Spørsmål

Jeg var i sin tid abonnent på Frisprog noen år.
Artig avis, og jeg tror den ga (gav?) meg en viss interesse for språk
(ja, det skrives jo slik nå!) og språkbruk.
Nå for tiden rir jeg et par-tre kjepphester, og det gjelder primært
muntlig norsk:
1) Hvor er det blitt av DEM? (Se vedlegg som jeg rett som det er sender rundt i øst og vest via denne moderne e-mail).
2) Sterke verb. I dag hører jeg stadig «skjærte» og «bærte» («skar» og
«bar»). Er dette en «trend»?
3) Faste uttrykk. «Stikke under en stol» (Stikke under stol). «Noen og enhver» (Noen hver/alle og enhver). «Hevet over enhver tvil» (Hevet over tvil). «Han er ikke hverken ditt eller datt» (Han er hverken …). «Hun forklarte seg om hennes bevegelser» (Hun forklarte seg om sine bevegelser).
«Hunden ble tilsynelatende skremt» (Hunden ble sannsynligvis/åpenbart/antagelig skremt). Etc.

Jeg husker at Frisprog hadde en spalte med slike «spesialiteter». Har Riksmålsforbundet forøkt å få inn noe lignende i Aftenposten eller en annen utbredt avis? Det skulle jo være nok råmateriale og ta av for lang tid fremover!

Uansett – fortsatt lykke til i og med Forbundet!

Svar

Dine spørsmål er hverken små eller få, men jeg åper du tilgir at jeg svarer «kort og godt».

1. De som er fra Sør- og Vestlandet, må til en viss grad tilgis når de
bruker DE for DEM, for de har liten eller ingen følelse av forskjellen,
iallfall hvis de snakker kav dialekt. De som snakker østnorsk standardspråk
(riksmål) og ikke kan si DEM når de skal, kan bebreides for å være
snobbete, for å ha en følelse av at DEM er ufint, og derfor overforbruke
DE. Men det er mange vanskelige tilfeller.

2. At sterke verb en eller annen gang, før eller siden, får svak bøyning, kan vel
sies å være en trend, men en svært langsiktig. Det er en utvikling som har
pågått i århundrer, og som skyldes at det er så mange svake verb
(titusener), mens det av sterke er mellom 100 og 200, hvorav riktignok
mange frekvente. At store grupper påvirker små, er en kjent sak, men det er
også tilfeller av det motsatte. Når det gjelder verb, ser vi for tiden at
sterk bøyning som STREKKE – STRAKK og HENGE – HANG er i ferd med å
fortrenge STREKKE – STRAKTE og HENGE – HENGTE.

3. De fleste av eksemplene dine er slike som viser det man kaller redundans
(logisk overflødighet, som kan grense til og gå over til det ukorrekte,
pleonasmen). Det er typisk for talespråket.
SIN kontra HANS/HENNES er en gammel sak, men neppe så utbredt og alvorlig
som mange tror.
TILSYNELATENDE betyr «ser det ut som, men er det ikke nødvendigvis», mens
ØYENSYNLIG betyr «tydeligvis», altså at det virkelig er slik det ser ut som.

_ _ _

Jeg hadde et par-tre år i 1980-årene en språkspalte i Aftenposten. For
tiden har jeg en i Ordet – Riksmålsforbundets kvartalsblad. Avisene er ikke
videre interessert i slikt stoff.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål

Hei.

Jeg har etpar spørsmål det kunne være interessant å få oppklart :

Hva er forskjellen på bokmål og riksmål?

Er riksmål bare noe som brukes i skriftlig fremstilling og hvordan ville det sett ut hvis man skulle skrive talemål? -Ville det bare være gjengivelse/transkripsjon av tale?

Er det slik at det er noen som ikke mestrer skrftlig fremstilling fordi de bare «har» et talespråk? (Jeg tenker ikke her på skrifløse kulturer men på individer i Norge,f.eks i skolen. Hvordan ville forresten disse elevene klare seg i utdanningssystemet?)

Er det slik at et skriftspråk kan uttrykke det som et talespråk kan,men et talespråk ikke kan uttrykke det som et skriftspråk kan?

Svar

Riksmål er det språket du har skrevet til oss på og det du her får svar på. Etter den siste revisjonen av den offisielle rettskrivning, er det ytterst få forskjeller mellom riksmål og MODERAT BOKMÅL. Mellom det radikale (nynorsklignende) bokmålet og riksmålet er forskjellene mange og store.

Bortsett fra scenespråket, har det talte riksmål ingen fast norm når det gjelder tonegangen og en del av lydsystemet. Riksmålet tales og leses på østnorsk, sørlandsk, vestlandsk osv. Det vil si: fonetikken er noe forskjellig, men bøyningsformene og trykkplasseringen er den samme. Tenk deg NRKs Dagsrevy. Der snakker f.eks. Borch og Lunde østnorsk riksmål, Steinfeld og Torp vestnorsk (bergensk) riksmål; Tveit, Sunnanå, Stefansen og Bjørn Hansen snakker alle riksmål, men man hører lett hvor i landet de er fra. – Et råd: Gå i et bibliotek og les forordet og innledningen i «Norsk uttaleordbok» (Aschehoug 1969). Les så side XLIV-XLVII i «Norsk uttaleordbok» (Aschehoug 1910) hvor riksmålstale er transkribert. Så kan du gjøre deg refleksjoner.
Vil du gjøre dette lettere, og hvis ikke biblioteket har de to bøkene, kan du kjøpe eller bla i Finn-Erik Vinjes «Språk 2005. En situasjonsrapport» (Schibsted 2004) hvor han på s. 15-19 omtaler nettopp dette og henter eksempler fra uttaleordboken anno 1910.

Du ser kanskje på «Typisk norsk» på TV? Petter Schjerven snakker østnorsk riksmål – i «dagligstil»: fort og hektisk og ungdommelig.
Tale og skrift kan uttrykke det samme hvis man tenker på mening, tankemessig innhold. Men talen kan gi nyanser som skriftbildet ikke kan gi. Kunstnerisk prosa og lyrikk rommer mer enn mening og tanker, og det som der ligger latent, kan komme frem når teksten fremføres av en kunstner, kongenialt.

«Orientering om riksmålet», utgitt av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, har et kapittel om skrift og tale. Oppgi postadresse, så skal vi sende deg en kopi.

Man kan vel si at det er en fordel å «ha» et standardisert talespråk (riksmål) når man skal skrive det, men Norge er et godt eksempel på at det ikke er nødvendig. De fleste som skriver riksmål/bokmål, snakker til vanlig en eller annen dialekt. Men de kjenner standardspråket fra lesning og fra mediene og assosierer seg med det. Slik er det også i mange andre land: et mer eller mindre dialektalt dagligspråk, men fortrolighet med det standardiserte.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hvilken ordgruppe hører ordene i Donald til? Slike som stønn, krasj, bang osv.

Håper på snarlig svar, da dette har plaget oss en stund … (i hele fem minutt).

Svar

Ord som stønn, krasj, bang, i den funksjonen dere tenker på, er interjeksjoner, dvs. ord som blant annet gir uttrykk for følelser og reaksjoner. I Språk 2005 – en situasjonsrapport leser vi dette om interjeksjonene (s. 27):

Interjeksjonene (også kalt – med et uheldig navn – utropsord) utgjør en ordklasse som i hovedsak er lukket, dvs. en ordklasse som sjelden opptar nye medlemmer som får varig tilhold i språket. […] Blant nyere eksempler kan nevnes et par innlånte svarord: yep, yess (også skrevet jepp og jess).
Til interjeksjonene hører mange lydhermende uttrykk (pang, pling), og de kan ha en lydlig form som ikke forekommer i språket ellers, f.eks. sj, hm (med bare konsonanter), ptro […] wow […]. Også med hensyn til stavemåten avviker mange interjeksjoner [fra] de prinsipper som gjelder for andre ord. Eksempler er oops, ah, puh, øh (utlydende h).
I norske oversettelser av amerikanske tegneserier forekommer en vifte av interjeksjoner som ikke tidligere har hatt tilhold i språket vårt: bonk, fusj, karrunkk, klonk, kraks, krasj, plonk, plunk, roaar, smokk, smækk, splosj, spjong, sproingg-g, uakk, vroaw, wroom, zoing, zækk, zvækk, zokk, zap, zip-zap, zoom.
De fleste slike mer eller mindre tilfeldige orddannelser kan altså tilbakeføres til en engelskspråklig kilde. Krasj er således fra crash, plonk er identisk med det engelske verbet som betyr ’falle tungt’, roaar er engelsk roar ’brøle’, og svisj er en fornorsking av swish, som er uttrykk for en feiende, hvislende lyd.

Da håper jeg at dette kan hjelpe dere litt.

Med vennlighilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

På langt nær så stor som, eller ikke på langt nær så stor som.

Hva er riktig?

Et spørsmål: Det er mange som sier og skriver f.eks. «Han er på langt nær så stor som Per», men det heter da «ikke på langt nær», ikke sant ? Både på svensk og engelsk er nektelsesordet med, og det er det logiske, for man kan si «Han er ikke så stor som …», og «på langt nær» er bare med for å forsterke meningen.

Svar

Du har helt rett; ikke bør være med i uttrykk som Han er ikke på langt nær så stor som Per. La oss se hva ”Bedre norsk”[1] sier (s. 81):

IKKE PÅ LANGT NÆR – her bør ikke være med (slik også på dansk og svensk). Uttrykket på langt nær betyr ’tilnærmelsesvis; i nærheten av’ og brukes til å forsterke en nektelse i forbindelse med et gradsadverb eller et sammenlikningsuttrykk: ikke på langt nær nok (tilstrekkelig, ferdig osv); ikke på langt nær så stor (mye, flink, pen). Jf ”Men ennu er vi ikke på langt nær ferdig” (Arnulf Øverland). Derimot: han er langt fra ferdig.

Og ”Moderne norsk”[2] (s. 451) fremstiller det slik:

På langt nær brukes for å forsterke en nektelse:

han er ikke på langt nær ferdig
han er ikke ferdig, på langt nær

Jf. svaret på spørsmålet:

er han ikke ferdig ennå? – nei, ikke på langt nær

Både i den hjemlige tradisjon og på dansk og svensk er ikke på langt nær normaluttrykket (jf. tysk bei weitem nicht):
[…]

Ikke på langt nær alle eier denne dagdrømmens evne (Sigurd Hoel)
[…]

På langt nær opptrer iblant alene med nektende betydning:

[…] vår kulturminister er en på langt nær så hissig kritiker som sine forgjengere (Dagbl) – skriv: ikke på langt nær

Når på langt nær forekommer i betydningen ’ikke på langt nær’, skyldes vel dette en sammenblanding av to uttrykk:

han er langt fra (å være) ferdig
han er ikke på langt nær ferdig

Begge de to følgende eksemplene er altså normrette:

de moderne europeiske språk har ikke (på langt) nær så mange bøyningsformer som latin
de moderne europeiske språk har langt fra så mange bøyningsformer som latin

Som nevnt: Din forståelse av uttrykket ikke på langt nær er riktig, og du kan bare fortsette å bruke det slik du har gjort.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Finn-Erik Vinje: Bedre norsk, Fagbokforlaget 1998

[2] Finn-Erik Vinje: Moderne norsk, 5. utg., Fagbokforlaget 2002

Spørsmål

Hei,
Jeg irriterer meg grønn over at enkelte navn og begreper i skoleverket bare fins på nynorsk (eller er det radikalt bokmål det heter?).

(1) «SAMORDNA OPPTAK»
Aktuelt i disse dager. Går du inn på nettet og skriver www.samordnetopptak.no kommer du ingen vei. Det heter samordna, basta. I hele landet.

(2) «HØGSKOLEN I BERGEN» … eller for den saks skyld i andre byer, der «Høyskolen» er det eneste rette ordet.

Det virker som om disse betegnelsene rett og slett er «kuppet». Er det mulig å gjøre noe med det?

Svar

Typen SAMORDNA OPPTAK er oppstått på lignende måte som en del samnorskformer på statlige blanketter: Man tøyer målformene (i dette tilfellet bokmålet) så langt man greier innen de offisielle normene for å komme frem til én form – enten for å spare penger eller fordi man finner at det «høver» med en fellesform. De som har funnet at det «høver» med SAMORDNA, er formodentlig ikke-bergenske skolefolk eller skolebyråkrater, og det er ikke alltid folk med sans for tradisjonell bøyning av svake verb av første klasse.

Vi utelukker ikke at departementet kan være lydhør for en henvendelse om saken, i og med at formen HØGSKOLE antagelig er for utgående, på initiativ fra nettopp departementet; statsråd Clemet har varslet at bokmålsformen skal være HØYSKOLE. Man kan nok regne HØG-formen som et lite kupp anno 1959. I læreboknormalen som da ble fastsatt, var det riktignok valgfrihet mellom HØG og HØY, men HØG- var obligatorisk i visse sammensetninger: -fjell (og dermed også f.eks. høgfjellshotell og høgfjellssol), -land, -sete, -skole og -slette (og LÅG- i noen tilsvarende ord). Læreboknormalen måtte følges av lærebokforfatterne og staten, og dermed ble HØG- obligatorisk i disse sammensetningene for svært mange språkbrukere. De som skrev nynorsk, behøvde ikke å bryte tradisjonen. HØG var selvsagt eneform, men den tradisjonelle formen SKULE var ikke blitt forbudt, og det er jo HØGSKULE det bør hete på nynorsk; HØGSKOLE er en bastard også der. Men de samnorskorienterte 59-folkene hadde likestilt SKULE og SKOLE i den nynorske læreboknormalen, og dermed gjort fellesformen HØGSKOLE mulig. Den brukes i nynorskdistriktene, men det er oppløftende å se at flere holder på HØGSKULE. Norges Handelshøyskole har hele tiden holdt hårdnakket på HØY-, og selvsagt bruker private høyskoler denne formen. Med hensyn til talemålsgrunnlaget for HØGSKOLE (det var jo «norsk folkemåls grunn» de bygget på i 1959) gjorde jeg en iakttagelse for åtte-ti år siden da jeg fikk et spørsmål av samme slag som ditt. Jeg ringte til et dusin «HØGSKOLER» for å høre hva de sa på sentralbordet; samtlige sa HØYSKOLEN I . . ., og jeg tror nok de stort sett snakket folkemål.

Ved bokmålsliberaliseringen i 1981 bortfalt kravet om HØG- i de nevnte sammensetningene, men det avstedkom ingen forandring i høyskolenavnene. Nå er det altså håp.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Til en grammatiker i Riksmålsforbundet

Når det gjelder historisk presens, skal man da bruke fortidssubjunksjonen da eller nåtidssubjunksjonen når ? Heter det: NÅR Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat eller DA Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat?

Jeg håper at dere kan svare meg på dette.

Svar

I historisk presens skal man bruke da. I Moderne norsk leser vi:
”Konjunksjonen da blir brukt om et enkelt tidspunkt eller tidsavsnitt i fortiden:
hun gikk da jeg kom Dette gjelder også for såkalt historisk presens, dvs. presens brukt om fortid:
da han kommer op på høiden, ser han dalen i halvmørke nedover (Hamsun)
da svenskene igjen trekker seg ut av Trondheim i mars 1564, drar de gjennom Verdalen
det er moren som åpner døren da vi ringer på
Då han (Vinje) kjem ut av seminaret, kjenner han seg ulukkeleg (Sigmund Skard)
Mange språkbrukere er i tvil om det her skal stå da eller når. Det blir nemlig en motsetning mellom på den ene side framstillingens tempus, dvs. presens, som gjerne brukes om det nåtidige og trekker i retning av når, og på den annen side den faktiske plassering i tidsforløpet, dvs. fortid, som taler for da. Tradisjonen lar fortidssynspunktet gjøre utslaget og foretrekker da.”
(Finn-Erik Vinje: Moderne norsk [Fagbokforlaget 2002, 5. utg.] s. 139)
Dermed skal det også hete: DA Per kommer hjem fra jobben, har Mari laget mat.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!
Jeg støter stadig på argumentet om at nynorsken er bygd på alle dialektene i Norge, såvidt jeg vet er dette galt: det er Vestlandet som er nynorskens kjerneområde og det var her Aasen fant de dialektene han bygde språket sitt på. Går det an å definere dette litt nærmere?

Svar

Det er ikke lett å svare kort på spørsmålet, men jeg skal gjøre et forsøk.
Det er riktig at nynorsken i prinsippet og historisk sett er bygget på norske dialekter, men den kan selvsagt ikke samsvare med alle. Aasen hadde en forkjærlighet for de dialektene som har bevart alderdommelige trekk, og det er sentrale vestlandsdialekter og noen midlandske. Men for å samle flest mulig av formene under én skriftnormal måtte han gå bakover i språkhistorien – etymologisere, fastsette skriftformer som samsvarte mer med gammelislandsk normalortografi og med svensk (og dansk) samtidsortografi enn med de formene som levde i dialektene, og som ofte var redusert ved at fullvokalene a, o og u var blitt til e og mange gamle konsonantlyder var blitt «stumme».

Noen eksempler:
Aasen valgte -a som endelse i infinitiv. Det er det bare sentralvestlandsk og sørvestlandsk som har. Finnmark og Troms, Sunnmøre (Aasens egen dialekt), Ytre Sogn, sørlandsk og Sør-Østfoldsk har -e, og det store folkeflertall (de østnorske dialektene i vid forstand) har såkalt kløyvd infinitiv: -e i verb som hadde lang rotstavelse i gammelnorsk, ellers -a (hopp-e, men vær-a og sitt-a). Aasen valgte -i som endelse i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord (bygdi) og i bestemt form flertall i intetkjønnsord (husi). Det har støtte i få dialekter, også om vi regner med de midtnorske som har -e som endevokal. Det store flertall har -a. Aasen valgte -or som flertallsendelse i svake hunkjønnsord (gator); -or og-ur i slike ord er naturligvis langt sjeldnere enn -er.

Aasen brydde seg lite om sørlandske og sørøstnorske dialekter; de gikk for å være infisert av dansk, og er først etter Aasens tid blitt utforsket historisk. Etter Aasens tid er det kommet mer østnorsk inn i nynorsken, og den har nå en valgfrihetsmengde som det er umulig å ha oversikt over. Noen av hans alderdommeligheter er fortsatt tillatt som sideformer i nynorsk (bygdi, husi, gator), og i infinitiv er det full valgfrihet mellom -a, -e og kløyvd. Men Aasens fortidsformer «kastade» og «kastad» er forlengst erstattet med «kasta». Likeså er flertall av verb ikke lenger med nynorsknormalen (eg kom, men dei komo), en del stumme konsonanter er sløyfet osv. osv.

Ser man på hele valgfrihetsspektret i dagens nynorsk, er det riktig å si at de enkelte formene har hjemmel i en eller annen dialekt, men det er ikke på langt nær slik at alle nordmenn finner hele sin dialekt igjen i nynorsken. Argumentet «tuftet på dialektene» går på teori, ideologi og språkhistorie; i praksis spiller det ingen rolle. Årsaken til at det er vanskeligere å lære å skrive nynorsk enn riksmål/bokmål, er at nynorsken er sjelden å se utenom Vestlandet; man lærer lettest å skrive det man har for øynene daglig. Jevnføring med eget talemål er ingen naturlig pedagogisk vei å gå for å lære å skrive; det er i alt vesentlig filologer som er opptatt av det. Vanligvis spiller ordforrådet («hva det er lov til å skrive») en større rolle for folk flest enn ordformer og bøyningsformer. På det området avviker nok nynorsken adskillig mer fra folkemålet enn riksmål/bokmål gjør.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Jeg er en 13 år gammel jente som sliter veldig med forskjellen på doble og enkle konsonanter. Jeg går i 8. klasse, så det begynner å bli veldig flaut. Har dere et råd til hvordan jeg selv kan lære det?

Svar

I valget mellom enkeltkonsonant og dobbeltkonsonant er det mange fallgruver og tvilstilfeller. Inkonsekvenser finnes det også. Ordet graffiti skrives for eksempel med dobbel f og enkelt t enda det uttales som om det var skrevet ”grafitti”. Og fremmedord er spesielt vanskelige. Det beste man kan gjøre er derfor å slå opp i en ordliste eller en ordbok. Men det finnes likevel regler som det er nyttig å lære seg.[1]

~Ifølge hovedregelen markerer en dobbeltkonsonant at vokalen foran er kort, f.eks. takk, lett; pille, bygge. En enkeltkonsonant viser at vokalen foran er lang, f.eks. tak, let; pile, byge. Denne regelen gjelder imidlertid bare når konsonanten står i trykksterk stavelse. Når konsonanten står i trykksvak stavelse sist i ordet, skrives den enkelt, f.eks. engel, hvis den ikke inngår i en sammensetning hvor vedkommende ledd isolert sett skal ha enkelt konsonant, f.eks. utelatt. En konsonant som står inne i et ord, skrives oftest enkelt når det som kommer etter, er en bøyningsendelse, jf. et handikap, handikapet. Men det heter likevel å handikappe og å være handikappet.

~En m sist i et ord blir aldri fordoblet, jf. hjem, skam, dum, eiendom. (Et egennavn som Tomm er et unntak fra en fast skriveregel.) Den fordobles når ordet bøyes: hjemmet, dummere.

~V blir ikke dobbeltskrevet i norske ord.

~En ikke uttalt (”stum”) konsonant sist i et ord blir ikke fordoblet. Hvis konsonanten er dobbel, skal den også uttales, jf. kompromiss (ikke ”kompromi”).

~En dobbeltkonsonat blir forenklet hvis enda en konsonant blir lagt til, f.eks. all – alt, allmenn – allment, begynne – begynte, dobbel – doble, legge – lagt, vill – vilt. Hvis forenklingen ville ha gitt en sammenblanding med et annet ord, beholdes dobbeltkonsonanten, jf.: full – fullt, lesse – lesste, spiss – spisst, viss – visst.

~Det skal aldri være tre like konsonanter etter hverandre, f.eks. trafikk + kaos = trafikkaos, natt + tøy = nattøy. Tre ulike konsonanter går imidlertid greit, f.eks. trafikk + støy = trafikkstøy, natt + kjole = nattkjole.

~I fremmedord er det ingen helt fast praksis. Mange ord følger hovedregelen, men det er også en rekke unntak og en del valgfrihet, jf.:

Etter hovedregelen: trafikk, trafikkere (men trafikant, trafikale forhold); prinsipp

Unntak: bag, bagen; prinsipiell

Valgfritt: publikum, publikum(m)et (men publikummer)

Dette var noen få holdepunkter, som jeg håper kan hjelpe: Men hvis du er i tvil, er rådet som nevnt å bruke ordbok.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Momentene er hentet fra boken Språkvett (Kunnskapsforlaget 2001).

Spørsmål

Hei

Jeg har observert at bokstaven t blir stadig mer populær i adjektiviske partisipper. For eksempel skrives riflete potetflak og foldete hender. Jeg har en fornemmelse av at det kan være en betydningsforskjell mellom riflede/riflete og foldede/foldete. Jeg synes eksemplene med d virker mer passive, og dermed riktige å bruke når man snakker om potetflak som er utsatt for rifling og hender som noen har foldet. Motsatt har jeg en fornemmelse av at de adjektiviske partisippene med t beskriver egenskaper subjektet har i seg selv, uavhengig av eksterne faktorer, slik predikativet tullete beskriver egenskaper subjektet har i seg selv. Jeg mener altså at det bør hete: Mannen er tullete og potetflakene er riflede.

Er dere enige i at det er en betydningsforskjell her? Har dere synspunkter på at bruken av bokstaven t brer om seg i adjektiviske partisipper? Finnes det minimale par som kan underbygge min argumentasjon, og gjøre mine fornemmelser til velbegrunnede (*velbegrunnete) standpunkter?

Svar

Dine antagelser er langt på vei riktige, og du har helt rett i at det skal hete Mannen er tullete og potetflakene er riflede, men la oss se på en regel som forhåpentligvis kan gjøre det hele klarere. Jeg vil få lov å sitere fra André Bjerkes bok Hva er godt riksmål? (side 82–83):

”38. Saltede eller saltete mandler?
Rødhårede eller rødhårete piker?

Jeg har inntrykk av at de fleste av oss er usikre i den alternative bruk av bøyningsformene –ede og –ete. Heter det f. eks. saltede eller saltete mandler? Rødhårede eller rødhårete piker?

Y. Br., Stavanger.

Svar: Her har moderne riksmål en klar og grei regel: Partisipp av svake verber får bøyningsformen –ede: elskede (av å elske), savnede (av å savne). Rene adjektiver på –et bøyes –ete: fillete, lurvete klær. Altså: saltede mandler, men rødhårete piker.

Enkelte vil vel fremdeles holde på formen hårede – som i dansk og eldre riksmål. Det er selvsagt ingen ’feil’. Den angitte regelen gjelder riksmålets normalprosa. I mer høytidelig stil kan den eldre bøyningsformen være å foretrekke.”

Bjerkes bok er fra 1967, men regelen skulle gjelde fremdeles. Ellers har du nok rett (uten at jeg tør si noe med sikkerhet) i at formen med t sprer seg, uten at det er helt enkelt å si hvorfor.

Jeg håper det ovenstående kan hjelpe deg litt når det gjelder fordelingen av –ede og –ete.

Med vennlig hilsen
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei

Jeg er student og benytter meg av riksmålets rettskrivningsnormer når jeg skiver til daglig. Dette faller meg naturlig utfra tradisjonsfremmende prinsipper og fordi avisene jeg leser (DN, Finansavisen, Aftenposten) også benytter riksmål (mer eller mindre?). Det jeg lurer på er hvorvidt det er korrekt å innlevere besvarelser og avlegge eksamener «på riksmål».

Vil ord som almen (allmenn), hverken (verken), betød (betydde) og videre sideformer som sprog (språk) og tilbragte (tilbrakte) bli ansett som direkte rettskrivningsfeil eller står jeg fritt til å skrive slik jeg selv foretrekker? Finnes det eventuelt sideformer som er såpass konservative at jeg bør unngå å bruke dem i de ovennevnte sammenhenger?

På forhånd takk

Svar

Tusen takk for spørsmålet angående riksmålsformer. Du spør om det er korrekt å levere besvarelser og avlegge eksamener på riksmål. Ikke annet enn jeg
vet, er det det. Hvilke former som vil bli oppfattet som «for» konservative, avhenger i meget stor utstrekning av det øye som ser. Sprog kan nok bli oppfattet som noe avstikkende, men om du skal prøve å unngå ordet, er ikke godt å si. Jeg ville imidlertid være litt på vakt mot tilbragte, det tror jeg lett kan bli oppfattet som en skrivefeil. Ellers kan jeg opplyse om at betød igjen vil bli tillatt i bokmål. Når det gjelder almen/allmenn, er det mulig at allmenn vil komme inn i riksmålet ved siden av almen, men her er ingenting sikkert ennå. Inntil videre kan du trygt skrive almen i og med at mange bruker denne formen. (I tillegg ser man
relativt ofte formen allmen, men den er feil.)

Den mest omfattende redegjørelsen for de nye rettskrivningsvedtakene finner du i Ordet. Jeg vil anbefale deg å lese der. Ellers vil oppfordre deg til å bruke både Riksmålsordlisten, Riksmålsordboken og Norsk riksmålsordbok; der vil du finne hvilke ordformer riksmålet råder over. Hvis jeg skulle få lov å komme med et aldri så lite råd, vil jeg få si at du helst ikke bør benytte former som du selv finner litt avvikende eller sære; velg det du synes virker naturlig og utvungent.

Lykke til med språkarbeidet! Og dersom det er noe du lurer på, må du bare kontakte oss på nytt.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden