Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket «i en fei» fra? Findus har en ny serie fiskeretter som heter «Fisk i en fei», som tar 25 minutter å lage i stand. Kan 25 minutter virkelig sies å være «i en fei»?

Svar:

Ordet FEI er dannet, nærmest som et verbalsubstantiv, til verbet FEIE. Det har opplagt et betydningselement av hurtighet i seg. Den opprinnelige betydning av uttrykket I EN FEI er vel noe i retning av «så lang tid som det tar å feie (ut eller bort det eller det)». Feier man gulvet, går det raskere enn når man vasker det, og feier man over noe, går det enda raskere.

De som har forfattet slagordet «Fisk i en fei», har naturligvis ikke tenkt på betydningen (hvis det ikke er hele middagsståket de antar kan gjøres unna på 25 minutter; det er jo ganske raskt, iallfall hvis man er omgitt av en familie). Findus-folkene har lagt hovedvekten på allitterasjonen (bokstavrimet) F . . . f, det samme som vi har i uttrykket I EN FYK OG EN FEI. Det er sånt som sies å fenge, og som man stadig ser i reklameslagord og avisoverskrifter.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er opprinnelsen til uttrykket «morna, Jens»?

Svar:

Jeg har hørt én forklaring, men innestår ikke for den. Uttrykket skal skrive seg fra begravelsen til en mann av folket med fornavn Jens – grovarbeider fra brygge, bygg og anlegg e.l., som altså lå i sin kiste. En arbeidskamerat skulle si minneord, og det ble avsluttet med (eller bestod kanskje bare av) denne knappe avskjedshilsenen: «Morn ‘a, Jens!» – understreket med et arbeidsneveslag på kistelokket.

Jeg ser gjerne at andre som vet bedre, kommer med en annen forklaring. Uttrykket står ikke i Kunnskapsforlagets «Bevingede ord», som ellers er nordmannens bibel når det gjelder ord og vendinger og sitater. MORN ‘A behøver ikke å uttrykke avskjed; det kan også brukes som uttrykk for sterk overraskelse, jf. «Nei, gå hjem!», «Nei, dra/reis nå langsomt . . .»

Det kan tilføyes at ordet JENS rent fonetisk (lydlig) passer godt i en slik vending, parallelt med MONS (kakemons, matmons, mat for Mons), HANS (lathans, smalhans (som kanskje har en annen opprinnelse), NILS («Navnet skjemmer ingen,» sa ‘n Tjuv-Nils; munnhell fra Mjøstraktene) – og kanskje andre på -S.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kan du/dere redegjøre for forskjellen mellom «masse» og «mange». Folk bruker masse i alle sammenheger…»masse hilsner» osv. Selv har jeg brukt følgende regel: alt som kan telles; gratulasjoner, venner, byer=mange. Ting som ikke kan telles…Snø, mold, = mange. Jeg stoler dog ikke på denne regelen… Kan dere hjelpe?

Svar:

Å bruke MASSE i betydningen “mange”, altså om noe som kan telles, er talespråk, jeg vil kalle det barnslig, småsøtt talespråk. Skriv det ikke!

Regelen er: MANGE om det som kan telles, MYE om det som ikke kan telles (altså det som vanligvis ikke kan brukes i flertall). MANGE RETTER men MYE MAT.

Noen ganger kan man være i tvil: Heter det MANGE PENGER eller også MYE PENGER? Her brukes PENGER kollektivt, om hele “massen”, og ikke som flertall av “en penge”. Jeg tenker vi foretrekker MANGE også der.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kjære Riksmålsforbundet,

Jeg bor i Molde. Der sier de «Jeg kan å lese». Men er det korrekt å bruke å her?

Svar:

Det er ikke korrekt norsk standardspråk å bruke Å etter verbet KUNNE, hverken i vår målform eller på nynorsk. Men det er dialekt, vanlig i det trønderske dialektområdet (Trøndelags-fylkene og Nordmøre), i det man kaller “opplandsmål” (store deler av Oppland og Hedmark fylker) og altså også i Molde/Romsdalen. Det siste visste jeg faktisk ikke.

Man kan enkelt forklare det slik at KUNNE i de områdene har betydningen ’være i stand til, makte, greie’, og man kan sammenligne med setninger som “Han orket ikke å høre mer om dødsfallet”, “Du trenger å være redd”, hvor Å kan unnværes.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei, kjære folkens!
Nedenstående spørsmål burde kanskje ha blitt sendt til språkspalten deres? Men jeg er ikke sikker på den riktige adressaten for det, så jeg sender inn spørsmålet her:

Ordet ‘tellekantsystem’ brukes som om det var en selvfølgelighet nå, oppdaget jeg ved siste besøk på Riksmålsforbundets hjemmeside.
Det er imidlertid nytt for undertegnede, som til tross for div. internett-søk ikke har klart å komme lenger enn til følgende definisjon:

«Tellekantsysteet er en bibliometrisk metode som tar i bruk artikkeltelling for å måle forskning. Det som blant annet registreres er i hvilke tidsskrifter de vitenskapelige artiklene blir publisert, og hvor mye de blir lest.»

Ok, dette var hos forskningsrådet eller lign. Men intet sted finnes det noen forklaring på hvordan dette ordet er kommet til? Hva i all verden betyr tellekant? Eller – for å spørre den kjære herr Guttu – hvor kommer den -kanten fra?

På forhånd tusen takk for info, gjerne kun en «link» til noen form for etymologisk oppklaring.

Svar:

Tellekant er velkjent av alle som har gjennomgått ordinær militærtjeneste, og det er mulig at ordet er i bruk i husmorfaget også. Det er den entydige kanten eller bretten du får eller kan få på den ene siden av noe som er brettet. Tenk deg et håndkle eller en skjorte som skal legges i skap sammen med andre håndklær og skjorter. Når det kreves tellekanter, skal håndklærne eller skjortene legges (oppå hverandre) slik at de lettest mulig kan telles, og det blir tilfellet når det er bare én kant/brett på hver enhet.
Overført til bruk som mål for forskningsinnsats innebærer et tellekantsystem det som du nevner. Innsatsen skal være lett å “måle” og om nødvendig rubrisere ytterligere.Du har naturligvis slått opp i Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner og dessverre ikke funnet ordet. Der er virkelig å beklage, for jeg har kjent det (i opprinnelig betydning) fra 10. september 1956, da jeg tiltrådte som rekrutt ved Hærens sambands skole- og øvingsavdeling på Jørstadmoen. Heller ikke i Norsk Riksmålsordboks supplementsbind (1995) står ordet. Beklagelig det også, men du finner det i Bokmålsordboka, hvor det kom inn i 3. utgave (2005).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Det er ett begrep jeg stusser veldig på i såkalt byråkrat-språk – «XXX er grunnleggende for YYY,» eksempelvis «Gode velferdsordninger er grunnleggende for at alle skal ha muligheter.»
Er dette rett bruk av «grunnleggende»? Uten at jeg har funnet det noe sted, synes jeg ut fra kjennskapen min til det norske språket at dette ordet passer dårlig når det ikke står direkte til et substantiv.

Svar:

Jeg reagerer ikke mot logikken i selve uttrykksmåten (XXX er grunnleggende for YYY), men vanlig språk (kanskje med unntak for byråkrater) er det jo ikke. “God norsk” vil jeg ikke si at det er.

Det er altså tale om 1) et presens partisipp (GRUNNLEGGENDE), som brukes predikativt (i forbindelse med VÆRE) og ikke (som vanligere) adjektivisk og attributivt (foranstilt substantivet), og 2) at det knyttes en at-setning til preposisjonen (FOR) og ikke bare et substantiv. Bedre er nok: Gode velferdsordninger er grunnleggende for utdanningsmulighetene (eller et bedre substantiv som jeg ikke kommer på i farten).

Nå er jo heller ikke det noen fremragende setning, men det skyldes ordvalget. Jeg ville skrive: Gode velferdsordninger er en betingelse for at folk skal ha like muligheter til utdannelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Som journalist og korrekturansvarlig for tre blader og flere nettsteder her i Bilforlaget, har jeg et spørsmål til Tor Guttu, redaktør av Norsk ordbok:

Godtar du at ordet ”rekreasjon” brukes på denne måten: ”Var det ikke snakk om en rekreasjon av gamle Saab 93?” Rekreasjon betyr jo egentlig hvile eller det å komme seg etter sykdom. Setningen er hentet fra en kommentar på nettstedet www.bilnorge.no omkring merkevarebygging i bilindustrien

Hva sier norsk-eksperten? Kan vi dele ordet og skrive ”re-kreasjon”?

Svar:

Takk for interessant spørsmål. Det er vel engelsken som ligger under her, som så ofte ellers.

Ut fra dagens bruk av KREASJON og REKREASJON i norsk vil jeg si at REKREASJON i din betydning bør unngås. KREASJON (av KREERE) brukes ikke lenger som handlingssubstantiv, bare om produktet av handlingen (især moteprodukter) og følgelig heller ikke REKREASJON – med eller uten bindestrek. Med REKREERING forholder det seg etter min mening på samme måte, selv om KREERING går an om det å skape en klesmotegjenstand. Jeg anbefaler at du skriver norsk og kaller det GJENSKAPING (ikke -NING).
Slipper du ikke unna å bruke ordet, bør det stå med bindestrek, som da vil vise at trykket ligger på første stavelse.

Alt dette være sagt fra legmannsposisjon. Men selv om bilfolk skulle ha begynt å bruke ordet slik og ikke ville reagere mot at du slapp det igjennom, vil jeg likevel råde deg til å bruke det norske ordet, som jo er en oversettelse ledd for ledd.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Skal vi ikke på hytta?

Jeg stusser over at mange når de spør om noe, eller egentlig kanskje heller kommer med forslag om noe, ofte putter inn ikke i setningen. Jeg tenker på setninger som: Skal vi ikke dra på hytta i helgen? Dette ikke virker da ganske malplassert – hvorfor kan en ikke uttrykke seg direkte og si: Skal vi dra på hytta?

Svar:

Spørsmål formuleres ganske ofte på den måten du illustrerer:

Skal vi ikke dra på hytta?
Kan vi ikke gå en tur i kveld?

Og det kan virke ulogisk at man putter inn et IKKE i ytringer av denne typen. Men dette ikke har en spesiell funksjon. Selve spørsmålet (skal vi ikke dra på hytta?) inneholder et forslag, og den som stiller spørsmålet, ønsker å vite hva samtalepartneren mener om det det blir spurt om. IKKE signaliserer hvilke forventninger spørsmålsstilleren har til svaret: Han venter at det skal være bekreftende. Dersom man ikke bruker IKKE i spørsmålet (skal vi dra på hytta?), uttrykker man ikke de samme forventningene om et bekreftende svar.

Nektelser benyttes også i andre sammenhenger hvor man forventer bekreftelse, samtykke eller forståelse fra den man henvender seg til. Det gjelder tilfeller hvor man legger til en nektende spørresetning etter en formodning eller en påstand, jf.:

den bilen der er fin, synes du ikke?
denne melken er da sur, er den ikke?
du liker ham godt, gjør du ikke?
Ofte forkortes spørresetningen, bl.a. til ikke sant:
du liker ham godt, ikke sant?

Elin Frysjøenden

Spørsmål:

Til min store ergrelse hører og ser jeg (at også folk på høyt nivå) ikke klarer å skille mellom studium og studie. Heter det for eksempel studiekode eller studiumkode?

Svar:

Ordene studie og studium betyr begge undersøkelse, men det er likevel forskjeller (se artiklene fra nettutgaven av Norsk ordbok nedenfor). I sammensatte ord bare studie-, altså studiekode.

studie -n, -r
1 utkast til maleri: en studie i akvarell
2 vitenskapelig undersøkelse; (mindre) avhandling som er resultat av slik undersøkelse: en samling Ibsen-studier; boken er den rene studie i råskap ɔ:råskapen skildres med (nesten vitenskapelig) grundighet
Etym.: ty., fr., sm. ord som studium

studium -iet, -ier
1 det å studere for å utdanne seg: avbryte, fullføre sine studier (el. sitt studium) / filologien er et langvarig studium
2 undersøkelser: emnet er gjenstand for et inngående studium / drive, gjøre omfattende studier / gjøre studier i marken ɔ:(for)undersøkelser
Etym.: lat. avl.; ○studere; eg. ‘streben, iver (etter lærdom)’

Håper dette hjelper deg.

Venlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hallo der

Ordet dedisere har dukket opp mer og mer i mediene i det siste. Jeg har hengt meg litt opp i det, fordi jeg (og mange, mange andre) alltid har sagt dedikere. Men jeg slo opp i ordlista, og der stod det dedisere svart på hvitt.

Nå vet jeg ikke noe om hvor dette ordet stammer fra, men det høres ikke ut som om det kommer fra Norge, og det heter jo to dedicate på engelsk. I lang tid har bokstaven c i latinske og engelske ord blitt uttalt som ”s”. Eksempler:
Biceps++ Opprinnelig uttalt bikeps, men uttales nå som regel biseps
Celtic Opprinnelig keltik, nå seltik, til og med i Skottland
Det er da naturlig å tenke at ordet dedisere er et barn av denne trenden, og at det kanskje egentlig burde hett dedikere.

Spørsmål:

Har det noen gang tidligere hett dedikere? Heter det også å være dedisert?

Svar

I norsk finner vi både verbet dedikere og verbet dedisere, men de to verbene har forskjellig betydning, og de kan ikke brukes om hverandre. Når du snakker om dedisere, går jeg ut fra at du tenker på betydningen ’å tilegne en person et (oftest litterært) arbeide ved å nevne vedkommende, for eksempel foran i en bok’. I denne betydningen kan vi bare bruke formen dedisere – med –s–. Denne formen kommer fra tysk dedizieren, ’å vie eller tilegne’. Og det å tilegne et (litterært) arbeide til noen har aldri hett noe annet enn å dedisere.[1]

I teknisk språkbruk finner vi imidlertid formen dedikere, dvs. å innrette eller tilpasse noe for et visst formål. Og her er opprinnelsen det engelske dedicate.[2]

Ordet dedisert finnes ikke i norsk. Man kan støte på formen dedikert, dvs. hengiven, men denne formen er helt tydelig engelsk (jf. dedicated, f.eks. a dedicated woman – ’en kvinne som brenner for en sak’), og kan med fordel unngås.

En parallell til dedisere/dedikere finner vi i applisere/applikere. Begge de to ordene kan føres tilbake til latin, men vi har applisere ’anvende’, f.eks. applisere en regel på et bestemt tilfelle, fra tysk applizieren, og applikere ’anbringe, feste / utføre applikasjonssøm’ fra engelsk applicate.

På lignende vis forholder det seg blant annet med eksekvere og eksekutere. Eksekvere betyr tradisjonelt å utføre den handling som en ordre eller en dom foreskriver, eller å fullbyrde noe, f.eks. dommen ble eksekvert og morderen henrettet. Men i moderne språk, spesielt journalistspråk, forekommer eksekutere som en kopi fra engelsk med betydningen ’henrette, avlive’. Denne formen (eksekutere) finnes imidlertid ikke i (vanlige) norske ordbøker. Andre tilfeller, jf. promotere/promovere, finnes også, men plassen tillater dessverre ikke at jeg kommer inn på dem.

Med vennlig hilsen
For Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

[1] En skriftlig tilegnelse, et tilegnelsesord, frembragt ved å dedisere, heter likevel en dedikasjon.
[2] Både det engelske dedicate, det tyske dedizieren og de norske dedikere og dedisere kan alle spores tilbake til latin dedicare, ’innvie, tilegne’