Diverse

Spørsmål

Hei

Jeg har observert at bokstaven t blir stadig mer populær i adjektiviske partisipper. For eksempel skrives riflete potetflak og foldete hender. Jeg har en fornemmelse av at det kan være en betydningsforskjell mellom riflede/riflete og foldede/foldete. Jeg synes eksemplene med d virker mer passive, og dermed riktige å bruke når man snakker om potetflak som er utsatt for rifling og hender som noen har foldet. Motsatt har jeg en fornemmelse av at de adjektiviske partisippene med t beskriver egenskaper subjektet har i seg selv, uavhengig av eksterne faktorer, slik predikativet tullete beskriver egenskaper subjektet har i seg selv. Jeg mener altså at det bør hete: Mannen er tullete og potetflakene er riflede.

Er dere enige i at det er en betydningsforskjell her? Har dere synspunkter på at bruken av bokstaven t brer om seg i adjektiviske partisipper? Finnes det minimale par som kan underbygge min argumentasjon, og gjøre mine fornemmelser til velbegrunnede (*velbegrunnete) standpunkter?

Svar

Dine antagelser er langt på vei riktige, og du har helt rett i at det skal hete Mannen er tullete og potetflakene er riflede, men la oss se på en regel som forhåpentligvis kan gjøre det hele klarere. Jeg vil få lov å sitere fra André Bjerkes bok Hva er godt riksmål? (side 82–83):

”38. Saltede eller saltete mandler?
Rødhårede eller rødhårete piker?

Jeg har inntrykk av at de fleste av oss er usikre i den alternative bruk av bøyningsformene –ede og –ete. Heter det f. eks. saltede eller saltete mandler? Rødhårede eller rødhårete piker?

Y. Br., Stavanger.

Svar: Her har moderne riksmål en klar og grei regel: Partisipp av svake verber får bøyningsformen –ede: elskede (av å elske), savnede (av å savne). Rene adjektiver på –et bøyes –ete: fillete, lurvete klær. Altså: saltede mandler, men rødhårete piker.

Enkelte vil vel fremdeles holde på formen hårede – som i dansk og eldre riksmål. Det er selvsagt ingen ’feil’. Den angitte regelen gjelder riksmålets normalprosa. I mer høytidelig stil kan den eldre bøyningsformen være å foretrekke.”

Bjerkes bok er fra 1967, men regelen skulle gjelde fremdeles. Ellers har du nok rett (uten at jeg tør si noe med sikkerhet) i at formen med t sprer seg, uten at det er helt enkelt å si hvorfor.

Jeg håper det ovenstående kan hjelpe deg litt når det gjelder fordelingen av –ede og –ete.

Med vennlig hilsen
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hei!
Jeg ser til min fortvilelse at dere på nettsiden deres bruker formuleringen «Dette er blitt sentrale begreper i norsk språknormering». Er ikke korrekt bruk «har blitt?» Jeg ser erstatningen av har med er en rekke steder, og synes dette er heller bedrøvelig. For å trekke frem et eksempel har NSB i den siste tiden kjørt en reklamekampanje hvor de sier «Toget er gått.» Er dette korrekt? Er jeg alene i å mene at dette ligger for nære «Toget er godt» i uttale?

Svar:

Fortvil ikke! Saken er uansett ikke betydelig nok til å bringe noen i nærheten av fortvilelse. Hjelpeverbet VÆRE kan stadig brukes ved verb som betegner overgang eller bevegelse eller begge deler. Riktignok var VÆRE i denne bruken vanligere for la oss i 100 år siden, men søker du på Google, vil du finne at ER KOMMET og HAR KOMMET er omtrent like vanlige – ca. 1,5 mill. treff på begge.

