Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket «en slikk og ingenting» fra?

Svar:

En SLIKK er det lille man kan få i seg ved å slikke en gang eller to. Ordet er sannsynligvis verbalsubstantiv til SLIKKE – likesom SLURK til SLURKE – og har opprinnelig hatt handlingsbetydning (SLIKK = det å slikke, SLURK = det å slurke (slurpe)). Så har de fått konkret betydning: det man slikker (i seg), det man slurker (i seg). Slik går det ofte med verbalsubstantiver.

Vennlig hilsen
Tor Guttu
16.08.14

Spørsmål:

Hva er ordhistorien til «skamfull»?

Svar:

SKAMFULL er utviklet av norrønt (gammelnorsk) SKAMMFULLIGR, som betyr omtrent det samme som det moderne ordet: «skamfull, unnselig, blyg».

Man kan jo lure på hvorfor det ikke het SKAMMFULLR i norrønt, siden FULLR er et helt normalt adjektiv. Kanskje er ordet tilfeldigvis ikke bevart skriftlig. Eller SKAMMFULLIGR er en adjektivdannelse av adverbet SKAMMFULLIGA. Adverbet FULLIGA er nemlig bevart i skrift og betyr «fullt ut».

I noen tilfeller kan man anta påvirkning fra tysk og/eller engelsk når det gjelder ord på -FULL og -LØS, men i tilfellet SKAMFULL ser det ikke ut til at fremmedspråk har betydd noe (tysk BESCHÄMT, engelsk ASHAMED).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei!

Er innvandrer fra Sverige, så selv om jeg har bodd her i mange år, er det noen ting jeg er litt usikker på i språket. Hørte på TV nå nettopp at noen sa: “Vi lyktes ikke med å……” Det er slik vi sier det på svensk. Jeg trodde at man på norsk måtte si: “Det lyktes oss ikke å…” Kanskje tar jeg feil? Eller er det en svedisme?

Takksom for svar!

Svar:

Det kan godt hende at det har vært påvirkning fra svensk, men jeg vil tro at det snarere dreier seg om engelskpåvirkning: «We did not succeed in . . .». Det kan imidlertid også være en utvikling her hjemme – omtydning av subjekt – fra upersonlig DET til et personsubjekt. Det klassiske eksempelet finner du i Knut Hamsuns dikt til Bjørnsons 70-årsdag (1902):

Tidt slet du med flid for at lægge det [dvs. din diktning] øde med god teori; men se om du lyktes deri!

Jeg vil ikke gå så langt som til å påstå at dette er en tidlig anglisisme i norsk; Hamsun trengte en kort uttrykksmåte på et sted hvor han opererte med en person som gjenstand for diktet, og det hendte at han tok seg større friheter enn å kaste om et subjekt fra upersonlig til personlig. Men han behersket engelsk godt etter sine to opphold i USA. . . .

Du kan godt holde frem med iallfall å skrive «Det lyktes oss ikke å . . .». Men betydningen ‘ha hell med seg’ har for lengst fått fotfeste i norsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei

Jeg lurer på hvorfor «grinebiter» har fått en helt motsatt betydning på norsk enn hva det er på dansk.

Svar:

Du nevner et tilfelle hvor en grunnbetydning har utviklet seg i forskjellige retninger. Slikt forekommer ofte, men det er stort sett tale om mindre forskjeller enn i ditt tilfelle. Grunnbetydningen av GRINE er “gjøre grimaser”, kanskje spesielt “fordreie munnen så tennene synes”. Dette er omtrent hva det betyr i norrønt (gammelnorsk). Muligens henger ordet sammen med GREN, slik at det dreier seg om å skille (“forgrene”) leppene.
Som du skjønner, kan det å åpne munnen så tennene synes, lede både til smil og sure miner, og i eldre tysk kan det tilsvarende verbet (GRÎNEN) ha alle betydninger: fordreie munnen til latter, gråt eller surmuleri.
Eldre dansk hadde begge betydninger – både “skjære ansikter og se sint ut” og ganske enkelt “le”. Så er bare latteren blitt igjen, og en dansk GRINEBIDER er en som ler ofte, i tide og utide.

Et lignende tilfelle har du ved ordet RAR. På latin betyr RARUS “sjelden”. Norsk har fra den grunnbetydningen utviklet betydningen “merkverdig”, mens ordet på svensk betyr dels “sjelden”, dels “søt og snill”. – Skal du ha et eksempel fra den grå oldtid, kan du huske at det latinske HOSTIS betyr “fiende”. Men den enda eldre grunnbetydningen er “fremmed”. Det tilsvarende ordet i urnordisk er GASTIR, som på norrønt ble til GESTR, vårt moderne GJEST, og det er noe bortimot det motsatte av en fiende. At et ord som betyr “fremmed”, utvikler seg dels til å bety “fiende”, dels til å bety “gjest”, henger sammen med ytre (politiske, samfunnsmessige) forhold.

At folk i våre dager bruker f.eks. BJØRNETJENESTE og FORFORDELE med motsatt betydning av den riktige, har en mer banal forklaring: dårlig språkopplæring.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det greit å skrive slik: DELEGASJON TIL Å FASTSETTE SENSURORDNINGER, EVALUERINGSORDNINGER OG OPPNEVNING AV SENSORER VED MUSIKKONSERVATORIET

Dette er overskrifta på en sak til fakultetsstyret og handler om å delegere myndighet om sensorordninger osv fra fak.styret til instituttet.
Jeg synes dette blir litt merkelig bruk av ordet delegere som verb og delegasjon som substantiv.

Svar:

Det står nok en jurist eller en sterkt engelskpåvirket person bak den overskriften. Normalnorsken bruker hjemlig verbalsubstantiv DELEGERING i betydningen “det å gi myndighet til noe” og fremmed verbalsubstantiv DELEGASJON om “gruppe som får myndighet til noe (å forhandle e.l.)”. I juridisk fagspråk brukes imidlertid DELEGASJON også i den første betydningen, men siden dette vel skal være normalprosa, anbefaler vi DELEGERING – dvs. vi anbefaler det så sterkt vi kan.

Du kommer nok i løpet av livet til å støte på lignende tilfeller med andre verbalsubstantiver av verb på -ERE. Bruk da samme resonnement: verbalt (handlingsbetegnende) substantiv på -ERING. Andre betydninger: -ASJON (men det er ingen automatikk i det). Spør hvis du er i tvil.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Bruk av fra og til i tidsperioder. Ved bruk av begrepene fra og med og til og med er det klart for meg når en periode begynner og slutter, men blir litt mer usikker når det kommer til begrepene fra og til. F.eks. Hva er forskjellen på å jobbe fra mandag til fredag og å jobbe f.o.m. mandag t.o.m. fredag? Blir det færre arbeidsdager i det første tilfellet?

Svar:

I dagligtale er det ingen forskjell, og jeg tror det samme gjelder i mer formell stil, men i viktige tilfeller er det nok fornuftig å klargjøre ved å bruke f.o.m. og t.o.m.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Når ble det vanlig å bruke ordet rask for å beskrive noe som er hurtig? I litt eldre bøker jeg har lest, brukes konsekvent ordet fort i stedet for rask, f.eks. han gjorde en fort bevegelse.

Svar:

FORT er opprinnelig adverb, lånt fra nedertysk i betydningen “fremover” og i bruk i dansk og norsk på 1600-1700-tallet. Betydningen “hurtig” er nyere, og den adjektiviske bruken (“forte skritt, små, forte bevegelser” o.l.) er neppe eldre enn fra sent 1800-tall, og den er typisk for litterært språk. Ikke rart at den påtreffes i bøker.

RASK er lydlig sett visstnok samme ord som norrønt ROSKR (dyktig), men betydningen “hurtig” er lånt fra middelnedertysk. Ordet står hos Kalkar (i ordboken over eldre dansk) i denne betydningen og har sikkert vært i bruk også i Norge, altså i middelalderen. Kanskje har ordet ikke vært så vanlig. Kanskje har f.eks. SNØGG og SNAR (frekvente norrøne ord) vært vanligere.
Svenska Akademiens Ordbok har belegg fra første halvdel av 1500-tallet (dens periode begynner ca. 1525).

Konklusjon: RASK i betydningen “hurtig” er hundrevis av år eldre enn FORT i adjektivisk bruk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:
Hva med ordet ALENEHET ? (tilstanden å være alene, ikke nødvendigvis ensom)

Svar:
ALENEHET er et ord som en eller annen har dannet fordi vedkommende har hatt bruk for det til å nyansere slik du nevner. En dannelse ut fra noenlunde samme behov er TOSOMHET fra 15-20 år tilbake, visstnok et dansk påfunn. De har ikke slått igjennom, men blir vel forstått så noenlunde. Nordmenn uttrykker seg vanligvis ikke så substantivisk at de trenger ord av typen ALENEHET. Ikke er vi særlig filosofisk anlagt heller. Annerledes i Tyskland og England.

Ord på HET kaller vi adjektivabstrakter (substantiver med abstrakt betydning avledet av adjektiver). Dannelsen ALENEHET er unormal for så vidt som grunnordet er et adverb (ALENE); i enkelte dialekter kan man riktignok si f.eks. ”Han var alene kar på gården”, og oppfatte ALENE som adjektiv. Men i alle ord på –HET ligger det som sagt et vanlig adjektiv til grunn, ytterst sjelden ord av andre klasser (ENHET, FLERHET, MENNESKEHET).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål
Jeg har lenge ønsket å få belyst bruken av følgende ordsammensetninger med «skam» i seg: skamfull(t), skammelig og skambelagt. (Jeg registrerer forøvrig med forbauselse at «skambelagt» ikke er et gyldig oppslagsord i «Bokmålsordboka» eller «Riksmålsordboken».) Følgende sitat fra nettet skurrer litt i mine ører: «Og de fleste av de som i dag kjøper sex oppfatter det allerede som skamfullt,..»( anathemablog.blogspot.com) Min språkfølelse forteller meg at «skamfullt» her er brukt galt. For å belyse mitt poeng kan jeg foreslå følgende alternative formuleringer, avhengig av hva man ønsker å uttrykke:
1. De fleste som .., vet at sexkjøp er skambelagt
2. De fleste som kjøper sex, føler skam /er skamfulle (når de gjør
det)
3. De fleste som …, gjør noe skammelig.

Andre sitater som skurrer i mine ører:
* «Dette vil seie at denne personen, til tross for å ha utført ei skamfull handling, likevel vil bevare sin verdi…» (www.jus.uio.no/ikrs/nettverket/forskning/)
* «Det er veldig skamfullt å be det offentlige om hjelp i sånne situasjoner.» (www.forebygging.no/…/Rusmiddelbehandling_og_skam.pdf)

Er mitt språkøre feilstemt?
Dersom «skambelagt» er en foreldet form, må man kunne spørre om det ikke fortsatt er bruk for et ord som dekker betydningen «forbundet med skam». Forøvrig er ikke «skambelagt» mer foreldet enn at det finnes på 629 norske google-sider, 1870 svenske google-sider, og bare 47 danske google-sider.

Dette var et langt spørsmål, men jeg håper at jeg kan få det belyst av riksmåls-/ev. bokmåls-/ev. ordboksfilologer.

Svar
Takk for interessant spørsmål.
Det som kan sies uten videre, er at SKAMFULL bare kan brukes om person og SKAMMELIG bare om handling og forhold/tilstand.

Eksempelet med «en skamfull handling» viser gal språkbruk. – Typen «det er skamfullt å be om» er heller ikke å anbefale. Man føler nok halvveis at adjektivet her brukes om en person, men strengt tatt er det jo ikke slik. Det kunne ha stått: «Man føler skam ved å be om».

Ordet SKAMBELAGT er ukjent for oss og likeså for både nye og eldre skandinaviske ordbøker, så vidt jeg har kunnet se. Det kan være et ord som har oppstått i løpet av de siste 20-30 år. I alle fall er det ord man har bruk for – for å sette til et ord for handling, men med en annen betydning enn SKAMMELIG. Betydningen er den du angir.

Jeg må si mange takk for ordet. Det er notert.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Forfordele – bruk og betydning

“Forfordele” er et vanskelig ord fra juridisk fagterminologi, men det dukker også ganske ofte opp i avisene. For eksempel i følgende form: ”Ledelsen er forfordelt med høy lønn, bonus og aksjeopsjoner.” Er ikke dette gal bruk? Er ikke betydningen av ”forfordele” det motsatte, med andre ord: Den som er forfordelt, er den som har fått for lite?

Svar

Din forståelse av forfordele er korrekt; den som er forfordelt, er den som har fått for lite. I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, s. 252 finner vi denne definisjonen av ordet: ”forfordele ved fordeling gi en mindre enn han har krav på”. Men svært mange oppfatter ordet motsatt, jf. ditt eksempel ”Ledelsen er forfordelt med høy lønn, bonus og aksjeopsjoner”. For å være på den sikre siden, bør man derfor kanskje velge et annet ord enn forfordele. Når betydningen tilsvarer ’tilgodese på andres bekostning’, kan man i stedet skrive begunstige eller favorisere.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden