Diverse

Spørsmål:

Hei, har et spørsmål om en spørresetning. Er det spørreordet som er subjekt her? I tilfelle er «livet» da subjektspredikativ? Er egennavnet objekt? Setningen er:

Hva er livet, Norah Dahl?

Svar:

Som du selv er inne på, har vi med en setning med et uselvstendig verb og et predikativ å gjøre. Spørsmålet blir da hva som er subjekt og hva som er predikativ. Noe objekt har man ikke i setningen din. I spørresetninger kommer som kjent spørreordet(pronomene eller adverb) først. Hvilket ledd spørreordet er, avhenger av sammenhengen.

I fortellende setninger kommer som kjent subjektet først: Hun heter Kari. Her er hun subjekt, heter verbal og Kari predikativ. Vi kan så snu på dette og lage en sprørresetning: Hva heter hun? Da vil hun fremdeles være subjekt, og spørreordet har overtatt predikativets funksjon.

Norah Dahl er tiltaleord og står som et slags forklarende tillegg.

Min konklusjon er derfor at livet er subjektet i dette tilfellet, mens hva er predikativet. Det er et pronomen, og pronomen er en form for erstatterord, som står i stedet for noe annet. I dette tilfellet kan man tenke seg følgende: Livet er en dans på roser eller Livet er en lek. Da ser man at en dans på roser/lek er predikativ. Lager man et spørsmål av dette, får man altså: Hva er livet? Da ertatter ordet hva en dans på roser/lek.

Jeg håper dette er oppklarende.

Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Hvordan er det med bruken av ordet «man»? Er det slik at det helst skal benyttes minst mulig og heller prøve å finne en rikere og mer beskrivende måte å formidle det man ønsker å skrive? Altså, misbrukes dette ordet en del i det nyere skriftspråk?

Svar:

Takk for spørsmål. Etter vårt syn misbrukes ikke ordet MAN. Det var nok mer tilfellet for 50-60 år siden, især i forretningskorrespondanse og byråkratstil. Da foreslo man i fornorskningsøyemed å erstatte det med EN, noe som ikke ble særlig vellykket. Forresten er MAN så norsk som noe; det er ganske enkelt det samme ordet som MANN, og på norrønt (gammelnorsk) ble det brukt (i nominativsformen MADR) slik vi bruker pronomenet i dag. Du ser jeg har brukt MAN i setning nr. 4. Det er vanlig å bruke det slik når man i farten ikke kan angi subjektet nøyaktigere eller ikke ønsker å gjøre det. – Hei, nå brukte jeg det visst igjen, helt naturlig etter min mening.

I journalistikken later det til at DU er i ferd med å overta. Det er for så vidt en tradisjonell folkelig, muntlig uttrykksmåte, f.eks. “Når du seiler gjennom Drøbaksundet, passerer du stedet hvor Blücher ble senket”. Jeg ville skrive MAN i slike tilfeller, når jeg altså ikke henvender meg til en jeg er dus med, men bare avgir et generelt utsagn. Antagelig er den utvidede bruken av DU noe påvirket av engelsk. Av en henvendelse vi fikk fra en journaliststudent for et par år siden, fremgår det at de bortimot lærer at MAN er foreldet og DU det eneste saliggjørende. Vi har ikke undersøkt saken.

Tradisjonelle variasjonsmuligheter er
VI (= man her og nå): “I våre dager slipper vi heldigvis å . . .”. Noen ganger har man bruk for både VI og MAN i samme setning/periode; da må VI bety “jeg (og min krets)” og MAN stå for det allmenne. I forretningskorrespondanse virker MAN brukt om eget firma temmelig stivt. Bruk VI.
DE (= man der og den gang eller (sjeldnere) i fremtiden): “På 1800-tallet hadde de ikke begrep om . . .”.
FOLK: “Folk vet hverken ut eller inn med hensyn til . . .”
Upersonlig passiv istf. MAN + aktivt verb: “Det hamstres over en lav sko” istf. “Man hamstrer . . .”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kjære Riksmålsforbundet

Det er tre ord som det er vanskelig å holde fra hverandre når det gjelder stavemåten. Det gjelder influere med en n, men innflytelse med to nn-er og installasjon, igjen med en n. Jeg regner med at dette bl.a. har noe med påvirkning fra latin å gjøre?

Svar

Fordelingen av forstavelsene in- og inn- følger et visst mønster, men dette er et mønster som etterhvert har fått en del huller.

I eldre norsk var det som regel slik at inn- ble brukt når forstavelsen var trykksterk, og in- når den var trykksvak, jf.: inntekt, men interessant. Slik er det til en viss grad også idag, men det finnes langt flere ord enn før der in- er trykksterk, jf. f.eks.: induktiv, ineffektiv, inhabil, inhuman. Boken ”Språkvett” forklarer dette med at man dels kjenner igjen etterleddet som et eget ord, jf. effektiv, habil og human, dels at man kjenner det med en annen forstavelse enn in-, jf. deduktiv.

Ordets opphav spiller også en rolle, men den fullstendige forklaring på hvorfor noen ord skrives med in-, andre med inn- finnes heller ikke her. Når hele ordet, eller bare forstavelsen, har latinsk opprinnelse, skal det som oftest være in-, slik som i influere og installasjon. I ”Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner” ser vi at influere kommer av latin in- ’i, inn på, til, mot’ og latin fluere ’flyte, strømme’. Installasjon (en avledet form av ordet installere) kommer av latin in- og stallum ’korstol’, egentlig et germansk ord (det samme ordet som stall).

Som man ser, er det ikke lett å finne noen klare retningslinjer for når et ord skal ha in-, og når det skal ha inn-. Det rådet jeg kan gi, er derfor å bruke ordbok. Hvis man er i tvil, om in-/inn- – eller om andre skrivemåter – er det bare å slå opp av hjertens lyst, og mens man leter etter det ordet man i utgangspunktet grunnet på, fester det seg kanskje også litt annen nyttig og hyggelig ordkunnskap?

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!

Hvorfor skrives ordet «keramikk» uten j, mens ordene «kjempe», «kjedelig», «kjerne» osv. skrives med j?

Svar

Det beror antagelig dels på et tilfelle, dels på at ordet er internasjonalt og skrives slik i dansk, svensk og tysk. Etymologer kan dessuten slå den greske bokstaven khi i bordet (som altså ikke er den vanlige K (kappa)). Men slikt noe betyr lite for moderne norsk normering.

At hjemmeord som KJEMPE har fått lydrett skrivemåte med KJ, er naturlig. At fremmedordet KJERUB har fått det, er ikke så naturlig; det kommer mer i klasse med KERAMIKK, selv om det er av hebraisk opprinnelse.

Nei, du har absolutt et poeng. – «Godt spørsmål» er vel det man skal si i slike sammenhenger.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Ettersom vs. fordi. Kan ordet ettersom alltid erstattes med ordet fordi? Er forskjellen eventuelt at ettersom er mer formell stil? Og har det en konsekvens i setningsstrukturen når man benytter ettersom framfor fordi?

Svar:

Du spør interessant, og med grunnlag i en sikker språkfølelse. Et sammenfattende svar må bli et klart nei. Men saken har flere sider, og du får et tredelt og ganske langt svar.

1. De to ordene fordi og ettersom står begge i rekken av årsakssubjunksjoner (tidligere betegnelse: årsakskonjunksjoner) sammen med siden og da, men de kan ikke alltid brukes om hverandre – ja, en kresen stilist veier nok hvert tilfelle, og tenker også over om ikke den sideordnede konjunksjonen for er like god eller bedre.

Fordi er ordet for den direkte årsak, den som knyttes direkte til verbalet i oversetningen:
Han had om unnskyldning fordi han kom for sent. Forsentkommingen er den direkte årsak til at han bad om unnskyldning.
Det er vel ikke umulig å bruke ettersom eller siden i den setningen, men da kommer det inn en nyanse, omtrent denne: «Det er skikk og bruk å be om unnskyldning når man kommer for sent, så derfor gjorde han det». Altså: Med ettersom eller siden trekker man inn en bredere årsaksbakgrunn enn med fordi, som ikke strekker seg lenger enn til verbalet.

Dessuten et godt råd: I Riksmålsgrammatikken (som du ikke bør være foruten) står det på side 146: «Man skal i det hele tatt være forsiktig med FORDI når hovedsetningen inneholder en nektelse. Setningen Vi liker ham ikke fordi han er så overlegen er ikke god; den er tvetydig og kan ikke bare bety ‘vi misliker ham fordi han er overlegen’, men faktisk også ‘det er ikke fordi han er så overlegen at vi liker ham’. Den første av disse to betydningene kommer klarere frem hvis vi setter komma etter ikke:
Vi liker ham ikke, fordi han er så overlegen, men en helt entydig formulering får vi bare med siden [eller ettersom] eller for – og komma i begge tilfeller.»

2. Det blir smått om senn vanligere å bruke fordi når det korrekte er for, mest i talespråk. Det står også litt om det på side 146 i grammatikken, og det gis også en mulig forklaring på fenomenet: «Antagelig oppfattes fordi som en tydeligere, «sterkere» konjunksjon enn for«. Betydningsmessig står for på linje med ettersom og siden (se ovenfor), men når det gjelder syntaksen (setningsbygningen), er det klar forskjell. For forbinder to hovedsetninger, mens fordi forbinder en leddsetning (bisetning) med en oftest foranstilt hovedsetning. Den forskjellen kommer frem når setning nr. 2 inneholder et adverbialt ledd. I leddsetninger kan eller skal et slikt ledd stå mellom subjekt og verbal, men i hovedsetninger kan det ikke stå noe mellom subjekt og verbal:
Vi må være ute i god tid, for det er alltid så fullt der – to hovedsetninger forbundet mer FOR.
Vi må være ute i god tid, ettersom/siden det er alltid så fullt der – hovedsetning + leddsetning, og med tidsadverbialet alltid mellom subjektet det og verbalet er.
Skulle man bruke fordi her – og det er ikke umulig, med den lille nyansen jeg nevnte ovenfor -, så blir det:
Vi må være ute i god tid(,)  fordi det er alltid så fullt der. 
Den feilaktige uttrykksmåten som for tiden brer seg, består i å bruke fordi som om det var en sideordnende konjunksjon (for):
Vi må være ute i god tid, fordi det er alltid så fullt der. 

Unngå den feilen!

I ordboken «Nyord i norsk» (Kunnskapsforlaget 2012) er fenomenet nevnt under oppslagsordet fordi, og redaktørene har funnet et mulig førstegangsbelegg i tidsskriftet «Naturen» fra 1963: Resultatet  [av undersøkelsen] er ikke helt riktig, fordi prøvene omfatter ikke så mye smålaks. Her skulle det altså ha stått for – eller … fordi prøvene ikke omfatter … (nektelsesadverbialet ikke mellom subjektet og verbalet i leddsetningen).

I Riksmålsgrammatikken (side 153-159) står det også en del om leddenes plass i setningen.Fordi-tilfellet nevnes på side 155 som en av tre hovedtyper.

3. Endelig nevnes også (side 146) også årsakssubjunksjonen da: «Da uttrykker som regel en årsak som forutsettes kjent, og setningen den innleder, står derfor ofte foran hovedsetningen: Da ingen hadde innvendinger mot forslaget, ble det vedtatt uten diskusjon. Denne rekkefølgen er naturlig på tilsvarende måte som når da er tidssubjunksjon: En årsak ligger forut i tid i forhold til det den forårsaker.»

–    –    –
Et spørsmål: Hvordan kan man klare seg her i verden uten Riksmålsgrammatikken? Og uten Nyordboken?

Vennlig hilsen
Tor Guttu

 

Spørsmål:

Er det for en statsansatt tillatt å bruke formen «efter» i offisielle brev?

Svar:

Nei, det er nok ikke tillatt, og det har faktisk ikke vært det siden 1938. Inntil 1959 var det lov å skrive EFTER- i noen sammensatte ord av svært litterær karakter: EFTERFØLGELSE, EFTERGIVENHET, EFTERHÅNDEN, EFTERRETNING, EFTERRETTELIG, EFTERTRAKTELSESVERDIG og kanskje flere.

Jeg vet ikke hvordan regimet er omkring i staten når det gjelder slike ting. Kanskje er følelsen for å være lovlydig helt ned i slike detaljer sterkere i politiet enn ellers. I NRK blir man ikke lenger kalt inn på ett eller annet teppe hvis man taler slik eller bruker den gamle tellemåten.

Men man kan godt være klar over at formen EFTER nå brukes svært lite i skriftlig norsk, både offentlig og privat.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg skriver for tiden på en historie om ei jente og et kattedyr som hun blir svært knyttet til. Dyret er en hunn og jenta gir den et kvinnelig kjælenavn.
Nå mener jeg å huske at dyr alltid skal omtales med pronomenet «den». Spørsmålet er om jeg kan tillate meg å bruke pronomenet «hun» eller «henne» i stedet, fordi leseropplevelsen kan bli bedre på den måten.

Svar

Takk for spørsmålet. Det er ingen regel som sier at dyr alltid skal omtales med pronomenet «den», men det er vanlig praksis. Du kan med fordel bruke pronomenet «hun» eller «henne» i den skjønnlitterære fortellingen din, ettersom det sier mye om forholdet mellom jenta og katten. Siden jenta er svært knyttet til katten, passer det godt at katten personifiseres gjennom bruk av pronomen som «hun» eller «henne». Og som du sier, kan leseropplevelsen bli bedre på den måten.

Vennlig hilsen
Sara E. Olsen

Spørsmål

Kan ord forsvinne?

Kan man i det norske språk si at enkelte ord simpelthen forsvinner? Utsatt for slitasje, er umoderne, arkaiske, eller andre årsaker? Finnes det noe eksempel på dette? Er det mulig at de da bare finnes i mer utførlige ordbøker?

Svar

Det er blitt sagt om språket at det er et hav som aldri er i ro. Og som en viktig bestanddel av språkhavet er ordforrådet utsatt for både krusninger og større bølger. Ord kommer og går etter behov, de avløser hverandre, de endrer betydning, og de blir brukt på andre måter enn tidligere. Et eksempel på det siste har man i verbet knuse, som før bare kunne nyttes i konstruksjoner som gutten knuste ruten. Nå er det mange som også sier ruten knuste, selv om ikke alle er like begeistret for denne uttrykksmåten. Motsatt utvikling har verbet ryke gjennomgått. Det illustreres f.eks. i omtalen av håndballspillernes korsbåndskader, som ikke lenger skjer med vendinger som Cecilie Legangers / hennes korsbånd røk. Nei, nå heter det CL/hun røk korsbåndet. I denne situasjonen får man håpe at den første uttrykksmåten ikke er blåst helt bort.

Ordforrådet i alle såkalt utviklede språk gjenspeiler bl.a. religiøse, økonomiske og intellektuelle forhold i samfunnet. Når disse forholdene endres, forandrer ordforrådet seg med dem. Derfor har også ulike språk samt ulike geografiske og sosiale grupperinger et uensartet tilfang av ord. Hvor mange og nyanserte begreper som finnes for ett og samme forhold, varierer òg. Et begrep som orv, dvs. ljåskaft, er nok ukjent for de fleste byboere, og selv hos bonden har det kanskje glidd om enn ikke helt ut av, så i alle fall langt bak i, bevisstheten, av den grunn at ljåen ikke lenger er særlig aktuell. Og slielen eller sliulen (et eldre bankeredskap til tresking) er det vel heller ikke så mange som benytter nåtildags. Håndmelking av kyr blir en stadig mindre utbredt aktivitet, og dermed er det nok også færre og færre som både kjenner til og får nyte godt av silsupen, altså den første lille slurken med helt nymelket melk. Utviklingen i landbruket har gjort både redskaper og ord overflødige. Ergo forsvinner både orven, slielen og silsupen fra det aktivt brukte språket. Men, slik du er inne på, i ordbøkene bevares de – og derfra er det ingenting iveien for å hente dem frem igjen.

Modeste backfisch er vanskelig å oppdrive i disse dager, men beskjedne ungjenter finnes det forhåpentlig vis fortsatt. Beskjedenhet er imidlertid ingen garanti mot å bli avskjediget i et tøft arbeidsmarked, men entlediget er det nok ikke lenger mange som blir.

Et ord som miskunn oppfattes trolig som arkaisk. Det samme gjelder for verbet miskunne. Og de ordene som forklarer betydningen til miskunn og miskunne, henholdsvis (Guds) nåde og barmhjertighet, kan neppe heller karakteriseres som moteord. Men forsvinne gjør de nok ikke, selv om bruken av dem ikke er like hyppig og bevisstheten om deres innhold ikke er like sterk som før.

I en del tilfeller har norsk et engelsk lånord, en norvagisert form og et fornorsket ord for det samme forholdet, jf.: entertainer/enterteiner/underholder, scoop/skup/nyhetskupp, outsider/utsider/utenforstående, input/innputt/inndata, output/utputt/utdata. I slike tilfeller kan man stille spørsmålet: Hvilken form får overleve – den engelske, den norvagiserte eller den fornorskede?

Som sagt forsvinner noen ord fordi man ikke lenger har bruk for dem. Men etter hvert som utviklingen ruller videre, oppstår nye ordbehov. Et bittelite knippe fra 1980- og 1990-tallet kan illustrere: dagkirurgi, gårdsturisme, matsminke, medievold, musesyke, nettavis og piercing. Hvor lenge det går før disse ordene foreldes, er ikke lett å si – deres skjebne ligger i de bevegelser språkhavet, under påvirkning av samfunnsutviklingen, til enhver tid foretar seg.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei, jeg har nå kikket på siden med spørsmål og svar, samt i alle ordbøkene mine, uten å finne svar på fire spørsmål jeg lurer veldig på. Håper så inderlig at Dere kan gi meg et svar.

1. Bruken av DER eller HVOR

I de fleste tilfeller faller denne bruken naturlig: «Der ligger hatten» – når man peker på hatten. «Hvor ligger hatten» – når man spør hvor hatten er. Dette støttes jo også opp av grammatiske regler. Imidlertid har jeg problemer med å vite hva som er riktig, kanskje begge er riktig, i disse linjene.

eksempel a (en spesifikk stasjon)

På stasjonen der togene bare stopper på mandag. eller På stasjonen hvor togene bare stopper på mandag.

eksempel b (igjen, et spesifikt sted)

Dette er restauranten der de serverer god fiskesuppe. eller Dette er restauranten hvor de serverer god fiskesuppe.

Kan jeg bruke begge? Hva er riktig?

2. Bruken av VAR eller HADDE i fortid.

Jeg lurer på om man kan bruke både var eller hadde når man beskriver noe som har hendt i fortid.

eksempel

Rytmen hadde blitt forandret. eller Rytmen var blitt forandret.

3. Bruken av NÅR eller DA.

Dette er jo en klassiker… Jeg så at flere hadde spurt om det på sidene Deres, men jeg fikk likevel ikke svar på mitt spørsmål.

Hvis jeg beskriver en situasjon i fortid:

Han så ut av vinduet, på hagen og bilen, når det begynte å snø.

eller

Han så ut av vinduet, på hagen og bilen, da det begynte å snø.

Hva er riktig da? I følge regelen er vel Da riktig her, eller er den det? Og hvordan blir det hvis jeg beskriver dette i nåtid:

Han ser ut av vinduet, på hagen og bilen, når det begynner å snø.

eller

Han ser ut av vinduet, på hagen og bilen, da det begynner å snø.

4. Bruken av HAR eller ER.

Hva er riktig, når jeg beskriver noe i nåtid:

Han er kommet hjem. eller Han har kommet hjem.

Håper på et snarlig svar via e-post. På forhånd tusen, tusen takk : )

Svar

1. Det du spør om når det gjelder ordene DER og HVOR, gjelder bruken av dem som relative adverb. Som du antyder, er DER vanligvis stedsadverb og HVOR spørrende adverb, men begge kan brukes med relativfunksjon («SOM-funksjon»). VEIEN HVOR el. DER JEG BOR betyr det samme som VEIEN (SOM) JEG BOR I. Når bør du så bruke DER og når HVOR? Vårt råd er a) Når det dreier seg om rene stedsforhold, bør du bruke HVOR når dette ordet skal være trykklett, og det skal det som oftest når det ikke står først i en helsetning – sånn som her: I VEIEN HVOR JEG BOR, ER DET UMULIG Å FÅ PARKERT. Her ligger trykket på VEI og BOR, eventuelt på VEI og JEG. Står ordet først i setningen, får det sterkere trykk, og da bør du bruke DER eller DER HVOR: DER JEG BOR, ER DET UMULIG Å FÅ PARKERT eller DER HVOR JEG BOR, ER DET . . .

Er du fra Nord-Norge vil du kjenne bruken av KOR i dialekten i det første tilfellet ovenfor, mens DER KOR ikke går. Skriver du nynorsk, kan du ikke bruke KOR relativt, bare spørrende.

b) Når det ikke dreier seg om rene stedsforhold og når det dreier seg om tid, bør du bruke HVOR, f.eks.: DET ER MANGE TILFELLER/SITUASJONER/GANGER HVOR MAN KAN VÆRE I TVIL.

Sammenfattende kan man si: DER fremhever stedsbetydningen og har mere trykk enn HVOR. Ifølge min språkfølelse er HVOR det naturlige i din setning om restauranten med fiskesuppe. DER oppfatter jeg som noe stivere og mer skriftlig.

2. Tradisjonelt heter det VAR BLITT, men HADDE BLITT godtas nå av de fleste. Også her er språkfølelsen litt forskjellig både mellom eldre og yngre og mellom dem som har et nært forhold til tradisjonelt skriftspråk og dem som ikke har det. Det samme kan vi svare på spørsmål nr. 4: Begge deler går an.

3. Bruk DA om en enkelt handling i fortiden og i nåtiden, og bruk NÅR om gjentatt handling i fortiden og nåtiden og fremtiden, samt om enkelt handling i fremtiden. DA VI GIKK HJEM UTPÅ NATTEN, BEGYNTE DET Å BLÅSE (enkelt handling i fortiden) NÅR VI GIKK HJEM UTPÅ NATTEN, BEGYNTE DET ALLTID Å BLÅSE (gjentatt handling i fortiden) DA VI KOMMER INN AV PORTEN, SER VI PLUTSELIG EN MØRK SKIKKELSE (enkelthandling i fortiden, uttrykt i «historisk presens») NÅR VI GÅR UT, TAR VI MED PARAPLY (gjentatt handling i nåtiden) NÅR VI KOMMER HJEM, SKAL VI SPISE MIDDAG (enkelt handling i fremtiden) VI KAN SNAKKE OM DET NÅR VI HAR SPISEPAUSER I MORGEN (gjentatt handlig i fremtiden)

Hvis du skaffer deg en definisjonsordbok, vil du som regel få hjelp til sånne ting NÅR DU (ikke DA DU) slår opp på de ordene du er i tvil om. Se litt i følgende ordbøker, så forstår du hva vi mener: Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget), Bokmålsordboka (Kunnskapsforlaget) og Norsk Ordbok (Cappelen).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Jeg underviser i norsk med samfunnsfag for innvandrere, og på B2-nivå bruker jeg “Klart det!” Her står det angående Aps holdning i første del av 1900-tallet:

“I starten ønsket partiet å slå sammen bokmål og nynorsk til samnorsk, men den tyskvennlige regjeringen under andre verdenskrig gjorde nettopp det. Derfor ble det en vei som ikke lenger var mulig å gå. Etter krigen valgte Ap å ikke støtte noen av skriftspråkene spesielt, men heller legge vekt på dialekter og likhetstanken.”  (s. 28)

Er det riktig at Quisling-regimet prøvde å innføre samnorsk?

Svar: I all korthet: Arbeiderpartiet var fra begynnelsen et «byparti» og sognet til riksmålet, hvilket betydde at det stod fremmed overfor landsmålet. Samnorsk var det ikke spørsmål om før den tidligere venstremann Koht fikk hånd om partiets kulturpolitikk (ut på 1920-tallet); men allerede i 1917 stemte de fleste sosialdemokratene for reformen. Under Kohts enevelde var partiet samnorskvennlig, og 1938-reformen er hans og partiets verk. Riksmålsfolk ville ikke ha den, og heller ikke de nynorskfolkene som da dominerte (Indrebø-folkene). Etter krigen ble det annerledes (Hellevik).

Quisling-regjeringen gjorde ikke mye. Som så mange andre så den nok for seg et samnorsk språk på svært lang sikt, men «Ny rettskrivning 1941» går stort sett ikke lenger enn 1938-rettskrivningen; snarere bremser den tilnærmingen. Enkelte former som no, gammal og sæter står igjen som ensomme minnesmerker. Av ideologiske grunner var Quisling glad i nynorsken og det norrøne, men jeg har aldri hørt at han ville gjøre nynorsken til det einaste.

Vennlig hilsen

Tor Guttu