Spørsmål:

Er det for en statsansatt tillatt å bruke formen «efter» i offisielle brev?

Svar:

Nei, det er nok ikke tillatt, og det har faktisk ikke vært det siden 1938. Inntil 1959 var det lov å skrive EFTER- i noen sammensatte ord av svært litterær karakter: EFTERFØLGELSE, EFTERGIVENHET, EFTERHÅNDEN, EFTERRETNING, EFTERRETTELIG, EFTERTRAKTELSESVERDIG og kanskje flere.

Jeg vet ikke hvordan regimet er omkring i staten når det gjelder slike ting. Kanskje er følelsen for å være lovlydig helt ned i slike detaljer sterkere i politiet enn ellers. I NRK blir man ikke lenger kalt inn på ett eller annet teppe hvis man taler slik eller bruker den gamle tellemåten.

Men man kan godt være klar over at formen EFTER nå brukes svært lite i skriftlig norsk, både offentlig og privat.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg skriver for tiden på en historie om ei jente og et kattedyr som hun blir svært knyttet til. Dyret er en hunn og jenta gir den et kvinnelig kjælenavn.
Nå mener jeg å huske at dyr alltid skal omtales med pronomenet «den». Spørsmålet er om jeg kan tillate meg å bruke pronomenet «hun» eller «henne» i stedet, fordi leseropplevelsen kan bli bedre på den måten.

Svar

Takk for spørsmålet. Det er ingen regel som sier at dyr alltid skal omtales med pronomenet «den», men det er vanlig praksis. Du kan med fordel bruke pronomenet «hun» eller «henne» i den skjønnlitterære fortellingen din, ettersom det sier mye om forholdet mellom jenta og katten. Siden jenta er svært knyttet til katten, passer det godt at katten personifiseres gjennom bruk av pronomen som «hun» eller «henne». Og som du sier, kan leseropplevelsen bli bedre på den måten.

Vennlig hilsen
Sara E. Olsen

Spørsmål

Kan ord forsvinne?

Kan man i det norske språk si at enkelte ord simpelthen forsvinner? Utsatt for slitasje, er umoderne, arkaiske, eller andre årsaker? Finnes det noe eksempel på dette? Er det mulig at de da bare finnes i mer utførlige ordbøker?

Svar

Det er blitt sagt om språket at det er et hav som aldri er i ro. Og som en viktig bestanddel av språkhavet er ordforrådet utsatt for både krusninger og større bølger. Ord kommer og går etter behov, de avløser hverandre, de endrer betydning, og de blir brukt på andre måter enn tidligere. Et eksempel på det siste har man i verbet knuse, som før bare kunne nyttes i konstruksjoner som gutten knuste ruten. Nå er det mange som også sier ruten knuste, selv om ikke alle er like begeistret for denne uttrykksmåten. Motsatt utvikling har verbet ryke gjennomgått. Det illustreres f.eks. i omtalen av håndballspillernes korsbåndskader, som ikke lenger skjer med vendinger som Cecilie Legangers / hennes korsbånd røk. Nei, nå heter det CL/hun røk korsbåndet. I denne situasjonen får man håpe at den første uttrykksmåten ikke er blåst helt bort.

Ordforrådet i alle såkalt utviklede språk gjenspeiler bl.a. religiøse, økonomiske og intellektuelle forhold i samfunnet. Når disse forholdene endres, forandrer ordforrådet seg med dem. Derfor har også ulike språk samt ulike geografiske og sosiale grupperinger et uensartet tilfang av ord. Hvor mange og nyanserte begreper som finnes for ett og samme forhold, varierer òg. Et begrep som orv, dvs. ljåskaft, er nok ukjent for de fleste byboere, og selv hos bonden har det kanskje glidd om enn ikke helt ut av, så i alle fall langt bak i, bevisstheten, av den grunn at ljåen ikke lenger er særlig aktuell. Og slielen eller sliulen (et eldre bankeredskap til tresking) er det vel heller ikke så mange som benytter nåtildags. Håndmelking av kyr blir en stadig mindre utbredt aktivitet, og dermed er det nok også færre og færre som både kjenner til og får nyte godt av silsupen, altså den første lille slurken med helt nymelket melk. Utviklingen i landbruket har gjort både redskaper og ord overflødige. Ergo forsvinner både orven, slielen og silsupen fra det aktivt brukte språket. Men, slik du er inne på, i ordbøkene bevares de – og derfra er det ingenting iveien for å hente dem frem igjen.

Modeste backfisch er vanskelig å oppdrive i disse dager, men beskjedne ungjenter finnes det forhåpentlig vis fortsatt. Beskjedenhet er imidlertid ingen garanti mot å bli avskjediget i et tøft arbeidsmarked, men entlediget er det nok ikke lenger mange som blir.

Et ord som miskunn oppfattes trolig som arkaisk. Det samme gjelder for verbet miskunne. Og de ordene som forklarer betydningen til miskunn og miskunne, henholdsvis (Guds) nåde og barmhjertighet, kan neppe heller karakteriseres som moteord. Men forsvinne gjør de nok ikke, selv om bruken av dem ikke er like hyppig og bevisstheten om deres innhold ikke er like sterk som før.

I en del tilfeller har norsk et engelsk lånord, en norvagisert form og et fornorsket ord for det samme forholdet, jf.: entertainer/enterteiner/underholder, scoop/skup/nyhetskupp, outsider/utsider/utenforstående, input/innputt/inndata, output/utputt/utdata. I slike tilfeller kan man stille spørsmålet: Hvilken form får overleve – den engelske, den norvagiserte eller den fornorskede?

Som sagt forsvinner noen ord fordi man ikke lenger har bruk for dem. Men etter hvert som utviklingen ruller videre, oppstår nye ordbehov. Et bittelite knippe fra 1980- og 1990-tallet kan illustrere: dagkirurgi, gårdsturisme, matsminke, medievold, musesyke, nettavis og piercing. Hvor lenge det går før disse ordene foreldes, er ikke lett å si – deres skjebne ligger i de bevegelser språkhavet, under påvirkning av samfunnsutviklingen, til enhver tid foretar seg.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei, jeg har nå kikket på siden med spørsmål og svar, samt i alle ordbøkene mine, uten å finne svar på fire spørsmål jeg lurer veldig på. Håper så inderlig at Dere kan gi meg et svar.

1. Bruken av DER eller HVOR

I de fleste tilfeller faller denne bruken naturlig: «Der ligger hatten» – når man peker på hatten. «Hvor ligger hatten» – når man spør hvor hatten er. Dette støttes jo også opp av grammatiske regler. Imidlertid har jeg problemer med å vite hva som er riktig, kanskje begge er riktig, i disse linjene.

eksempel a (en spesifikk stasjon)

På stasjonen der togene bare stopper på mandag. eller På stasjonen hvor togene bare stopper på mandag.

eksempel b (igjen, et spesifikt sted)

Dette er restauranten der de serverer god fiskesuppe. eller Dette er restauranten hvor de serverer god fiskesuppe.

Kan jeg bruke begge? Hva er riktig?

2. Bruken av VAR eller HADDE i fortid.

Jeg lurer på om man kan bruke både var eller hadde når man beskriver noe som har hendt i fortid.

eksempel

Rytmen hadde blitt forandret. eller Rytmen var blitt forandret.

3. Bruken av NÅR eller DA.

Dette er jo en klassiker… Jeg så at flere hadde spurt om det på sidene Deres, men jeg fikk likevel ikke svar på mitt spørsmål.

Hvis jeg beskriver en situasjon i fortid:

Han så ut av vinduet, på hagen og bilen, når det begynte å snø.

eller

Han så ut av vinduet, på hagen og bilen, da det begynte å snø.

Hva er riktig da? I følge regelen er vel Da riktig her, eller er den det? Og hvordan blir det hvis jeg beskriver dette i nåtid:

Han ser ut av vinduet, på hagen og bilen, når det begynner å snø.

eller

Han ser ut av vinduet, på hagen og bilen, da det begynner å snø.

4. Bruken av HAR eller ER.

Hva er riktig, når jeg beskriver noe i nåtid:

Han er kommet hjem. eller Han har kommet hjem.

Håper på et snarlig svar via e-post. På forhånd tusen, tusen takk : )

Svar

1. Det du spør om når det gjelder ordene DER og HVOR, gjelder bruken av dem som relative adverb. Som du antyder, er DER vanligvis stedsadverb og HVOR spørrende adverb, men begge kan brukes med relativfunksjon («SOM-funksjon»). VEIEN HVOR el. DER JEG BOR betyr det samme som VEIEN (SOM) JEG BOR I. Når bør du så bruke DER og når HVOR? Vårt råd er a) Når det dreier seg om rene stedsforhold, bør du bruke HVOR når dette ordet skal være trykklett, og det skal det som oftest når det ikke står først i en helsetning – sånn som her: I VEIEN HVOR JEG BOR, ER DET UMULIG Å FÅ PARKERT. Her ligger trykket på VEI og BOR, eventuelt på VEI og JEG. Står ordet først i setningen, får det sterkere trykk, og da bør du bruke DER eller DER HVOR: DER JEG BOR, ER DET UMULIG Å FÅ PARKERT eller DER HVOR JEG BOR, ER DET . . .

Er du fra Nord-Norge vil du kjenne bruken av KOR i dialekten i det første tilfellet ovenfor, mens DER KOR ikke går. Skriver du nynorsk, kan du ikke bruke KOR relativt, bare spørrende.

b) Når det ikke dreier seg om rene stedsforhold og når det dreier seg om tid, bør du bruke HVOR, f.eks.: DET ER MANGE TILFELLER/SITUASJONER/GANGER HVOR MAN KAN VÆRE I TVIL.

Sammenfattende kan man si: DER fremhever stedsbetydningen og har mere trykk enn HVOR. Ifølge min språkfølelse er HVOR det naturlige i din setning om restauranten med fiskesuppe. DER oppfatter jeg som noe stivere og mer skriftlig.

2. Tradisjonelt heter det VAR BLITT, men HADDE BLITT godtas nå av de fleste. Også her er språkfølelsen litt forskjellig både mellom eldre og yngre og mellom dem som har et nært forhold til tradisjonelt skriftspråk og dem som ikke har det. Det samme kan vi svare på spørsmål nr. 4: Begge deler går an.

3. Bruk DA om en enkelt handling i fortiden og i nåtiden, og bruk NÅR om gjentatt handling i fortiden og nåtiden og fremtiden, samt om enkelt handling i fremtiden. DA VI GIKK HJEM UTPÅ NATTEN, BEGYNTE DET Å BLÅSE (enkelt handling i fortiden) NÅR VI GIKK HJEM UTPÅ NATTEN, BEGYNTE DET ALLTID Å BLÅSE (gjentatt handling i fortiden) DA VI KOMMER INN AV PORTEN, SER VI PLUTSELIG EN MØRK SKIKKELSE (enkelthandling i fortiden, uttrykt i «historisk presens») NÅR VI GÅR UT, TAR VI MED PARAPLY (gjentatt handling i nåtiden) NÅR VI KOMMER HJEM, SKAL VI SPISE MIDDAG (enkelt handling i fremtiden) VI KAN SNAKKE OM DET NÅR VI HAR SPISEPAUSER I MORGEN (gjentatt handlig i fremtiden)

Hvis du skaffer deg en definisjonsordbok, vil du som regel få hjelp til sånne ting NÅR DU (ikke DA DU) slår opp på de ordene du er i tvil om. Se litt i følgende ordbøker, så forstår du hva vi mener: Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget), Bokmålsordboka (Kunnskapsforlaget) og Norsk Ordbok (Cappelen).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål: Jeg underviser i norsk med samfunnsfag for innvandrere, og på B2-nivå bruker jeg “Klart det!” Her står det angående Aps holdning i første del av 1900-tallet:

“I starten ønsket partiet å slå sammen bokmål og nynorsk til samnorsk, men den tyskvennlige regjeringen under andre verdenskrig gjorde nettopp det. Derfor ble det en vei som ikke lenger var mulig å gå. Etter krigen valgte Ap å ikke støtte noen av skriftspråkene spesielt, men heller legge vekt på dialekter og likhetstanken.”  (s. 28)

Er det riktig at Quisling-regimet prøvde å innføre samnorsk?

Svar: I all korthet: Arbeiderpartiet var fra begynnelsen et «byparti» og sognet til riksmålet, hvilket betydde at det stod fremmed overfor landsmålet. Samnorsk var det ikke spørsmål om før den tidligere venstremann Koht fikk hånd om partiets kulturpolitikk (ut på 1920-tallet); men allerede i 1917 stemte de fleste sosialdemokratene for reformen. Under Kohts enevelde var partiet samnorskvennlig, og 1938-reformen er hans og partiets verk. Riksmålsfolk ville ikke ha den, og heller ikke de nynorskfolkene som da dominerte (Indrebø-folkene). Etter krigen ble det annerledes (Hellevik).

Quisling-regjeringen gjorde ikke mye. Som så mange andre så den nok for seg et samnorsk språk på svært lang sikt, men «Ny rettskrivning 1941» går stort sett ikke lenger enn 1938-rettskrivningen; snarere bremser den tilnærmingen. Enkelte former som no, gammal og sæter står igjen som ensomme minnesmerker. Av ideologiske grunner var Quisling glad i nynorsken og det norrøne, men jeg har aldri hørt at han ville gjøre nynorsken til det einaste.

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Kan du forklare når jeg skal bruke MEG og JEG? Er JEG kun brukt når det er et subjekt, og MEG objekt? Jeg lurer på det samme med DU og DEG.
Det samme gjelder sammenligninger. Heter det HAN ER STERKERE ENN DEG eller HAN ER STERKERE ENN DU? DU er vel det rette, men jeg hører stadig DEG i stedet.

Svar:

Hovedregelen er at pronomenet som står etter ENN eller SOM skal ha samme kasusform som det man sammenligner det med. Da er JEG, DU, HAN osv. subjektsformen og MEG, DEG, HAM osv. avhengighetsformen (som vi kaller dem. Dvs. formen som ordet har når det står som objekt, hensynsledd (indirekte objekt) eller del av komplement (preposisjonalobjekt)).

I enkle tilfeller som HAN ER STERKERE ENN … og HAN ER LIKE STERK SOM … tillates begge deler, altså både HAN ER STERKERE ENN JEG og HAN ER STERKERE ENN MEG, både HAN ER LIKE STERK SOM JEG og HAN ER LIKE STERK SOM MEG. Uttrykksmåten med JEG er den logisk riktige i disse tilfellene, siden vi sammenligner med subjektet HAN, men i talespråket er MEG det vanligste i bymessige strøk på Østlandet, og det har tradisjon i litteraturen. Jeg vil nok velge den formen også når jeg skriver. Men skriver du nynorsk, bør du bruke subjektsformen: HAN ER STERKARE ENN EG.

Årsaken til at avhengighetsformene (MEG osv.) står så sterkt i slike uttrykk, er at de kommer sist i setningen, hvor andre ledd enn subjektet pleier å stå (objekt o.a.). Så har språkfølelsen diktert avhengighetsform («ikke-subjektsform»). Et lignende tilfelle kan du høre hvis du farer til Nedre Telemark – ja det finnes enkelte andre steder også – at de ikke sier PER OG JEG, men PER OG MEG. Antagelig har ordstillingen spilt inn.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei! Jeg lurer på om det er gjort noen undersøkelse på folks, eventuelt elevers, rettskrivingsnivå. Er nivået dårligere i dag enn det var for flere år tilbake?

Svar:

Takk for spørsmål – et viktig spørsmål. Den eneste undersøkelsen vi kjenner til, er en som ble gjort av Jan R. Tislevoll for en del år siden, antagelig i 1990-årene. Han sammenlignet formelle ferdigheter hos vig.-elever (eller muligens studenter) på undersøkelsestidspunktet med ferdighetene i 1960-årene. Konklusjonen var at det på det området var gått til akters. Undersøkelsen ble omtalt i Språknytt (Språkrådets meldingsblad). Vi anbefaler at du henvender deg til Språkrådet og spør om de kan skaffe deg noe stoff om Tislevolls undersøkelse av formelle ferdigheter.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Riksmålsforbundet ― oversettelse av forbundets navn til engelsk

Noen har kanskje interesse av å vite hva Riksmålsforbundet heter på engelsk.

Svar

The Riksmaalsociety ― the Society for the Preservation of Traditional Standard Norwegian. (Riksmålsforbundet)

Spørsmål

For mange år siden fikk jeg tak i en bok på et loppemarked, som het «Hva er godt riksmål», skrevet av André Bjerke. Allerede da jeg fikk tak i den var den gammel. Jeg tror den ble utgitt en gang på 1960-tallet. Der stod det mye interessant, og noe jeg merket meg spesielt, var den knallharde dommen over uttrykket «høres ut». Dette, påstod Bjerke, var en sammenblanding av uttrykkene «høres» og «ser ut». Så vidt jeg kan forstå, blir ikke dette betraktet som feil i dag. Stemte André Bjerkes påstand den gangen, og har det i så fall vært noen konkret anledning der dette uttrykket er blitt sluppet inn i det gode selskap? Da jeg leste det, forekom det meg å være logisk, og jeg sluttet tvert med både å si og skrive «høres ut» til fordel for «høres».

Svar

Du har studert André Bjerkes språkråd, blant annet hans refleksjoner rundt uttrykket høres ut.
Det er helt korrekt at uttrykket opprinnelig er en sammenblanding av se ut og høres. Du har imidlertid rett i at uttrykket ikke lenger regnes som feil, og det har forankring i skriftspråktradisjonen. Blant annet finner vi det både hos Hamsun og Nils Kjær.
I moderne riksmål er det valgfritt om man ønsker å skrive høres eller høres ut.
Cappelens ordbok har følgende oppslagsord:
høres – hørtes – hørtes
bli hørt: Fosseduren høres godt herfra
lyde, virke: du høres trett (ut); det høres litt rart (ut)
Nedenstående eksempler er sakset fra Norsk Riksmålsordbok:
c (i passivform) lyde (nær nok, sterkt ell. tydelig nok til å kunne opfattes); lyde, klinge (slik som en tilføiet bestemmelse angir); fam. med sm. bet. i forb. høres ut (eft. se ut ):
elven høres, mens jeg følger skogstien (Schøyen. Tre st. 147)
nu høres ikke klokkerne længer (Ibs. Bork. 209)
det høres som jorden hoster (Øverl. Brød 142)
det jeg har sagt her, høres kanskje strengt (Nat. 1933/118/3/4)
doktoren sa at hjertet hendes hørtes riktig elendig ut (Falkb. Fimb. 61) gav inntrykk av å være (ved undersøkelse)
(uten særlig tanke på lydopfattelse:) det høres ud som en så latterlig liden ting (Ibs. Soln. 131)
det høres ganske besnærende ut (Fang. Menn. 77)
I tillegg kan det i enkelte tilfeller være en betydningsforskjell mellom de to uttrykkene, eksemplifisert slik av Finn-Erik Vinje i siste utgave av Moderne norsk:
Stykket høres godt (= det er lett å høre det)
Stykket høres godt ut (= det virker som om det er godt)
Det hørtes at gjestene var kommet
Det hørtes ut til at gjestene var kommet
Jeg håper dette gir deg svar, og velkommen tilbake dersom du har andre spørsmål.

Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Jeg har en besynderlig liten språklig mattenøtt: når man omtaler matrisers egenskaper karakteriseres de som positiv definitt eller semidefinitt, negativ definitt eller semidefinitt eller indefinitt. Undertegnede makter dog ikke å forstå hvorfor man ikke anvender adverbet positivt i stedet for adjektivet positiv når adjektivet definitt (avgrensethet?) beskrives. Den engelske varianten er eksempelvis positive definite fremfor positively definite. Når man snakker om » matrices’ positive definiteness» er adjektivformen berettiget, men når man man skal omtale adjektivet definite burde man vel heller ha brukt adverbet positively?

På forhånd takk for svar!

Svar:

Takk for spørsmål. Jeg kan tenke meg to forklaringer – én hoved- og en tilleggs-:

1. Det engelske DEFINITE står riktignok bare som adjektiv i min engelske ordbok (Random House Compact, som med sine 2214 sider er ganske omfattende). Men når man vet hvor elastisk engelsken er når det gjelder å gjøre substantiv av adjektiv, verb av substantiv o.a.), skulle det ikke forundre meg om vi står overfor en substantivering av adjektivet DEFINITE. I så fall burde det ha stått i ordboken (men det kan hende at slik bruk av ordet er for spesiell og faglig).
Det samme kan skje i norsk – altså at adjektivet DEFINITT går over til å bli et substantiv; du er selv inne på tanken, så vidt jeg forstår, når du skriver “definitt (avgrensethet?)”.

Vi har lignende tilfeller i grammatisk terminologi: Verbets former grupperes i finitte (presens, preteritum, imperativ) og infinitte (infinitiv og partisipper). Av uttrykkene FINITT FORM og INFINITT FORM har det oppstått substantiver: ET FINITT (= en finitt verbalform) og ET INFINITT (= en infinitt verbalform) – typiske fagord, men de står nå i ordbøkene, kanskje fordi ordbøker redigeres av filologer . . .

2. I et norsk uttrykk POSITIVT DEFINITT blir det sammenstøt mellom -T og D-. I slike tilfeller blir de to lydene assimilert til én i naturlig tale, og da kan vel den første lettere falle bort også i skrift enn om ord nr. 2 hadde begynt med f.eks. en vokal. Men dette er altså bare en tilleggsbemerkning. Språklig svake sjeler kan komme til å glemme grammatikken for lydforholdene.

Hvis det er så at DEFINITT er blitt et substantiv, ville jeg være interessert i å vite hvilket kjønn det har. Gjetter på intetkjønn.

Vennlig hilsen
Tor Guttu