Bruken av hjelpeverbene VÆRE og HA i slike forbindelser er omtrent den samme i begge målformene, men i dialektalt språk er sannsynligvis HA vanligst østpå, og dette forholdet virker nok langsomt på skriveskikken. Vanligst er HA blitt i perfektum infinitiv, f. eks. ETTER Å HA KOMMET TIL VEIS ENDE SER VI NÅ BEDRE AT . . . Men både du og jeg vil ha ligget lenge under torven før VÆRE er utryddet som hjelpeverb, og lengst vil det kanskje holde seg nettopp ved BLI, som mer enn noe annet verb betegner overgang: Han er blitt overkjørt, er blitt syk.

Du kan finne en del om dette i Finn-Erik Vinje: «Moderne norsk» (side 178), «Norsk referansegrammatikk» (side 515 og utover), likedan i definisjonsordbøkene. For ikke å henvise til meg selv nevner jeg bare «Bokmålsordboka» (2005), oppslagsordet VÆRE, betydning 11.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

P.S.: Hvis du har din mening om denne saken fra noe bestemt sted, kunne det være interessant å få vite hvilket – f.eks. om det er en lærebok, en lærer eller om det bare er egen observasjon, slik spørsmålet ditt kan tyde på.

Spørsmål:

På forsiden 14. november er det sitert fra Per Egil Hegges språkspalte, der han sier at «det er ingen grunn til å underslå at [norsk] er et vanskelig språk».

Er det egentlig det? Det er greit at vi har 2 1/2 kjønn på substantivene, og en litt kinkig ordstilling her og der. Og at engelsk vel må være (enda) enklere. Men bortsett fra det? Fransk har vel totalt 17 tider og 6 person/tall-kombinasjoner som de bøyer verb i, bare som et eksempel. Finsk har jeg hørt påstått er umulig å lære dersom man ikke har fått det inn med morsmelken. Er egentlig norsk et vanskelig språk sammenlignet med mange andre?

Svar:

Dette spørsmålet kunne det svares mye på. Det følgende blir i all korthet (jeg går ut fra at du tenker deg i en utlendings sted, at han eller hun er født med et europeisk språk, og at det er riksmål/bokmål det gjelder å lære):
1. Muntlig skulle norsk være forholdsvis lett å lære hvis læremestrene bruker standardtalespråket «omhyggelig, men ukunstlet», som man uttrykte det i 1907. Siden dialekter brukes i såpass stor utstrekning – også i etermediene, som nok er en viktig kilde for læring av talespråk – kan mangt og meget forvirre. Mange utlendinger som mener de har lært norsk så noenlunde, kan bli overrasket når de kommer til et annet sted i landet.
2. Norsk tale har en forholdsvis god støtte i skriftbildet. Det vil si at man med rimelig grad av sikkerhet kan si hvordan et ord skrives når man hører det uttalt, og omvendt: være noenlunde sikker på hvordan man skal uttale et ord man ser skrevet. På dette punktet er norsk lettere enn engelsk og dansk. Finsk sies å være helt patent: samsvaret skrift/tale er fullkomment og uten unntak.
3. Av dette følger at rettskrivning og bøyning er forholdsvis lette å lære, men det gjelder jo bare den moderate. Valgfriheten i offisiell rettskrivning er uoverskuelig, og det kan også gjelde slikt som -ing og -ning i verbalsubstantiver, bøyning av svake verb i 2. klasse (bygget/bygde) og en lang rekke andre tilfeller, hvor to eller flere former er i bruk skriftlig, og hvor noen ganger begge/alle formene er tillatt, andre ganger bare én. Det kommer altså an på hvor høyt og omfattende man sikter.
4. Setningsbygningen i tysk og skandinavisk byr på den velkjente vanskeligheten at rekkefølgen subjekt – verbal snus når et annet ledd enn subjektet kommer først i setningen (Vi reiser i morgen kontra I morgen reiser vi). Denne regelen gjelder imidlertid nesten 100 prosent og skulle være mulig både å lære og å bruke for en som går inn for det. Men selvsagt er det andre små finesser i setningsbygningen som kan by på vanskeligheter.
5. Hegge mener vel at det er vanskelig å lære norsk godt, og det kan man være enig i, når man tenker på sånt som bruken av modalverb, pronomener, preposisjoner. Hvorvidt norsk er vanskeligere på slike punkter enn andre språk, tør jeg ikke uttale meg om. Norsk er iallfall ikke så fast regulert og normert som enkelte andre språk.
6. Når alt kommer til alt, er alle språk vanskelige å lære godt. Alle som har forsøkt å skrive skjønnlitteratur på andre språk enn sitt eget, uansett hvor godt man ellers behersker det andre, kan skrive under på det.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!
Jeg lurte på om dere kunne si meg hva forskjellen er mellom substantiv- eller adjektivbøyningsformer?
Letere kontra letende?
Søkere kontra søkende?

Og når skal man legge artikkel bakpå ord?
Fjern bilde
ELLER
Fjern bildet

Er det noen forskjell? Kan man bruke begge deler?

Takk for hjelpen!
Sofie

Svar:

Spørsmålene dine er korte, men svarene kunne bli overmåte lange, hvis man skulle gjøre grundig rede for sakene.

1. Ordene på -ER av den typen du nevner, er bare substantiver. De kalles (i entall) “nomen agentis”, som er latin og kan oversettes med “handlende substantiv”. De er ikke bøyningsformer av noe, de er det vi kaller avledninger; de er avledet av, dannet av verb. LETER er dannet av LETE og SØKER av SØKE. En leter og en søker utfører den handlingen som verbene lete og søke uttrykker.
Som du skjønner, betegner substantivene på -ER først og fremst personer, men de kan også betegne gjenstander (som brukes til noe), apparater, f.eks.(HÅR)TØRRER, (LYS)BRYTER – ja, og SØKER, som både kan være en persom søker en stilling og den innretningen du bruker til å søke på nettet. Som du skjønner, er det svært mange ord av denne typen. Bøyningen er enkel: EN SØKER – SØKEREN – FLERE SØKERE – ALLE SØKERNE.

Typen LETENDE, SØKENDE er ikke avledninger; de er opprinnelig bøyningsformer av verbene LETE og SØKE, vi kaller dem “presens partisipp”. Denne formen betegner ikke tid, slik som presens, preteritum osv. (JEG SØKER, SØKTE osv.), men de betegner at handlingen som verbet uttrykker, varer (uten at det sies hvor lenge). Hvis JEG ER SØKENDE, så holder jeg på med å søke. – Så kan det gå slik i noen tilfeller at partisippformen nærmer seg et substantiv i betydning: JEG ER SØKENDE > JEG ER EN SØKENDE (PERSON), og som du skjønner, kan betydningen da nærme seg den du har i EN SØKER.
Skal du uttrykke flertall med disse ordene, må du sette DE foran: DE LETENDE, DE SØKENDE.

2. Det vil ta for lang tid å gjøre rede for bruken av bestemt og ubestemt form av substantivene i norsk. Jeg nevner tre punkter som kan være nyttige:
a) Det finnes språk som ikke skiller mellom bestemt og ubestemt form. Russisk er kanskje det viktigste. De som har et slikt språk som morsmål, har vanskeligheter med alle vesteuropeiske språk.
b) I skjemaspråk, vedtektsspråk, regelspråk er det ikke uvanlig (og det kan lett bli en uskikk) å skrive sånt som ”Saksbehandler tar seg av faktagrunnlaget og rådfører seg med mellomleder eller kontorsjef dersom . . .”, “Uregelmessigheter med belysningen i korridorene skal meldes til vaktmester”. På de nye T-banevognene i Oslo står det omtrent dette ved nødbremsene: “Trekk i håndtak. Skyv dør til siden”. Det er engelskinspirert, og ytterst primitiv norsk. Skriv altså ikke slik!
I ditt tilfelle med BILDE, kan det tenkes å stå i en beskrivelse av arbeidsoperasjon som angår en eller annen behandling av bilder: “Skru av lys. Fjern bilde. Legg det varsomt . . .”. Jeg rynker på nesen av sånt og fraråder det. Er situasjonen derimot den at du ikke vil ha et bestemt bilde hengende på veggen, da sier du til din samboer: “Fjern bildet, er du snill.”
c) Men så er det jo slik at -T i bestemt form entall av intetkjønnsordene er stum; du hører ikke forskjell på BILDE og BILDET. Er du da ikke sikker på bruken av bestemt og ubestemt form, må du forsøke med et EN-ord, f.eks. STOL. Du hører sikkert om det skal hete “Fjern stolen” eller “Fjern stol”.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er/har kommet:Pakken er (eller har?) kommet frem. – hva er rett? (Søkte i tidl. svar men fant ikke, dog kanskje DER eller HVOR, VAR eller HADDE, NÅR eller DA, HAR eller ER dekker det samme.
Svar:

Tradisjonelt har VÆRE vært brukt som hjelpeverb til intransitive verb som uttrykker bevegelse, overgang, tilstandsforandring, mens HA har vært brukt og brukes ved tilstandsverbene og ved transitive verb (verb som tar objekt) Altså henholdsvis: PAKKEN ER KOMMET. PAKKEN HAR LIGGET PÅ POSTEN I TRE DAGER. PAKKEN HAR SKAFFET MEG ADSKILLIG BRY.

M E N: En streng regulering ved bevegelses- og overgangsverbene er ikke mulig i norsk i dag. Det har neppe vært mulig tidligere heller, for det ligger nok adskillig tysk grammatikk bak regelen, og iallfall i østnorsk talespråk er man tilbøyelig til å bruke HA også i forbindelse med den første verbtypen, enten man snakker dialekt eller standardspråk.
Det må altså herske utstrakt valgfrihet, og man kan ha følgende i tankene:
1. VÆRE er vanligst som hjelpeverb i presens og preteritum: ETTER AT PAKKEN ER KOMMET / VAR KOMMET. I perfektum infinitiv er det mindre brukbart; velg HA der: ETTER Å HA KOMMET HJEM . . . Jeg ville velge ER i ditt tilfelle, og i alle andre tilfeller av at noe(n) er kommet.
2. VÆRE kan gi en nyanse av tilstand etter forandring: HAN ER SOVNET (= han sover, han er sovende), mens HAN HAR SOVNET betoner overgangen til søvnen.
3. VÆRE kan passe best når det ikke er et aktivt, handlende subjekt. Når man sovner, skjer det uten særlig aktivitet, og når en pakke ankommer, så er det andre enn pakken som er aktive.
4. Den som vil ha entydige regler, får en del å kjempe med. Velg iallfall VÆRE som hjelpeverb til BLI: HAN ER / VAR BLITT OVERKJØRT, dog ikke i perfektum infinitiv: DU KUNNE HA BLITT OVERKJØRT.

Emnet er stort OG interessant, og det er lett å finne eksempler å gruble over daglig. I Cowards «Riksmålsgrammatikk» (1986) står det litt om det på side 54-55. I Finn-Erik Vinje: «Moderne norsk» (5. utg. 2002) står det mer, på side 177-179.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Jeg er en 13 år gammel jente som sliter veldig med forskjellen på doble og enkle konsonanter. Jeg går i 8. klasse, så det begynner å bli veldig flaut. Har dere et råd til hvordan jeg selv kan lære det?

Svar

I valget mellom enkeltkonsonant og dobbeltkonsonant er det mange fallgruver og tvilstilfeller. Inkonsekvenser finnes det også. Ordet graffiti skrives for eksempel med dobbel f og enkelt t enda det uttales som om det var skrevet ”grafitti”. Og fremmedord er spesielt vanskelige. Det beste man kan gjøre er derfor å slå opp i en ordliste eller en ordbok. Men det finnes likevel regler som det er nyttig å lære seg.[1]

~Ifølge hovedregelen markerer en dobbeltkonsonant at vokalen foran er kort, f.eks. takk, lett; pille, bygge. En enkeltkonsonant viser at vokalen foran er lang, f.eks. tak, let; pile, byge. Denne regelen gjelder imidlertid bare når konsonanten står i trykksterk stavelse. Når konsonanten står i trykksvak stavelse sist i ordet, skrives den enkelt, f.eks. engel, hvis den ikke inngår i en sammensetning hvor vedkommende ledd isolert sett skal ha enkelt konsonant, f.eks. utelatt. En konsonant som står inne i et ord, skrives oftest enkelt når det som kommer etter, er en bøyningsendelse, jf. et handikap, handikapet. Men det heter likevel å handikappe og å være handikappet.

~En m sist i et ord blir aldri fordoblet, jf. hjem, skam, dum, eiendom. (Et egennavn som Tomm er et unntak fra en fast skriveregel.) Den fordobles når ordet bøyes: hjemmet, dummere.

~V blir ikke dobbeltskrevet i norske ord.

~En ikke uttalt (”stum”) konsonant sist i et ord blir ikke fordoblet. Hvis konsonanten er dobbel, skal den også uttales, jf. kompromiss (ikke ”kompromi”).

~En dobbeltkonsonat blir forenklet hvis enda en konsonant blir lagt til, f.eks. all – alt, allmenn – allment, begynne – begynte, dobbel – doble, legge – lagt, vill – vilt. Hvis forenklingen ville ha gitt en sammenblanding med et annet ord, beholdes dobbeltkonsonanten, jf.: full – fullt, lesse – lesste, spiss – spisst, viss – visst.

~Det skal aldri være tre like konsonanter etter hverandre, f.eks. trafikk + kaos = trafikkaos, natt + tøy = nattøy. Tre ulike konsonanter går imidlertid greit, f.eks. trafikk + støy = trafikkstøy, natt + kjole = nattkjole.

~I fremmedord er det ingen helt fast praksis. Mange ord følger hovedregelen, men det er også en rekke unntak og en del valgfrihet, jf.:

Etter hovedregelen: trafikk, trafikkere (men trafikant, trafikale forhold); prinsipp

Unntak: bag, bagen; prinsipiell

Valgfritt: publikum, publikum(m)et (men publikummer)

Dette var noen få holdepunkter, som jeg håper kan hjelpe: Men hvis du er i tvil, er rådet som nevnt å bruke ordbok.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Momentene er hentet fra boken Språkvett (Kunnskapsforlaget 2001).

Spørsmål:

En sjelden gang opplever jeg studenter som bruker fortidsformene «skulle» eller ville» når de beskriver et planlagt forskningsprosjekt. Her beskrives metodologiske overveielser, og studenten viser hva som kommer til å skje, om visse betingelser oppfylles. Hva kalles denne måten å anvende fortidsformer på noe som kanskje vil komme til å hende?

Svar:

Betydning og bruk av modale hjelpeverb er en uhyre komplisert sak hvis man vil trenge skikkelig inn i emnet, enn si til bunns. Ditt tilfelle er enkelt, så vidt jeg forstår: «hva som skjer eller bør skje dersom . . .»:

SKULLE DET BLI REGNVÆR, BLIR TUREN AVLYST.

Jeg kjenner ikke annen betegnelse for dette enn «tenkt tilfelle i fremtiden», men jeg utelukker ikke at det kan sies med sjeldne fremmedord. Man pleier iallfall å bruke «hypotetisk» om sånne forhold.

VILLE kan ikke brukes slik i leddsetninger (bisetninger), men med upersonlig subjekt i hovedsetning:

DET VILLE BLI RAMASKRIK HVIS NOEN FORESLO Å AVLYSE TUREN.

 

Er du interessert i modalverb, vil du finne mye godt stoff i Norsk referansegrammatikk (1997 og senere opplag), se stikkordregisteret side 1218.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu