Morsomme eksempler på norsk språkbruk og tankevekkende sitater i den senere tid. (Les mer…)
Språkstrider verden rundt
Ny bok: Ottar Grepstad tar for seg historiens språkkonflikter, fra bokbål i Norge til språkopptøyer i Sør-Afrika. Der endte det i massakre. (Les mer…)
Riksmålsordlisten i ny utgave
Stabil norm: Teknologien har gitt stadig bedre muligheter til å dokumentere språkutviklingen. I Riksmålsordlisten 9. utgave er rettskrivningsendringene små og få, men antallet oppslagsord er økt med 20 prosent.
![](https://www.riksmalsforbundet.no/wp-content/uploads/2024/02/Guttu-ny-ordliste-2024-1024x768.jpg)
En milepæl: Tor Guttu har redigert Riksmålsordlisten siden 5. utgave i 1973. I denne artikkelen forteller han om den 9. utgaven, som han og medredaktør Øystein Eek nå er i mål med. (Foto: Stig Michaelsen)
Det er flere grunner til at Riksmålsordlisten nå kommer i niende utgave. Den kommer på nett og bare ni år etter forrige utgave, som også kom i papirformat. Det er på få år blitt betydelig lettere å skaffe seg oversikt over og ta standpunkt til de elementene i språkbruken som en rettskrivningsordliste skal opplyse om; derfor bare ni år siden sist.
Fra 1952 til i dag
Normeringen av riksmålet i etterkrigstiden har fulgt prinsippet som ble formulert av Riksmålsforbundet i 1947 i en uttalelse til departementet da det var planer om å opprette Norsk språknemnd: Rettskrivningsspørsmålet bør behandles av «en sakkyndig sprognevnd (eller sprogakademi) med det mandat å følge sprogutviklingen og, med visse mellemrum på ikke under tyve år, å fastsette de endringer i rettskrivningen som sprogutviklingen krever».
Les også Riksmålsforbundets leder Trond Vernegg: Derfor trenger vi Riksmålsordlisten
Første utgave av Riksmålsordlisten så dagens lys i 1952. Fra og med 1953 er Det Norske Akademi for Språk og Litteratur normerende instans. Den «ikke under tyveårige» rytmen har ikke vært fulgt – forholdene har ikke ligget til rette for det – men anbefalingen om ikke å løpe foran utviklingen har i alle år vært en viktig retningslinje. Nå kan vi altså følge utviklingen bedre enn før og samtidig støtte oss til en vel 70 år gammel normeringstradisjon, som har sitt historiske grunnlag i den moderate versjon av 1917-rettskrivningen.
Hovedkildene til 9. utgave
For det første: Nasjonalbibliotekets enorme tekstbase bokhylla.no med avis-, bok- og tidsskrifttekster fra de eldste tider til i dag. Den gir god beskjed om alle ord i språket – om frekvens, form og bruk. Vi har benyttet basen flittig, især naturligvis tekstene fra årtusenskiftet og fremover.
For det annet: Det Norske Akademis ordbok (NAOB), lansert i 2018, er redigert på moderat bokmål med tillegg av riksmålsformer når de avviker fra de offisielle. I NAOB dokumenteres ordenes former, betydninger og bruksmåter, og der kan forskjeller mellom riksmål og moderat bokmål i rettskrivning og bøyning bedømmes ved hvert enkelt ord. Det er forresten ikke mange forskjeller igjen; i 1952 var det annerledes.
For det tredje: Ole Michael Selbergs Stor norsk-polsk ordbok (2. utg. 2019) med 73 000 nøye utvalgte oppslagsord fra dagens norsk har vært til stor hjelp når det gjelder hvilke og hva slags «nye ord» som bør tas inn i en ordliste. La oss begynne der.
Ordforrådet
Ordlisten har nå godt og vel 45 000 ord, en økning på ca. 20 prosent fra 8. utgave. I en oversikt over «nye ord» vil et stort flertall av dem være sammensatt av to eller flere vi kjenner fra før, de aller fleste med substantiv som sisteledd, og dermed selv substantiver. Så også her, f.eks. kanalvert, karbonfangst, lesebrett, postdoktor, rumlefelt, strømmetjeneste. Langt fra alle slike ord byr på vanskeligheter mht. rettskrivning eller bøyning, men de er med i ordlisten også for å gi et inntrykk av hvordan førsteleddet kan brukes i sammensetninger og avledninger. Programmeringen er slik at hvis man søker på f.eks. lese, så får man opp i alfabetisk orden alle ord som begynner med de fire bokstavene. Dette er ment å skulle gi et inntrykk av hvordan ordet brukes, og oppveie noe av ulempen ved ikke å ha foran seg en spalte på papir. Søker man på le, får man opp alle ord som begynner med disse to bokstavene.
Eksempler på «nye ord» av forskjellig slag: androgyn, fjernkulturell, inuittisk, offpiste, partydop, selfie, utagerende . . .
Normeringen
![](https://www.riksmalsforbundet.no/wp-content/uploads/2023/04/Guttu-og-Eek-kvadrat-scaled-e1681304448955.jpg)
Språkutviklingen under lupen: Nasjonalbibliotekets enorme tekstbase er en hovedkilde når det gjelder ordenes frekvens, form og bruk, sier redaktørene Øystein Eek og Tor Guttu.
Ordlisten er – som vanlig fra og med 2. utgave 1956 – godkjent av Det Norske Akademi for Språk og Litteratur. Akademiets språkutvalg har gjennomført en god del undersøkelser av frekvens, rettskrivning og bøyning i språket slik det praktiseres i ovennevnte tekstbase.
Når det gjelder lydform, er forandringene fra forrige utgave ytterst få. Den valgfrie binde-e i sammensetninger med flyktning-, hedning-, høvding-, olding- og viking- er fjernet; det heter altså nå bare flyktningleir, hedningmisjon osv. Av konsonantforandringer er det ikke stort mer å nevne enn at de valgfrie formene gyde, inngyde og utgyde er fjernet, og at prute og fyllest er blitt eneformer. – De ca. 40 tradisjonelle formene som stod i parentes i forrige utgave med henvisning til og anbefaling av de nyere (f.eks. almen, bliss, broget, efter, kold, ler, sprog, vidne) er nå tatt ut.
I bøyningsverket har vi forsiktig regulert noen tilfeller av
- Kjønn, f.eks. faksimile, kikk, marmor og møll, som alle er blitt en-ord, og kryssord, som er blitt et-ord. Tidligere hadde alle valgfritt kjønn.
- Substantivbøyning, især a-former i bestemt form entall er regulert i noen få tilfeller. Noen ord som før hadde -en, har fått valgfri -a; det gjelder stort sett såkalte svake hunkjønnsord, dvs. ord som er hunkjønn i dialektene og ender på trykklett -e i riksmål, f.eks. felle (fangstinnretning), gryte og lue (hodeplagg). Som tidligere gir veiledningen et godt råd om bruken av a-former. – Når det gjelder flertall på -s av engelske lånord, er vi noe mer liberale enn i offisiell rettskrivning og oppfører -s som eneform når den dominerer (pushups, situps, handouts), -er når denne formen synes å ha (en viss) overvekt (makeuper, pickuper, timeouter) og valgfrihet når vi har funnet det rimeligst, f.eks. i backup og stand-in).
- Bøyning av s-verb er gjennomgått, både av de «rene» (typen enes, lykkes, synes) og av vanlige verb som ofte brukes med -s i passiv eller resiprok betydning, f.eks. flokkes, kjennes, treffes.
- Form av adjektiver på -et(e). Ca. 90 ord i NAOB er undersøkt. De fleste er sjeldne og kommer ikke med i ordlisten, f.eks. brautet(e), sleiket(e), tumlet(e). I NAOB og i bokmål har alle slike ord valgfrihet mellom -et og -ete. I praksis er det en klar tendens i retning av formen på -ete, især hvis ordet er eller kan være avledet av et verb. Det dreier seg da ofte om ord med muntlig preg og til dels med noe nedsettende betydning f.eks. hanglete, krøkkete, sippete, snufsete, snøvlete, tøysete, vinglete . . . I ordlisten får de fleste av dem nå eneform på -ete. Normalspråklige ord står fortsatt med valgfri form, f.eks. bakket(e), rutet(e), skjoldet(e).
- Form og bøyning av partisipiale adjektiver av sterke verb. I enkeltord og sammensetninger som (-)drevet, (-)brukket, (-)frosset, (-)strøket o.l. sees ofte begge former, (-)drevet og (-)dreven osv.. Det er gjort enkelte små forandringer i slike ord; eksempelvis er jordbundet, regelbundet og stedbundet blitt eneformer, og -fryst er blitt valgfri i flere sammensetninger enn dypfryst, når verbet har transitiv betydning, eks. ferskfryst, ombordfryst og ufryst.
- Særskrivning og sammenskrivning er regulert, stort sett i samsvar med offisielle regler. Det har vært en klar tendens i retning av særskrivning i alle skandinaviske land, hvor sikkert stavekontrollen har hatt betydning.
Summa summarum: et stort materiale er undersøkt. Nødvendige endringer har vært gledelig få og små; det er mest tale om justeringer.
Søk i Riksmålsordlisten. Den har fast plass på riksmalsforbundet.no.
Nytt i NAOB: Mer multietnisk slang
Det Norske Akademis ordbok (naob.no) fanger fortløpende opp nye ord som fester seg i språket. For redaksjonen er den lovpriste oppvekstromanen «Da vi var yngre» av Oliver Lovrenski et eksempel på en god kilde, forteller NAOB-redaktør Carina Nilstun. (Les mer…)
Heimføding og verdensborger
En Guds mann, ja, men også en livsnyter, en intellektuell, en uutslukkelig optimist; tilsynelatende en outsider, men i virkeligheten naglet fast i sentrum av to og et halvt tusen års høykultur, skriver Vetle Lid Larssen om bibeloversetter Kjell Arild Pollestad. (Les mer…)
Pollestads bibeloversettelse: Tro mot grunntekstene
– Konjunktiv brukes i dag bare i banning. Man sier «faen ta deg». Det er konjunktiv. Men det er like viktig å bruke konjunktiv i bønn. Det er forskjell på «La ditt rike komme» og «Komme ditt rike», sa Kjell Arild Pollestad da han i høst lanserte sin nye bibeloversettelse. (Les mer…)
Fenomenet Finn-Erik Vinje: Norges første språkkjendis
Ny biografi: Finn-Erik Vinje har vært omstridt. Som han selv har sagt: Jeg har lagt meg ut med alle. For å få oppmerksomhet om forskjellige språkspørsmål, har han ikke lagt noe imellom. Men han har også vært en beundret språkmann med en stor fan-skare blant lesere, radiolyttere og fjernsynsseere, skriver Per E. Hem i dette utdraget fra sin kommende biografi om Finn-Erik Vinje. (Les mer…)
Kjente sanger og salmer: Forstår vi det vi synger?
Forvirrende ordbruk: Tekstene i mange eldre sanger er i årenes løp blitt misforstått og forvrengt. Selv bortfallet av et lite komma har gitt tittelen på en av våre gamle salmer en annen mening.
![](https://www.riksmalsforbundet.no/wp-content/uploads/2023/10/opera-e1696798920227.png)
«Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange», heter det i «Smaagutternes Nationalsang» av Henrik Wergeland. Men hvorfor står det ‘ere’? (Foto: OBOS)
Sammen med to små barnebarn lytter jeg til Kirsti Sparboes LP-plate «Kom, så tegner vi en sang!» fra 1983. Vi gjør bevegelser til «Lille Petter edderkopp». Så kommer «Alle fugler» – hvem kan ikke den? Sparboe og barnekor synger: «Alle fugler små de er kommer nå tilbake». Det må bety: ‘Alle fugler (de) er små. Nå kommer de tilbake.’ Men ikke alle fugler er små, og teksten skal ikke være slik!
”Kommet nå tilbake”, skal det være, perfektum, og meningen er: Alle små fugler (de) er nå kommet tilbake. Teksten er skrevet av August Heinrich von Fallersleben ca. 1835 og lyder innledningsvis: «Alle Vögel sind schon da», som betyr ‘alle fugler er allerede der’. I Johan Nicolaisens norske oversettelse lyder innledningen slik: «Alle fugler små, de er kommet nu tilbake.» Ordet ‘de’ er grammatisk overflødig, men er tatt inn for å gjøre teksten sangbar. Nicolaisens komma er klargjørende, men er blitt sløyfet i mange senere gjengivelser.
Engler i vedskjulet
Også andre kjente og kjære sanger kan by på ord og uttrykk som lett kan misforstås. Et eksempel er «Her kommer dine armer små». Ja, slik oppfattet jeg teksten som barn. Glosen ‘arm’ i betydningen ‘fattig’, ‘stakkars’ kjente jeg ikke. På den tiden sang vi salmer på skolen, og en tegning av en mann som saget ved, illustrerte «Milde Jesus, du som sagde». «Engler daler ned i skjul» måtte bety at de ville lande i naboens vedskjul – spennende!
Andre sanger kan misforstås også av voksne. For hva betyr egentlig «Kimer i klokker»? Det skal riktignok ikke skrives slik; det skal være: «Kimer, I Klokker». ‘I’ er jo ikke en preposisjon, men et pronomen som betyr ‘dere’, og ‘Kimer’ er ikke presens, men imperativ 2. person flertall. Passasjen er altså en oppfordring: ‘Kim, dere klokker!’ og i fortsettelsen ‘tindre, dere stjerner!’. Teksten er skrevet av N.F.S. Grundtvig og ble publisert første gang i 1856. Uten komma blir betydningen borte, som i tittelen på en bok utgitt i 2022: Kimer I Klokker – Sigrid Undsets jul av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen.
Hvorfor heter det «Vi ere en nasjon vi med»?
I andre tilfeller er teksten godt forståelig, men enkelte former forstås ikke uten videre. «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange», heter det i «Smaagutternes Nationalsang» av Henrik Wergeland, publisert i bladet For Arbeidsklassen i 1841. Senere i teksten står det «Vårt hjerte vet, vårt øye ser hvor godt og vakkert Norge er«. Forklaringen er at ere er en gammel flertallsform av verbet, brukt her fordi subjektet vi er flertall; er er entall fordi subjektet Norge er entall.
En av de truede formene i norsk i dag er s-genitiven. Det er fare for at uttrykk som ‘mors hus’ og ‘Knuts bil’ blir utkonkurrert av ‘mor sitt hus’ og ‘Knut sin bil’, for ikke å snakke om at uttrykket ‘Jesus sin kropp’ er tatt i bruk istedenfor ’Jesu legeme’ (eller kropp, jf. Tor Guttu i Ordet nr.2). Pronomenet ‘sin’ til erstatning for s-genitiv dukket opp i norsk talemål på 1500-tallet, påvirket av de tyske hanseatene. Formen kalles garpegenitiv fordi bergenserne kalte tyskerne på Bryggen for ‘garper’.
«Pål sine høner» feiltolkes
«Pål sine høner» kan se ut som et eksempel på garpegenitiv, altså med betydningen ‘Påls høner’. Slik er frasen også blitt fortolket. Men subjektet er Pål – ikke hønene – og ‘sine høner’ er objekt: ‘Pål slapp (sleppte) ut sine høner på haugen.’ Denne barnesangen, som også kalles «Pål på haugen», er en folkevise. Den ble utgitt første gang av Peter Christen Asbjørnsen i Norske Huldreeventyr og Folkesagn (1848), der den inngår i fortellingen «En Søndagskveld til Sæters».
Teksten i den svenske studentsangen «Sjungom studentens lyckliga dag» er omstridt: Skal det være sjungom eller sjung om? Leser vi ‘sjungom’, er verbet brukt transitivt: La oss ‘besynge’ studentens lykkelige dag! (Transitiv bruk av verbet sjunga forekommer også i andre eldre svenske tekster.) Sangen ble fremført første gang 1852 i Uppsala. Teksten er av Herman Sätherberg og melodien av prins Gustaf av Sverige og Norge, som døde samme år.
I prinsens original står det «sjungom», men i Ivar Hedenblads samleutgave av sanger for kor (fire deler, 1888–1914) står det «Sjung om». Selv holder jeg en knapp på sjungom – lectio difficilior kalles det i tekstkritikken: Den vanskeligste lesemåten er sannsynligvis den rette, altså at senere utgivere har gjort teksten forståelig ved å ‘forenkle’ til sjung om. Jeg ble dessuten skeptisk til Hedenblads utgave da jeg så at Sveriges nasjonalsang innledes med ordene «Du gamla, du friska»! Lesemåten sjungom gir en parallell til det følgende: «Låtom oss fröjdas i ungdomens vår!» Sjungom og låtom er imperativ i 1. person flertall, ‘la oss …!’. (Hedenblad i utvalg, henholdsvis nr. 31 og 2.) Grammatik – svenska.se, se vol. 2, s. 549, note 1.
Slå et slag for oppklaring av eldre tekster
For å oppsummere: I noen tilfeller er det ords betydning som skaper forvirring (for barn): ‘arme’ i betydningen fattige, stakkars og ‘skjul’ i betydningen ‘i det skjulte’, At ‘sagde’ kan bety sa og ‘I’ kan bety dere, kan nok misforstås også av voksne.
I «Alle fugler» er det linjeskiftet som har ført til misforståelsen, eller rettere sagt pausen mellom disse ordene når vi synger. ‘Er’ og ‘kommet’ hører sammen og utgjør verbtiden perfektum, men i sangen er det et sterkt brudd mellom disse ordene. I «Pål sine høner» er det ordstillingen som har skapt problemer, og utbredelsen av garpegenitiv har bidratt til feilaktig fortolkning. I Wergelands «Vi ere en nasjon vi med» er formen ‘ere’ blitt forstått som ‘er’ selv om flertallsformen er alderdommelig og ikke forstås som flertall. De grammatiske formene i den danske julesangen og den svenske studentsangen er mer utfordrende.
Både gloser, ordstilling og grammatiske former fra eldre tider kan skape avstand og hindre god forståelse. Forvanskninger i senere tekstutgaver – inkludert fjerning av klargjørende tegnsetting – bidrar til misforståelsene. Noe av dette kan man kanskje si er bagateller, men det er ingen bagatell at vi – både den oppvoksende og den godt og vel oppvokste slekt – kan ha problemer med å forstå eldre tekster korrekt. Vi bør slå et slag for beskjeftigelse med eldre tekster, inkludert tekster fra våre skandinaviske naboland.
Professor emeritus Vibeke Roggen er filolog og en av landets fremste eksperter på latin.
Norsk og russisk språkpolitikk – to ulike verdener
En sammenligning: Har norsk og russisk språkpolitikk overhodet noe til felles? Noen kjennetegn eller parametere som eventuelt kunne gjøre det mulig å foreta en sammenligning i så måte, finnes knapt. (Les mer…)
Stemmeregler gjør valg av målform i skolen til et tilfeldighetenes spill
Skolestart og ny opplæringslov: Når hovedmål skal velges for en skolekrets, er det ikke bare foreldrene som stemmer, slik det var inntil 1985. Både besteforeldrene og oldeforeldrene bestemmer like mye. (Les mer…)
- 1
- 2
- 3
- …
- 16
- Neste side »