Spørsmål

Jeg noterer meg,en tiltagende tendens til omdåp av folkeslag/etniske grupper. Seneste eksempel er, at sigøynere i medierne nu omdøpes til «romaer»,buskmenn og hottentotter til «san -folket» og pygmeer til «tsva- folket».Kan De svare på ,hvilken grunn det er til at noen journalister får den oppattelse, at velinnarbeidede og for alle forståelige ord på folkeslag skal skiftes ut?

Svar

Det er nok ingen helt ny tendens du har notert deg, men den er blitt markert sterkere i de senere år:
Betegnelser for et eller annet avstikkende/negativt/irregulært kan få preg av skjellsord (eller virkelig bli skjellsord), og det kommer forholdsvis snart forslag om andre mer skånsomme betegnelser fra fagfolk eller andre som er i direkte eller indirekte berøring med fenomenet. Prosessen har vært kalt ”eufemisering” (av ”eufemisme”, som er fagbetegnelsen for en mildnende omskrivning av noe man ikke vil nevne med det rette navn). Fra barneårene husker jeg at ”jøde” var et vanlig skjellsord. Etter 1945 var det selvsagt uaktuelt. –
Noen foreslo i sin tid ”alkoholist” som betegnelse for en som vanligvis ble kalt dranker eller det som verre var (drukkenbolt, fyllebøtte o.a.). Også ”alkoholsyk” var et forslag; man mente å ha godtgjort medisinsk at den som drakk for mye eller uhemmet, gjorde det på grunn av en sykdom. Det endte med ”alkoholiker”. Nå for tiden er også det for sterk kost for mange, og man taler om at den og den ”har et alkoholproblem”. – ”Dipsoman” er det skånsomme ordet for periodedranker.

På lignende vis er det gått med en ganske lang rekke andre ord, f.eks. dårekiste > galehus > (sinnssyke)asyl > sinnssykehus > psykiatrisk sykehus > mentalsykehus. Noen har oppfattet de eldre ordene som urimelig nedsettende eller lite treffende og har gått i bresjen for å innarbeide andre og ofte mer korrekte ord, som regel basert på vitenskapelig erkjennelse. De gamle ordene forsvinner ikke, men blir ofte brukt bare mer eller mindre nedsettende.

Så kan man jo f.eks. si at sigøynerne stort sett har seg selv å takke for at ordet har fått en nedsettende klang, og at ”hottentott” ikke er det minste nedsettende, iallfall ikke etter Thorbjørn Egners sang om den heltemodige vesle Hoa. Ja vel, men det hjelper ikke alltid, og det får heller ikke hjelpe at de nye betegnelsene er uhåndterlige, som en ROM – ROMEN – flere ROMER – ROMENE og DEN/DE SOM HAR ET ALKOHOLPROBLEM. De nye ordene kommer hurtigst i bruk i sakprosa.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Kan dere fortelle litt om uttrykket «ute å kjøre», hvor det kommer fra, når det kom, etc. På forhånd takk!

Svar:

Når det gjelder betydningen, antar jeg at den ganske enkelt er overført fra det alminnelige KOMME UT eller VÆRE UTE OG/Å KJØRE (med et kjøretøy), kanskje med den nyansen det brå, viltre eller ukontrollerte som ofte ligger i KJØRE når det betegner en bevegelse. Den overførte betydningen er nå den eneste som høres og sees.

I dansk er det – eller har det iallfall vært – vanligere å bruke adverbene OPP og OPPE. Uttrykket KOMME OP AT KØRE («komme i en slem forlegenhed», komme oppi det) er belagt i 1860-årene fra et organ «Oldfux» – høyst sannsynlig et vittighetsblad, siden det har navn etter Holbergs kjente figur. Der står det:
Nei, hvilket Røre! Kom skal I høre!
Jo, vi er rigt’nok kommet op at køre.

Også VÆRE OPPE AT KØRE er belagt i dansk i siste halvdel av 1800-tallet.

Den store Ordbog over det Danske Sprog, som jeg har dette fra, bringer bare ett eksempel med UD, fra 1921.

Norsk Riksmålsordbok anfører uttrykket KOMME OPP Å KJØRE under KJØRE i bind II, spalte 2440, forklarer det med «komme i en vanskelig situasjon», kaller uttrykket «familiært», men gir ikke noe litterært belegg for det. Bokstaven K ble redigert i mellomkrigstiden, og vi kan vel anta at versjonen med UT dengang var ukjent eller mindre kjent. Så vidt jeg ser av ordboken, står uttrykkene heller ikke under UT og UTE, som ble redigert etter krigen. På norsk har jeg ikke hørt eller sett annet enn KOMME UT og VÆRE UTE Å KJØRE i denne betydningen.

Tiden går, og språkutviklingen med den. I dagens dansk kan VÆRE OPPE AT KØRE visstnok bety «være i løftet (euforisk) stemning», og både i dansk og norsk kan man bruke uttrykket FÅ NOE OPP Å KJØRE synonymt med FÅ NOE OPP Å GÅ («få noe til å virke, i gang, på skinner»).

I «Å/OG-pedagogikken» er uttrykk som KOMME UT Å KJØRE, FÅ NOE OPP Å GÅ/STÅ vanskelige å plassere og normere. Google gir 49 000 treff på KOMME UT OG KJØRE (norske tekster), mot sølle 176 på KOMME UT Å KJØRE. Tilsvarende tall for VÆRE UTE er hhv. 216 og 337. Jeg har nevnt disse eksemplene når jeg har holdt språkkurs, og dosert at de skal skrives med Å, men jeg kan ikke huske å ha sett dem i noen grammatikk eller lærebok. Jeg vil nok fortsatt si at de bør skrives med Å, og jeg er altså stadig enig med meg selv, men det er ikke sikkert at det hjelper i det lange løp . . .

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Regler for bruk av ett og et

Vi har en liten grammatisk diskusjon gående her i kveld og håper kanskje dere kan hjelpe oss med et svar. Vi lurer rett og slett på hva som er regelen for når man bruker ett og når man bruker et.

Svar

Regelen for når man bruker ett, og når man bruker et er ikke så komplisert: ett er tallord, og et er artikkel.1

Den innholdsmessige forskjellen mellom ett og et svarer til en sterkere, henholdsvis en svakere, vekt på det tallmessige; når man ønsker å understreke at man står overfor én ting, ett eksemplar av noe, bruker man ett i skrift (og sterkt trykk i tale). Når fremhevingen av det tallmessige er svakere, bruker man et i skrift (og svakt trykk i tale).

Tallordet (ett) legger vekt på motsetningen til de andre tallordene (jf. ett skap, ikke flere), mens artikkelen (et) understreker motsetningen mellom et eksemplar av det man snakker om, og et eksemplar av noe annet som det kunne være tale om (jf. et skap, ikke for eksempel en hylle).

I de følgende uttrykkene skal det alltid være tallord (ett):

han sier ett og mener noe annet

alt i ett

i ett kjør

ett er sikkert

ett og alt

Og her har man artikkel (et):

et og annet

Jeg håper det ovenstående kan være til litt hjelp.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

1 Den samme forskjellen har man mellom én (tallord) og en (artikkel).

Spørsmål

Hei, undres på om dere kan hjelpe meg litt.
Spørsmålet er: Hvilke betydning har uttrykket TVISYN ?
På forhånd takk for hjelpen!

Svar

Tvisyn1 betyr ’evne, tilbøyelighet til å se både det alvorlige og det latterlige ved en sak’. (Norsk ordbok med 1000 illustrasjoner, s. 921)

I Norsk riksmålsordbok, bd. IV, spalte 3097 finner vi denne forklaringen:

tvi/syn, et, (bet. 2 skapt av A. O. Vinje), litt. 1) tvesyn (2)2 . 2) dobbeltsyn (2); tilbøyelighet til å se saker og foreteelser på én gang fra den tragiske og komiske, alvorlige og latterlige side, fra rettsiden og vrangsiden, under ironiens synsvinkel (uten å kunne ell. ville binde sig i et helt, entydig forhold ell. standpunkt): dette, som vi kalder ”tvisyn” er netop i sit ophav forlegenhetens, keitethetens dække, hos det gode hode (Kinck, Rormanden, 107) / grændens grissenhed er tvisyns hele rot (Kinck, Driftek., 103).

Håper dette kan hjelpe deg litt.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

1Riksmål har også skrivemåten tvesyn.
2’syn (oplevelse) av to samtidig optredende (ulike, motstridende) foreteelser; samtidig optreden av to slike foreteelser: hjemmets liv et tvesyn slutter inde: et folk, som kløver sig i spredtheds splid – og flokker sig om samlings-tankens minde (Ibs., Digte, 195).’ (spalte 3086)

Spørsmål:

Hva menes med «å være litt johann»?

Svar:

JOHAN (med trykk på første stavelse, som i svensk og i østnorske dialekter, er et gammelt slangord, antagelig fra omkring 1950. Betydningen er generelt nedsettende: «teit, sprø, vill, ufiks, umoderne» o.a.

Du har kanskje hørt om «Norsk slangordbok»? Er du interessert i slang, bør du skaffe deg den (Kunnskapsforlaget 2008).

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Når det gjelder leirdueskyting ser jeg at skytterforbundet konsekvent skriver lerdue (uten «i»), mens alle andre, inkl. bokmålsordboken, bruker «leirdue». Hvorfor bruker forbundet, som tross alt er en tonengivende aktør, et slikt navn? Finnes formen f. eks. i riksmålsordboken?

Svar:

Forklaringen på forskjellen er enkel. Dansk-norsk monoftong (e) og hjemmenorsk diftong (ei). LEIRE ble anbefalt form i offisiell rettskrivning i 1917 («bør» ha diftong), og påbudt i 1938. Men den tradisjonelle formen med e levde videre, især i sammensetninger hvor forbindelsen med jordarten leire var mindre klar (lerdue, lergjøk, lerkar, lerfivel, koloss på lerføtter), og det har tatt noen generasjoner for diftongformen å vinne frem. Senest har det gått i talespråket, og «ler-» er fremdeles gangbar talespråksform i lerdue, -gjøk, -fivel og -føtter – men det er en avgjort mindretallsform. Min generasjon (født like før siste krig) er oppvokst med formen Grønlandsleret (gatenavn i Oslo) og kommer sannsynligvis aldri til å si noe annet. På samme måte er det vel med skytterforbundet; talespråkstradisjoner er meget seiglivede (jf. tallordene). Men vi kan venne seg til å skrive -leir-.

 

I riksmålsnormeringen ønsker vi å gå langsommere frem enn man har gjort i offisiell normering, og det har i hele etterkrigstiden vært valgfrihet mellom monoftong og diftong i slike ord. Men i siste utgave av Riksmålsordlisten (2015) står det:

(ler-) se leir-

og formen i parentes omtales slik i veiledningen: «Ca. 40 ord som før hadde valgfrihet mellom en tradisjonell og en nyere form, står nå oppført med den tradisjonelle i parentes, med henvisning til den nyere og vanligere, f.eks.:

(almen) se allmenn

I Det Norske Akademis normeringsvedtak om dette (2010) er det formulert slik: Med slike former «forstår vi gangbare tradisjonelle former (former med lang tradisjon og betryggende brukshyppighet skriftlig og/eller muntlig pr. i dag), selv om bruken etter alt å dømme er sterkt avtagende». Formen LER står altså ikke lenger i Riksmålsordlisten, men det kan være det opplyses om den i større ordbøker.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

«Starte» brukes alt oftere i stedet for «begynne».  I mine ører er «Start traktoren!» riktig, men ikke «Ferien starter nå». Noen synspunkter?

 

Svar:

Takk for interessant spørsmål. Her dreier det seg mer om hva som er god språklig stil og når det passer å bruke det ene fremfor det andre. Det blir et skjønnsspørsmål, og da blir grensene gjerne mer flytende. Selv om jeg i likhet med deg synes at «ferien begynner nå» lyder best, er det så vanlig å bruke begynne/starte om hverandre at «ferien starter nå» også er riktig. På den annen side synes mange det skurrer å skrive for eksempel «hun startet å gråte». Hvor man setter grensen blir på den måten et skjønnsspørsmål.

 

Det kan være nyttig for deg å studere brukseksemplene på «begynne» og «starte» i for eksempel Norsk Ordbok.  Det er mulig at «starte» brer seg på bekostning av «begynne», så bare fortsett din gjennomtenkte bruk av ordene. En variert og presis bruk av ordene er en forutsetning for godt språk.

 

Du ventet kanskje et mer entydig svar, men vi håper at dette har vært til noe hjelp.

 

Vennlig hilsen

 

Stig Michaelsen

nettredaktør

En liten time

I dag skrives og sies det ofte for eksempel en liten time eller noen små kilometer. Både time og kilometer er klart definerte enheter/mål. Bifaller Riksmålsforbundet denne ordbruken/utviklingen?

Som du antyder kan en liten time virke selvmotsigende, men denne frasen er ikke ny. Den skriver seg fra tiden omkring 1910 og er siden den gang brukt over 15 000 ganger i norsk presse. Det Norske Akademis ordbok (naob.no) har flere eksempler på denne bruken av liten både om time og kilometer, da i betydningen snau, knapp. Også Bokmålsordboka har «en liten time» som eksempel. Likeledes hender det at folk fester til ut i de små timer, altså nattetimene som betegnes med små tall. Skolene har undervisningstimer som varer 45 minutter, og et frikvarter kan vare både mindre eller mer enn 15 minutter.

Mange ord og fraser på norsk kan virke ulogiske, men de er så vanlige at vi ikke tenker på det. For eksempel når vi sier at noe er «forferdelig hyggelig». Eller når vi spør «Skal vi ikke ta en kopp kaffe?» og egentlig mener «Skal vi ta en kopp kaffe?»

«En liten time/kilometer» er sjeldnere, og kanskje det er nettopp derfor du legger merke til denne bruken.
Stig Michaelsen