Spørsmål:

Når ble det vanlig å bruke ordet rask for å beskrive noe som er hurtig? I litt eldre bøker jeg har lest, brukes konsekvent ordet fort i stedet for rask, f.eks. han gjorde en fort bevegelse.

Svar:

FORT er opprinnelig adverb, lånt fra nedertysk i betydningen “fremover” og i bruk i dansk og norsk på 1600-1700-tallet. Betydningen “hurtig” er nyere, og den adjektiviske bruken (“forte skritt, små, forte bevegelser” o.l.) er neppe eldre enn fra sent 1800-tall, og den er typisk for litterært språk. Ikke rart at den påtreffes i bøker.

RASK er lydlig sett visstnok samme ord som norrønt ROSKR (dyktig), men betydningen “hurtig” er lånt fra middelnedertysk. Ordet står hos Kalkar (i ordboken over eldre dansk) i denne betydningen og har sikkert vært i bruk også i Norge, altså i middelalderen. Kanskje har ordet ikke vært så vanlig. Kanskje har f.eks. SNØGG og SNAR (frekvente norrøne ord) vært vanligere.
Svenska Akademiens Ordbok har belegg fra første halvdel av 1500-tallet (dens periode begynner ca. 1525).

Konklusjon: RASK i betydningen “hurtig” er hundrevis av år eldre enn FORT i adjektivisk bruk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:
Hva med ordet ALENEHET ? (tilstanden å være alene, ikke nødvendigvis ensom)

Svar:
ALENEHET er et ord som en eller annen har dannet fordi vedkommende har hatt bruk for det til å nyansere slik du nevner. En dannelse ut fra noenlunde samme behov er TOSOMHET fra 15-20 år tilbake, visstnok et dansk påfunn. De har ikke slått igjennom, men blir vel forstått så noenlunde. Nordmenn uttrykker seg vanligvis ikke så substantivisk at de trenger ord av typen ALENEHET. Ikke er vi særlig filosofisk anlagt heller. Annerledes i Tyskland og England.

Ord på HET kaller vi adjektivabstrakter (substantiver med abstrakt betydning avledet av adjektiver). Dannelsen ALENEHET er unormal for så vidt som grunnordet er et adverb (ALENE); i enkelte dialekter kan man riktignok si f.eks. ”Han var alene kar på gården”, og oppfatte ALENE som adjektiv. Men i alle ord på –HET ligger det som sagt et vanlig adjektiv til grunn, ytterst sjelden ord av andre klasser (ENHET, FLERHET, MENNESKEHET).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål
Jeg har lenge ønsket å få belyst bruken av følgende ordsammensetninger med «skam» i seg: skamfull(t), skammelig og skambelagt. (Jeg registrerer forøvrig med forbauselse at «skambelagt» ikke er et gyldig oppslagsord i «Bokmålsordboka» eller «Riksmålsordboken».) Følgende sitat fra nettet skurrer litt i mine ører: «Og de fleste av de som i dag kjøper sex oppfatter det allerede som skamfullt,..»( anathemablog.blogspot.com) Min språkfølelse forteller meg at «skamfullt» her er brukt galt. For å belyse mitt poeng kan jeg foreslå følgende alternative formuleringer, avhengig av hva man ønsker å uttrykke:
1. De fleste som .., vet at sexkjøp er skambelagt
2. De fleste som kjøper sex, føler skam /er skamfulle (når de gjør
det)
3. De fleste som …, gjør noe skammelig.

Andre sitater som skurrer i mine ører:
* «Dette vil seie at denne personen, til tross for å ha utført ei skamfull handling, likevel vil bevare sin verdi…» (www.jus.uio.no/ikrs/nettverket/forskning/)
* «Det er veldig skamfullt å be det offentlige om hjelp i sånne situasjoner.» (www.forebygging.no/…/Rusmiddelbehandling_og_skam.pdf)

Er mitt språkøre feilstemt?
Dersom «skambelagt» er en foreldet form, må man kunne spørre om det ikke fortsatt er bruk for et ord som dekker betydningen «forbundet med skam». Forøvrig er ikke «skambelagt» mer foreldet enn at det finnes på 629 norske google-sider, 1870 svenske google-sider, og bare 47 danske google-sider.

Dette var et langt spørsmål, men jeg håper at jeg kan få det belyst av riksmåls-/ev. bokmåls-/ev. ordboksfilologer.

Svar
Takk for interessant spørsmål.
Det som kan sies uten videre, er at SKAMFULL bare kan brukes om person og SKAMMELIG bare om handling og forhold/tilstand.

Eksempelet med «en skamfull handling» viser gal språkbruk. – Typen «det er skamfullt å be om» er heller ikke å anbefale. Man føler nok halvveis at adjektivet her brukes om en person, men strengt tatt er det jo ikke slik. Det kunne ha stått: «Man føler skam ved å be om».

Ordet SKAMBELAGT er ukjent for oss og likeså for både nye og eldre skandinaviske ordbøker, så vidt jeg har kunnet se. Det kan være et ord som har oppstått i løpet av de siste 20-30 år. I alle fall er det ord man har bruk for – for å sette til et ord for handling, men med en annen betydning enn SKAMMELIG. Betydningen er den du angir.

Jeg må si mange takk for ordet. Det er notert.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Forfordele – bruk og betydning

“Forfordele” er et vanskelig ord fra juridisk fagterminologi, men det dukker også ganske ofte opp i avisene. For eksempel i følgende form: ”Ledelsen er forfordelt med høy lønn, bonus og aksjeopsjoner.” Er ikke dette gal bruk? Er ikke betydningen av ”forfordele” det motsatte, med andre ord: Den som er forfordelt, er den som har fått for lite?

Svar

Din forståelse av forfordele er korrekt; den som er forfordelt, er den som har fått for lite. I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, s. 252 finner vi denne definisjonen av ordet: ”forfordele ved fordeling gi en mindre enn han har krav på”. Men svært mange oppfatter ordet motsatt, jf. ditt eksempel ”Ledelsen er forfordelt med høy lønn, bonus og aksjeopsjoner”. For å være på den sikre siden, bør man derfor kanskje velge et annet ord enn forfordele. Når betydningen tilsvarer ’tilgodese på andres bekostning’, kan man i stedet skrive begunstige eller favorisere.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!
Jeg lurer på om uttrykket er jo mer, desto bedre, eller om man også kan skrive jo mer, jo bedre?

Dette brukes om hverandre, både i bøker og aviser, og jeg har ikke klart å finne noen regel.

Svar

Jeg tror at vi kan bruke både jo mer, desto bedre og jo mer, jo bedre, men kanskje helst det siste.

I noen uttrykk er jo – jo etablert, f.eks. jo før, jo heller. Men utenom slike tilfeller bør vi ty til jo – desto; jo innleder leddsetningen, og desto innleder helsetningen: Jo mer hun trente, desto flinkere ble hun. Når vi skriver jo – desto, markerer vi altså tydelig hvor helsetningen begynner, nemlig der desto står: Jo mer hun trente, og jo flinkere hun ble, desto gladere ble hun også.

Men i jo mer, desto bedre har vi ingen leddsetning og ingen helsetning – bare to uttrykk. Derfor skulle vi kunne si jo mer, jo bedre, på samme måte som jo før, jo heller.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hallo.
Vi er usikre på betydningen av ordet innovatør, og i hvilke sammenheng man kan bruke ordet. Håper dere kjenner ordet, og kan si om det er riktig stavet.

Svar:

Takk for spørsmålet. Ordet er riktig stavet, men du kan også skrive ‘innovator’. Uttalen er forskjellig (trykket ligger på den store bokstaven): ‘innovatØr’ – ‘innovAtor’. Ordet betyr nyskaper, fornyer, person som går nye veier.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket «en slikk og ingenting» fra?

