En interessant bok om en interessant mann: Biografien om Finn-Erik Vinje er også en fortelling om nyere norsk historie og språkutvikling.
Per E. Hem:
Finn-Erik Vinje. En språkets mann
Solum Bokvennen 2024
– Jeg har lagt med ut med alle, bare ikke alle på én gang, sier Finn-Erik Vinje, nå 88 år. I lang tid var han hele landets norsklærer.
Det var en vakker vårdag på Oslo Vest, cupkamp i fotball. Ullern mot Sarpsborg. Jeg hadde reist fra det fjerne Bjølsen for å se mine blå-hvite favoritter fra Østfold. En av gutta på Sarp ropte «kom igjen, guttær!» ved avspark. Det ble syrlig kommentert av en ufyselig vestkant-fyr, som jeg antok holdt med hjemmelaget.
Usaklig åpning av denne anmeldelsen? Språk handler om mye, også om kollektive signaler og identiteter. Og nevnte eksempel minte meg på det gode, gamle vestkant-hatet. I denne boken om Finn-Erik Vinje er det gjengitt en faksimile fra en artikkel i Sarpsborg Arbeiderblad der Vinje gjestet byens riksmålsforening. Populært besøk, men muligens var vestkantmannen Vinje mindre populær i byen, som Hem antyder.
I mellomtiden er Sarpsborg riksmålsforening nedlagt. Det mangler ikke på andre triste hendelser i denne boken heller.
Velskrevet og med artige anekdoter
Hem er en skrivefør statsviter – ingen selvfølge – og bidrar til norsk kulturliv med en interessant studie av denne språkets mann. Forfatteren har fått med mye, skriver lett og ledig. Flere illustrasjoner gjør boken lesverdig.
NRK er en egen trist historie, som Hem vier en del plass. Det er historien om dialekt-populisme så billig og ansvarsløs at det fascinerer. Og Kjartan Fløgstad og andre Sauda/Odda/Sovjet-romantikere, hvorfor skal de ha troverdighet utover egne romaner? Det handlet om striden om målfolkets nasjonalistiske holdninger under krigen, Quislings angivelige forkjærlighet for nynorsken; alt dette skapte rabalder da Vinje påpekte det.
Det er fascinerende å bo i en stat der slikt blir diskutert. Gjennom Vinje forteller Sem oss nyere, norsk historie. Vi får litt repetisjon, litt påminnelser og mange ganske artige anekdoter om hovedpersonen. Han har for eksempel frontet motstand mot sidemålsstilen, et standpunkt så innlysende riktig at det nesten er sjanseløst.
Mye rabalder
Vinje liker å krangle, det kommer tydelig frem. Hvor mange ganger har han ikke uttalt at han hater Østfold-dialekten? Og mente han Halden eller Fredrikstad eller Sarpsborg, eller er det den samme styggedom? Det er håp om forsoning, for vi får vite at en kvinne som står Vinje nær, kommer fra den språklig utskjelte og allerede nevnte østfoldske hovedstad.
Spesielt interessant er fortellingen om Vinjes opphold ved et universitet på Island, og hvordan han lar seg inspirere av islandsk språkpolitikk: Det er mulig å holde andre språk unna språket. Vinje har også vært norsklektor i Sverige, så mangfold er fornavnet på hans yrkeskarriere. Senere drev han en ironisk språkkamp mot engelske ord som skribent i Arbeiderbladet. Kampen mot snackbar og soft-ice. Det er en underlig fortelling, fascinerende i sin idealisme og rørende i sitt nederlag. All ære til unge Vinje. Senere kanskje ikke så mye ære i hans milde latterliggjøring av folk som ville slutte å bruke ordet «neger». Vinje mente som vanlig mye og var her på taperlaget.
Alt for språket
Deler av boken kan oppleves som en reprise, all den tid den omhandler – nødvendigvis – de vanlige hendelsene i svært mange norske biografier: 1945 og NKP, striden om Sovjetunionen, invasjonen i Ungarn, venstrefløyen rundt bladet Orientering og så videre. Men biografiobjektet har nå engang levd i den epoken, som for hans vedkommende kort kan oppsummeres som veien fra venstreradikaler til språkpoliti. Vinje selv vil ikke like noen av betegnelsene.
I boken får vi også atter en gang den deprimerende historien om Ottar Grepstad og sidemålsfolkets mange aksjoner, deres mange fordeler, fremstilt av dem selv som lidelser. Det er noe deprimerende over det hele, men det virker ikke som om Finn-Erik Vinje har latt tungsinnet sige inn. Per E. Hem har tegnet et bilde av en meget engasjert språkaktivist, og gudene må vite hvor mange bøker, artikler og innlegg han har på samvittigheten. For noen tiår tilbake var Vinje nasjonal språkkjendis, i seg selv oppsiktsvekkende for en person utenfor Noregs Mållag.
Fanebærer for standardspråket
Vinje og andre har påpekt at det er vanskelig å forstå en NRK-korrespondent. Det blir tydelig at det ikke handler om forståelse, men om statlige barnsligheter. Må man ikke fordre at journalister gjør forskjell på talen i privatlivet og i nasjonalt fjernsyn? Akkurat som man vet forskjell på språket på kneipa på landets mange små og store steder, kontra et felles skriftlig norsk. Nei, det er ingen selvfølge.
Siden ingen kan skjære igjennom, må resultatet bli et slags språklig «mangfold», eller uttrykt på moderne norsk; anything goes. Det er ikke Vinjes skyld.
Vinje har beveget seg fra samnorsk til riksmål, det må kalles et stort fremskritt, eller framskritt, framsteg, velg hva du vil. Han er heller ingen selvfølgelig riksmålsmann, og har skapt bølger innad i miljøer her også. Så lenge det er strid, er det håp.
Vinje har fått sin store dose oppmerksomhet i mange tiår. Siden ingen kan skjære igjennom, må resultatet bli et slags språklig «mangfold», eller uttrykt på moderne norsk; anything goes. Det er ikke Vinjes skyld.
Og tilbake til innledningen: Det hører med til historien at Sarpsborg vant og gikk videre i cupen. 1-0 til Østfold over Vinje. I mange andre sammenhenger fortjener Vinje å være på vinnerlaget. Det gjør også forfatter Hem. Kompliment til ham for en interessant bok om en interessant mann.
Et utdrag fra biografien har vi gjengitt her: Norges første språkkjendis.