Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi

Spørsmål:
I et styremøte ble det diskutert kraftig om betydningen av ordene eksponering og posisjonering. Kan dette bety det samme? Vi benytter dette i finanssammenheng…

Svar:
Takk for et vanskelig spørsmål.
Jeg utelukker ikke at ordene kan brukes noe om hverandre, men jeg tror de bør holdes hver for seg. Posisjonerer man seg, inntar man i den eller den posisjon, vanligvis med tanke på eget beste. Man kjøper seg opp eller selger seg ned eller foretar andre strategiske manøvrer for å stå best mulig rustet til det man tror kommer eller generelt overfor markedet, konkurrentene osv.

Å eksponere seg betyr ordrett å “stille seg ut”. Jeg kjenner ikke til om ordet har andre betydninger enn det som kan samles under den betydningen: Man gjør seg kjent, markerer seg, setter seg i en bestemt iøynefallende stilling, utsetter seg, for det eller det. Det er vel her det kan være berøring med posisjonere. Muligens ligger forskjellen i at den nyansen strategi er svakere eller mangler i eksponere.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg er lærer i videregående skole og elevene mine bruker uttrykket «å skjære alle over en kam», men de færreste skriver det korrekt. Kan dere bekrefte at det er dette som er det korrekte uttrykket og hva som er opphavet til dette uttrykket? Håper på snarlig svar.

Svar:

Den korrekte form av uttrykket er den du nevner, men man uttaler det med trykk på EN, som da bør skrives med accent aigu: én.

Uttrykket skriver seg fra den tid da man ikke klippet, men skar håret. Man løftet håret med en kam (slik man gjør også i dag) og skar det som raget over kammen. Å skjære alle (eller alt) over én kam betydde altså å skjære alles hår på samme måte. Man kan kanskje forestille seg at «frisørene» hadde kammer av forskjellig bredde og brukte dem ifølge «kundens» ønske om hvor mye som skulle skjæres.

Uttrykket er oppført i ordbøkene. I «min» ordbok (Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, Kunnskapsforlaget 2005) står det under KAM og med henvisning fra SKJÆRE. Det pleier dessuten å stå i populærbøker om språk. Siste sted jeg har sett det omtalt, er i Kjell Ivar Vannebo: «Et columbi egg og andre uttrykk (Cappelen Damm 2009).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei

Kan vi bruke ordene angående og vedrørende om hverandre?

På forhånd takk!

Svar

Ordene angående og vedrørende betyr det samme; i ”Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner” er de oppført nærmest som synonymer, jf.: angående ’med hensyn til; vedrørende; om’: angående det De nevnte om lønninger, så må jeg få opplyse at … / et møte angående budsjettet for neste år. Vedrørende står ikke som eget oppslagsord, men formen vedrøre finnes, og betydningen er ’ha sammenheng med; angå’: noen bemerkninger vedrørende det som nettopp ble sagt. De like betydningene tilsier at ordene kan brukes om hverandre. Det finnes imidlertid et par ting å bemerke.

Enkelte oppfatter både angående og vedrørende som gammeldagse ord, som man ikke lenger bør benytte. I stedet blir man oppfordret til å skrive når det gjelder eller om. Noen slik automatisk utskiftning skulle det imidlertid ikke være noen grunn til; angående og vedrørende er fullt gangbare også i et moderne og effektivt skriftspråk. Dersom man forviser de to ordene fra ordforrådet, gir man samtidig avkall på to variasjonsmuligheter. Og det vil være synd, for er det noe et levende språk trenger, er det nettopp nyanser og variasjon.

Overskrifter i brev, kanskje spesielt brev fra det offentlige og forretningsvirksomheter, innledes relativt ofte med angående eller vedrørende, jf. Vedrørende tilbakebetaling av merverdiavgift for 2. termin 2002. Som nevnt betyr både angående og vedrørende ’om’, og derfor er det som regel overflødig å innlede en overskrift med et av de nevnte ordene. Det er selve overskriften som forteller hva brevet handler om. Det finnes imidlertid tilfeller hvor et innledningsord kan være på sin plass i en overskrift, men det vil dessverre føre for langt å utdype det her.

Man kan forøvrig legge merke til at angående og vedrørende forekommer i forkortede uttrykksmåter av typen Angående beskyldningen om underslag forholder saken seg imidlertid anderledes. I slike uttrykk står den innledende delen, jf. angående beskyldningen om underslag, uten logisk sammenheng med resten av setningen. Innledningen hører sammen med et manglende ”vil jeg påstå” eller lignende, jf.: Angående beskyldningen om underslag vil jeg påstå at saken forholder seg anderledes. Den første uttrykksvarianten (angående beskyldningen om underslag forholder saken seg imidlertid anderledes) vil nok ikke føre til forståelsesvansker, men logisk sett mangler den som nevnt et ledd, og i gjennomtenkt skriftlig fremstilling bør man derfor velge den fullstendige formuleringen.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

1 Det samme gjelder for forkortelsene Ad. og Vedr

Spørsmål

Hvorav kommer uttrykket gressenke (mann) som betyr ’mann med bortreist kone’?

Svar

Selve ordet gressenke er et germansk ord. Det eldste belegget som mine kilder[1] angir, er graswedewe fra mellomnedertysk, det vil svært grovt regnet si perioden fra ca. 1100 til reformasjonen. I engelsk heter det grass widow. Norsk har ordet fra tysk Graswitwe, som egentlig betyr ’pike som blir forført ute i det fri og deretter forlatt’. Forførelsen kan altså sies å skje ”i gresset”, og ettersom piken blir forlatt, blir hun følgelig en ”enke” – en gressenke. I dag brukes ordet, mest spøkefullt, om en kvinne hvis mann er midlertidig bortreist.

Ordet gressenkemann er dannet etter mønster av gressenke, og her dreier det seg da om en mann hvis kone er hjemmefra.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] Norsk Riksmålsordbok, bind II, spalte 1601

Spørsmål

Hei!
Jeg lurer på om Dere har noen skriftlig regler som sier noe om bruken av ordet «jo».
Jeg har en ubevisst anelse på når / hvordan man skal bruke ordet, men har vanskeligheter med å forklare når eller hvordan man skal bruke ordet riktig.

Takk på forhånd.

Svar

Takk for din henvendelse til Riksmålsforbundet.
Det lille ordet «jo» kan brukes på flere måter og i flere betydninger, så det er ikke så lett å holde oversikt. Det hører til to ordklasser: interjeksjoner og adverb, avhengig av betydningen.
Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner sier dette om ordet:
jo interj. og adv.
A (som interj.)
1 (som bekreftelse av det positive innhold i et nektende spørsmål) ‘kommer du ikke?’ ‘jo, snart’ / ‘vil du ikke ha et askebeger?’ ‘jo takk’; – (som bestridelse av en nektende påstand) ‘han fikk ikke lov’ ‘jo, det fikk han’ / ‘jeg tror det ikke’ ‘jo, det må du’
2 (brukt som bekreftende svar på spørsmål som like gjerne kunne vært nektende) ‘forstår du hva jeg mener?’ ‘jo, men …’ / (gjentatt) jo jo ( el. jojo) , men …; (brukt for å innlede en innvending) jo, men for det kan jeg vel ha min egen mening; (som svar på et ønske som kunne hatt form av nektende spørsmål) ‘du kan nok hjelpe meg med dette’ ‘jo, det skal nok bli en råd med det’; – (brukt, ofte uten tilknytning til noe foregående, for å bekrefte for seg selv noe utrolig, noe man hadde glemt) ‘hva var det jeg skulle si? jo, nå husker jeg det’ / ‘hva ville han?’ ‘jo, nå skal du høre …’ / jo nå blir det liv og røre!
3 (som ironisk bekreftelse) ‘det er da bare bagateller’ ‘bagateller! jo, du er god!’ / jo, jo menn!
B (som adv.)
1 (i uttr. for noe (som menes å være) selvinnlysende, alment kjent) du har jo nylig vært i utlandet / han er jo alltid så bråkete / det er jo det jeg sier, jo
2 (alment bekreftende el. forsterkende) du kan jo selv se etter / lampen er jo i stykker / der kommer han jo likevel
3 (ved parallelliserte komparativer) jo mer han tjente, jo (el. dess, desto) mer brukte han / vi bestemte oss til å forlate stedet jo før jo heller; (med etterstilt leddsetn. og jo bare i denne) veien blir smalere jo lenger innover vi kommer

Jeg håper dette er til hjelp for deg.
Vennlig hilsen
Inger-Lise Nyheim

Spørsmål:

Aftenposten anmelder en film og skriver: Den har vært vist i NRK.
Burde det ikke hete Den er blitt vist i NRK?

 

Svar:

Begge deler går an, og jeg vil foretrekke en av de to formene fremfor «har blitt vist», som også er mulig (se riksmålsgrammatikken side 40-41).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er etymologien til leddet «høre» i tilhøre,høre til, i forhold til sanseverbet» høre

Svar:

Takk for interessant spørsmål.

HØRE som sisteledd i sammensetninger ser ganske riktig ut til å stå et stykke unna det usammensatte i betydning, men det er samme ord – og det er fellesgermansk, altså samme ord i germanske språk, deriblant tysk og skandinavisk.

 

TILHØRE betyr egentlig «høre på» (jf. LYTTE TIL og det tilsvarende norrøne HEYRA TIL («høre lyden av»). Det er skjedd en betydningsutvikling, som sannsynligvis har utgangspunkt i et overordnet/underordnet-forhold, f.eks. herre/slave, foreldre/barn. Den underordnede «hører til» (dvs. hører på, lytter til > retter seg etter) det den overordnede sier. Derfra til det eierforholdet som TILHØRE uttrykker i dag, er ikke spranget så langt.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

 

Spørsmål: Jeg har en venn som sier «på en måte» veldig ofte. Han kan for eksempel si: «Jeg kan på en måte tenke meg at det på en måte er vanskelig å på en måte få dem til å forstå det, det blir på en måte litt rart.»  Jeg har konfrontert ham om dette. Han tok det med fatning, men virket overrasket. Han er nok ikke klar over hvor ofte han sier det.
På hvilken måte skal han på en måte klare å slutte med det, på en måte? Finnes det noen gode avvenningsteknikker?

Svar: Det er prisverdig at du benytter anledningen til å forbedre medmennesker som har den uvanen. De er mange, så jeg tror ikke at selv en hel misjonsbevegelse ville nytte, men hvis hver og én virker i sin lille krets, må det vel ha virkning. Det er muligens skrevet noe om emnet av talespråksforskere; jeg kan bare si hva jeg tror og mener.

Som terapi vet jeg altså ikke mer å anbefale enn den du driver. Har du mulighet til å gjøre lydopptak av ham/henne, vil det formodentlig
virke ekstra godt. En av mine lærere på studentfaglinjen ved Oslo Handelsgymnasium i 1955 hadde for vane å snakke hele timen. Ingen ble hørt i leksen, og karakterer ble gitt ut fra skriftlige prøver. I sine enetaler la han inn mengder med «altså», uttalt «esså» med knapt hørbar e. Det var så påfallende at vi av og til – stygge som vi var – talte opp hvor mange ganger det skjedde i løpet av en skoletime. Vi brukte den vanlige metoden, satte fire loddrette streker og én tversover og fikk altså enheter på fem, som lett kunne summeres ved timens slutt. Det dreide seg oftest om mellom 50 og 100.

Snakker fortere enn de tenker

Det er åpenbart at folk snakker betydelig fortere i dag enn for et par generasjoner siden. Mest merkbart er det når de snakker offentlig, altså sier noe i en debatt eller et intervju i et etermedium. Det er dessuten åpenbart at mange snakker fortere enn de tenker, og de trenger pauser (som de tar seg ganske fritt og ikke alltid ved setningsskille eller ellers hvor det bør være en liten stans). Så synes de vel at pausen bør fylles med et eller annet.

Les også: Trenger vi småord som da, altså, vel, visst og jo?  

For å ta dette først: troen på at pauser alltid må fylles, at alltid et eller annet må lyde. Mest typisk viser det seg i radio og fjernsyn. Når et program er slutt, går det ikke et sekund før man smeller i med noe uvedkommende musikk eller annen lyd, eller helst annonserer neste program. Vi må ikke få et øyeblikks ro. At et program i radio og fjernsyn kan være av en karakter som krever noen sekunders stillhet etterpå, faller ikke noen inn, hverken på Marienlyst eller andre steder. Av samme type er bakgrunnslydene når f.eks.  et program annonseres eller når de viktigste dagsrevyinnslagene nevnes innledningsvis. I noen tilfeller er forstyrrelsene så sterke at det er vanskelig å oppfatte hva som sies. Kanskje er det ikke meningen at vi skal oppfatte det – bare bli nysgjerrige på det. Jeg vet det ikke, men jeg tror det er påvirkning fra utlandet, fra radio og fjernsyn hvor kanalene i hektisk konkurranse sender døgnet rundt, hvor påtrengende reklameannonsering preger hverdagen, avbryter programmene og hvor opplesere selv i ordinære nyhetssendinger synes de må snakke som om de refererer en spennende fotballkamp e.l. Altså: Det må stadig høres noe. Ikke et sekunds stillhet. Videre! Videre!

Frykten for pauser

Pausefyllet er av en annen karakter, for så vidt som den talende produserer det selv, men det springer ut av samme behov for å la seg høre – at det alltid må være noe lyd. Ikke et sekunds stillhet. Det vanligste fyllet er en æ-lyd. Den kan være lang og sterk og automatisk og lyde som om den var bestemt og betydningsfull; man setter altså i med en kraftig ææææ når man er kommet til punktum eller en tilsvarende pause. Eller æ-en kan være kortere og lydsvak og opptre både mellom og inne i ord, f.eks. når en nyhetsreporter sier «strids æ vognene» og regjernings æ styrkene». Enkelte har gjort dette til en vane, og det skjer selv om ikke talen er spesielt rask. Noen intervjuobjekter kan tydeligvis ikke begynne en setning uten en kort æ-lyd. Så vidt jeg har observert, knyttes æ-lyden særlig lett til konjunksjoner (setningsinnledende ord), hvor jo en forberedende pause ofte er nødvendig. Altså f.eks. «men-ææææ», «at-ææææ», og-æææ». En med bedre rede på saken kan sikkert si om noen av disse æ-typene er en påvirkning fra angloamerikansk taleskikk. Det skulle ikke forundre meg om så var tilfellet.

Opprinnelig funksjon blir borte

Til slutt «ditt tilfelle». Den opprinnelige forklaringen» er nok at tempoet er høyere enn det som tankevirksomheten klarer å følge med på; de som har vanen, sier jo ikke «på en måte», men «pmåte», men noen tar seg riktignok tid til å si «pmåteeeee» eller «pmåtæææææ» Noen bruker som nevnt «altså», uttalt «esså». Noen engelsktalende (især når de ikke kan språket godt nok eller er usikre på hva de skal si eller mene) bruker «I mean». Opprinnelig kan alle disse uttrykkene ha vært brukt til å modifisere utsagnet, altså til å vise at man ikke uttaler seg bestemt eller autoritativt eller at man i farten ikke har funnet det rette ord for tanken, men brukt slik som mange nå bruker det av vane, betyr det ingenting.

Familie og nære venner kan man godt gjøre oppmerksom på uvanen, slik du har gjort, og oppfordre til å snakke roligere. Man får ta det pent, kanskje be vedkommende lytte oppmerksomt på andre som har samme uvane? «Pmåte» er visstnok mest utbredt blant unge og yngre; de bør tåle å få råd om slikt, også av en skolelærer.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

(Illustrasjon: Fotolia.com/Stig Michaelsen)

Spørsmål:

Hei
Jeg kjenner til et denonym
for folk fra Herøy, som er herøyværing.

Vet dere hvor dette kan komme av, og om det er han sammenheng med ordet væring i gammel nordisk språkbruk.

Svar:

Suffikset -VÆRING er dannet av -VÆR. På gammelnorsk har dette formen -VERI, og det er avledet av verbet VERJA (verge).
-VÆR er sjeldent i våre dager, men lever i Gudbrandsdalen (lomvær, vagvær, skjåkvær, selvær). -VÆRING er meget vanlig i Nord-Norge.

Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (Kunnskapsforlaget 2005) gir opplysninger om mange prefikser og suffikser.

Beste hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Min sønn spør om det heter krone eller kroning. Jeg svarte ham at det heter krone og at kroning betyr installasjon av en konge. Språkrådets Bokmålsordboka angir som eneste betydelse at kroning betyr seremoni der en monark blir kronet. Norges bank bruker kroning, for eksempel 20-kroning. Hva mener Riksmålsforbundet? Kan man bruke krone og kroning litt som en vil eller finnes det en regel? Om det finnes regel, i hvilken ordbok återfinnes denne?

Svar:

Takk for interessant spørsmål.
KRONING brukes bare som annet sammensetningsledd, og det står i Bokmålsordboka (3. utgave). Ordet bukes både om mynt og seddel: énkroning, femkroning/5-kroning, og tilsvarende tikroning, tyvekroning, hundrekroning osv.
KRONE kan brukes på samme måte, men vel helst om mynter: énkrone, femkrone, tikrone, tyvekrone. Er det seddel om å gjøre, sier man (eller iallfall skriver man) femtikroneseddel, hundrekroneseddel osv.

Muligens er -KRONING en mer muntlig form enn -KRONE – iallfall vil den (meget) eldre generasjon oppfatte det slik – men det er langt ned til HUNDRINGS og TUSING.

Vennlig hilsen
Tor Guttu