 

Svar:

En SLIKK er det lille man kan få i seg ved å slikke en gang eller to. Ordet er sannsynligvis verbalsubstantiv til SLIKKE – likesom SLURK til SLURKE – og har opprinnelig hatt handlingsbetydning (SLIKK = det å slikke, SLURK = det å slurke (slurpe)). Så har de fått konkret betydning: det man slikker (i seg), det man slurker (i seg). Slik går det ofte med verbalsubstantiver.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Spørsmål:

Hei!
Jeg ser at de nye fjellvettreglene oppfordrer til at man skal “ta” valg…. Jeg spør: Er valg noe man tar – eller noe man gjør?
For øvrig er det vel dekkende å si “Velg”… altså gå rett på selve oppfordringen?
Svar:

«TA» er blitt noe av et moteord i mer eller mindre faste uttrykk hvor verbet betyr «utføre, foreta», og hvor det i eldre uttrykk finnes et verb som TA er i ferd med å utkonkurrere. Standardeksempelet er TA SELVMORD, hvor BEGÅ er det tradisjonelle og det som vi naturligvis anbefaler. TA PIERCING er et relativt nytt uttrykk, hvor verbet tydeligvis meldte seg til disposisjon uten konkurranse. Bakgrunnen er vel sånt som TA EN HOFTEOPERASJON, TA BLINDTARMEN.

Man GJØR eller FORETAR et VALG, og i fjellvettreglene burde det ha stått det som du foreslår – enten  GJØR eller en verbal uttrykksmåte med VELG.  Jeg har ikke hatt tid til å se på de nye reglene, men jeg forstår at jeg bør gjøre det, og kanskje skrive noen ord.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål: Her i huset har vi stadig diskusjon om dette med neste fredag og kommende fredag. Jeg mener at dersom det er mandag, og man sier «neste fredag», så er det ikke fredag i inneværende uke, men fredag i uken etterpå, og at «kommende fredag», er fredag i inneværende uke. Min samboer mener at «neste fredag» betegner den fredagen som kommer nærmest, og kan da altså være i inneværende uke.

Dette fører tidvis til en del forviklinger…

Svar: Du og din samboer er ikke de første som har opplevd forviklinger på grunn av ordet neste. Dere har i og for seg begge rett, det vil si «neste fredag» kan oppfattes både som førstkommende fredag og fredag i neste uke. Akkurat som dere to oppfatter betydningen forskjellig, gjør også mange andre det. Det har jo hendt at folk er blitt invitert til selskap «neste lørdag» og stilt festklare opp – en uke for tidlig. I praksis kan neste i slike sammensetninger simpelthen være tvetydig, og ordbøker har med begge betydninger.

Det kommer også an på hvilken ukedag man sikter til og når man gjør det. Stor Norsk Ordbok forklarer det slik: neste søndag (sagt senere enn de 2–3 første dagene i uken) søndagen etter førstkommende. Det Norske Akademis ordbok forklarer neste mandag med «førstkommende mandag, men brukt senere i uken om dernest påfølgende mandag».

Men slike omtrentlige holdepunkter gjør ikke saken særlig lettere, så det beste er å unngå tvetydigheten og formulere seg presist. For eksempel ved å si «førstkommende lørdag» (alternativ bare «lørdag»), eller «lørdag i neste uke», alt etter hvilken lørdag vi mener. Eller slik det ble gjort i dette sitatet fra avisen Tidens Tegn i 1928: «næste, altså ikke førstkommende søndag kan man kanskje ta undergrunnsbanen.» Også for folk den gang var altså neste et tvetydig ord.  Er man i tvil om hvilken dag andre sikter til, er det lurt å få det presisert.  Kanskje det er like greit å spørre om datoen!

– Stig Michaelsen

Spørsmål:

Hei, jeg lurer på etymologien til ordet «tyste». Og så lurer jeg på den gjengse bruken av ordet. Hvis en person forteller til politiet at en annen person holder på med noe ulovlig, da er det tysting. Men hva om han forteller det til familien til personen, kalles det fortsatt tysting eller er det noe annet?

Svar:

Takk for spørsmålet.
Verbet TYSTE betyr i første omgang «hysje, si «hysj» til». Det er sannsynligvis avledet av interjeksjonen TYST! / TYSS! som jo kan være adjektivet TYST; jf. bruken av STILLE! som interjeksjon.
Den betydningen som du angir, er sekundær, og jeg ville reservere den for angivelse til politiet av kriminell virksomhet, slik vel også du mener. Ellers har vi ANGI, RØPE og SLADRE som mulige ord, og i de siste 10-15 årene er VARSLE kommet i bruk når det gjelder forhold på arbeidsplasser. Men dette ordet har en annen valør enn de tre andre; det er inntil videre et «plussord».

Vennlig hilsen
Tor Guttu
16.08.14