Riksmålsforbundet forsvarer det språksyn og den språkpraksis som hersker i språksamfunn av samme type som vårt: Man har en skriftkultur med lang tradisjon, og man har en skriftnorm som det langt på vei er alminnelig enighet om. Det svaret du nå leser, er skrevet på riksmål, og det kan ikke være tvil om at det er den formen for norsk som de fleste regner som normal – akkurat som en svenske ville regne svensk riksspråk som normal svensk, en tysker ville regne tysk riksspråk som normal tysk osv.

Nå har vi, som du vet, ikke én, men to skrifttradisjoner i Norge; vi har også en landsmål/nynorsktradisjon. Omtrent 10 % av befolkningen regner den som sin form, og den legger vi oss ikke bort i; den får være nynorskfolkenes sak. Men vi protesterer når noen vil blande de to tradisjonene mekanisk sammen og lage et ”samnorsk” skriftspråk. Det ville myndighetene fra 1917 og et par generasjoner fremover. Nå vil de ikke det mer, og de har inntatt samme standpunkt som Riksmålsforbundet: Målformene skal få utvikle seg naturlig og uten påbud om å smeltes sammen.

Vi mener at reglene for rettskrivning og bøyning bør være enklest mulig, med færrest mulig valgfrie former. Det er det vanskeligere å få til i Norge enn i andre land, som har hatt en lengre og sterkere og mer ensartet skriftkultur enn Norge, men de som fastsetter riksmålsrettskrivningen (Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur), tar sikte på det. Også de som bestemmer hvordan den offisielle rettskrivningen (bokmålet) skal være, altså Språkrådet, har prøvd å redusere antallet valgfrie former (2005), så ”normen blir strammere”, som vi sier.

Det at myndighetene og Språkrådet omsider – etter et par generasjoners motstand – har inntatt det hovedstandpunktet som vi har hatt hele tiden, gjør oss enda tryggere enn før på at ”vårt språksyn er riktig”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Finnes det et ord for å fiske uten å få fisk?

Svar:

Du spør om noe jeg selv har tenkt på, første gang faktisk da jeg var ganske liten; jeg var med en eldre fetter på fisketur, og vi fikk ingenting.
Dessverre har ikke språket noe ord for å «fiske uten å få fisk», iallfall ikke det jeg vet eller kan finne. Det ville være merkelig om det ikke i en eller annen dialekt (fra et strøk med vedvarende dårlig fiske) fantes et ord eller to, og det kan tenkes at det finnes et uttrykk med formen FISKE + adverb – jeg tenker meg et enstavelses adverb i et uttrykk av typen STEMME BLANKT. Gjør man det, har man for så vidt stemt, men allikevel ikke stemt på noen og hverken stemt for eller imot.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
19.03.14

Spørsmål:

Har dere noen råd til bruk av (norske) substantiver i bestemt form på engelsk? Jeg er i tvil om jeg bør skrive f.eks. «the Riksmålsforbundet», «the Riksmålsforbund», eller kanskje «Riksmålsforbundet», helt uten «the».

Svar:

Takk for spørsmålet. Eksempelet du bruker, RIKSMÅLSFORBUNDET, er et egennavn. I engelske tekster kan du godt bruke engelsk artikkel (THE) og stammen til det norske egennavnet (RIKSMÅLSFORBUND). Det er vanlig praksis å f.eks. skrive «the Storting». Du kan også skrive RIKSMÅLSFORBUNDET uten engelsk artikkel. Ikke skriv THE RIKSMÅLSFORBUNDET – det blir smør på flesk.

Når egennavnet ikke er særlig kjent blant engelskspråklige – som i eksempelet med RIKSMÅLSFORBUNDET – er det nok best å oversette egennavnet til engelsk eller helst bruke en offisiell oversettelse, hvis det finnes en. Du kan f.eks. skrive RIKSMÅLSFORBUNDET og deretter skrive den engelske oversettelsen i parentes, slik: «Riksmålsforbundet (the Society for the Preservation of Traditional Standard Norwegian)». Da har du muligheten til å bruke det norske navnet videre i teksten uten at leserne klør seg i hodet.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Jeg lurte på om dere hadde mulighet til å fortelle meg litt hva forskjellene er mellom bokmål og riksmål?
Svar:

Takk for spørsmålet. Jeg tror vi begynner med et eksempel.

1. Jeg noterte for et par år siden følgende fra en avis – det dreide seg om en arrestert kvinne:

«Kvinnen ble oppfordret til selv å legge alle kortene på bordet med hensyn til hva hun drev med hjemme i fritiden sin.»

Dette er riksmål, og det er samtidig moderat bokmål (bokmål i riksmålsnær form).

Men også denne versjonen av setningen er bokmål:

«Kvinna blei oppfordra til sjøl å legge alle korta på bordet med omsyn til hva hun dreiv med heime i fritida si.»

Det er radikalt bokmål (bokmål i nynorsknær form). For mindre enn ti år siden kunne LEGGE også hete «legga» og HUN også «ho».

En som skriver bokmål, kan ifølge ordlistene fritt velge mellom formene KVINNEN/KVINNA, BLE/BLEI, OPPFORDRET/OPPFORDRA osv., og den siterte setningen med ti mulige variantpar kan dermed få drøyt tusen forskjellige former.

I praksis er det likevel ikke så galt. Folk unngår å sammenstille former som passer dårlig sammen: Man unngår f.eks. KVINNA BLE og KVINNEN BLEI. Men hos noen skribenter er det ille nok, og elever kan bli forvirret når de ser flere mulige former i ordlistene og dessuten kanskje har et talespråk med en helt annen form. I enkelte skoleordlister oppfordres elevene til å velge former som stilmessig hører sammen.

2. Variantmengden i bokmålet er et resultat av samnorskpolitikken fra 1917 av – den politikken som gikk ut på smelte bokmål og nynorsk sammen til et fremtidig samnorsk. I 1917 ble det innført en mengde valgfrie nynorskformer i bokmålsrettskrivningen, og den linjen ble fortsatt i 1938-reformen, da dessuten mange av de valgfrie ble obligatoriske. En ny reform i 1959 bekreftet stort sett samnorsklinjen.

Men reaksjonene fra riksmålshold var sterke, og fra 1970-årene til 2005 er svært mange forbudte riksmålsformer blitt tillatt igjen – så mange at man kan betrakte riksmål og moderat bokmål som nesten ett og det samme. Sagt på en annen og mer vitenskapelig måte: Riksmål kan betraktes som en delmengde i bokmålet. – Men variantmengden i bokmålet som helhet er etter vår mening fortsatt altfor stor.

Normeringen av riksmålet tar utgangspunkt i den moderate, tradisjonelle delen av 1917-rettskrivningen, den delen som ikke hadde trekk felles med nynorsk. Riksmålet har derfor en helt annen normeringshistorie enn bokmål.

3. Som du ser av de ti variantparene, er syv av dem bøyningsvarianter og tre ordformvarianter (SELV/SJØL, HENSYN/OMSYN og HJEMME/HEIME). Former som SJØL, OMSYN og HEIME har sjelden vært påbudt, men de har vært anbefalt og foretrukket i lærebøker og offentlig språkbruk.
Former som BLEI og DREIV står stilmessig på linje med HEIME (i og med diftongen), selv om de strengt tatt er bøyningsformer.

Viktige og iørefallende forskjeller mellom på den ene side riksmål og moderat bokmål og på den annen side radikalt bokmål er nettopp monoftong/diftong (E/EI, Ø/AU, Ø/ØY) og a-former i substantiver (KVINNA, KORTA) og i svake verb (OPPFORDRA), foruten i ord som INNAFOR, OVAFOR. Riksmål og moderat bokmål har langt færre diftonger enn det radikale bokmålet, langt færre a-former i substantivbøyningen og ikke a-former i svake verb.

4. Det jeg her har skrevet, følger riksmålsrettskrivningen som den nå er normert (Riksmålsordlisten, 7. utgave 2007). Det er samtidig moderat bokmål etter justeringene i 2005.
Hvis jeg hadde skrevet det med moderat rettskrivning av 1917, ville bare følgende ord ha vært annerledes: BLEV (ble), NÆSTEN (nesten), VIDENSKAPELIG (vitenskapelig), EFTER (men ETTER var sideform i 1917), SPROG (men SPRÅK var sideform i 1917), BØININGS- (bøynings-), ANDERLEDES (annerledes).

Formene VIDENSKAPELIG, EFTER, SPROG og ANDERLEDES er valgfrie i dagens riksmålsrettskrivning, men forbudt i bokmål. Formene er kommet i mindretall i skriftlig norsk, men er forholdsvis vanlige i talespråket.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Jeg har observert at bokstaven t blir stadig mer populær i adjektiviske partisipper. For eksempel skrives riflete potetflak og foldete hender. Jeg har en fornemmelse av at det kan være en betydningsforskjell mellom riflede/riflete og foldede/foldete. Jeg synes eksemplene med d virker mer passive, og dermed riktige å bruke når man snakker om potetflak som er utsatt for rifling og hender som noen har foldet. Motsatt har jeg en fornemmelse av at de adjektiviske partisippene med t beskriver egenskaper subjektet har i seg selv, uavhengig av eksterne faktorer, slik predikativet tullete beskriver egenskaper subjektet har i seg selv. Jeg mener altså at det bør hete: Mannen er tullete og potetflakene er riflede.

Er dere enige i at det er en betydningsforskjell her? Har dere synspunkter på at bruken av bokstaven t brer om seg i adjektiviske partisipper? Finnes det minimale par som kan underbygge min argumentasjon, og gjøre mine fornemmelser til velbegrunnede (*velbegrunnete) standpunkter?

Svar

Dine antagelser er langt på vei riktige, og du har helt rett i at det skal hete Mannen er tullete og potetflakene er riflede, men la oss se på en regel som forhåpentligvis kan gjøre det hele klarere. Jeg vil få lov å sitere fra André Bjerkes bok Hva er godt riksmål? (side 82–83):

”38. Saltede eller saltete mandler?
Rødhårede eller rødhårete piker?

Jeg har inntrykk av at de fleste av oss er usikre i den alternative bruk av bøyningsformene –ede og –ete. Heter det f. eks. saltede eller saltete mandler? Rødhårede eller rødhårete piker?

Y. Br., Stavanger.

Svar: Her har moderne riksmål en klar og grei regel: Partisipp av svake verber får bøyningsformen –ede: elskede (av å elske), savnede (av å savne). Rene adjektiver på –et bøyes –ete: fillete, lurvete klær. Altså: saltede mandler, men rødhårete piker.

Enkelte vil vel fremdeles holde på formen hårede – som i dansk og eldre riksmål. Det er selvsagt ingen ’feil’. Den angitte regelen gjelder riksmålets normalprosa. I mer høytidelig stil kan den eldre bøyningsformen være å foretrekke.”

Bjerkes bok er fra 1967, men regelen skulle gjelde fremdeles. Ellers har du nok rett (uten at jeg tør si noe med sikkerhet) i at formen med t sprer seg, uten at det er helt enkelt å si hvorfor.

Jeg håper det ovenstående kan hjelpe deg litt når det gjelder fordelingen av –ede og –ete.

Med vennlig hilsen
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei!
Jeg ser til min fortvilelse at dere på nettsiden deres bruker formuleringen «Dette er blitt sentrale begreper i norsk språknormering». Er ikke korrekt bruk «har blitt?» Jeg ser erstatningen av har med er en rekke steder, og synes dette er heller bedrøvelig. For å trekke frem et eksempel har NSB i den siste tiden kjørt en reklamekampanje hvor de sier «Toget er gått.» Er dette korrekt? Er jeg alene i å mene at dette ligger for nære «Toget er godt» i uttale?

Svar:

Fortvil ikke! Saken er uansett ikke betydelig nok til å bringe noen i nærheten av fortvilelse. Hjelpeverbet VÆRE kan stadig brukes ved verb som betegner overgang eller bevegelse eller begge deler. Riktignok var VÆRE i denne bruken vanligere for la oss i 100 år siden, men søker du på Google, vil du finne at ER KOMMET og HAR KOMMET er omtrent like vanlige – ca. 1,5 mill. treff på begge.

Bruken av hjelpeverbene VÆRE og HA i slike forbindelser er omtrent den samme i begge målformene, men i dialektalt språk er sannsynligvis HA vanligst østpå, og dette forholdet virker nok langsomt på skriveskikken. Vanligst er HA blitt i perfektum infinitiv, f. eks. ETTER Å HA KOMMET TIL VEIS ENDE SER VI NÅ BEDRE AT . . . Men både du og jeg vil ha ligget lenge under torven før VÆRE er utryddet som hjelpeverb, og lengst vil det kanskje holde seg nettopp ved BLI, som mer enn noe annet verb betegner overgang: Han er blitt overkjørt, er blitt syk.

Du kan finne en del om dette i Finn-Erik Vinje: «Moderne norsk» (side 178), «Norsk referansegrammatikk» (side 515 og utover), likedan i definisjonsordbøkene. For ikke å henvise til meg selv nevner jeg bare «Bokmålsordboka» (2005), oppslagsordet VÆRE, betydning 11.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

P.S.: Hvis du har din mening om denne saken fra noe bestemt sted, kunne det være interessant å få vite hvilket – f.eks. om det er en lærebok, en lærer eller om det bare er egen observasjon, slik spørsmålet ditt kan tyde på.