Ord og uttrykk: bruk, betydning og etymologi

Spørsmål:

Jeg lurte på om jeg kunne få stille deg et annet spørsmål: uttrykket Gode miner til slett spill. Jeg vet jo at det betyr ‘late som ingenting’, og at det visstnok er hentet fra fransk. Men jeg føler ikke at jeg egentlig forstår det. Kunne du gi meg noen setninger om betydningen til begge leddene i dette uttrykket, dvs. si litt mer om både ‘gode miner’ og ‘slett spill’.

Terje G. Simonsen

Uttrykket finnes både på fransk og tysk og sies å være belagt omkring 1700.

Man kan tenke seg to opprinnelser, avhengig av hva man legger i ordet SPILL; det kan dreie seg om 1) skuespillfremførelse, og om 2) handling, fremgangsmåte i sin alminnelighet; jf. intrigespill, renkespill.

Hvis 1) er opprinnelsen, må det henspille på et velvillig publikum, som ikke gir uttrykk for misnøye, ikke viser det med ansiktsuttrykk eller på annen måte, selv om stykket og spillet er elendig.

Hvis 2) er opprinnelsen, kan det gå på en situasjon hvor man – som betrakter eller involvert – trenger å glatte over noe kritikkverdig som foregår rett for øynene på en, eventuelt noe som rammer en selv. I siste tilfelle blir betydningen omtrent «late som ingenting».

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

Spørsmål:

For noen dager siden hørte jeg ordet «svakk» i forbindelse med en graf som stort sett holdt seg vannrett men som fikk en liten grop. Jeg har også hørt ordet om små ujevnheter i plenen, slike man gjerne fyller med litt jord for å jevne dem ut. Men ordet svakk/svakke finner jeg ikke i den gode, gamle Norsk Riksmålsordbok og heller ikke andre ordbøker jeg har. Kan jeg få en liten kommentar til dette?

 

Svar:

SVAKK er et forholdsvis sjeldent dialektord, som ganske riktig ikke er belagt i Norsk Riksmålsordbok. Den nettopp fullførte Norsk Ordbok 2014 (altså den store nynorskordboken) definerer ordet slik: «(vått) søkk (i terrenget)», og oppgir foruten SVAKK formene SVOKK og SVEKK. Ordet ser ut til å ha (eller ha hatt) et sammenhengende bruksområde i Østfold og Vestfold. Det må være avledet av et verb SVAKKE som betyr «piple opp og gi en svuppelyd». Det er nok et lydmalende ord.

At ordet brukes i overført betydning om en graf som slår nedoverkrøll på seg, er interessant og viser at det lever.

 

Vennlig hilsen

Tor Guttu

 

Kan jeg skrive sin i begynnelsen av en setning? For eksempel: «I sin tid var Marc Chagall en veldig produktiv maler.» De fleste grammatikkbøker har ingen slike eksempler.

 Det du tenker på, er kanskje et forsiktig råd som man av og til ser eller får, om at refleksive eiendomspronomener ikke bør vise til et ord som står for langt bak i setningen; forbindelsen mellom de to kan da bli utydelig. Men i ditt tilfelle er det helt i orden å skrive slik du spør om.

Pronomenet sin inngår her i et fast uttrykk – i sin tid – som er en enhet og et selvstendig ledd i setningen, et adverbialt ledd, et tidsadverbial. I hovedsetninger – som i din setning – kan det stå først, inni eller til slutt. Også i leddsetninger (bisetninger) kan det stå til slutt, men aldri fremst. Når det ikke er for langt og tungt, kan det stå mellom subjektet og verbalet: det er noe alle vet, at Marc Chagall i sin tid var en veldig produktiv maler.
Tor Guttu

Spørsmål:

Hei,
Jeg har to spørsmål til dere; Først og fremst, hva er forskjellen mellom «måtte gjøre» og «må ha gjort». Dernest, når bør man bruke «burde» og når «skulle»- hva er forskjellen mellom disse to modale hjelpeverbene? Jeg ber om unnskyldning hvis jeg har tatt noen feil i mitt spørsmål- norsk er ikke mitt morsmål.

På forhånd takk for hjelpen.

Svar:

Takk for gode spørsmål. Du skriver og tenker norsk like godt som noen av oss etniske.

Modale hjelpeverb er vanskelige saker på alle språk, med fine nyanser. Jeg skal prøve å svare kort.

Verbet Å MÅTTE uttrykker vanligvis plikt eller tvang (som engelsk MUST).
1. Setningen «Jeg må ha gjort dette (ferdig) innen søndag» har fremtidsbetydning. Du har noe som du har bestemt deg for å gjøre, eller som noen andre har bestemt at du skal gjøre (fullføre), og sier det på den måten.
Setningen «Jeg måtte gjøre (et eller annet)» går vanligvis på fortiden. Du har gjort et eller annet som du var pliktig til eller som du ikke kunne la være, og forteller om det: «Jeg måtte gjøre det ferdig i går.» «Jeg bare m å t t e ha den boblejakken!» kan unge, motebevisste mennesker utbrtyte.

Verbet MÅTTE kan også uttrykke formodning, antagelse, tenkt tilfelle (i mer litterær stil, omtrent som engelsk WHATEVER . . . MIGHT): «Jeg går inn for selvbestemt abort, hva (nå) enn teologene måtte mene om dette». – Men det er vel ikke en slik setning du har hatt med å gjøre.

2. SKULLE uttrykker plikt, påbud, det som reglement, lover og regler bestemmer:
«Sekretæren skal levere utkast til møtereferat senest en uke etter at møtet er holdt».

BURDE gir uttrykk for det som «uskrevne lover» krever, altså det som er vanlig ut fra tradisjon, god skikk og bruk: «Man bør vaske hendene før man begynner å lage mat». (Men i noen tilfeller kan håndvask i yrkessammenheng være påbudt (f.eks. blant leger/sykepleiere, kokker), og da har nok bestemmelsen verbet SKAL.).

Gå i en bokhandel og bla litt i «Norsk Ordbok med 1000 illustrasjoner» og slå opp på noen modale hjelpeverb. Kanskje du kan trenge en slik bok?

Vennlig hilsen
Tor Guttu
13.06.14

Spørsmål:

ETYMOLOGIEN TIL «NORGESVENN»
I min ukyndige verden dukket dette ordet opp som et honnørord på 60-tallet om store navn som tok seg tid til å gjeste vår ene TV-kanal på lørdagskvelden (som «Festus» fra «Krutrøyk»), men som ikke kvalifiserte til det enda høyerehengende «nordmann» (som sheriff Matt Dillon fra samme serie ville ha gjort). Utover 70/80/90-tallet fikk det en mer odiøs klang som tidl. stor rockestjerne som nå holder konsert på «Danskebåten eller Sunndalsøra». Men altså et ganske nytt ord, da jeg ville tro at man i tidligere tider heller kanskje ville brukt «Norgespatriot» e.l. Men så fant jeg en langt tidligere bruk av ordet: I Quislings minneord over Hitler 5.5.45 skrev han nemlig «Hitler var også en oppriktig Norgesvenn». Hvilket er et tvilsomt nok utsagn i seg selv, for ikke å snakke om den posisjonen dette setter fallerte «poppstjerner» (her synes jeg to p’er på sin plass!) i. Men her kjenner dere selvsagt mye bedre til ordet opprinnelse og historie enn det min amatønysgjerrighet har kunnet bringe frem. Dog: Et artig ord! (Og unikt norsk?)

Svar:

Det er vanskelig å si hvor gamle sammensatte ord er. I skandinavisk og tysk kan vi jo danne de sammensetninger vi til enhver tid trenger, og de færreste legger merke til at den slags ord brukes for første gang. Jeg har sett NORGESVENN brukt både om president Roosevelt, altså Franklin Delano, og om keiser Wilhelm II, men jeg vet ikke om ordet ble brukt i deres samtid. Det skulle i så fall for Roosevelts vedkommende være like før eller under den annen verdenskrig (hans «Look to Norway» dateres til 1942). Jeg vil tro at ordet var aktuelt i slutten av krigsårene og i de første etterkrigsårene. Keiser Wilhelm var en stor norgesvenn, skal vi dømme etter hans nesten årvisse «ekspedisjoner» til vestlandsfjordene før første verdenskrig. Ordet kan også ha blitt brukt om en og annen fremtredende svensk politiker i forbindelse med unionsoppløsningen i 1905.

Et søk i Aftenpostens tekstarkiv vil kunne gi en antydning, men for tiden har vi (dvs. ordboksredaksjonen i Kunnskapsforlaget) ikke adgang til det, slik vi før har hatt.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

I tunet vårt har vi eit bygg som vi har kalla gamle-stova. Der budde besteforeldra mine då mine foreldre overtok hovudhuset.
Huset hadde eit kammers, der dei sov. Opp frå dette kammerset gjekk ei trapp som leia til bukkelemmen (uttala bokkelemmen).
Eg har i seinare tid begynt å lure på kvar dette ordet kjem frå? Har det med konstruksjon og gjere? Eller kan det ha med å gjere at ein kanskje ikkje kunne stå oppreist der?

Svar:

Ordet LEM betyr også HEMS, HJELL, TREV, altså LAVT ROM OPPUNDER TAK, og det er nok det vi har å gjøre med her. Da er din tolkning rimelig (rom hvor man må bukke seg). Det er sjelden at et refleksivt verb (et verb med SEG) står som sammensetningsledd, men i dagligtale kan det gå an, som så mye annet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Hvis jeg sier at «toget tar et par timer», er det da slik å oppfatte at toget tar akkurat 2 timer, eller kan dette tolkes som et usikkert antall timer? Etter min oppfatning så tolker de fleste dette som 2 eller flere timer. Hva sier dere?

Svar:

ET PAR TIMER må når det gjelder togtider, bety “omtrent to timer”, “litt under eller litt over to timer”. Hvis vi vil uttrykke at det tar over to og en halv og nærmer seg tre, bør vi skrive TO-TRE TIMER eller (mer muntlig) ET PAR-TRE TIMER.
Når vi tenker over hvor grov målenheten TIME er i dette tilfellet, er det egentlig meningsløst å tolke PAR som mer enn to, men i muntlig språk uttrykker mange seg omtrentlig og strekker ET PAR både til tre og lenger.

Dette ble visst ikke noe klart svar, men det er her som av og til ellers forskjell på det strengt språklogiske og det mer henslengte dagligdagse.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Er det forskjell på «lojalitet» og «lydighet»? Og i tilfelle – hva består den i?

Svar:

Ja, en forskjell er det, men den kan være ganske liten.
LYDIGHET viser du en som er din overordnede, en som bestemmer over deg og gir deg beskjed om hvordan skal oppføre deg e.l.
LOJALITET viser du mer av egen drift, uten at du får beskjed om å gjøre sånn og sånn, og det er mer enn ved lydighet tale om (to) likeverdige parter, f.eks. medlemmer av samme styre. Du kan være uenig i noe som blir bestemt, men av forskjellige grunner protesterer du ikke og hevder ikke din mening ved å “gå ut” med den eller stemme imot, men er lojal mot de øvrige, vanligvis flertallet. Det er altså tale om å innordne seg under et regime, et regelverk e.l.

Så kan man jo populært si – for å vise forskjellen – at også dyr kan vise lydighet, men ikke lojalitet.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Jeg har kjøpt den store norske riksmål/bokmål-ordboken med 1000 illustrasjoner, redaktør Tor Guttu. Jeg vil spørre om et ord som Helene Uri bruker i en kronikk i Ap. 5/9: Foraktfull, i betydningen full av forakt, som adjektiv. Brukt om menn overfor «kulturkjerringene». Jeg finner ikke dette ordet brukt på denne måten i ordboken. Undres også på hvilket ord vi egentlig vanligvis bruker for å si at mennesker er fulle av forakt overfor ett eller annet?

Så er det et ord som jeg ser brukes ganske mye,også i avisene, men det er vel et såkalt regionalt uttrykk: Nærme, i betydningen nær. Vi snakker f.eks. om at et sted ligger nærme et annet. Slik brukes ordet iallfall her på Sørlandet. Samtidig sier vi også at noe f.eks. ligger «langt vekke». Jeg finner «vekke» i ordboken i denne betydning, men jeg finner ikke «nærme». Hvorfor ikke, egentlig?

Svar:

Takk for at du bruker ordbøker, og for at du er kritisk og reflekterer.

Ordet FORAKTFULL står i ordboken, men bare med et eksempel, som du ser. Det skulle fremgå av det at betydningen er “full av forakt”. Så er da spørsmålet om det også kan brukes om person og ikke bare om en “ytring”, som vel ”blikk” må sies å være i dette tilfellet. Jeg vil svare ja på det, under tvil, siden jeg ikke selv bruker ordet og er fortrolig med det. Det går ofte slik med adjektiver at kan de brukes om person, kan de også brukes om en ytring av vedkommende, og vice versa. EN SINT MANN : EN SINT STEMME, ET SINT SVAR, ET SINT BLIKK o.l. – I en forholdsvis kortfattet definisjonsordbok er det umulig å få med mer enn et enkelt eller noen få eksempler av denne typen; i en stil- og konstruksjonsordbok (som vi ikke har på norsk) er slikt noe en hovedsak. En person som er full av forakt, kan være arrogant, sterkt/brutalt avvisende, fnysende, hoverende, hånlig, nedlatende, spottende, sarkastisk.

Adverbet NÆRME brukes ganske riktig mer enn før, og det kan bli spørsmål om å ta det inn i neste utgave med en eller annen lett advarende etikett. Det er vel blitt for utbredt til å kalles regionalt; det er nærmest “folkelig”, “familiært”, vil jeg tro. Normalt i skrift er det ikke, og ordbøker som den illustrerte tar sikte på å være normative. I Norsk Riksmålsordbok I-VI, som er en beskrivende ordbok, er ordet med, sogar med et eksempel fra Wergeland.

VEKKE står i den illustrerte, spalte 2 side 1294.

Vennlig hilsen
Tor Guttu

Spørsmål:

Har i det siste lært litt om når lengre eller lenger skal brukes. Jeg lurer på om dere i språkspalten kan svare på om dette sitatet fra VG bruker rett komparativ:
«Jo lengre tid som går, jo mer organisert blir opprørerne …»

Når jeg tenker tid, tenker jeg alltid at det skal være lenger, men jeg tenker også at det kan være lengre (vente i lang tid – vente i lengre tid).

Hva er korrekt?

Svar:

Fra nokså gammelt av har det vært slik:

– LENGRE er komparativ av adjektivet LANG: en lang reise, en lengre reise

– LENGER komparativ av adverbet LANGT: han reiste langt, men hun reiste lenger og komparativ av adverbet LENGE: han har bodd her lenge, men hun har bodd her lenger.

– LANG kan brukes om utstrekning både i rom og tid: en lang tur, en lang konsert.

Vennlig hilsen
Tor Guttu