Spørsmål:

På forsiden 14. november er det sitert fra Per Egil Hegges språkspalte, der han sier at «det er ingen grunn til å underslå at [norsk] er et vanskelig språk».

Er det egentlig det? Det er greit at vi har 2 1/2 kjønn på substantivene, og en litt kinkig ordstilling her og der. Og at engelsk vel må være (enda) enklere. Men bortsett fra det? Fransk har vel totalt 17 tider og 6 person/tall-kombinasjoner som de bøyer verb i, bare som et eksempel. Finsk har jeg hørt påstått er umulig å lære dersom man ikke har fått det inn med morsmelken. Er egentlig norsk et vanskelig språk sammenlignet med mange andre?

Svar:

Dette spørsmålet kunne det svares mye på. Det følgende blir i all korthet (jeg går ut fra at du tenker deg i en utlendings sted, at han eller hun er født med et europeisk språk, og at det er riksmål/bokmål det gjelder å lære):
1. Muntlig skulle norsk være forholdsvis lett å lære hvis læremestrene bruker standardtalespråket «omhyggelig, men ukunstlet», som man uttrykte det i 1907. Siden dialekter brukes i såpass stor utstrekning – også i etermediene, som nok er en viktig kilde for læring av talespråk – kan mangt og meget forvirre. Mange utlendinger som mener de har lært norsk så noenlunde, kan bli overrasket når de kommer til et annet sted i landet.
2. Norsk tale har en forholdsvis god støtte i skriftbildet. Det vil si at man med rimelig grad av sikkerhet kan si hvordan et ord skrives når man hører det uttalt, og omvendt: være noenlunde sikker på hvordan man skal uttale et ord man ser skrevet. På dette punktet er norsk lettere enn engelsk og dansk. Finsk sies å være helt patent: samsvaret skrift/tale er fullkomment og uten unntak.
3. Av dette følger at rettskrivning og bøyning er forholdsvis lette å lære, men det gjelder jo bare den moderate. Valgfriheten i offisiell rettskrivning er uoverskuelig, og det kan også gjelde slikt som -ing og -ning i verbalsubstantiver, bøyning av svake verb i 2. klasse (bygget/bygde) og en lang rekke andre tilfeller, hvor to eller flere former er i bruk skriftlig, og hvor noen ganger begge/alle formene er tillatt, andre ganger bare én. Det kommer altså an på hvor høyt og omfattende man sikter.
4. Setningsbygningen i tysk og skandinavisk byr på den velkjente vanskeligheten at rekkefølgen subjekt – verbal snus når et annet ledd enn subjektet kommer først i setningen (Vi reiser i morgen kontra I morgen reiser vi). Denne regelen gjelder imidlertid nesten 100 prosent og skulle være mulig både å lære og å bruke for en som går inn for det. Men selvsagt er det andre små finesser i setningsbygningen som kan by på vanskeligheter.
5. Hegge mener vel at det er vanskelig å lære norsk godt, og det kan man være enig i, når man tenker på sånt som bruken av modalverb, pronomener, preposisjoner. Hvorvidt norsk er vanskeligere på slike punkter enn andre språk, tør jeg ikke uttale meg om. Norsk er iallfall ikke så fast regulert og normert som enkelte andre språk.
6. Når alt kommer til alt, er alle språk vanskelige å lære godt. Alle som har forsøkt å skrive skjønnlitteratur på andre språk enn sitt eget, uansett hvor godt man ellers behersker det andre, kan skrive under på det.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg lurte på om dere kunne si meg hva forskjellen er mellom substantiv- eller adjektivbøyningsformer?
Letere kontra letende?
Søkere kontra søkende?

Og når skal man legge artikkel bakpå ord?
Fjern bilde
ELLER
Fjern bildet

Er det noen forskjell? Kan man bruke begge deler?

Takk for hjelpen!
Sofie

Svar:

Spørsmålene dine er korte, men svarene kunne bli overmåte lange, hvis man skulle gjøre grundig rede for sakene.

1. Ordene på -ER av den typen du nevner, er bare substantiver. De kalles (i entall) “nomen agentis”, som er latin og kan oversettes med “handlende substantiv”. De er ikke bøyningsformer av noe, de er det vi kaller avledninger; de er avledet av, dannet av verb. LETER er dannet av LETE og SØKER av SØKE. En leter og en søker utfører den handlingen som verbene lete og søke uttrykker.
Som du skjønner, betegner substantivene på -ER først og fremst personer, men de kan også betegne gjenstander (som brukes til noe), apparater, f.eks.(HÅR)TØRRER, (LYS)BRYTER – ja, og SØKER, som både kan være en persom søker en stilling og den innretningen du bruker til å søke på nettet. Som du skjønner, er det svært mange ord av denne typen. Bøyningen er enkel: EN SØKER – SØKEREN – FLERE SØKERE – ALLE SØKERNE.

Typen LETENDE, SØKENDE er ikke avledninger; de er opprinnelig bøyningsformer av verbene LETE og SØKE, vi kaller dem “presens partisipp”. Denne formen betegner ikke tid, slik som presens, preteritum osv. (JEG SØKER, SØKTE osv.), men de betegner at handlingen som verbet uttrykker, varer (uten at det sies hvor lenge). Hvis JEG ER SØKENDE, så holder jeg på med å søke. – Så kan det gå slik i noen tilfeller at partisippformen nærmer seg et substantiv i betydning: JEG ER SØKENDE > JEG ER EN SØKENDE (PERSON), og som du skjønner, kan betydningen da nærme seg den du har i EN SØKER.
Skal du uttrykke flertall med disse ordene, må du sette DE foran: DE LETENDE, DE SØKENDE.

2. Det vil ta for lang tid å gjøre rede for bruken av bestemt og ubestemt form av substantivene i norsk. Jeg nevner tre punkter som kan være nyttige:
a) Det finnes språk som ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form. Russisk er kanskje det viktigste. De som har et slikt språk som morsmål, har vanskeligheter med alle vesteuropeiske språk.
b) I skjemaspråk, vedtektsspråk, regelspråk er det ikke uvanlig (og det kan lett bli en uskikk) å skrive sånt som ”Saksbehandler tar seg av faktagrunnlaget og rådfører seg med mellomleder eller kontorsjef dersom . . .”, “Uregelmessigheter med belysningen i korridorene skal meldes til vaktmester”. På de nye T-banevognene i Oslo står det omtrent dette ved nødbremsene: “Trekk i håndtak. Skyv dør til siden”. Det er engelskinspirert, og ytterst primitiv norsk. Skriv altså ikke slik!
I ditt tilfelle med BILDE, kan det tenkes å stå i en beskrivelse av arbeidsoperasjon som angår en eller annen behandling av bilder: “Skru av lys. Fjern bilde. Legg det varsomt . . .”. Jeg rynker på nesen av sånt og fraråder det. Er situasjonen derimot den at du ikke vil ha et bestemt bilde hengende på veggen, da sier du til din samboer: “Fjern bildet, er du snill.”
c) Men så er det jo slik at -T i bestemt form entall av intetkjønnsordene er stum; du hører ikke forskjell på BILDE og BILDET. Er du da ikke sikker på bruken av bestemt og ubestemt form, må du forsøke med et EN-ord, f.eks. STOL. Du hører sikkert om det skal hete “Fjern stolen” eller “Fjern stol”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er/har kommet:Pakken er (eller har?) kommet frem. – hva er rett? (Søkte i tidl. svar men fant ikke, dog kanskje DER eller HVOR, VAR eller HADDE, NÅR eller DA, HAR eller ER dekker det samme.
Svar:

Tradisjonelt har VÆRE vært brukt som hjelpeverb til intransitive verb som uttrykker bevegelse, overgang, tilstandsforandring, mens HA har vært brukt og brukes ved tilstandsverbene og ved transitive verb (verb som tar objekt) Altså henholdsvis: PAKKEN ER KOMMET. PAKKEN HAR LIGGET PÅ POSTEN I TRE DAGER. PAKKEN HAR SKAFFET MEG ADSKILLIG BRY.

M E N: En streng regulering ved bevegelses- og overgangsverbene er ikke mulig i norsk i dag. Det har neppe vært mulig tidligere heller, for det ligger nok adskillig tysk grammatikk bak regelen, og iallfall i østnorsk talespråk er man tilbøyelig til å bruke HA også i forbindelse med den første verbtypen, enten man snakker dialekt eller standardspråk.
Det må altså herske utstrakt valgfrihet, og man kan ha følgende i tankene:
1. VÆRE er vanligst som hjelpeverb i presens og preteritum: ETTER AT PAKKEN ER KOMMET / VAR KOMMET. I perfektum infinitiv er det mindre brukbart; velg HA der: ETTER Å HA KOMMET HJEM . . . Jeg ville velge ER i ditt tilfelle, og i alle andre tilfeller av at noe(n) er kommet.
2. VÆRE kan gi en nyanse av tilstand etter forandring: HAN ER SOVNET (= han sover, han er sovende), mens HAN HAR SOVNET betoner overgangen til søvnen.
3. VÆRE kan passe best når det ikke er et aktivt, handlende subjekt. Når man sovner, skjer det uten særlig aktivitet, og når en pakke ankommer, så er det andre enn pakken som er aktive.
4. Den som vil ha entydige regler, får en del å kjempe med. Velg iallfall VÆRE som hjelpeverb til BLI: HAN ER / VAR BLITT OVERKJØRT, dog ikke i perfektum infinitiv: DU KUNNE HA BLITT OVERKJØRT.

Emnet er stort OG interessant, og det er lett å finne eksempler å gruble over daglig. I Cowards «Riksmålsgrammatikk» (1986) står det litt om det på side 54-55. I Finn-Erik Vinje: «Moderne norsk» (5. utg. 2002) står det mer, på side 177-179.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Jeg er en 13 år gammel jente som sliter veldig med forskjellen på doble og enkle konsonanter. Jeg går i 8. klasse, så det begynner å bli veldig flaut. Har dere et råd til hvordan jeg selv kan lære det?

Svar

I valget mellom enkeltkonsonant og dobbeltkonsonant er det mange fallgruver og tvilstilfeller. Inkonsekvenser finnes det også. Ordet graffiti skrives for eksempel med dobbel f og enkelt t enda det uttales som om det var skrevet ”grafitti”. Og fremmedord er spesielt vanskelige. Det beste man kan gjøre er derfor å slå opp i en ordliste eller en ordbok. Men det finnes likevel regler som det er nyttig å lære seg.[1]

~Ifølge hovedregelen markerer en dobbeltkonsonant at vokalen foran er kort, f.eks. takk, lett; pille, bygge. En enkeltkonsonant viser at vokalen foran er lang, f.eks. tak, let; pile, byge. Denne regelen gjelder imidlertid bare når konsonanten står i trykksterk stavelse. Når konsonanten står i trykksvak stavelse sist i ordet, skrives den enkelt, f.eks. engel, hvis den ikke inngår i en sammensetning hvor vedkommende ledd isolert sett skal ha enkelt konsonant, f.eks. utelatt. En konsonant som står inne i et ord, skrives oftest enkelt når det som kommer etter, er en bøyningsendelse, jf. et handikap, handikapet. Men det heter likevel å handikappe og å være handikappet.

~En m sist i et ord blir aldri fordoblet, jf. hjem, skam, dum, eiendom. (Et egennavn som Tomm er et unntak fra en fast skriveregel.) Den fordobles når ordet bøyes: hjemmet, dummere.

~V blir ikke dobbeltskrevet i norske ord.

~En ikke uttalt (”stum”) konsonant sist i et ord blir ikke fordoblet. Hvis konsonanten er dobbel, skal den også uttales, jf. kompromiss (ikke ”kompromi”).

~En dobbeltkonsonat blir forenklet hvis enda en konsonant blir lagt til, f.eks. all – alt, allmenn – allment, begynne – begynte, dobbel – doble, legge – lagt, vill – vilt. Hvis forenklingen ville ha gitt en sammenblanding med et annet ord, beholdes dobbeltkonsonanten, jf.: full – fullt, lesse – lesste, spiss – spisst, viss – visst.

~Det skal aldri være tre like konsonanter etter hverandre, f.eks. trafikk + kaos = trafikkaos, natt + tøy = nattøy. Tre ulike konsonanter går imidlertid greit, f.eks. trafikk + støy = trafikkstøy, natt + kjole = nattkjole.

~I fremmedord er det ingen helt fast praksis. Mange ord følger hovedregelen, men det er også en rekke unntak og en del valgfrihet, jf.:

Etter hovedregelen: trafikk, trafikkere (men trafikant, trafikale forhold); prinsipp

Unntak: bag, bagen; prinsipiell

Valgfritt: publikum, publikum(m)et (men publikummer)

Dette var noen få holdepunkter, som jeg håper kan hjelpe: Men hvis du er i tvil, er rådet som nevnt å bruke ordbok.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Momentene er hentet fra boken Språkvett (Kunnskapsforlaget 2001).

Spørsmål:

En sjelden gang opplever jeg studenter som bruker fortidsformene «skulle» eller ville» når de beskriver et planlagt forskningsprosjekt. Her beskrives metodologiske overveielser, og studenten viser hva som kommer til å skje, om visse betingelser oppfylles. Hva kalles denne måten å anvende fortidsformer på noe som kanskje vil komme til å hende?

Svar:

Betydning og bruk av modale hjelpeverb er en uhyre komplisert sak hvis man vil trenge skikkelig inn i emnet, enn si til bunns. Ditt tilfelle er enkelt, så vidt jeg forstår: «hva som skjer eller bør skje dersom . . .»:

SKULLE DET BLI REGNVÆR, BLIR TUREN AVLYST.

Jeg kjenner ikke annen betegnelse for dette enn «tenkt tilfelle i fremtiden», men jeg utelukker ikke at det kan sies med sjeldne fremmedord. Man pleier iallfall å bruke «hypotetisk» om sånne forhold.

VILLE kan ikke brukes slik i leddsetninger (bisetninger), men med upersonlig subjekt i hovedsetning:

DET VILLE BLI RAMASKRIK HVIS NOEN FORESLO Å AVLYSE TUREN.

 

Er du interessert i modalverb, vil du finne mye godt stoff i Norsk referansegrammatikk (1997 og senere opplag), se stikkordregisteret side 1218.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

I hvilken sammenheng er det lov å bruke &-tegnet?

Svar:

Jeg anbefaler at du ikke bruker det i det hele tatt, bortsett fra i navn på firmaer o.l. som skal ha det (Olsen & Bergh AS, Christian Wiese & Co.)
Så kan man naturligvis spøke en gang imellom og skrive det der du ellers ville skrive «og»: «Jeg ble både sint & lei meg.» Men sånt er altså ikke normalt.

Når du leser &i eksemplene ovenfor, sier du «olsen å berg a ess» og «kristian vise et ko». «Et» er det latinske ordet for «og».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Sånn ca når gikk Tollvesenet over fra å bruke uttrykket «toll» istendenfor det danske «told»?
Svar:

Hvis Tollvesenet fulgte offisiell rettskrivning, må det ha vært forholdsvis få år etter 1917, kanskje i 1919, da rettskrivningen av 1917 offisielt trådte i kraft. I riksmålet ble TOLD forandret til TOLL i 1917, mens landsmålet hele tiden hadde hatt TOLL som eneform, ut fra etymologien (gammelnorsk TOLLR).

Avledningen TOLDER ble uttalt “tålder” til langt ut i mellomkrigstiden, og i den bibelske vendingen TOLLERE OG SYNDERE (Matt. 11,19 og Luk. 15,1) holdt “d” seg til en god stund etter annen verdenskrig. Men rettskrivningen har altså hatt LL fra 1917.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg lurer på når en-endelser forsvant fra navn som Storbritannien, Indien, osv. Var det en offisiell reform i bokmålet? Når fulgte riksmålet etter?
Svar

-ien ble til -ia i 1917-reformen. I den departementale trykksaken «Den nye rettskrivning. I .Riksmål» står det på side 25:

«En del geografiske navn, Gallien, Asien o.s.v. har vært skrevet med -en likesom i tysk; de bør ha endelsen -a: Asia, Australia, Gallia, Italia, Sardinia, Sicilia (dog: italiensk, italiener), Arabia, Britannia, Assyria, Frygia, India m. fl.».

Jeg finner ingenting om saken i 1917-komiteens innstilling, men det kan være jeg har oversett det. Står det ingenting der, er -ia noe som er kommet med under behandlingen i departementet. Det var en god del snakk om navn omkring 1920, med forandringen av amtsnavnene til våre nåværende fylkesnavn som det viktigste. Dette gjelder altså offisiell rettskrivning (målformen vi nå kaller bokmål, het riksmål til 1929).

Riksmålsbevegelsen har utgitt egne ordlister, i opposisjon til offisiell rettskrivning. Den første er Riksmålsvernets «Riksmaalsordliste» (1921). Her finner jeg ingenting om saken, hverken i innledningen eller på alfabetisk plass. Heller ikke i Riksmålsvernets ordliste 1950 står det noe uttrykkelig om det, men der er formene på -ia kommet inn på alfabetisk plass, og slik er det også i Riksmålsforbundets ordliste (1952).

Forholdet må vel da være at riksmålsbevegelsen har godtatt -ia-formene en eller annen gang i mellomkrigstiden.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei!
Jeg støter stadig på argumentet om at nynorsken er bygd på alle dialektene i Norge, såvidt jeg vet er dette galt: det er Vestlandet som er nynorskens kjerneområde og det var her Aasen fant de dialektene han bygde språket sitt på. Går det an å definere dette litt nærmere?

Svar

Det er ikke lett å svare kort på spørsmålet, men jeg skal gjøre et forsøk.
Det er riktig at nynorsken i prinsippet og historisk sett er bygget på norske dialekter, men den kan selvsagt ikke samsvare med alle. Aasen hadde en forkjærlighet for de dialektene som har bevart alderdommelige trekk, og det er sentrale vestlandsdialekter og noen midlandske. Men for å samle flest mulig av formene under én skriftnormal måtte han gå bakover i språkhistorien – etymologisere, fastsette skriftformer som samsvarte mer med gammelislandsk normalortografi og med svensk (og dansk) samtidsortografi enn med de formene som levde i dialektene, og som ofte var redusert ved at fullvokalene a, o og u var blitt til e og mange gamle konsonantlyder var blitt «stumme».

Noen eksempler:
Aasen valgte -a som endelse i infinitiv. Det er det bare sentralvestlandsk og sørvestlandsk som har. Finnmark og Troms, Sunnmøre (Aasens egen dialekt), Ytre Sogn, sørlandsk og Sør-Østfoldsk har -e, og det store folkeflertall (de østnorske dialektene i vid forstand) har såkalt kløyvd infinitiv: -e i verb som hadde lang rotstavelse i gammelnorsk, ellers -a (hopp-e, men vær-a og sitt-a). Aasen valgte -i som endelse i bestemt form entall av sterke hunkjønnsord (bygdi) og i bestemt form flertall i intetkjønnsord (husi). Det har støtte i få dialekter, også om vi regner med de midtnorske som har -e som endevokal. Det store flertall har -a. Aasen valgte -or som flertallsendelse i svake hunkjønnsord (gator); -or og-ur i slike ord er naturligvis langt sjeldnere enn -er.

Aasen brydde seg lite om sørlandske og sørøstnorske dialekter; de gikk for å være infisert av dansk, og er først etter Aasens tid blitt utforsket historisk. Etter Aasens tid er det kommet mer østnorsk inn i nynorsken, og den har nå en valgfrihetsmengde som det er umulig å ha oversikt over. Noen av hans alderdommeligheter er fortsatt tillatt som sideformer i nynorsk (bygdi, husi, gator), og i infinitiv er det full valgfrihet mellom -a, -e og kløyvd. Men Aasens fortidsformer «kastade» og «kastad» er forlengst erstattet med «kasta». Likeså er flertall av verb ikke lenger med nynorsknormalen (eg kom, men dei komo), en del stumme konsonanter er sløyfet osv. osv.

Ser man på hele valgfrihetsspektret i dagens nynorsk, er det riktig å si at de enkelte formene har hjemmel i en eller annen dialekt, men det er ikke på langt nær slik at alle nordmenn finner hele sin dialekt igjen i nynorsken. Argumentet «tuftet på dialektene» går på teori, ideologi og språkhistorie; i praksis spiller det ingen rolle. Årsaken til at det er vanskeligere å lære å skrive nynorsk enn riksmål/bokmål, er at nynorsken er sjelden å se utenom Vestlandet; man lærer lettest å skrive det man har for øynene daglig. Jevnføring med eget talemål er ingen naturlig pedagogisk vei å gå for å lære å skrive; det er i alt vesentlig filologer som er opptatt av det. Vanligvis spiller ordforrådet («hva det er lov til å skrive») en større rolle for folk flest enn ordformer og bøyningsformer. På det området avviker nok nynorsken adskillig mer fra folkemålet enn riksmål/bokmål gjør.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei! Når vi skal spørre om noe på en høflig måte, sier vi ofte noe slikt som: «Kunne du ha vasket opp etter middag?» fremfor «Kan du vaske opp etter middag?». Hva slags verbform er dette? Er «kunne» preteritum, og «vasket» partisipp – men vi snakker jo om fremtiden? Hvorfor bruke fortidsformer? Forklaring mottas med stor takk!

Svar:

Når vi ordlegger oss høflig, bruker vi ofte det verbalmodus som kalles konjunktiv (det uttrykker at handlingen er tenkt, uvirkelig, ønskelig), for liksom å dempe inntrykket av at utsagnet vårt inneholder en kommando. Dersom vi ønsker å gi ordre helt uten omsvøp, kan vi velge imperativ: Ta oppvasken etter middag! I tillegg til konjunktiv og imperativ kan verbet stå i indikativ; dette er den enkleste og mest «vanlige» modus for verbet, som vi bruker når vi uttrykker handlinger uten forbehold eller innbakte ønsker eller intensjoner:  Kan du ta oppvasken etter middag? (Evt.: Tar du oppvasken etter middag?)

 

I  setningen du nevner, uttrykkes det et forbehold: «Dersom du tar oppvasken, er du snill e.l.». Og vi kan skimte et ønske om at handlingen skal skje: «Jeg håper du har mulighet til å ta oppvasken». Når det gjelder verbets modus, er det altså konjunktiv vi her har med å gjøre. Konjunktiv har ikke egne verbformer i norsk lenger (kun noen rester, som i uttrykket «Leve kongen» o.l.), og derfor blir konjunktiv i dag heller uttrykt ved bruk av visse tidsformer: Man får frem det ønskede forbehold ved tidsforskyvning.

 

Hvis vi skal bestemme verbets tid (tempus) i setningen din, må dette være det som før i tiden kaltes annen kondisjonalis, og som med nyere terminologi kalles preteritum futurum perfektum: «skulle ha kjøpt», «ville ha hjulpet», «kunne ha vasket». Til sammen utgjør de tre verbene «kunne», «ha» og «vaske»

setningens verbal: «Kunne» er finitt form (preteritum), mens «ha vasket» er infinitt form (perfektum) av verbalet. Futurum gjør seg her gjeldende ved at handlingen perfektum-formen refererer til, ligger frem i tid.

 

Svaret på spørsmålet ditt er altså at man på norsk gjerne bruker forskyvning av tid (tempus) når man vil uttrykke ønske om en handling som ennå ikke har funnet sted (konjunktiv / modus).

Jeg håper dette var oppklarende.

 

Vennlig hilsen

Hilde Bliksrud