Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi

Spørsmål: Jeg har alltid trodd at ordet «klein» betyr å være dårlig/smådårlig. Hører nå at ordet blant yngre brukes om noe som er pinlig/småpinlig. Stemmer det?

Svar: Ja, slik bruk er blitt stadig vanligere blant yngre, men klein i betydningen «pinlig» regnes ennå som et slangord. Ikke desto mindre er det nylig kommet med i Norsk Ordbok (riksmål og moderat bokmål) under betydning nr. 2: (slang) pinlig, flau en klein situasjon.  I Bokmålsordboka, derimot, er denne betydningen ikke med, iallfall ikke ennå. 

Vennlig hilsen
Stig Michaelsen

 

Spørsmål:
Hva er riktig av «delegasjonsreglement» og «delegeringsreglement»? Vi som jobber i forvaltning (kommuner/ fylkeskommuner) viser stadig til hva som står skrevet i delegasjonsreglementet eller i delegeringsreglementet. I dagligtale brukes begrepene om hverandre. Jeg ser at at delegasjon i en betydning er en gruppe mennesker/utsendinger. Delegering relateres til verbet å delegere. Hva er forskjellene og forklaringen?
Svar:
Takk for aktuelt spørsmål.
Vi anbefaler DELEGERING om handlingen, ‘det å delegere’ og DELEGASJON om gruppe utsendinger. Dette er det vanlige i norsk, men jurister har tradisjon for å bruke DELEGASJON også i betydningen ‘delegering’. Så har vi selvsagt engelsken, som har DELEGATION i begge betydninger. Det er altså ikke merkelig om man blir usikker.

Denne smule konkurranse mellom en mer hjemlig form på -ing og en mer fremmed på -sjon har vi ved en mengde ord, f. eks. EKSPEDERING/EKSPEDISJON, INTEGRERING/INTEGRASJON osv. I noen tilfeller er det klar betydningsforskjell, i andre er det ikke, og i noen fagspråk går det om hverandre. Eksempelvis heter det i musikkfaget at man er lærer i komposisjon og i direksjon, og det betyr ikke annet enn komponering og dirigering. Men en nyanse er det kanskje – mellom den rene handling (ordet på -ing) og betegnelsen for fagområdet, begrepet (ordet på -sjon). Ganske fin nyanse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
Tilleggsspørsmål
Takk for flott og klart svar. Tilleggsspørsmål: Begge (både delegering og delegasjon er substantiv. Kan du beskrive forskjell rent grammatikalsk – forskjell på de to substantivene?
Svar:
Hvis du med grammatikalsk mener bøyningsmessig, er forskjellen ikke annen enn at begge er felleskjønn og ender på
-en i bestemt form entall og på er i ubestemt form flertall. DELEGERING kan i offisiell rettskrivning (bokmål) dessuten ha a-endelse i bestemt form entall (som nynorsk).
Betydningsmessig er forskjellen at DELEGERING bare har handlingsbetydning (verbal betydning), slik jeg nevnte. DELEGASJON har konkret betydning i almenspråket, mens fagfolk i jus og tilliggende disipliner altså også bruker det med handlingsbetydning (’det å delegere’).
Begge ordtypene er verbalsubstantiver, dvs. avledet av et verb (i dette tilfellet av DELEGERE), og de betegner primært handling. Ordene på -ing er germanske dannelser (-ing i engelsk og nordisk, -ung i tysk), mens ordene på -asjon, -isjon, -usjon er romanske og de aller fleste opprinnelig latinske. Hovedmengden av disse ordene er lånt inn i germanske språk på 1500-, 1600- og 1700-tallet, i stor utstrekning via fransk. Ditt ord heter på latin DELEGATIO og er avledet av verbet DELEGARE, som har flere betydninger enn den vi kjenner fra norsk. – På fransk er endelsen -are nedslitt til -er (DÉLÉGUER; U-en er der bare for å markere at uttalen av G er ’g’ og ikke stemt ’sj’); på tysk er endelsen blitt til -ieren (DELEGIEREN), mens engelskmennene ikke har noen slik endelse (DELEGATE). Når nordiske språk låner slike verb fra engelsk, får de automaltisk -ere/-era.
I sammensetninger har alle verbalsubstantiver s-fuge: DELEGERINGSREGLER, DELEGASJONSMEDLEM. Unntatt fra denne regelen er nyere lån fra engelsk (DOPINGANKLAGE, SHOPPINGVESKE). Engelske lån har tonem (tonelag) 1 – som BØNDER – men enkelte får etter kortere eller lengre tid tonem 2 (som BØNNER, f.eks. JOGGING, LYNCHING, TAKSING). For tiden befinner bl.a. BROWSING, DATING, DUMPING og LEASING seg i en overgangsfase.
Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei
Jeg har registrert at journalister bruker det samme begrepet i ulike varianter. Derfor: Heter det «(…) hva remmer og 1)tøy 2) tøyler kan 1) holde 2) bære.» Og hva er opprinnelsen til
uttrykket?

Svar:

Det heter ALT HVA REMMER OG TØY KAN HOLDE, og opprinnelsen har du i kjøring med hest. TØY betyr i den forbindelse «seletøy», og det uttrykket du spør om, er visst det eneste hvor ordet brukes usammensatt. Har du vært i militæret, kjenner du kanskje ordet TØYMESTER og FELTTØYMESTER. Her betyr TØY «utstyr» i videste forstand. Det gjør det også som sisteledd i sammensetninger: FARTØY, KJØKKENTØY, LEKETØY, VERKTØY o.a. Med overført betydning har du SNAKKETØY (taleorganer som man ofte og gjerne bruker) og UTØY (lopper og lus o.l.).

Ordet TØY er opprinnelig det samme som vi har i betydningen «tekstil (er), stoff, klær».

Når noen skriver TØYLER, er det sammenblanding på grunn av lydlikhet, og når de skriver BÆRE, er det tegn på at de ikke tenker over at iallfall tøyler ikke kan «bære noe». Summa summarum: manglende språkkunnskaper og språksans, en ekstra beklagelig fenomen når det viser seg hos journalister.

Vanligvis får man svar på slike spørsmål ved å slå opp i en ordbok (altså ikke ordliste, men ordbok). Riksmålsforbundet pleier å anbefale «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» (Kunnskapsforlaget 2005), hvis man ikke har adgang til Norsk Riksmkålsordbok I-IV
(1937-57) og V-VI (1995).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Hei språkspalten

Vi kom til å diskutere ordene ond og vond. Kan man velge hvilket ord man vil bruke, eller skal ordene brukes i bestemte situasjoner? Noen av oss mener dette er fritt, mens andre mener at ordene brukes i ulike sammenhenger. Hva er riktig?

Svar

De to ordene ond og vond kan spores tilbake til gammelnorsk vándr, som antagelig betød ’skjev, vanskelig’ og som senere fikk betydningen ’skadelig, slett’. Og hvis vi går enda lengre tilbake i tid, finner vi et fellesgermansk ord med betydningen ’ulykkebringende’. Både ond og vond dreier seg altså om noe som på en eller annen måte ikke er bra. Men så er spørsmålet om man fritt kan velge hvilket ord man vil bruke, eller om ordene skal benyttes i bestemte situasjoner.

Hvis man slår opp i ”Bokmålsordboka”, kan man få inntrykk av at det er mer eller mindre fritt valg mellom ond og vond. Ordboken sier sier at ond forekommer i visse faste uttrykk, særlig bibelske (være av det onde / være ens onde ånd), men ellers kan man jevnføre ond med vond. Så enkelt kan det gjøres, men hvis man velger minste motstands vei, står man i fare for å miste viktige – og spesielle – betydningsnyanser som faktisk finnes i norsk. La oss undersøke saken nærmere.

I André Bjerkes bok ”Hva er godt riksmål” (side 63) ønsker en av spørsmålsstillerne ”å få trukket opp grensen mellom ond og vond”. Han mener at det ”for de fleste som sogner til riksmålet, dreier […] seg om to helt forskjellige ord”, og han påpeker at ”tilnærmings”-politikken har skapt forvirring. Avslutningsvis sier han: ”nettopp i et slikt tilfelle viser det seg at vi blir sproglig fattigere hvis man gjennomfører en forenkling og ensretting på ’folkemålets grunn’. Ikke sant?” Og det er noe Bjerke sier seg enig i. Jeg har lyst til å sitere fra hans svar:

”Mellom ond og vond er det idag et klart begrepsskille i riksmålet. De opprinnelige synonyme ordformer har skilt lag, og belagt hver sin del av betydningsområdet […].

’Ond’ dekker den moralske betydning: onde mennesker; onde følelser; det ondes makt. ’Vond’ betegner primært legemlig smerte: jeg har vondt i hodet; det gjorde vondt hos tannlægen. Brukes også om fysisk ubehag knyttet til smaks- eller luktesansen: vond mat; vond smak i munnen; vond lukt. ’Han satt igjen med en vond følelse av nag’: det vil si at følelsen er pinefull. ’Han satt igjen med en ond følelse av nag’: det karakteriserer følelsen som moralsk mindreverdig.” (s. 63–64)

Bjerke fremhever at norsk riksmål er det eneste nordiske språk som har denne betydningsnyansen i varianter av det samme ordet. I svensk og dansk finnes kun ond, i nynorsk bare vond. Og han sier: ”Et kultursprog tør vel sies å ha sterkt behov for to adjektiver nettopp her. Ond – vond motsvarer f.eks. på det religiøse område den nokså vesentlige begrepsnyanse: synd – lidelse.”

Den distinksjonen Bjerke trekker opp mellom ond og vond, det vil si at ond dekker det moralske, mens vond knyttes til det konkrete, fysiske og kroppslige, er en distinksjon vi fullt ut bør operere med også i dagens norsk. Det vil si at vi ikke skal velge fritt mellom ond og vond, men nettopp skille på den måten det er gjort rede for ovenfor.

Et interessant eksempel på at distinksjonen ennå respekteres i bibelsk sammenheng, finner vi ved å se på en SMS-versjon av ”Fader vår”, der gjengivelsen av Matt 6:13 tar seg slik ut: ”Hold oss unna fristelse og d onde”. Denne versjonen kan så sammenlignes med den i bibelen fra Det norske Bibelselskabs Forlag 1896: ”og led os ikke ind i Fristelse, men fri os fra det Onde!”.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei.

Jeg lager ofte illustrasjonsmapper (fotomapper), som illustrerer/ står til en rapport. Rapporten inneholder kun tekst, mens fotomappen inneholder bilder med undertekst. På forsiden av fotomappa skriver jeg ofte «Illustrasjoner i tilknytning til rapport…..». Under hvert bilde skriver jeg «Fig. 1:» etterfulgt av teksten. Regner med at «Illustrasjoner i tilknytning..» osv. er riktig, men er det riktig å bruke «Fig»`?. Skal det egentlig stå «Illustrasjon 1/ Foto 1» osv.?. Og; hva hvis bildet er erstattet av en skisse/ kart el.l.?.

Svar

Det er jo sånt som det ikke er regler for, og det må bli personlig synsing.
Jeg tviler på at språket har noe ord som betydningsmessig omfatter både
fotografi, skisse, grafisk fremstilling, kart o.a. Men «illustrasjon»
dekker vel så noenlunde, og siden mappen kalles illustrasjonsmappe, så
kunne det vel forsvares å bruke «Illustrasjon» istedenfor det vanlige
«Figur» el. «Fig.». I forkortelsesordboken som Norsk språkråd har utgitt
(og som må regnes som offisiell) – «Forkortingsordboka» – står «ill.» som
forkortelse for både illustrasjon og illustrert. Det burde da gå an å skrive
ILL. 1
ILL. 2
osv. under illustrasjonene, enten det er bilde eller noe annet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva betyr riktig god jul? Jeg trodde riktig norsk ville være god jul, riktig i denne sammenheng høres svensk ut? Og jeg tror betydningen blir cirka virkelig god jul?

Svar:

Ja, betydningen er som du antar: «virkelig». Og uttrykksmåten er helt i orden. RIKTIG brukes som rent forsterkende adverb – gradsadverb som står til et adjektiv. Tilsvarende uttrykk er f.eks. VI HADDE DET RIKTIG HYGGELIG. Og dette, som er ganske pussig, men korrekt: SKULLE DET GÅ RIKTIG GALT, FÅR DU GI BESKJED OVER TELEFON.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål: Når vi sier at noen fikk brorparten av noe, mener vi at de fikk mesteparten. Så hvorfor sier vi brorparten? Hva har det med brødre å gjøre?

Svar: Dette ordet har sin opprinnelse i eldre forhold lenge før likestillingens tid. Den såkalte broderparten var et dobbelt arvelodd som tilfalt en bror i forhold til en søster. Dette ble først endret i arveloven av 1854, og siden har ikke kjønnsforskjell hatt betydning for størrelsen på arveloddene. Men selve ordet har levd videre ved å få en utvidet betydning.

Stig Michaelsen

Spørsmål:

når bruker vi disse ordene:
skifte
endre
bytte
erstatte

hva er differanse mellom de ordene?

Svar:

Takk for henvendelsen. Ordene du nevner kan nok forekomme litt om hverandre, men det er nyanseforskjeller i betydningen av dem, litt avhengig av sammenhengen de står i. «Skifte» og «bytte» er synonymer og kan stort sett brukes hipp som happ. Begge betyr å veksle, å dele eller å alternere, f.eks.: «De skifter ofte sengetøy» eller «De byttet matpakker». Vær oppmerksom på at visse faste uttrykk kun tillater bruk av det ene verbet, f.eks. det faste uttrykket «å bytte på»: «De byttet på å passe barn i ferien».

I Norsk Ordbok med tusen illustrasjoner står det følgende om hhv. «bytte» og «skifte»:

bytte -et; -ing (se også ▶bytting)
1 gi noe fra seg og få noe annet (og lignende) i stedet: utsalgsvarer byttes ikke / bytte plass med en / han tjener godt, men jeg ville ikke bytte med ham / bytte hesten mot en ku / bytte til seg noe; bytte frimerker; (med adv.) den bytter jeg ikke bort / bytte inn den gamle bilen ved kjøp av ny
2 la noe tre i stedet for noe annet; skifte: bytte støvler / bytte arbeid / bytte tog; bytte til tørt undertøy; (med adv.) nå er rollene byttet om / han ble sliten av sveivingen og måtte bytte (om) hånd; bytte(s) på (med) å dra / byttes om å dra; bytte ut en defekt del

skifte -et; -ing (se også ▶skiftning)
1 forandre; bytte om: skifte klær / har du skiftet?; skifte hjul, oppholdssted, standpunkt, syn / bilen har skiftet eier; byen har skiftet ansikt; skifte roret ɔ:legge det like mye over til motsatt side; skifte jernbanevogner ɔ:flytte dem fra ett spor til et annet; –forandre seg: tidene, vinden, været skifter / skiftende bris, skydekke / med skiftende (ɔ: vekslende) hell; – (med adv. el. prep.) været har skiftet (om) / de skal skiftes om (el. skifte(s) på) å holde vakt / de slitte delene ble skiftet ut (med nye) / forsvarsministeren ble skiftet ut
2 (ut)veksle: skifte hugg
3 fordele: arven ble skiftet mellom barna / skifte (ut) en jordeiendom

Å «endre» innebærer imidlertid å gjøre forandringer på, eller omarbeide, noe allerede eksisterende. F.eks. endre man endre på en tekst eller endre innstilling til en sak. Norsk Ordbok skriver følgende:

endre -et; -ing gjøre annerledes; forandre: endre et forslag / endrede forhold / (ordtak) gjort gjerning kan ikke endres / det står ikke til å endre; ( refl.) forholdene, situasjonen har endret seg; (som vbsubst.) gjøre endringer / lovendring

Å «erstatte» innebærer at noe blir skiftet ut med noe (helt) annet. Her er det snakk om at noe trer i stedet for noe annet, ikke bare omjusteres eller blir forandret, men helt og holdent skyves til side. I Norsk Ordbok finner vi følgende forklaring:

erstatte -et; -ing (se også ▶erstatning)
1 tre i stedet for; oppveie: ingen kan erstatte ham; skifte ut; bytte ut: bli erstattet med en reserve
2 godtgjøre ved pengebetaling e.l.: han måtte erstatte skaden / erstatte en et tap / få noe erstattet

Håper dette kan være til hjelp.

Vennlig hilsen
Hilde Bliksrud

Spørsmål:

Hvordan forklarer man hva «et fårete glis» betyr, og hvor kommer det fra?

Svar:

FÅRET(E) er avledet av FÅR (sau), og sauen går jo for å være forholdsvis enkel i hodet. FÅRETE betyr altså «dum, måpende, ubegavet» o.l.
Den vanlige forbindelsen er ET FÅRETE SMIL. Et GLIS er i standardspråket noe litt annet enn et smil. Egentlig betyr det et smil hvor tennene vises/flekkes, sannsynligvis et mer eller mindre stygt og ondskapsfullt smil. Man kan også bruke GLIS/GLISE overført, og si f.eks. at de ribbede trærne stod og gliste mot oss. I østnorske dialekter brukes GLIS omtrent som SMIL/LATTER: få seg en god glis. Forbindelsen ET FÅRET GLIS er ikke helt god.

Vennlig hilsen
Tor Guttu