Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi

Spørsmål:

Hei, jeg lurer på etymologien til ordet «tyste». Og så lurer jeg på den gjengse bruken av ordet. Hvis en person forteller til politiet at en annen person holder på med noe ulovlig, da er det tysting. Men hva om han forteller det til familien til personen, kalles det fortsatt tysting eller er det noe annet?

Svar:

Takk for spørsmålet.
Verbet TYSTE betyr i første omgang «hysje, si «hysj» til». Det er sannsynligvis avledet av interjeksjonen TYST! / TYSS! som jo kan være adjektivet TYST; jf. bruken av STILLE! som interjeksjon.
Den betydningen som du angir, er sekundær, og jeg ville reservere den for angivelse til politiet av kriminell virksomhet, slik vel også du mener. Ellers har vi ANGI, RØPE og SLADRE som mulige ord, og i de siste 10-15 årene er VARSLE kommet i bruk når det gjelder forhold på arbeidsplasser. Men dette ordet har en annen valør enn de tre andre; det er inntil videre et «plussord».

Vennlig hilsen
Tor Guttu
16.08.14

Spørsmål:

Hei!

Det jeg lurer på, er om setningene nedenfor er korrekt språkbruk, eller om jeg bør ty til «rødblyanten» dersom denne typen konstruksjoner skulle dukke opp hos studentene mine i tekstene de skriver:

a) Mistenker utslipp av giftige stoffer.
b) Politiet mistenker at giftige stoffer har havnet i vassdraget.

Slike og lignende formuleringer er det blitt stadig mer vanlig å høre og lese de siste årene, og særlig i media. Etter min språkfølelse bryter de med det innlærte og tilvente. Jeg mener setningene bør omformuleres ved for eksempel substantivering på denne måten:

a) Mistanke om utslipp av giftige stoffer.
b) Politiet har mistanke om at giftige stoffer har havnet i vassdraget.

Saken dreier seg altså om det transitive verbet mistenke. Som kjent må det følge et objekt etter dette verbet, men for meg er det nytt at dette objektet kan bestå av en leddsetning. Jeg er vant med at «handlingen» i dette tilfellet bare kan rette seg mot noe eller noen, det vil si mennesker, dyr, gjenstander og fenomener. Eksempel: Politiet mistenker ledelsen i firmaet for å ha brutt forurensningsloven.

Jeg imøteser deres kommentar.

Vennlig hilsen
norsklærer

Svar:

Jeg er helt på linje med deg, og jeg ville ha brukt rødblyanten, ledsaget av en kommentar basert på følgende:

MISTENKE + AT-setning er en nyere bruk av ordet, importert fra svensk. I 1980-årene var den blitt så vanlig at man la merke til den, men den er notert så tidlig som i 1950- og 1960-årene. Ordboken «Nyord i norsk» (Kunnskapsforlaget 2012) gir eksempler på det. Den gir for øvrig beskjed om mange slags nytt, mest om nye ord, men også om nye betydninger og bruksmåter av eldre ord. Det er en bok du bør skaffe deg.

«Illustrerad svensk ordbok» (3. utg. 1977) gir to betydninger av MISSTÄNKA:
1. den norske betydningen, med typen MISSTÄNKA NÅGON FÖR NÅGOT, og
2. ha sina aningar, ana, förmoda: JAG MISSTÄNKAR ATT VI FÅR REGN TIL KVÄLLEN.

«Svenska Akademiens Ordbok» (tobindsutgaven 2009) gir tre betydninger og sier dette:
hysa misstankar om (att ngt inte är i sin ordning, spec. om att brott föreligger): POLISEN MISSTÄNKER MORD; LÄKARNA MISSTÄNKAR ATT HON HAR CANCER.
hysa misstankar mot någon: DE MISSTÄNKAR SIN KAMRER [kasserer] FÖR FÖRSKINGRING [underslag].
(försvagat) anta, förmoda: NU MISSTÄNKAR JAG AT ALLA ÄR KAFFESUGNA.

Av dette kan vi muligens slutte at den bruken vi ikke liker i norsk, tidligere ble regnet som sekundær/mindre vanlig i svensk, mens den nå er vanligere, kanskje den vanligste; iallfall oppføres den som første mulighet i den nyeste svenske ordboken.

For en gangs skyld kan vi ikke mistenke engelsken for å stå bak forvirringen (om vi får bruke det ordet). Den store «Svenska Akademiens Ordbok Över Svenska Språket» gir eksempler på konstruksjonen MISSTÄNKA ATT allerede på 1500- og 1600-tallet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg lurer på hvordan man bruker ordet hvoretter. I hvilke sammenhenger bruker man det? Kan du gi et eksempel?

Svar:

HVORETTER og andre ord med HVOR- (HVORAV, HVORPÅ, HVORTIL o.fl.) tilhører en undergruppe av såkalte pronominale adverb. Denne betegnelsen har de fått fordi de har lite grann til felles med pronomenene; de viser tilbake til noe som er sagt like foran. Eksempler: DIT viser oftest til et sted som er nevnt, DERFOR innleder en setning som omtaler følgen av noe som er nevnt i setningen foran.

Ordene på HVOR- har vanligvis samme betydning som SOM pluss en preposisjon:
«Sverige HVORAV Skåne er en liten del» = «Sverige SOM Skåne er en liten del AV»
«En påstand HVORTIL jeg ikke har noe å bemerke» = «En påstand SOM jeg ikke har noe å bemerke TIL»

Du hører kanskje at HVOR-ordene ikke akkurat tilhører dagligtalen; de er typiske skriftspråksord, og lyder temmelig gammeldags. Gammeldags er også konstruksjonen med HVILKEN/HVILKET/HVILKE:
«En påstand TIL HVILKEN jeg ikke har noe å bemerke».

Også hvis du bruker HVORETTER på denne måten, blir det riktig stivt:
«Dette er bestemmelser HVORETTER du har å rette deg» = «Dette er bestemmelser SOM du har å rette deg ETTER».

Men HVORETTER brukt om tid går an. I Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner står følgende eksempel under oppslagsordet HVORETTER:
«Møtet ble hevet, hvoretter forsamlingen forlot lokalet». HVORETTER innleder en leddsetning (bisetning) og betyr her «etter hvilket (tidspunkt)».

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Undskyld jeg «banker på» på Jeres adresse. Jeg bor i Danmark i landets næststørste by, Aarhus. I vikingetiden hed byen Aros. Jeg har ladet mig fortælle, at ordet deles Ar’os og skulle have betydningen ‘ved å-mundingen’, men i dag traf jeg en norsk og en svensk turist som samstemmende mente at ordet betyder ‘ved det sted, hvor vandet bliver roligt (stille)’ Er det sandt? Hvad er den præcise betydning af Ar’ og så ‘os? Kan I hjælpe eller henvise til en slagts norrøn ordbog?

Svar:

Turistene tar feil; du har rett. Middelalderformen ÁRÓS(S) er sammensatt av ÁR (gammel genitivsform av Á (elv)) og ÓS(S) (elvemunning). Navnet betyr altså ordrett “elvens munning). Den nyere formen på -HUS skyldes nedertysk innflytelse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det, språklig sett, forskjell på overtoner og undertoner? Et oppslag i uunnværlige Norsk Ordbok gir ikke svar. Der defineres overtoner med undertoner som beskrivende eksempel. Rent følelsesmessig synes det som undertoner gir en dyster, kanskje anklagende karakter til et utsagn, mens overtoner mer står for det motsatte, lette hentydninger e.l. Er dette en rimelig korrekt oppfatning?

Svar:

Tja, du sier noe.
Den store danske ordboken (Ordbog over det danske Sprog) bruker “skjult, undertrykt” i definisjonen av UNDERTONE, og har overhodet ikke med OVERTONE, som imidlertid er kommet med i den nye danske ordboken (fra omkring 2000) med definisjonen “uudtalt hensigt, holdning el. følelse der præger en handling el. ytring”. UNDERTONE oppføres som synonym. I den nye tobinds svenske (Svenska Akademien) defineres ÖVERTON i overført betydning som “indirekt meddelad nyans e.d.” og UNDERTON som “antydd känsla, innebörd etc.”

Det er ikke godt å si hvor gjennomtenkt dette er. Jeg tror du er inne på noe, men om det er en så klar forskjell at ordene ikke kan anses som synonymer, tror jeg ikke. Kanskje er det slik at det i UNDERTONE ofte er noe “skummelt” – “det ligger noe under” – , og i OVERTONE først og fremst er noe uklart, svevende (som kan være “skummelt”) ? ? ? ?

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I Arbeidsmiljøloven § 4-6 tredje ledd står det «…senest etter fire uker…» om frist for innsendelse av en plan. Er dette korrekt skrivemåte? Jeg kunne forstått begrepet «senest innen», men «senest etter» virker litt forvirrende for meg.

Svar:

Du kan ha rett i at det ser litt pussig ut, men betydningen av ETTER må være STRAKS ETTER AT DET ER GÅTT. Planen for tilbakeføringen av arbeidstageren til arbeidet skal altså være utarbeidet senest når han har vært borte i fire uker. Er ikke planen ferdig før akkurat da, får arbeidsgiveren nødvendigvis ikke sendt den INNEN fire uker. Han må få litt tid på seg.

Så vidt jeg vet, betyr “innen” i uttrykk som “… skal betales innen fredag” at det skal betales senest i løpet av fredagen. Dette ble i sin tid fastlagt av bl.a. Norsk språkråd, og i “min” ordbok Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner står det forklart slik under oppslagsordet innen. Jeg ville være takknemlig for å få beskjed om hvorvidt praksis nå er annerledes eller usikker.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei! Hva betyr:

1. «so»
2. «ro»
3. «tipp på tå»

i denne sangen:

So ro lillemann, nå er dagen over.
Alle mus i alle land ligger nå å sover.
So og ro og tipp på tå,
sov min vesle pode.
Reven sover også nå med halen under hodet

Svar:

Det er Thorbjørn Egner du siterer, og han har ikke funnet på alt det der selv. Trolig er det temmelig gammelt stoff.
Med hensyn til ordklasse må både SO og RO kalles interjeksjoner, og slike ord har ikke betydning i vanlig forstand, men de kan fremkalle en reaksjon eller en følelse, et inntrykk. Man kan nok finne på å assosiere SO med SOVE og RO med RO og ROLIG, men her er det sikkert bare snakk om lydord (sangbare, beroligende ord som rimer). I en annen bånsull som jeg kommer på i farten, heter det:
So ro godt barn,
mor spinner blått garn.

I andre lignende sanger kan det hete BY BY eller BYSSAN BYSSAN – formålet er å bringe barnet til ro, få det til å sove.
I TIPP PÅ TÅ er det allitterasjon (bokstavrim) T : T. Heller ikke der kan det bli særlig snakk om betydning, tror jeg, men skulle det være noe, ville jeg tro at det siktes til tåspissen på det lille dyret. Ut fra det jeg husker i farten av vuggesanger, mener jeg at det som mødrene i første omgang synger om, er barnets legemsdeler og det man ser i sengen eller i soverommet – kort sagt de næreste ting. Dessuten om mor og far og hva de gjør osv. Kanskje Egner har tenkt seg at musemoren klyper en av den lilles tåspisser idet hun synger TIPP?

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Bruk av «endog til» i essay, i stedet for til og med. For eksempel: ……. ble endog til overlevert en utkåret. Noen formeninger om det?
Svar:

ENDOG TIL er vel nærmest en danisme (altså en dansk uttrykksmåte), hvis det ikke ganske enkelt er en sammenblanding av det litterære ENDOG og det muntlige ENDATIL, som begge betyr ”til og med, attpåtil”. ENDOG TIL er ikke registrert i Norsk Riksmålsordbok. Frarådes.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål
Hei, Riksmålsforbundet!

I dag står å lese i Aftenposten online: Fluktbilen ble vraket mot midtrabatten etter først å ha kollidert med en Golf. Er denne bruken av verbet vrake blitt vanlig? Jeg kjenner ordet kun i betydningen å forkaste, forbigå.
Svar
VRAKE har ganske riktig fått en ny betydningsnyanse eller to (eller nye bruksmåter, kanskje) – skjønt aldeles nye er de ikke, og iallfall blant bileiere er de vanlige og helt normale. De leksikografiske arkivene ved UiO har et eksempel fra Dagbladet 1969, hvor det står om «råkjørere … som har vraket sine biler og … har sluppet fra ulykken ved kjempeflaks». Videre finnes et fra avisen Indre Smaalenene fra 1981, hvor det står at en bensinpumpe, to biler og to vogntog ble «vraket i to kollisjoner».
I det første eksempelet er betydningen KJØRE TIL VRAK, og ifølge m i n hukommelse er denne betydningen den eldste når det gjelder biler og andre kjøretøyer. I det andre eksempelet er det for bensinpumpens del snakk om å GJØRE TIL VRAK; slike pumper kan jo ikke kjøres, men de kan riktignok kjøres på. Definisjonen GJØRE TIL VRAK er nok den som dekker best, og den dekker også ditt eksempel.
Men hva så når vi omsider ikke lenger vil ha vår gamle bil og leverer den hos huggeren og får vrakpant for den? Også da kan vi si at vi vraker den (istedenfor å selge eller reparere den), men vanligere er «skroter». I det tilfellet skjer det altså på en litt annen måte og med vitende og vilje: Vi erklærer den for vrak å være og overlater den til sin skjebne, men setter oss ikke selv bak rattet eller aktiviserer oss på annen måte for å plukke den fra hverandre.
Å danne verb av substantiver ved hjelp av en -E (en såkalt e-avledning) er en både gammel og vanlig avledningsmåte i norsk, og ordet VRAKE som sådant er nok 7-800 år gammelt. Like vanlig er det at et allmennord som dette opptrer i nye forbindelser, brukes om nye forhold. Bilparken har vokst enormt, og trafikken likeså. Det trengtes ord – eventuelt ett felles ord – for frivillig og ufrivillig destruksjon av kjøretøyer. Og se – vi fikk ordet, i dette tilfellet ved å fornye bruken av et gammelt et.
Ordboken «Nyord i norsk 1945-75» registrerer et ord VRAKKJØRE fra Arbeiderbladet 1968: «Ikke alle bileiere [er] like ærlige mot politiet. Vrakkjører bilen selv – melder den så stjålet.» – Denne smule økonomisk kriminalitet hos enkelte bileiere må vi nok leve med, og jeg tror den vil sikre både VRAKE og VRAKKJØRE et langt liv i norsk.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Kan ordet feil brukes som adjektiv?

Jeg hører og leser stadig “feil” brukt som adjektiv, for eksempel “et feil svar, en feil dom”. Er ikke ”feil” et substantiv, slik at det heter ”et galt/feilaktig svar” og ”en gal/feilaktig dom”? Eller kan man nå bruke ”feil svar”/”feil dom”?

Svar

Opprinnelig er feil et substantiv, og derfor skulle det bare kunne hete et galt/feilaktig svar og en gal/feilaktig dom, slik du påpeker. Men bruken av feil, både som adjektiv og adverb, er ikke lenger å regne som ukorrekt. I Finn-Erik Vinjes bok Moderne Norsk (Fagbokforlaget, 2002), s. 239 står det: ”Av uttrykk som slå feil har den adverbiale bruken utviklet seg (høre feil, lese feil), og dernest har vi fått adjektivering av adverbet: feil dato, feil landsby, svaret er feil.”

Men bruken av feil som adjektiv er ikke fri. Ordet brukes helst i faste uttrykk: på feil hylle, og det kan ikke bøyes som et adjektiv: på feil spor (altså ikke «feilt»), på feil premisser (altså ikke «feile»). I siste tilfelle bør man nok velge gal: på gale premisser.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden