Diverse

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål angående bruken av «enda» som tidsadverb.

Spørsmålet kom opp etter at jeg hadde fått beskjed fra en billettautomat om at jeg «enda ikke var sjekket inn.»

Jeg har alltid vært vant til å bruke «ennå» som tidsadverb, og «enda» kun som gradsadverb, men i etterkant av dette har jeg blitt klar over at ordene kan brukes om hverandre i bokmål.

Spørsmålet mitt er om det ikke finnes noen retningslinjer for riktig bruk. Hvis bruken er valgfri, hvorfor har vi i det hele tatt ordet «ennå»?

Svar:

Om ENNÅ og ENDA
Den regelen du har fulgt, kan du godt følge videre, og du må regne med å se den både fulgt og brutt flere ganger i uken, nå når du først er blitt oppmerksom på usikkerheten. Vær obs på at den store rettskrivningenordboken for offisiell rettskrivning (Tanums store) ikke sier noe om bruksmåten for de to ordene. Riksmålsordlisten sier litt, i tråd med det følgende:

TIDSADVERBET
ENNÅ bør brukes om nåtidsforhold, altså med betydningen «fremdeles på dette tidspunkt, stadig, hittil», f.eks. HAN ER HER ENNÅ. VI HAR ENNÅ IKKE HØRT NOE.
ENDA bør brukes om fortidige forhold, altså med betydningen «fremdeles den gang, så sent som», f.eks.: I 1930 VAR QUISLING BARE EN PERMITTERT KAPTEIN I HÆREN. I FORRIGE UKE VISSTE MAN ENDA IKKE NOE.

GRADSADVERBET
ENDA. Bare dette, og bare foran komparativ, f.eks. ENDA BEDRE, ENDA FLERE.
I eldre riksmålslitteratur er det vanlig å si ENNU/ENDNU brukt som gradsadverb, og i dagligtale er «ennå bedre» / «enna bedre» / ennu bedre» gangbart.
Dansk har bare ENDNU som gradsadverb; i svensk brukes både ÄNDÅ og ÄNNU.

ADVERB MED INNRØMMENDE BETYDNING
ENDA («likevel, tross alt») f.eks.: DET FIKK ENDA GÅ AN, HVIS . . .

ADVERB MED FORSKJELLIG SLAGS UTHEVENDE BETYDNING
F.eks.: ENDA EN GANG. DET VAR DA ENDA GODT! HADDE JEG ENDA VISST DETTE FØR! DET VAR ENDA DET ÅRET DET SNØDDE 17. MAI.

For fullstendighetens skyld: ENDA kan også være underordnende konjunksjon (subjunksjon, bisetningsinnleder), f.eks.: HAN GIKK OVER ISEN, ENDA HAN BLE ADVART.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
Vi har en liten diskusjon på jobben her og lurer på om det heter:
Hvem er dine samarbeidspartnere? eller: Hvilke er dine samarbeidspartnere?
Svar:

Takk for interessant spørsmål.

Begge deler går an. HVILKE er avgjort mer skriftspråklig/formelt i predikativ bruk, altså i forbindelse med VÆRE. I attributiv stilling (foranstilt substantivet) må det hete HVILKE (“Hvilke samarbeidspartnere har du?”). HVEM kan ikke brukes attributivt (“Hvem samarbeidspartnere har du?”) uten at det virker svært folkelig/dialektalt/barnslig “Hvem sjokolade vil du ha?”.

Spørsmålet er da kanskje om HVEM kan brukes om et ord eller et begrep i flertall, og det kan det avgjort: “Hvem er de to som kommer der?” “Hvem er det som stemmer imot? Hånden opp, så jeg får se hvem det er!”

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Jeg har alltid vært opptatt av språk, især det norske språket. Jeg trykker avløserord til mitt bryst, og prøver mest mulig å unngå de engelske ordene. Hvordan ser dere på det? Kanskje må språket også beskyttes mot seg selv. Et stadig forsøk på å gjøre skriftspråket enklere og mer tilgjengelig for folk flest, har gjort at det mister styrken. Flere regler, nye regler, flere mulige endinger; frustrasjonen bygger seg opp når man skriver. Kan hende det ville vært bedre om jeg tok to skritt tilbake og fulgte en normal og tydelige regler?

Så til slutt; hvordan skal jeg bli kjent med riksmålets særegenhet og etterhvert bli vant til å bruke det? Jeg snakker ikke riksmål, men ser ikke noe problem fra å skrive mer formelt enn jeg snakker.

Svar:

Vi ser gjerne at det dannes avløserord i norsk for fremmedordene, men 1) de må ikke tvinges inn; man må ha tålmodighet, kanskje i en generasjon eller to (HJØRNESPARK har i løpet av mer enn 100 år ikke fortrengt CORNER, og CORNERFLAGG er fortsatt eneste mulighet), 2) det må ikke foreslås så mange avløserord at de slår hverandre ihjel. Ett godt er langt bedre enn to eller flere halvgode, 3) man må ikke tro at nemnder og filologer kan gjøre stort; gode skribenter i lykkelige øyeblikk er bedre ordskapere.

Riksmålsforbundet har alltid vært tilhenger av faste normer, i den grad det kan dannes normer i Norge. Forholdene her er annerledes enn i andre vesteuropeiske land med lengre og fastere nasjonal skrifttradisjon. I Norge har det vært nødvendig med en viss grad av valgfrihet. Vi mener imidlertid at den valgfrihet og de påbud som ble innført i 1938-rettskrivningen, gikk aldeles for langt, og vi har etter hvert fått det offisielle Norge med på det synet (første gang uttalt i klartekst av Kulturdepartementet i en stortingsmelding i 1997).

Dagens riksmål vises sammen med moderat bokmål i «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» (2. utg. 2005). 7. utgave av «Riksmålsordlisten» kom i 2007.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

På langt nær så stor som, eller ikke på langt nær så stor som.

Hva er riktig?

Et spørsmål: Det er mange som sier og skriver f.eks. «Han er på langt nær så stor som Per», men det heter da «ikke på langt nær», ikke sant ? Både på svensk og engelsk er nektelsesordet med, og det er det logiske, for man kan si «Han er ikke så stor som …», og «på langt nær» er bare med for å forsterke meningen.

Svar

Du har helt rett; ikke bør være med i uttrykk som Han er ikke på langt nær så stor som Per. La oss se hva ”Bedre norsk”[1] sier (s. 81):

IKKE PÅ LANGT NÆR – her bør ikke være med (slik også på dansk og svensk). Uttrykket på langt nær betyr ’tilnærmelsesvis; i nærheten av’ og brukes til å forsterke en nektelse i forbindelse med et gradsadverb eller et sammenlikningsuttrykk: ikke på langt nær nok (tilstrekkelig, ferdig osv); ikke på langt nær så stor (mye, flink, pen). Jf ”Men ennu er vi ikke på langt nær ferdig” (Arnulf Øverland). Derimot: han er langt fra ferdig.

Og ”Moderne norsk”[2] (s. 451) fremstiller det slik:

På langt nær brukes for å forsterke en nektelse:

han er ikke på langt nær ferdig
han er ikke ferdig, på langt nær

Jf. svaret på spørsmålet:

er han ikke ferdig ennå? – nei, ikke på langt nær

Både i den hjemlige tradisjon og på dansk og svensk er ikke på langt nær normaluttrykket (jf. tysk bei weitem nicht):
[…]

Ikke på langt nær alle eier denne dagdrømmens evne (Sigurd Hoel)
[…]

På langt nær opptrer iblant alene med nektende betydning:

[…] vår kulturminister er en på langt nær så hissig kritiker som sine forgjengere (Dagbl) – skriv: ikke på langt nær

Når på langt nær forekommer i betydningen ’ikke på langt nær’, skyldes vel dette en sammenblanding av to uttrykk:

han er langt fra (å være) ferdig
han er ikke på langt nær ferdig

Begge de to følgende eksemplene er altså normrette:

de moderne europeiske språk har ikke (på langt) nær så mange bøyningsformer som latin
de moderne europeiske språk har langt fra så mange bøyningsformer som latin

Som nevnt: Din forståelse av uttrykket ikke på langt nær er riktig, og du kan bare fortsette å bruke det slik du har gjort.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Finn-Erik Vinje: Bedre norsk, Fagbokforlaget 1998

[2] Finn-Erik Vinje: Moderne norsk, 5. utg., Fagbokforlaget 2002

Spørsmål:

Nostalgi er når man betrakter det forgangne positivt og sentimentalt.

Men hva kaller man det når man usentimentalt/ikke-sentimentalt betrakter en tidligere tidsperiode som bedre enn idag på vesentlige punkter?

Jeg ville sette stor pris på om Dere vennligst kan komme med et kort svar på dette.

 

Svar:

Et vanskelig spørsmål.

Jeg vet ikke noe nærmere enn sammensetninger på FORTIDS- eller OLDTIDS-. Man må nok bruke såpass sterke sisteledd som -BEGEISTRING og -DYRKELSE, og noen vil vel anse også dem som sentimentale. Jeg gjør det ikke, men sterke er de jo.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hvordan skrives tallene 100 og 1000 på Bokmål?

Ett hundre / ett tusen eller bare hundre / tusen?

Svar:

HUNDRE og TUSEN skriver man stort sett uten ETT foran.
I eksemplene under HUNDRE i Kunnskapsforlagets Norsk ordbok, finner vi blant annet «han skylder meg hundre kroner» og «du kan stole hundre prosent på ham».

Dersom det er behov for å presisere at det er ETT hundre og ikke to eller flere, gjør man det: «mellom ett hundre og to hundre kroner».

I betydningen «hundre som en enhet» kan det hete «hundrer av mennesker».

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Jeg skjønner «da»-bruken i historisk presens, men hva når man skriver alt i presens? (For eksempel i en roman eller i et synopsis.) Ser at stadig flere bruker «da» på samme måte som i historisk presens, og det klinger ikke helt godt for meg.

Svar:

Uten å ha sett noe eksempel på det du spør om, råder jeg deg til å holde på DA når det dreier seg om enkelthandling. Jeg er klar over at språkfølelsen hos den yngre generasjon kan være i ferd med forandre seg, og at det kan forekomme tvilstilfeller.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Tilleggsspørsmål:

Bare for å være på den sikre siden: Når jeg skriver filmanmeldelser refererer jeg til noe av handlingen, og da alltid i presens. For meg – og alle i redaksjonen jeg har diskutert saken med – virker det best å bruke NÅR. Eks: «Ni mennesker skal på et penthouseparty i en bygning i New York, men på vei opp stanser heisen når en bortskjemt tiåring (Pace) trykker på stoppknappen for å være kjip mot en usympatisk, klaustrofobiplaget komiker (Slotnick).»

Mener du at det også i dette tilfellet, hvor jeg refererer til noe som skjer underveis, skal være DA?

Svar:

Eksempelet er nærmest et skoleeksempel på korrekt bruk av DA (enkelt, ikke gjentatt handling). Så takk for det. Kanskje det går an å venne seg til å bruke DA i en presensfremstilling når dere er så klar over saken? Jeg skulle tro det. Er man i tvil, kan man jo prøve å sette om setningen til fortid. Da hører man det.

Vær for ordens skyld obs på at DA også kan være årsakskonjunksjon (= ettersom, siden). Da skal det regelmessig stå komma foran ordet (hvis altså leddsetningen kommer etter hovedsetningen: “Vi må dessverre meddele at vi avstår fra deltagelse, da vi ikke kan . . .”). Når DA er tidskonjunksjon, setter man som regel ikke komma, som i ditt eksempel.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvilke måter er det best å skrive «tanker» og «samtaler» på? Jeg liker å skrive samtaler med » og tanker i kursiv.

Svar:

Både samtaler og tanker står oftest i anførsel («…»). Skriveregler (Finn-Erik Vinje, 8. utg. 2004, Aschehoug) sier s. 38: Anførselstegn ved sitat og replikk, normalt også ved direkte formulert tanke.

Replikk-skifte kan markeres med tankestrek:
– Ja, men tror du det nytter, da?
– Uten tvil, sa Berit.

Kursiv brukes når ord eller uttrykk skal utheves.

Håper dette hjelper deg.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hvilken ordgruppe hører ordene i Donald til? Slike som stønn, krasj, bang osv.

Håper på snarlig svar, da dette har plaget oss en stund … (i hele fem minutt).

Svar

Ord som stønn, krasj, bang, i den funksjonen dere tenker på, er interjeksjoner, dvs. ord som blant annet gir uttrykk for følelser og reaksjoner. I Språk 2005 – en situasjonsrapport leser vi dette om interjeksjonene (s. 27):

Interjeksjonene (også kalt – med et uheldig navn – utropsord) utgjør en ordklasse som i hovedsak er lukket, dvs. en ordklasse som sjelden opptar nye medlemmer som får varig tilhold i språket. […] Blant nyere eksempler kan nevnes et par innlånte svarord: yep, yess (også skrevet jepp og jess).
Til interjeksjonene hører mange lydhermende uttrykk (pang, pling), og de kan ha en lydlig form som ikke forekommer i språket ellers, f.eks. sj, hm (med bare konsonanter), ptro […] wow […]. Også med hensyn til stavemåten avviker mange interjeksjoner [fra] de prinsipper som gjelder for andre ord. Eksempler er oops, ah, puh, øh (utlydende h).
I norske oversettelser av amerikanske tegneserier forekommer en vifte av interjeksjoner som ikke tidligere har hatt tilhold i språket vårt: bonk, fusj, karrunkk, klonk, kraks, krasj, plonk, plunk, roaar, smokk, smækk, splosj, spjong, sproingg-g, uakk, vroaw, wroom, zoing, zækk, zvækk, zokk, zap, zip-zap, zoom.
De fleste slike mer eller mindre tilfeldige orddannelser kan altså tilbakeføres til en engelskspråklig kilde. Krasj er således fra crash, plonk er identisk med det engelske verbet som betyr ’falle tungt’, roaar er engelsk roar ’brøle’, og svisj er en fornorsking av swish, som er uttrykk for en feiende, hvislende lyd.

Da håper jeg at dette kan hjelpe dere litt.

Med vennlighilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Jeg ønsker gjerne å lære meg om ordklasser for ordet “vekk”. Bortsett fra adverb og preposisjon, kan “vekk” bli brukt som andre ordklasser?

Så lurer jeg på likheter, forskjell, o hvilken funksjonene ordet “vekk” har når brukt sammen med “bort”.

Takk om dere kan oppklare det litt for meg.

Svar:

VEKK er et adverb (akkurat som som BORT) og kan ikke være preposisjon, altså kan ikke stå foran et substantiv. Andre ordklasser har det ikke, men man kan kanskje kalle det en interjeksjon (et utropsord) hvis du bruker det som eneste ord i en kommando: VEKK! (istedenfor f.eks. HA DEG VEKK! eller KOM DEG VEKK!). Ordet er i alle tilfeller typisk for muntlig språk, og i normalstil bør du skrive BORT.

VEKK kan ha både tilsteds- og påstedsbetydning, altså bety henholdsvis «bort» og «borte»:  VEKK MED DEG! og  VEKK VAR HAN.

VEKK er et typisk vestlandsord, og på Vestlandet sier og skriver de også gjerne VEKKE hvor i vi østlendinger sier og skriver BORTE. Formen VEKKE bør du ikke bruke i skrift.

BORT og VEKK kan ikke brukes sammen, men forbindelsen BORTE VEKK er vanlig i muntlig språk; den er det eneste tilfellet jeg vet om. Her tjener VEKK til å forsterke BORTE: HUN ER BORTE VEKK I HAM (= sterkt forelsket). Det er nok det du har hørt noen si – eller lest. Ikke sant?

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu