Spørsmål:

Har et spørsmål som du kanskje kan svare meg på:

Hva betyr det å «lyses i bann»?(bannlyse) – hvorfor brukes disse ordene om det å utelukke, eller å ekskludere f.eks.? Jeg prøver å finne den bokstavelige betydningen av dette. Hvorfor bann?

Svar:

Det er fast uttrykk du stusser ved: LYSE I BANN. I slike mange hundre år gamle uttrykk kan hvert av ordene bety noe annet eller litt annet enn de vanligvis betyr i dag.

Vi får ta dem hver for seg: LYSE er samme ord som det som betyr «gi lys», vanlig i gammelnorsk, og det har dessuten en gammel betydning «gjøre kjent» (tenk f.eks. på OPPLYSE). Betydningen lever i NORSK LYSNINGSBLAD, UTLYSNING AV LEDIGE STILLINGER, STILLINGEN ER LYST LEDIG og LYSE TIL EKTESKAP FOR DEN OG DEN («bekjentgjøre at den og den skal gifte seg med hverandre). Så har vi det gamle uttrykket LYSE EN FREDLØS
(«bekjentgjøre offentlig at den eller den skal være fredløs). Parallelt med det står LYSE I BANN.

Ordet BANN opptrer i en eller annen form i de germanske oldspråkene (gammelhøytysk, gammelsaksisk, gammelengelsk og norrønt). Den sannsynligste forklaringen er at ordet er beslektet med BØNN, og at grunnbetydningen er noe sånt som «høytidelig utsagn, (lære)setning». Så er det etter hvert (i middelalderen) kommet til å bety «befaling, påbud, forbud», og derfra til den kirkelige betydning «utelukkelse, ekskommunikasjon» er skrittet ikke langt.
Avledede ord er BANNE og FORBANNE.

BANN brukes i dag bare i dette uttrykket og i verbet BANNLYSE. Ordet er kjent i gammelnorsk og skriver seg visstnok fra gammeltysk. Betydningene var «forbud», foruten den vi kjenner i dag: «utelukkelse fra menigheten og kirkesamfunnet». I Norge bannlyser kirken ingen, men vi bruker ordet med svekket betydning: «forby strengt», «sette absolutt forbud mot», f.eks. «alkohol er bannlyst der i huset».

Vennlig hilsen
Tor Guttu
29.04.14

Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket å «å drive dank» fra?

Svar:

Ordet er beslektet med et dialektalt verb DANGLE, som betyr det samme som DINGLE, og som nok er avledet av dette, kanskje etter mønsteret I – A, som vi har i TIKK-TAKK, SIKKSAKK, DILLDALL og mange andre. Uttrykket DRIVE DANK betyr «være uvirksom, ikke ta seg til noe nyttig». Opprinnelig må betydningen ha vært mer konkret: «slenge, slentre».

Ordet har ingen sammenheng med AVDANKET, som er perfektum partisipp av et foreldet verb AVDANKE, fra tysk ABDANKEN («takke til avskjed»).

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvor kommer ordet «enkemannsstøt» fra, og hvorfor bruker vi det om slag i albuen?

Svar:

De som blir enkemenn, har i alle tider hatt ord på seg for å komme forholdsvis fort og lett over sorgen, selv om den kan være stor nok idet fruen dør. En spesiell type støt i albuen (på siden som vender mot kroppen, er det vel) er slik at det gjør temmelig vondt med det samme, men smerten går fort over – som med enkemenns sorg, altså. Vi kan regne det som et såkalt teleskopord – et sammensatt ord hvor et av sammensetningsleddene, som logisk skulle vært der, er borte, slik at ordet «trekkes sammen som en teleskopisk kikkert». Logisk burde det hete «enkemannssorgstøt», ikke sant? Men så tunge ord liker vi ikke.
Dansk har det samme ordet. Antagelig er det ikke eldre enn fra 1800-tallet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva betyr uttrykket «skudd for baugen»?

Svar:

Det betyr advarsel, og en ganske kraftig og tydelig en – ikke advarsel i en hvilken som helst situasjon, av hvem som helst og mot hva som helst, men ofte i form av en alvorlig hendelse, av noe alvorlig som inntreffer, og som kan skade en.

I “min” Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner (hvor du kan finne mangt og meget om slike faste uttrykk) har jeg gitt eksempelet “hjerteattakket var et skudd for baugen”. Det betyr at vedkommende i og med hjertetrøbbelet fikk en tydelig advarsel om at noe var galt og at han/hun måtte passe seg, ta seg sammen, leve mer fornuftig e.l.

Opprinnelig hadde uttrykket formen GI EN ET SKUDD FOR BAUGEN eller FÅ ET SKUDD FOR BAUGEN, og ble brukt om et skarpt skudd som sendes fra en kanon (i land eller på et fartøy) i retning av et fiendtlig skip, altså foran baugen på dette skipet, for å få det til å stanse.

Det er mulig at vi har uttrykket fra engelsk, og det er ikke så svært gammelt i språkhistorisk perspektiv, antagelig fra slutten av mellomkrigstiden. Det finnes også i dansk, hvor i den siste generasjonen har fått en ny og merkelig betydning: “tilintetgjørende kritikk”. Det kan godt hende det utvikler seg noe lignende i norsk også, for det er ikke alle som er så fornuftige som du er og undersøker hva det betyr, enten du nå spør Riksmålsforbundet eller skaffer deg en ordbok.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hallo
Vi har hatt en diskusjon her hjemme; å treffe planken. Er det egentlig riktig at det er noe godt; fulltreffer? Eller er det å treffe planken i sport en grunn til å diskvalifiseres.. slik at uttrykket egentlig betyr å mislykkes?

Svar:

Hei!

Takk for spørsmålet. Uttrykket «å treffe planken» er beslektet med «å få planke». Det betyr å treffe satsplanken nøyaktig i lengde- og tresteghopp, og sikter med andre ord til noe positivt både i bokstavelig og overført betydning. Det betyr «fulltreffer», som du sier. Man diskvalifiseres ikke hvis man treffer planken.

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Sara E. Olsen

Spørsmål:

Hvis man er sulten og får behovet for føde stillet, sies man efterpå å være mett. Hvis man tilsvarende er tørst og får behovet for veske stillet, hva sies man da å være efterpå?

Svar:

Vi har vel ikke noe annet ord enn UTØRST, men det har en annen klang enn METT. For sikkerhets skyld ville jeg si “Takk, jeg er forsynt” både når det gjelder fast og flytende.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hva er opphavet til ordene:
– Knise
– Humre
– Flire

Svar:

De to første ordene er det man kaller lydmalende (lydord, onomatopoietika). De etterligner altså en lyd, og et slikt ord behøver ikke være det eneste “i sitt slag”. KNISE er beslektet med GNISSE, og rundt omkring i landet finnes det flere lignende: GNIKSE, GNISKE, GNISKRE, GNISLE osv., så langt fantasien rekker. HUMRE er beslektet med HUMLE (insektet), og ble formodentlig først brukt om en dyp summende lyd.
FLIRE og FLINE har antagelig opphav i synsinntrykk/utseende, beslektet med FLEKKE og FLÅ, og har grunnbetydning: “le med blottede tenner”. Derimot er FNISE et lydord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

25.11.10 så jeg følgende setning på trykk i Aftenposten: «Leseren har bitt seg merke i en melding i Teknisk Ukeblad». Burde det ikke ha stått enten «Leseren har merket seg .» eller «Leseren har bitt merke i .»? Jeg er fullstendig klar over at det i dag er tillatt å ha med det refleksive pronomenet seg i uttrykket å bite merke i, jf. ordnett.no: «bite (seg) merke i noe». I Norsk Ordbok (Kunnskapsforlaget, hovedred. Tor Guttu) står sågar uttrykket oppført både med og uten seg, slik at det blir betydningsforskjell: «Man biter merke i noe for å demonstrere for utenverdenen, men biter seg merke når man har notert noe for seg selv». Det kløvende spørsmål er så: Dreier det seg ikke her om en krysning av uttrykkene å merke seg noe og å bite merke i noe (jf. Hva er godt riksmål av André Bjerke)? Det vil si at hvis man vil stå på tradisjonens klippefaste grunn, så skriver man å bite merke i? For ordens skyld har jeg under tatt med kapitlet som behandler dette fenomenet i ”Hva er godt riksmål?” av André Bjerke utgitt av nettopp Riksmålsforbundet i 1962:

17. Krysning av beslektede uttrykk
. I en artikkel av en kjent riksmålsforfatter støtte jeg nylig på vendingen: «bite seg merke i». Jeg har tidligere bitt merke i det uttrykket – for man hører rett som det er at folk sier det i
dagligtale. Men dette «seg» er da en helt meningsløs tilføyelse? Hvordan kan ordet ha smuglet seg inn her? Det skulle være morsomt åvite hvordan en slik vending oppstår.
A. Willumsen, Bergen
Svar: Atter et godt bevis på at pratesproget ikke bør influere for meget på skriftsprogets normer. Selv utmerkede riksmålsskribenter kan i sin stil gi konsesjoner til samnorskfolkenes forrykte grunnsetning – den som en gang ble uttrykt av Enok Opsund i forordet til en norsk grammatikk: «Det er talemålet som er sjølvespråket, som skriftspråket er et mer eller mindre fullkomment bilete av».
«Bite seg merke i» er et interessant eksemplar av den store sprogpadde-arten: sammenblanding av beslektede uttrykk. Her er det skjedd en krysning mellom «merke seg» og «bite merke i». Tidligere (se nr. 14) har vi behandlet «høres ut» og «ser ut». Og vi kom også
inn på vendingen «ikke tvil om annet», som har foreldreparet: «ikke tvil om det» og «ikke snakk om annet». Andre redsler fra dagligtalens rike forråd er: «Det spiller ingen betydning» (av «haringen betydning» og «spiller ingen rolle»); «miste overbalansen» (av «miste balansen» og «ta overbalansen»).
Disse paddene stormtrives i avisenes hastverksstil; Odd Eidem har i årenes løp registrert et utall av dem i den fryktede VG-spalten: «Det norske språk fra uke til uke». Fra hans samlinger henter jeg noen eksempler til skrekk og advarsel:
«Vi har tatt alle foranstaltninger.» (Av «ta forholdsregler» og «treffe foranstaltninger».)
«Dette er av underordnet rolle.» («Er av underordnet betydning» – «spiller mindre rolle».)
«Eksperimentet forløp heldig ut.» («Forløp heldig» – «løp heldig ut».)
«Det er ikke fritt for annet enn at vi .» («ikke for at .» – «ikke snakk om annet enn at .».)
«Magnhild Haalke hører til en av våre mest produktive forfattere.» («. hører til våre .» – «. er en av våre.»)
Vi oppfordrer leserne til en spesiell jakt på denne paddearten. Erman først klar over dyrets kjennetegn, ser man det alle vegne; det hopper og kravler overalt hvor skriftsproget beveger seg «på folkemålets grunn», d.v.s.: følger sleivet dagligtale. Gå på jakt i norsk presse, og send oss fangsten.

Svar:

Takk for henvendelsen. Det at to uttrykk blandes sammen, er prinsipielt forkastelig, men det er ikke alt som like alvorlig, og jeg synes Bjerke tar for hardt i når han setter BITE SEG MERKE I i klasse med alt det andre han nevner.For, nemlig: Det refleksive hensynsleddet som vi har å gjøre med her, har ikke sjelden så lite betydning i seg at det kan unnværes:
Det er (meg) en glede å kunne . . .
Jeg har kjøpt (meg) ny dress, men jeg ser meg ikke råd til (ser ikke noen råd for) vinterfrakk.
Han strevet med å finne (seg) en kone.
Å eg veit meg eit land (hvor «meg» bare står for å fylle en plass i metret). Jf. viselinjer som «Det var seg en mann uti Bergens by».

Sånt som dette gjør selvsagt at SEG kan få innpass hvor det ikke betyr noe videre fra eller til om det står, og jeg synes nok Bjerke kunne ha nevnt det. Men på visse områder var han temmelig skolemesteraktig, og i situasjonen hvor han befant seg, måtte han vel også være det.

Fra ordbøkene: I «Riksmålsordboken» (1977), som er grunnlaget for Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner, og hvor bokstaven B ble redigert i 1968, står bare BITE MERKE I. I første utgave av den illustrerte (1993) er SEG kommet inn i parentes. I Bokmålsordboka (fra og med første utgave 1986) står bare BITE SEG MERKE – uten noe mer. Det er for snaut.

Hvorom allting er: Dagens tilstand kan det ikke være tvil om, slik du skriver.
Et søk på Google i dag (30.11) gav følgende resultat:
bite/biter/bet/bitt merke i 8 750 treff
bite/biter/bet/bitt seg/meg/deg/oss merke i: langt over 150 000 treff

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er ordene dermed og derved fullstendige synonymer, eller finnes det en nyanseforskjell mellom disse to?

Svar:

Dermed og derved er ikke fullstendige synonymer. Dermed med det, så; derved med det, på den måten, slik – jf. artiklene fra nettutgavene til Norsk Ordbok og Bokmålsordboka:

Norsk Ordbok
dermed adv.; med det: formannen slo i bordet med klubben, og dermed var møtet satt / nei, sa han, og dermed ble det / dermed var det gjort / dermed basta; jeg vil ikke dermed ha sagt at … / de dermed forbundne omkostninger

derved adv.; på den måten: de ferierte på samme sted, og derved ble de kjent med hverandre / han gikk inn i et politisk parti, for derved bedre å kunne kjempe frem sine ideer

Bokmålsordboka
dermed adv, med det; så det er ikke d- sagt at … / d- basta! / hun tok en telefon, og d- var saken avgjort / han trykte på en knapp, og d- var det gjort

derved adv, med det; slik læreren samtalte med elevene for d- å aktivisere dem til selvstendig arbeid

Vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Hva er riktig, noen hver – noen og hver ?
Hva er korrekt (riksmål), å si (skrive) f.eks. at det gjelder noen hver – eller at det gjelder noen og en hver? Eller begge dele?

Jeg har ikke problemer med å forstå meningen (budskapet) i uttrykkene, som vel uttrykker det samme (?), men hvis det første er korrekt, hva ligger egentlig i ordene? Takknemlig for svar!

Svar

Det korrekte uttrykket er noen hver; det gjelder både tale og skrift. Betydningen er ’temmelig mange, noe nær enhver, både den ene og den annen’.

Noen er en omtolkning av et opprinnelig ubøyd adverbialt noe, slik som i uttrykket noe hvert sted, jf. planten vokser noe hvert sted, dvs. planten vokser både her og der, praktisk talt hvert sted. Etter som tiden gikk, begynte man å oppfatte noe som sidestilt med hvert, og noe mistet den adverbiale funksjonen. Dermed kunne ordet også bli bøyd i samsvar med hver, dvs. noen hver. Språkutviklingen har siden ført til uttrykk som noen og hver og noen av hver samt noen og enhver, men ingen av disse formuleringene er normrette. Hva enhver angår, hører dette ordet hjemme i forbindelsen alle og enhver.

Det kan for øvrig legges til at uttrykket noen hver er særnorsk; i dette tilfellet kan ikke danskene få hverken skylden eller æren for hvordan nordmennene ordlegger seg.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden