Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi

Spørsmål:

Hei!

Jeg studerer skandinavistikk i Serbia og er i ferd med å skrive en semesteroppgave som har med metaforer å gjøre. Så ville jeg spørre hvis dere kan nevne noen metaforer om skam, vanære, flauhet eller skamfullhet. For eksempel på serbisk kan vi si at vi føler oss veldig små i stedet for å si at vi er flaue. Eller på engelsk sier man at man ønsker å forsvinne hvis man er i en situasjon der man føler seg flau.

Takk!
Svar:

Takk for spørsmål.
Det er dessverre ikke så mye vi kan hjelpe deg med i øyeblikket. Det ser ut til at elementet NED, SENKET er mer eller mindre levende i det meste.
Til de to uttrykkene du nevner, har vi pendanter i norsk:

Jeg føler meg liten ville jeg si når jeg innser at jeg ikke betyr noe i forhold til de andre, enten det er fordi jeg har gjort noe jeg burde skamme seg over, eller det ganske enkelt skyldes at jeg er blant folk som er dyktigere, mer kunnskapsrike osv. enn jeg selv er.

Jeg kunne krype ned i jorden (av skam) er et forholdsvis sjeldent uttrykk. Man ønsker altså å forsvinne stille og rolig fra en ubehagelig situasjon.

Stikke av, forsvinne med halen mellom bena forsvinne fordi man er den tapende part og skammer seg. Bildet skriver seg fra oppførselen til hunder og ulver.

Legge seg flat betyr primært at man uten forbehold tilstår eller innrømmer alvorlige feil. Elementet skam behøver ikke å være til stede.

Ligge lavt (i terrenget) kan ha et element av skam, men hovedbetydningen er at man er forsiktig og ikke stikker seg frem, fordi man har gjort et eller annet kritikkverdig eller venter på en bedre mulighet til å gjennomføre det man tenker å gjøre.

Sluk(k)øret er nå et synonym til skamfull. Grunnbetydningen av å være slukøret sies å være “ha hengende ører”

Dukke hodet el. dukke seg Man tenker seg at man kryper sammen og gjør seg mindre synlig fordi man skammer seg etter å ha fått f.eks. sterk kritikk – “man er blitt dukket”. Samme betydning, men mer litterært, poetisk er
Bøye sitt hode (i skam). Man kan også bøye hodet av motgang.

Krympe seg (av skam) et sterkere uttrykk enn det foregående. Man kan også krympe seg av smerte, altså bøye seg, vri seg.

Slå øynene ned (altså brått senke blikket) gjør man av beskjedenhet eller når man ikke tør se en person i øynene, som man kan vente kritikk fra, f.eks. for å ha gjort noe man skammer seg over.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:
Jeg har en setning her som skal oversettes til norsk: «The hotel has easy access to museums.»

Hvilke(t) av alternativene under synes du klinger best?

(a) Hotellet har lett tilgjengelighet til museer.

(b) Hotellet gir lett tilgjengelighet til museer.

(c) Hotellet har lett tilgang til museer.

(d) Hotellet gir lett tilgang til museer.

(e) Hotellet har lett adkomst til museer.

(f) Hotellet gir lett adkomst til museer.

Det finnes andre måter å oversette setningen på, men problemet her gjelder i første rekke forskjellene mellom «tilgjengelighet», «tilgang» og «adkomst» og forskjellen mellom «har» og «gir».

Takk for hjelpen!
Svar:
Oversettelse kan by på mange utfordringer, og noe av det vanskeligste er kanskje å få oversettelsen til å høres idiomatisk ut, altså at det klinger naturlig på målspråket.

Når det gjelder alternativene du nevner, mener jeg at de fleste setningene ikke har en naturlig norsk uttrykksmåte. Når man sier «å ha tilgang til» er det som regel i betydningen «å ha adgang til» (for eksempel sier man «å ha tilgang til opplysninger»), og det er jo ikke det som menes her. Det er mulig å si «lett tilgjengelighet til», men det er bedre å si at noe er lett tilgjengelig. Jeg vil si at «adkomst» er det mest naturlige ordet å bruke i denne sammenhengen, men du bør unngå å bruke verbet gi, siden adkomsten ikke er noe hotellet gir til sine gjester. Derfor mener jeg at det beste alternativet er alternativ e), men som du sier, er det også andre måter å oversette setningen på.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Jeg kom over en setning her om dagen og den lyder slik:
Dette er barna mine. En student lurte på hvorfor det ikke er Disse
er barna mine. Kan dere hjelpe meg å komme med en forklaring.

Svar:

Det kan hete begge deler: Dette er barna mine. / Disse er barna mine.
Det er vanskelig å forklare hvorfor. ‘Disse’ legger større vekt på hvert enkelt av barna enn ‘dette’. Du kan gjerne peke på hvert barn og si «DISSE er barna mine» (kanskje for å skille dine barn fra andre barn). – ‘Dette’ er mer generelt og sammenfattende.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Bruk av adverbene dit og der

Kan adverbene dit og der brukes om hverandre når de knyttes til bevegelsesverb? Jeg tenker for eksempel på uttrykk som ”hjorden gikk dit/der (hvor) det var bedre beitemuligheter”.

Svar

Du spør om adverbene dit og der kan brukes om hverandre når de knyttes til bevegelsesverb. Svaret er nei. Både dit og der er stedsadverb, men de betegner ulike forhold. Dit beskriver bevegelse til et sted, mens der viser til bevegelse, eller stillstand, på et sted. Dette kan illustreres med din eksempelsetning:

a) med dit

Hjorden gikk dit (hvor) det var bedre beitemuligheter.
= Hjorden gikk til det stedet hvor det var bedre beitemuligheter.

b) med der

Hjorden gikk der (hvor) det var bedre beitemuligheter.
= Hjorden gikk (omkring) / befant seg på det stedet hvor det var bedre beitemuligheter.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hei!

På det tysk-norske nettstedet «heinzelnisse.info» har det i noen dager pågått en diskusjon om ordet «foregangsfolk» er godt norsk. Utgangspunktet til denne diskusjon var spørsmålet hvordan det tyske ordet «Vorreiter» (forrider, foregangsmann) må oversettes. Bokmålsordbokens nettutgave kjenner både «foregangsmann» og «foregangskvinne», men nevner «foregangsfolk» kun i en definerende tekst. Ingen av de andre ordbøkene (Hustad, Kunnskapsforlaget, Riksmålsordlisten) har «foregangsfolk» som oppslagsord, derimot får en ca. 20 treff når man søker på det på nettet. Eksisterer dette ordet overhodet, eller må det ansees som et stykke dagligtale som har sneket seg inn i et lite antall tekster?

Svar

I nordiske språk, likesom i tysk, eksisterer potensielt hundretusener av sammensatte ord – dvs. vi lager en sammensetning når vi trenger den, og bare et fåtall slike kommer med i ordbøker og ordlister. Det avhenger riktignok av hvor stor ordboken/ordlisten er, men i alle tilfelle dreier det seg om ytterst få.

Et sammensatt ord bør være kvalifisert til å komme med når det er leksikalisert, som vi sier – det betyr: når det ikke lenger oppfattes som tilfeldig sammensetning. Ordet JERNBANE er et godt eksempel. I begynnelsen ble det oppfattet som en sammensetning av JERN og BANE, men ganske snart ble det en enhet og betraktet som ett ledd i nye sammensetninger som JERNBANETOG og JERNBANEPERSONELL.

I tilfellet FOREGANGSFOLK er situasjonen den at ordet er belagt i Norsk Riksmålsordbok med sitat fra Gunnar Heiberg (som døde i 1929). – I våre dager må vi betrakte ordet som en løsning når det trengs et kjønnsnøytralt ord. Det har vært jaktet på en del slike betegnelser fra og med 1970-årene. Man har forsøkt seg med -PERSON, med vekslende hell (f.eks. TALSPERSON for TALSMANN og TALSKVINNE), og man har grepet til helt andre ord (f.eks. LEDER for FORMANN og FORKVINNE). -FOLK er enklere og bedre enn -PERSON, men har den ulempen at det bare kan betegne flertall (foregangsfolkene på området) eller (litt ironisk) brukes kollektivt (foregangsfolket her i landet mener at. . .). Eksempelet fra Gunnar Heiberg viser kollektiv betydning og er visstnok ikke ironisk: «i denne uke føler vi os som foregangsfolket».

Du kan trygt bruke FOREGANGSFOLK som flertallsbetegnende ord, og tenk også av og til over hvor mange sammensatte ord du støter på og selv bruker i dagliglivet, som ikke er ordboksført – og som neppe blir det.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva betyr: på slakk line?

 

Svar:

Uttrykket skriver seg fra akrobatikk, især sirkusakrobatikk, nærmere bestemt balansekunst. En akrobat kan balansere på stram line eller på slakk line; det siste er mest krevende. En line (et tau) festes i to punkter med noen meters avstand (så høyt over bakken at det er farlig å falle ned), akrobaten klatrer på en stige opp til det ene festepunktet og tar seg frem på linen til det andre festepunktet, som regel med en balansestang til hjelp. Man behøver selvsagt ikke å være profesjonell akrobat for å forsøke noe sånt, men du er herved advart!

Jeg utelukker ikke at uttrykket PÅ SLAKK LINE kan brukes overført (billedlig), og da med betydningen «i en meget risikabel situasjon, (som skyldes (for) stor dristighet, og som det krever stor behendighet å komme ut av)». Det hender at engelsk er bakgrunnen for slik billedlig bruk, og skulle det være tilfellet her, måtte det vel være noe med «slack rope». Men jeg kjenner ikke til noe slikt på engelsk heller.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

«regjeringen kjører over Kr-F «,. Jeg mener det er betydningsforskjell mellom det konkrete «kjøre over» og det abstrakte «overkjøre». Eksemplene i dagens mediabilde er legio på at det abstrakte er forsvunnet.  Eksempel: «skal ruste oppkystvaktskip for 200 millioner»),, eller «Idsøe kaller tilbake hvetepølser» , de står da ikke ute og roper på pølsene? legge til rette eller tilrettelegge, osv. Omtrent daglig ser jeg dette gjort , som i «forhold skal legges til rette, i stedet for tilrettelegges», osv. Hvor kommer dette fra? er det anglisimer, eller fra nynorsk? Finnes det grammatikalske regler å støtte seg til her? .

 

Svar:

Takk for spørsmål. Det er en svær sak du er innom, og jeg kan her bare gi noen holdepunkter. Les i alle tilfelle det som står om «Forstavelsesverb vs. partikkelverb» på side 46-48 i Riksmålsgrammatikken.

Terminologien er nå som oftest: Fast sammensetning (overkjøre), tidligere kalt ekte sammensetning. Løs sammensetning (kjøre over), tidligere kalt uekte sammensetning.

 

Dagens tilstand er resultatet av en lang språkhistorisk utvikling, hvor dansk og tysk har spilt en rolle – og i de senere generasjoner også nynorsk skriftspråk og norske dialekter. Og dagens tilstand er vel å merke ikke stabil. Den kunne ha vært mer stabil (men ikke helt) hvis skriveopplæringen i skolen hadde lagt større vekt på tradisjonsbevaring.  Men iallfall i en periode fra omkring 1938 og fremover er de løst sammensatte formene i for stor grad blitt heiet frem som muntligere, «greiere» osv. Utgangspunkt: nynorsk. Men når sant skal sies, skriver også August Western i sin store «Norsk Riksmåls-grammatikk for studerende og lærere» (1921), at løs sammensetning «stemmer best med den naturlige tale», og siden sammenskrevne former til dels skyldes tysk innflytelse, bør de «undgåes så meget som mulig» (side 377). – Kommer du over Westerns grammatikk i et bibliotek, så les gjerne avsnittet om sammensatte verb (side 377-386).

Forvirringen er altså gammel, og folk er ganske enkelt blitt usikre. Vi vil oppleve en fortsatt overgang fra fast til løs sammensetning, men den bør foregå langsommere enn tilfellet har vært.

 

Ser man på saken ut fra ordbetydning og bøyningsformer, blir den komplisert. Eksempelvis betyr OVERTA det samme som TA OVER, og med et unntak for perfektum kan de brukes noenlunde om hverandre: han skal overta / han overtar / han overtok som leder i 2013. Selv ville jeg bruke fast sammensetning her, og især i perfektum: han har overtatt som leder. Andre vil velge annerledes. Men tenker vi på sånt som å overta ledelsen i Tour de France, overta kommandoen, overta ansvaret, står fast sammensetning sterkere i forhold til løs.

 

Dette er vanskelig nok, og man kan ikke vente at den jevne dagligskribent skal legge vekt på det. Annerledes er det derimot når det gjelder ord med mer eller mindre forskjellig betydning, slik som de du nevner.

Regler kan man ikke gi, men retningslinjer:

1. Tradisjonelt er det som oftest en forskjell eller en nyanse i betydning mellom den løse og den faste sammensetningen. De har henholdsvis konkret (egentlig, opprinnelig) betydning og abstrakt (overført, mer eller mindre billedlig betydning): LEGGE NED kontra NEDLEGGE. Det er i disse ordene at usikkerhetene er størst. MEN:
2. I perfektum partisipp er det vanligere å bruke fast sammensetning enn i de andre tidsformene: bilen kjørte på, kjørte over to fotgjengere – men i passiv med perfektum partisipp: to fotgjengere ble påkjørt, overkjørt. Her er det stadig konkret betydning. – Jeg har en følelse av at avisen også ville ha skrevet: Idsøe har tilbakekalt hvetepølser – altså perfektum partisipp i et uttrykk i aktiv.
3. I en del ord kan fast og løs sammensetning til nød kan brukes om hverandre, men ikke i alle betydninger. Det heter f.eks. bare OPPTA i betydningen «absorbere», men både f.eks. OPPTA og TA OPP BESTILLINGER.

 

Når det gjelder dine eksempler på KALLE TILBAKE og LEGGE TIL RETTE, er nok saken den at lange (treleddede) ord har lettere for å oppløses i sine faktorer enn toleddede.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hei. Jeg har et spørsmål knyttet til bruken av navnene «trikken» og «blåtrikken» på det mange kaller henholdsvis «t-banen» og «trikken». Vil det være feil å bruke «trikk» og «blåtrikk», eller er dette akseptabelt?

Mange mener at «t-banen» er et misvisende navn fordi det folk kaller t-banen ikke går under bakken, slik t-banen gjør i andre land. På vestkanten går «t-banen» utelukkende over bakken, og er det ikke da mer riktig å kalle den trikken?

Svar:

Et morsomt tilfelle. Jeg tror det er for sterkt å tale om «feil» i dette tilfellet når det gjelder talespråket hos folk flest, men fagfolk i transportsektoren har nok sin terminologi.

TRIKK er en forkortet form av det engelske ELECTRIC TRAM-CAR (elektrisk sporvogn) og utkonkurrerte etter hvert den eldre betegnelsen SPORVOGN, som hadde vært i bruk helt fra hestesporveiens tid. En trikk gikk bare oppå jorden og bare i bybebyggelsen.

Så ble det fra sist på 1800-tallet bygget linjer ut til Kristianias omegn. Først kom Holmenkolbanen (1898). Det var en FORSTADSBANE, og det samme var f.eks. Ekebergbanen (1917), som gikk der jeg vokste opp. I min barndom (som jeg husker den fra begynnelsen av 1940-årene) sa vi i min familie aldri annet enn TRIKKEN om Ekebergbanen, sikkert fordi begge mine foreldre var fra byen, der det gikk trikk. Men jeg husker godt at mange sa de skulle «ta banen til byen», og i mellomkrigstiden ble det dannet et kommunalt utbyggingsselskap, Akersbanene A/S, som skulle samordne den videre utbyggingen av forstadsbanene (og visstnok også drive dem). Altså BANE. Imidlertid har utviklingen favorisert ordet TRIKK for alt skinnegående som henter strøm fra luftledninger.

Omsider kom det noe under jorden (Nationaltheatret – Majorstuen) i 1928. Den ble kalt UNDERGRUNNSBANEN av folk flest. Den var altså en del av HOLMENKOLBANEN (stadig med én L), og selskapet som drev linjen (samt linjene til Røa og Sognsvann – RØABANEN og SOGNSVANNSBANEN) ble kalt baneselskapet, linjen (traseen) banelinjen osv. Men blant folk flest hørte man også HOLMENKOLLTRIKKEN.

Derimot har jeg aldri hørt BÆRUMSTRIKKEN, hverken om Bærumsbanen (Fra Østre Aker gjennom byen til Bærum eller om banen fra Sørbyhaugen til  Kolsås.

Da T-banen kom, ble alt forandret og standardforbedret. Alt ble mer likt JERNBANE, og ordet TRIKK passer ikke lenger. Jeg tror vi skal se ordet og begrepet T-BANE i lys av det sentrale nettet (tunnelene under byen) og av at denne banen har hovedkjennetegn som skiller den fra TRIKK (strømskinne, vogntype, perronger osv.). Det kan ikke bety så mye at den går over bakken når den kommer ut av tettbebyggelsen. I noen byer er det vel som du sier – at den holder seg under jorden – men det er snarere unntaket enn regelen. Jeg tenker vi holder oss til T-BANE, så sant den beveger seg på banenettet.

Jeg sogner nå til T-banen, men jeg griper meg stadig i å si TRIKKEN istedenfor T-BANEN; gammel vane er vond å vende. Men mange sier BANEN.

Når det gjelder BLÅTRIKK, er det det å si at ordet var aktuelt den gang man hadde to sporveisselskaper i byen – med grønntrikken og blåtrikken. Ordet BLÅTRIKKEN hang lenge i etter at grønntrikken var forsvunnet, og ble da brukt om «bytrikken» til forskjell fra andre trikker (Ekebergbanen og Bærumsbanen som stykkevis gikk i byen; Bærumsbanen var forresten stort sett blå, så vidt jeg husker – mindre pen og med mye rust – mens Ekebergbanens trikker var mørke røde og senere grå). Men å bruke BLÅTRIKK i dag, til forskjell fra T-BANE, virker søkt etter min mening.

En liten språklig detalj: Det kan ha favorisert ordet TRIKK at det kan brukes både generelt («ta trikken») og om en enkelt vogn eller et vogntog («en trikk kjørte av sporet» – og «en holmenkolltrikk kjørte av sporet»). Det har aldri gått an å si at «en bane kjørte av sporet» eller «en holmenkollbane kjørte av sporet». «en holmenkollbanevogn kjørte av sporet» var mulig, men tungt; det måtte hete holmenkolltrikk. Derimot kan en T-BANEVOGN kjøre av sporet.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu