Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi

Spørsmål:

Jeg har hatt som vane å skrive «etage», men legger nå merke til at det
i riksmålsordlisten er oppført som «etasje» uten noen alternativ form.

Er «etage» ansett som feil? Og hvor lenge har det vært slik?

Svar:

ETAGE ble forbudt og ETASJE offisiell eneform i 1917. I Riksmålsvernets ordliste fra 1921 står begge former, naturlig nok, siden ordlisten søkte å skape en modifisert 1917-rettskrivning, med større hensyn til skrifttradisjonen. Aftenposten brukte denne listen som grunnlag for redaksjonsspråket i noen år fra 1923 (se Langslets bok «I kamp for norsk kultur. Riksmålsbevegelsens historie gjennom 100 år» side 129-130), men den fikk ellers ingen nevneverdig betydning.

I slutten av 1920-årene og i 1930-årene gikk de skrivende etterhvert over til 1917-normalens moderate former og dermed til formen ETASJE, men forkortelsen ETG. lever fortsatt, selv om man vel kan tale om et gammelt forbud også der. Mange synes «ET.» er for utydelig.

Formen ETASJE slo altså igjennom i praksis og har vært eneform i riksmålsnormalen i etterkrigstiden. Folk vil jo forstå formen ETAGE, men bruker du den, vil de anse deg som noe opp i årene, for å si det forsiktig.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål

Betydning av forstavelsen kult

Hva betyr egentlig forstavelsen kult- i sammensetninger som kultfigur, kultfilm, kultvise og så videre? Man leser for eksempel at filmen Citizen Kane er en kultfilm.

Svar

Ordet kult er en kortform av kultus, som betyr gudsdyrkelse. Når kult- står som førsteledd i et sammensatt ord, for eksempel kultfilm, viser det til noe som er gjenstand for nesegrus beundring, beundring i så sterk grad at det nærmer seg (avguds)dyrkelse. En kultfilm er altså en film som ikke bare blir beundret, men også dyrket.

Med vennlig hilsen
for Riksmålsforbundet
Elin Frysjøenden

Spørsmål

Heter det godkjennelse av..eller godkjenning av?

Skal nedbetalingslån skrives i ett ord eller to ord?

Mvh. hilsen to frustrerte bankfunsjonærer…

Svar

1. Formene GODKJENNELSE og GODKJENNING er begge gangbar norsk, og begge er «tillatt» både i riksmål og bokmål, se oppslagsordet GODKJENNE i «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner», i Riksmålsordlisten (1994) og i Tanums store rettskrivningsordbok (1996).

Når både -else og -ing kan brukes som i dette tilfellet, og begge betegner ren handling («det å godkjenne»), er forholdet mellom ordene ikke sjelden det at ordet på -else er noe mer tradisjonelt og formelt, mens ordet på
-ing er noe mer moderne og muntlig. Ren handling betegner et sånt substantiv (verbalsubstantiv kalles det, fordi det er dannet av et verb) når det passer å sette AV etter det: GODKJENNING/GODKJNNELSE AV NOE. Det har lenge foregått en meget langsom overgang fra -else til -ing i riksmål/bokmål – NB! meget langsom, selv om mange norskfilologer med
nynorsk og samnorsk grunnsyn gjerne hadde sett at det gikk fortere. Eksempelvis er KUNNGJØRING i dag så å si enerådende i betydningen «det å kunngjøre»: KUNNGJØRING AV TIDSPUNKTET FOR DET ELLER DET. For to-tre generasjoner siden var KUNNGJØRELSE det dominerende, men KUNNGJØRING fantes.

Når ordet ikke betegner ren handling, men f.eks. begrepet, resultatet av handlingen eller et eller annet konkret, står formen på -else sterkere. Hvis det er tale om det dokumentet, det papiret som det godkjente er skrevet på, ville jeg bruke GODKJENNELSE, f.eks. HUN STOD OG VIFTET MED GODKJENNELSEN, HUN KUNNE SLÅ GODKJENNELSEN I BORDET e.l.

Med når det gjelder KUNNGJØRE, må det nok bli -ing også i den mer konkrete betydningen: HUN SLO OPP KUNNGJØRINGEN PÅ TAVLEN.

Komplisert, synes dere? Å ja, men sånn er det med ting i utvikling og bevegelse. Man må kjenne prinsippene og ofte ta avgjørelsen ut fra dem – og bruke ordbok. Da forsvinner, eller iallfall dempes frustrasjonen.

2. NEDBETALINGSLÅN må dere og alle andre nå og i fremtiden for all del
skrive i ett ord.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
Er det en historie/opprinnelse til verbet «frankere» ? Jeg sikter til ordet som er knyttet til postgang.

Svar:

Ja, ordet FRANKERE har avgjort en historie. Det er avledet av FRANKO, som er italiensk (FRANCO) og betyr «fri(tt)», i dette tilfellet «portofritt».

FRANKERE betyr «gjøre fri», dvs. sørge for at mottageren av en postsending slipper å betale frakten. Vårt ord FRIMERKE betyr altså «merke som fritar mottageren for å betale». Før frimerkenes tid, altså før 1840-årene, var det den som mottok en postsending, som måtte betale frakten.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

Hvor kommer uttrykket: røyke på fastende hjerte fra?

 

Svar:

Jeg går ut fra at du kjenner de enkelte ordene, men allikevel dette: FASTE betyr «ikke ta til seg næring, ikke spise», og de som faster, er især sunnhetsapostler (som anser fasting som en slags hovedrengjøring av innvollene) og folk som ivrig dyrker visse religioner hvor fasting inngår som en botsøvelse, som element i meditasjon o.a.

Å VÆRE FASTENDE når man møter til medisinsk kontroll, operasjon, gjennomlysning med kontrastvæske i innvollene m.m., betyr å ikke ha spist noe den dagen (eller i et visst antall av de siste timene). Uttrykket PÅ FASTENDE HJERTE betyr det samme: «uten å ha spist». Hvis du tar deg en røyk om morgenen før du spiser frokost, røyker du på fastende hjerte. – Hvorfor så blande hjertet inn i dette – det har jo ingenting med innvoller og fordøyelse å gjøre. Det skriver seg fra den tiden da man mente at hjertet var sentrum for både det ene og det andre – især for mot og følelser; man visste ikke at hjertet ganske enkelt er en muskel, en blodpumpe. Jf. uttrykk som GRANSKE HJERTER OG NYRER (granske en persons innerste tanker, sinnets innerste hemmeligheter). Dessuten hersket i eldre folketro den oppfatning at handlinger av eller mot en person som ikke hadde spist om morgenen, hadde en særegen betydning.

Som du forstår, er det mulig å gjøre annet på fastende hjerte enn å røyke.

Er du i nærheten av en ordbok (Norsk Riksmålsordbok eller Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner), så slå opp på HJERTE. Da vil du se hvor mange faste uttrykk ordet forekommer i, og hvordan folk har tenkt om hjertet ned igjennom tidene. Noe tilsvarende er det med ordene for legemsdelene: HODE, HÅND, FOT o.fl.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål: Er det riktig at togføreren er en konduktør og ikke den som sitter foran og kjører toget?

Svar: Ja, togføreren blandes ofte sammen med lokomotivføreren eller lokføreren. En togfører er en konduktør som har det overordnede ansvaret for toget og passasjerenes sikkerhet, men innen jernbanen ivaretas denne funksjonen av det som nå kalles ombordansvarlig.

Stig Michaelsen

Spørsmål:

Hvor kommer ordet MODIG fra? Hva er opprinnelsen?

Svar:

Takk for spørsmål.

Ordet MODIG kommer fra MOD, den gamle formen av MOT. En modig person er en som har mot.
MOT/MOD kommer igjen fra det norrøne ordet móðr som betydde «sinn» eller «djervhet» og var influert av det tyske ordet Mut.

Vennlig hilsen
Maya Veel Westberg

Spørsmål:

Hva er etymologien til «springflod»?

Svar:

SPRINGFLOD er den eldre skrivemåten; vi skriver det nå uten -D.
Ordet er dannet etter tysk SPRINGFLUT. Første ledd er det samme som vårt SPRING i en litt sjelden betydning «vann som strømmer, veller frem», og annet ledd er altså FLO. Vi har også et ord SPRINGFJÆRE (laveste tidevannsstand).

I fagspråket betyr SPRINGFLO «høyeste tidevannsstand», dvs. høyvann ved full- og nymåne, da solens og månens tiltrekningskraft virker i samme retning. I allmennspråket brukes ordet især om høyvann under ekstreme forhold, især kraftig pålandsvind.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Lurer på om dere kan forklare litt om ordet ute og do?

Svar:

Spør du etter etymologien (opprinnelsen), er svaret enkelt, og det er ikke mye å si.
UTE er et fellesgermansk ord. I norrønt (gammelnorsk/gammelislandsk) het det ÚTI. Gammelsvensk og gammeldansk har tilsvarende former. Gotisk og gammelnedertysk (gammelnordtysk) hadde formen UTA, og gammelhøytysk UZE. Det er ikke snakk om at vi i Norden har fått ordet fra tyskerne; vi har alle arvet det fra det indoeuropeiske grunnspråket, hvor det kanskje er dannet som en lokativ (stedskasus) til det ordet som tilsvarer UT.
Som du vet, betegner UTE og alle lignende ord på -E et påstedsforhold (INNE, OPPE, NEDE, BORTE osv. osv.) mens de tilsvarende uten -E betegner tilstedsforhold (INN, OPP, NED, BORT osv.).

DO har vi muligens fått fra nedertysk i en sammensetning DO-HUS, hvor første ledd skriver seg fra verbet DÔN (gjøre; samme ord om det engelske DO og det tyske TUN). Siste del av HVORDAN (som også skriver seg fra nedertysk) er beslektet med DÔN.
Grunnbetydningen av DO er altså “hus hvor man gjør (fra seg)”. På nedertysk betyr DÔN ikke bare “gjøre”, men også “gjøre fra seg”, “ha avføring”. Sammensetningen DÔHUS eller DÔNHUS er ikke funnet i nedertyske skrifter, men lærde folk mener at den har eksistert.

Hvis du skal si noe om den norske sammensetningen UTEDO, er det neppe mer å si enn at slike sammensetninger av et adverb + et substantiv ikke er av de vanligste, men det er mange nok av dem. Du kan jo prøve å komme på noen, og eventuelt bruke ordbok.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Har dere en forklaring på hvorfor det heter «et skyvelære» og ikke «et skyvelær»?
Svar:

Vi har lånt ordet LÆRE i denne betydningen fra tysk, hvor det heter LEHRE og er hunkjønn. Det er samme ord som det andre LÆRE, som ble lånt fra middelnedertysk tidligere, så det er rimelig at de betydningene av ordet får samme form og samme kjønn.

Ordet du spør om, er sjeldent i usammensatt form; det brukes mest i formene GJENGELÆRE og SKYVELÆRE.

Vennlig hilsen
Tor Guttu